8-åringen min er så sur og negativ noen ganger at jeg holder på å bli gal!

[Anonym bruker]

Han er verdens skjønneste og mest fornuftige gutt når han er i godt humør men ofte så er han sur og lager mye problem utav ingenting. 

Ting som å dusje, spise frokost, kle på seg, bære skolesekken (som han som oftest syns er aaaaaltfor tung) o.l gjør han så store problemer og nummer utav at jeg bruker all verdens mye energi på slike selvsagte ting. 

 

Noen som vet en god oppskrift på hvordan få han til å gjøre ting uten at han skal klage, syte og nekte?

Kjenner at den energien jeg bruker på dette hadde vært veldig greit å heller brukt til andre ting i tillegg til at det går veldig mye tid bort på dette.  

Anonymous poster hash: f174d...b42

[Anonym bruker]

Min også!! Blir gaaal! Det blir dårlig stemning hele tiden pga dette!

Utrolig vanskelig, det virker som om dette er en del av barnets personlighet, så vet ikke helt hvordan jeg skal snu det annet enn å gi konsekvenser for dårlig oppførsel. Hvis du hører om noe lurt så gi meg beskjed!!!!

Sparer ikke på utropstegnene i dag, for vi hadde en særs kjip mandagsmorgen..

 

Anonymous poster hash: 0f1d0...691

[Anonym bruker]

Min også!! Blir gaaal! Det blir dårlig stemning hele tiden pga dette!

Utrolig vanskelig, det virker som om dette er en del av barnets personlighet, så vet ikke helt hvordan jeg skal snu det annet enn å gi konsekvenser for dårlig oppførsel. Hvis du hører om noe lurt så gi meg beskjed!!!!

Sparer ikke på utropstegnene i dag, for vi hadde en særs kjip mandagsmorgen..

 

Anonymous poster hash: 0f1d0...691

 

Er jo en liten trøst å høre at det er flere som har det på samme måten... Noen her nå med gode tips??

 

Anonymous poster hash: f174d...b42

[Summa]

Jenten min på snart syv er helt lik. Jeg har lurt på om hun har plukket det opp fra meg.... De blir jo som regel som de blir for en grunn. Så har lurt på om det kan være jeg som er gnålete og negativ også har atferden min smittet over på henne. Synes ikke jeg er så negativ selv da, men tenker bare at oppførselen hennes må komme fra et sted.

 

Men har også fått beskjed på at det er noe som heter "lille-tenårene" som dukker opp i den alderen og at det er helt normalt

 

Har ingen gode tips, prøver bare å svare det med vennlighet (noe jeg ikke alltid klarer) selv om det bobler i hodet mitt, og håper det skal gå over

[Anonym bruker]

Jenta mi på 9 har vært slik ett par år nå.... Å er inne i en dårlig periode om en kan si det slik. Varierer veldig..

Anonymous poster hash: 1c1f6...a87

[Superdolly]

Jeg tror jeg ville satset på "velg dine kamper med omhu" som metode. Kjempet igjennom de tingene han MÅ gjøre, og latt ham velge bort det som bare rammer ham selv. For eksempel frokosten. Jeg ville gitt ham beskjed en gang, og nektet han å spise ville jeg latt ham slippe. Så kunne han fått kjenne på følelsen av å gå uten mat en stund. Er han frisk og rask og ikke har spesielle spiseproblemer eller helseproblemer tar han ikke skade av det.

 

Ignorer så mye du kan av klaging og sutring. Ikke la deg lokke inn i diskusjoner eller føl at du må forsvare det. Noen ting bare er sånn. Klager han over skolesekken, ignorer. Ikke svar. La ham holde på. Det er ingenting hverken han eller du kan gjøre med den saken. Han må ha med seg sekken til skolen og hjem igjen, sånn er det bare. Og det er ikke noe du trenger å si fra eller til med den saken.

 

Det er slett ikke sikkert at han slutter å syte og klage, men kanskje du kan få det litt bedre hvis du ignorerer og ikke lar det gå inn på deg. Og hvis han etter hvert opplever at det å velge bort disse tingene gjør livet hans kjipt, så kanskje han innser at det er greit å slutte å klage?

 

En venninne av meg var så lei av å vekke tenåringen sin fem, seks, sju ganger hver eneste morgen, at hun sa at fra og med i morgen ville hun vekke barnet EN gang, og ikke flere. Det barnet ble liggende, mor dro fra det, og barnet kom seg ikke på skolen tidsnok. Men fra og med den gangen har barnet stått opp etter en vekking. Så prøv å la ham ta konsekvensen av sine egne dårlige valg.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville satset på "velg dine kamper med omhu" som metode. Kjempet igjennom de tingene han MÅ gjøre, og latt ham velge bort det som bare rammer ham selv. For eksempel frokosten. Jeg ville gitt ham beskjed en gang, og nektet han å spise ville jeg latt ham slippe. Så kunne han fått kjenne på følelsen av å gå uten mat en stund. Er han frisk og rask og ikke har spesielle spiseproblemer eller helseproblemer tar han ikke skade av det.

 

Ignorer så mye du kan av klaging og sutring. Ikke la deg lokke inn i diskusjoner eller føl at du må forsvare det. Noen ting bare er sånn. Klager han over skolesekken, ignorer. Ikke svar. La ham holde på. Det er ingenting hverken han eller du kan gjøre med den saken. Han må ha med seg sekken til skolen og hjem igjen, sånn er det bare. Og det er ikke noe du trenger å si fra eller til med den saken.

 

Det er slett ikke sikkert at han slutter å syte og klage, men kanskje du kan få det litt bedre hvis du ignorerer og ikke lar det gå inn på deg. Og hvis han etter hvert opplever at det å velge bort disse tingene gjør livet hans kjipt, så kanskje han innser at det er greit å slutte å klage?

 

En venninne av meg var så lei av å vekke tenåringen sin fem, seks, sju ganger hver eneste morgen, at hun sa at fra og med i morgen ville hun vekke barnet EN gang, og ikke flere. Det barnet ble liggende, mor dro fra det, og barnet kom seg ikke på skolen tidsnok. Men fra og med den gangen har barnet stått opp etter en vekking. Så prøv å la ham ta konsekvensen av sine egne dårlige valg.

 

Takker for svar:-)

 

Jeg ser at kanskje jeg skal prøve å bli flinkere til å velge mine kamper og la han lære av konsekvensene av sine egne valg. 

Men ofte så føler jeg at han gir blaffen i konsekvensene og da blir det jo litt mot sin hensikt, da får han styre som han vil og "slipper unna". 

 

Anonymous poster hash: f174d...b42

[Jippipippi]

Jeg har tro på å skryte av han. Og vær positiv selv, ikke vis at du er irritert. Det fungerer som oftest fint her

[Anonym bruker]

Hadde en slik periode her også, men jeg prøvde å være positiv og blid, og lot barne være når det herjet som verst. Valgte det å ikke spise, nei da fikk det gå uten mat til skolen. Valgte det å ikke ha på seg ytterklær, nei da lot jeg være å presse. Var sekken for tung, da sa jeg at den bare skulle stå hjemme. 

Skal sies at jeg har nok vært en dårlig mor, for jeg har unngått slike kamper og latt barnet kjenne på hvor kjipt det er å sitte uten bøker, skolemat eller vært ute i kulden uten klær. Har bare skjedd en gang, og skolen har ofte vært informert bare for at de ikke skal tro at jeg er riv ruskende gal (noe jeg til tider kan være når jeg får nok). 
Har vært veldig effektivt her

 

Som Superdolly sier, så hjelper det godt her å velge kampene med omhu. Det gjør jeg ofte, og det hjelper på humøret til alle sammen. Har det mye triveligere nå enn vi hadde en periode

Anonymous poster hash: 2112f...4da