Jeg trenger råd, hjelp meg....

[Anonym bruker]

Vi har nettopp hatt oppvaskmøte på hjemmefronten. I forbindelse med dette har jeg fått beskjed om at jeg er en brems ift hans sosiale liv. Og at jeg må skaffe meg et liv. (Lettere sagt en gjort med en mann som er i reisejobb og trener hver kveld han er hjemme, men ok)

 

Problemet mitt er at jeg føler meg så utrygg. Jeg går rundt og er konstant redd for at han skal finne seg noen som er mer interessant en meg. Hvordan skal jeg få ut fingeren og klare å gi faen i hele fyren og bli den selvstendige meg igjen?

 

Har ingen planer om å forlate han, men trenger å komme over denne usikkerheten og bli trygg på meg selv igjen. Finnes det noen metoder, bøker, kurs eller lignende med teknikker for å stenge ute denne følelsen og få tilbake selvtilliten?

 

Vi elsker hverandre og ønsker å få til dette. Han på sin side skal prøve å bli flinkere å vise dette. Men føler på nåværende punkt at han blir kvalt.

 

Hjelp meg!!!

 

Anonymous poster hash: 86fcf...92c

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er den rolig, den mest hjemmekjære og minst rastløse av oss. Mannen min trener flere kvelder i uke og er stadig på farten. Han klager over at det blir kjedelig når det ikke "skjer noe" (= ikke ha noen planer flere kvelder på rad..!)

 

Han mener også at vi som par bør bli flinkere til å gjøre ting sammen, men hallo? vi har et barn som ligger hjemme og sover om kveldene. Så jada, barnevakt innimellom er fint, men hverdagen består av en del innesitting når man har små barn. 

 

Jeg vet ikke om noen kurs eller bøker, men det høres ut som om du bør slutte å forstå ham ihjel og bare si: "ok, sånn er du, jeg er ikke som deg. Det må du bare akseptere." Hvis du tenker negativt om deg selv gjør han det garantert også. Ha respekt for deg selv og ikke godta hans premisser for hvordan du skal leve livet ditt!

Anonymous poster hash: 55e36...4c7

[Anonym bruker]

 

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er den rolig, den mest hjemmekjære og minst rastløse av oss. Mannen min trener flere kvelder i uke og er stadig på farten. Han klager over at det blir kjedelig når det ikke "skjer noe" (= ikke ha noen planer flere kvelder på rad..!)

 

Han mener også at vi som par bør bli flinkere til å gjøre ting sammen, men hallo? vi har et barn som ligger hjemme og sover om kveldene. Så jada, barnevakt innimellom er fint, men hverdagen består av en del innesitting når man har små barn.

 

Jeg vet ikke om noen kurs eller bøker, men det høres ut som om du bør slutte å forstå ham ihjel og bare si: "ok, sånn er du, jeg er ikke som deg. Det må du bare akseptere." Hvis du tenker negativt om deg selv gjør han det garantert også. Ha respekt for deg selv og ikke godta hans premisser for hvordan du skal leve livet ditt!

 

Anonymous poster hash: 55e36...4c7

Ser og skjønner hva du skriver og det er stort sett det jeg nå prøver på. Det er bare mye lettere å snakke om det en å faktisk leve det ut i praksis.

 

Det som kanskje er et av problemene mine er at jeg forventer at han tenker litt som meg. Prøve å komme seg hjem så raskt som mulig for å hjelpe til, sende hyggelige meldinger/gjøre hyggelige gester/si hyggelige ting for å vise at jeg bryr meg om han. Han mener at så lenge han kommer hjem og sier han elsker meg må jeg forstå at det er her han vil være. Og han har nok rett, jeg klarer bare ikke å akseptere det. Jeg føler det bare er ord for å holde meg fornøyd slik han kan fortsette sitt liv...

 

Så jeg veit og jeg må bli flinkere å si nei og slutte med å si det ordner seg nokk...

 

Kanskje jeg skulle prøve å skaffe meg en elsker 😜 Nei, det var en fleip, men savner det å bli lagt an på...

 

Anonymous poster hash: 86fcf...92c

[Anonym bruker]

Det er vondt å leve parallelle liv HI .

Anonymous poster hash: 28eff...95b