Hvordan slutte fred/ tilgi min kreftsyke far ?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt et vanskelig og veldig anstrengt forhold til min far. Jeg kan vel gå så langt som å si at han har ødelagt mye av min barndom/oppvekst og også ødelagt mye for meg i voksen alder.

Vi hadde ikke mye kontakt etter at jeg flyttet ut hjemmefra for ca 15 år siden, men jeg prøvde å ha et skikkelig oppvask møte for endel år siden hvor jeg prøvde å ta opp alt som har skjedd og hvordan det har påvirket meg. Dessverre er min far klassisk psykopat, ser ikke sine egne feil, alt er enten min feil, jeg som er vanskelig, eller andre som er vanskelige, han går aldri over streken, så det gikk aldri inn det jeg prøvde å formidle..

 

Etter det var det også sporadisk kontakt, men nå for et par år siden fikk han kreft. Uhelbredelig kreft, og han kommer til å dø .. Han har vel kanskje noen år igjen, om han er heldig ... Etter det har ting roet seg ned, jeg synes selvfølgelig det er drit trist, han er tross alt min far, selv om han er en skikkelig drittsekk. Vi er mere sammen, og jeg inkluderer han i min familie.

Men jeg synes alt er så falskt nå !!!! Og jeg føler meg så jævlig og slem som føler det slik !!!!! Jeg er fremdeles jævla bitter på han, men smiler og er hyggelig, biter i meg eder og galle han hiver ut av seg. Drar hjem og holder han med selskap og lager mat om mamma er ute og reiser..

Han kan oppføre seg helt motbydelig, men trekker opp (om man kan kalle det det ) "kreftkortet" om han blir motsagt. - snart er dere kvitt meg osv, hva sier man til slik da ???

Selvfølgelig skjønner jeg at han er dritredd og at han har det vondt, men å bruke det som unnskyldning til å oppføre seg ufint er for drøyt ..

Jeg kjenner at jeg heller ikke klarer å gi slipp på fortiden og det gjør så vondt.. Han er her ikke så lenge, så hvorfor klarer jeg ikke gi slipp ?? Han vil aldri vedkjenne seg alt han har gjort mot meg og resten av familien så hvordan kan jeg få han til å forstå ??

 

Aaaaahh !!! Dette ble visst fryktelig rotete, håper dere skjønner hva jeg vil få frem..

Jeg føler meg så sinnsykt kjip,jævlig og kandidat til norges kjipeste person som føler sånn for faren min som skal dø.

Hvordan legger jeg det bak meg og slutter fred før han dør ???

 

 

 

Anonymous poster hash: 569c5...392

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Den perfekte mor, påan igjen]

uff, dette høres rett og slett ut som en kjip situasjon. 

 

Men nå er det nå en gang slik, at tilgivelse ikke er noe man bare kan bestemme seg for. Hvis du ikke egentlgi er klar for å tilgi han, så hjelper det ikke at du ikke har tid. Tilgivelse må komme fra hjertet.

 

Du kan ikke endre på fortiden, og du kan ikke endre på han. Det du kan endre på er deg selv, og din måte å se ting på. En psykopat er og blir en psykopat. Hvis du kanskje klarer å slå deg til ro med at han er den han er, og la de stygge ordene gå inn det ene øret og ut det andre øret, så vil det kanskje hjelpe. Du kan ikke få han til å forstå at han har gjort urett mot deg, du bør prøve å legge fra deg den tanken, siden det ikke lar seg gjøre. Det blir som å prøve å blåde ned en murvegg. Du kan blåde til du er blå, men det går ikke. Spar kreftene, og bruk de på andre ting.

 

Kan du prøve å fokusere på hvilke positive sider din far har? 

 

Det er ikke sikkert at dette vil hjelpe deg, men det er det eneste jeg har å komme med. 

 

Men jeg sier det igjen. Ikke prøv å endre han, det går ikke. Det eneste du kan endre er deg selv.

[Nullstress;)]

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

 

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

 

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

 

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

 

 

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

 

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

[Anonym bruker]

uff, dette høres rett og slett ut som en kjip situasjon. 

 

Men nå er det nå en gang slik, at tilgivelse ikke er noe man bare kan bestemme seg for. Hvis du ikke egentlgi er klar for å tilgi han, så hjelper det ikke at du ikke har tid. Tilgivelse må komme fra hjertet.

 

Du kan ikke endre på fortiden, og du kan ikke endre på han. Det du kan endre på er deg selv, og din måte å se ting på. En psykopat er og blir en psykopat. Hvis du kanskje klarer å slå deg til ro med at han er den han er, og la de stygge ordene gå inn det ene øret og ut det andre øret, så vil det kanskje hjelpe. Du kan ikke få han til å forstå at han har gjort urett mot deg, du bør prøve å legge fra deg den tanken, siden det ikke lar seg gjøre. Det blir som å prøve å blåde ned en murvegg. Du kan blåde til du er blå, men det går ikke. Spar kreftene, og bruk de på andre ting.

 

Kan du prøve å fokusere på hvilke positive sider din far har? 

 

Det er ikke sikkert at dette vil hjelpe deg, men det er det eneste jeg har å komme med. 

 

 

Men jeg sier det igjen. Ikke prøv å endre han, det går ikke. Det eneste du kan endre er deg selv.

Takk for kloke og snille ord

Det er som du sier. Jeg kan aldri endre på hverken fortid eller han ... Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne endre på meg selv ,og jeg prøver , for det gjør så vondt og det går jo på helsa løs og selvfølgelig også det daglige humøret også.

Takk igjen.

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Anonym bruker]

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

Huff !! Det høres ut som du har hatt ditt og stri med ... Både med din mor og med din far .. Jeg tenker som regel at jeg kommer til å savne pappa masse, og jeg synes det er helt forferdelig at han er blitt så syk. Han gikk gjennom en helt sinnsyk tøff cellegift kur, og vi trodde av og til at den kom til å ta livet hans. Det var helt sprøtt og se den autoritære, sinte mannen jeg alltid har vært så redd for være så syk og stakkarslig. Det halve året han bruktepå å komme seg var, tro det eller ei de hyggeligste månedene vi har hatt på så lenge jeg kan huske...

Jeg prater av og til med kjæresten min om pappa, men selv om han hører på meg så klarer han ikke forstå, for pappa har verden i sin hule hånd, og alle rundt lillefingeren med sjarmen sin de fleste som møter faren min synes han er storveis. Sjarmerende, morsom,verdensvant osv det er vel bare broren min, moren min og meg som har sett hans mørke side..

 

Har du slått deg til ro med å aldri få svar ?

 

Tusen takk for gode ord og råd

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Nullstress;)]

 

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

Huff !! Det høres ut som du har hatt ditt og stri med ... Både med din mor og med din far .. Jeg tenker som regel at jeg kommer til å savne pappa masse, og jeg synes det er helt forferdelig at han er blitt så syk. Han gikk gjennom en helt sinnsyk tøff cellegift kur, og vi trodde av og til at den kom til å ta livet hans. Det var helt sprøtt og se den autoritære, sinte mannen jeg alltid har vært så redd for være så syk og stakkarslig. Det halve året han bruktepå å komme seg var, tro det eller ei de hyggeligste månedene vi har hatt på så lenge jeg kan huske...

Jeg prater av og til med kjæresten min om pappa, men selv om han hører på meg så klarer han ikke forstå, for pappa har verden i sin hule hånd, og alle rundt lillefingeren med sjarmen sin de fleste som møter faren min synes han er storveis. Sjarmerende, morsom,verdensvant osv det er vel bare broren min, moren min og meg som har sett hans mørke side..

Har du slått deg til ro med å aldri få svar ?

Tusen takk for gode ord og råd Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Ja, det er som regel de nærmeste som får se begge sidene....

Ikke forvent at kjæresten din skal forstå. Men snakk med han uansett. Godt å han noen å lufte følelsene sine til

 

De dårlige dagene kommer og går, men er færre dårlige nå... Det værste er vel det sinne jeg følte da hun døde. Hun irriterte meg rett og slett! Jeg var så lei, så skuffet, så sint og innbitt at jeg ikke klarte å legge vekk de følelsene da jeg burde. Det slo meg som et lyn neste to år etter at hum døde, at jeg aldri skulle få snakke med henne igjen! Jeg hadde jo så inderlig lyst på en pause fra henne, og det fikk jeg jo.....

 

Man får bare èn mulighet til å ta farvel.... Ikke ødelegg den. Det er ikke lett, men når tiden er inne for at din far ikke er her mer, da er der for sent.

Si i allefall at du er glad i han

[Anonym bruker]

 

 

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

Huff !! Det høres ut som du har hatt ditt og stri med ... Både med din mor og med din far .. Jeg tenker som regel at jeg kommer til å savne pappa masse, og jeg synes det er helt forferdelig at han er blitt så syk. Han gikk gjennom en helt sinnsyk tøff cellegift kur, og vi trodde av og til at den kom til å ta livet hans. Det var helt sprøtt og se den autoritære, sinte mannen jeg alltid har vært så redd for være så syk og stakkarslig. Det halve året han bruktepå å komme seg var, tro det eller ei de hyggeligste månedene vi har hatt på så lenge jeg kan huske...

Jeg prater av og til med kjæresten min om pappa, men selv om han hører på meg så klarer han ikke forstå, for pappa har verden i sin hule hånd, og alle rundt lillefingeren med sjarmen sin de fleste som møter faren min synes han er storveis. Sjarmerende, morsom,verdensvant osv det er vel bare broren min, moren min og meg som har sett hans mørke side..

Har du slått deg til ro med å aldri få svar ?

Tusen takk for gode ord og råd Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Ja, det er som regel de nærmeste som får se begge sidene....

Ikke forvent at kjæresten din skal forstå. Men snakk med han uansett. Godt å han noen å lufte følelsene sine til

De dårlige dagene kommer og går, men er færre dårlige nå... Det værste er vel det sinne jeg følte da hun døde. Hun irriterte meg rett og slett! Jeg var så lei, så skuffet, så sint og innbitt at jeg ikke klarte å legge vekk de følelsene da jeg burde. Det slo meg som et lyn neste to år etter at hum døde, at jeg aldri skulle få snakke med henne igjen! Jeg hadde jo så inderlig lyst på en pause fra henne, og det fikk jeg jo.....

Man får bare èn mulighet til å ta farvel.... Ikke ødelegg den. Det er ikke lett, men når tiden er inne for at din far ikke er her mer, da er der for sent.

Si i allefall at du er glad i han

Det du beskriver er veldig likt av hva jeg føler. Jeg er rett og slett ganske forbanna. Jeg kjenner at det tærer skikkelig på meg, for jeg burde tross alt ikke føle slik. Vondt ...

Takk igjen !!

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Nullstress;)]

 

 

 

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

Huff !! Det høres ut som du har hatt ditt og stri med ... Både med din mor og med din far .. Jeg tenker som regel at jeg kommer til å savne pappa masse, og jeg synes det er helt forferdelig at han er blitt så syk. Han gikk gjennom en helt sinnsyk tøff cellegift kur, og vi trodde av og til at den kom til å ta livet hans. Det var helt sprøtt og se den autoritære, sinte mannen jeg alltid har vært så redd for være så syk og stakkarslig. Det halve året han bruktepå å komme seg var, tro det eller ei de hyggeligste månedene vi har hatt på så lenge jeg kan huske...

Jeg prater av og til med kjæresten min om pappa, men selv om han hører på meg så klarer han ikke forstå, for pappa har verden i sin hule hånd, og alle rundt lillefingeren med sjarmen sin de fleste som møter faren min synes han er storveis. Sjarmerende, morsom,verdensvant osv det er vel bare broren min, moren min og meg som har sett hans mørke side..

Har du slått deg til ro med å aldri få svar ?

Tusen takk for gode ord og råd Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Ja, det er som regel de nærmeste som får se begge sidene....

Ikke forvent at kjæresten din skal forstå. Men snakk med han uansett. Godt å han noen å lufte følelsene sine til

De dårlige dagene kommer og går, men er færre dårlige nå... Det værste er vel det sinne jeg følte da hun døde. Hun irriterte meg rett og slett! Jeg var så lei, så skuffet, så sint og innbitt at jeg ikke klarte å legge vekk de følelsene da jeg burde. Det slo meg som et lyn neste to år etter at hum døde, at jeg aldri skulle få snakke med henne igjen! Jeg hadde jo så inderlig lyst på en pause fra henne, og det fikk jeg jo.....

Man får bare èn mulighet til å ta farvel.... Ikke ødelegg den. Det er ikke lett, men når tiden er inne for at din far ikke er her mer, da er der for sent.

Si i allefall at du er glad i han

Det du beskriver er veldig likt av hva jeg føler. Jeg er rett og slett ganske forbanna. Jeg kjenner at det tærer skikkelig på meg, for jeg burde tross alt ikke føle slik. Vondt ...

Takk igjen !! Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Jeg skjønner godt hvordan du har det, og det var de som sa til meg at jeg måtte slippe sinnet og heller prøve å tilgi... Det er ikke så lett!!

Det eneste jeg kan gjøre for deg nå, er å fortelle deg at jeg skulle ønske jeg kunne legge all sinne og frustrasjon på is, slik at jeg kunne være 100% psykisk til stede da mamma lå for døden. Ikke bare fysisk...

Det er lettere sagt enn gjort, men jeg tror i allefall om du finner en måte å gjøre dette på, vil du ikke slite med dårlig samvittighet når alle de dårlige minnene av faren din blir mer og mer diffuse, og de gode minnene tar over. Du sa at alle andre ser på faren din som en flott mann. Da vil alle i ettertid også snakke godt om faren din regner jeg med. Og ettersom årene går, og du hører mer og mer fint om pappa, vil de dårlige minnene svekkes, de gode minnene tar opp plassen og du vil (jeg gjorde i allefall) sitte å ha dårlig samvittighet over at ting var anspent da han var syk (og døde, om det er det som blir utfallet her "bank i border på at han klarer seg"!)

[Marsipanmor]

Jeg tenker kanskje at du umulig kan klare å gi slipp før han dør..  Må du tilgi? er de slik man glemmer?  Jeg vil heller anbefale deg å gå til en terapeut for å jobbe med deg selv og de traumene du har..  Jeg synes ikke du skylder han noen ting, jeg synes derimot at du skylder deg selv å få forsone deg med og lære å leve med det som har skjedd og det trenger du kanskje litt hjelp til  

[Anonym bruker]

<blockquote class='ipsBlockquote' data-author="2trollunger;)" data-cid="145862483" data-time="1384635738" data-date="i dag, 22:02">2trollunger;)" data-cid="145862483" data-time="1384635738" data-date="i dag, 22:02 said:<p><blockquote class='ipsBlockquote' data-author="Anonym bruker" data-cid="145862463" data-time="1384635338" data-date="i dag, 21:55">Anonym bruker" data-cid="145862463" data-time="1384635338" data-date="i dag, 21:55 said:<p><blockquote class='ipsBlockquote' data-author="2trollunger;)" data-cid="145862295" data-time="1384632535" data-date="i dag, 21:08">2trollunger;)" data-cid="145862295" data-time="1384632535" data-date="i dag, 21:08 said:<p><blockquote class='ipsBlockquote' data-author="Anonym bruker" data-cid="145862261" data-time="1384631953" data-date="i dag, 20:59">Anonym bruker" data-cid="145862261" data-time="1384631953" data-date="i dag, 20:59 said:<p><blockquote class='ipsBlockquote' data-author="2trollunger;)" data-cid="145862137" data-time="1384629657" data-date="i dag, 20:20">2trollunger;)" data-cid="145862137" data-time="1384629657" data-date="i dag, 20:20 said:<p>Mamma døde av kreft for 9 år siden... Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne. Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti. Jeg ønsker deg og familien din lykke til Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Mamma døde av kreft for 9 år siden...

Jeg har også hatt en tøff barndom, om mamma var også til tider "flink" til å bruke kreft-kortet. "Ikke tenk på det, jeg har jo bare kreft jeg..." Kom støtt og stadig...

Men nå sitter jeg her, 9 år etter. Og som jeg savner henne! Kankjse jeg tror at om hun hadde levd, ville alt vært oerfekt? Ikke veit jeg... Men jeg savner henne.

Det siste jeg gjorde mens hun var klar (hadde blandt annet hjernesvults, så hin var ekstremt surrete de siste tre ukene), var å slå vekk hånden hennes.... Hun falt bakover (var full) og strakte hånden til meg, og jeg kikket henne inn i øynene og slo vekk hånden hennes.... To dager etter havnet hun på sykehuset, og tre uker etter døde hun. Vi fikk aldri snakket om episoder som jeg gjerne kunne tenke meg å snakke om, i allefall nå. Det er så utrolig mye jeg ville sagt til henne, fortslt henne og ikke minst spurt henne om! Men det får jeg aldri svar på...

Tre år senere dør min far i bilulykke... Jeg hadde også mye usnakket med han. Han stakk fra mamma da jeg var to år, og gadd bare å være pappa når han selv følte for det. Selv når det stormet som værst hjemme hos mamma, da jeg ringte han gråtende og spurte om han kunne hente meg, sa han støtt nei... Ikke så mye støtte å få nei...

Heller her har jeg ikke mulighet til å få snakket med han, spurt han eog få svar,

Mitt råd, om det er slik at faren din ikke vil innse sine egne feil, er å se bort fra det han gjør mot deg nå. Ta deg heller pauser når du trenger det, ta en av venninnene dine og forklar situasjonen for henne, så når du trenger det kan du kjefte henne huden full, alt det du vil si til faren din... Pust dypt og tell til ti.

Jeg ønsker deg og familien din lykke til <3

Huff !! Det høres ut som du har hatt ditt og stri med ... Både med din mor og med din far .. Jeg tenker som regel at jeg kommer til å savne pappa masse, og jeg synes det er helt forferdelig at han er blitt så syk. Han gikk gjennom en helt sinnsyk tøff cellegift kur, og vi trodde av og til at den kom til å ta livet hans. Det var helt sprøtt og se den autoritære, sinte mannen jeg alltid har vært så redd for være så syk og stakkarslig. Det halve året han bruktepå å komme seg var, tro det eller ei de hyggeligste månedene vi har hatt på så lenge jeg kan huske...

Jeg prater av og til med kjæresten min om pappa, men selv om han hører på meg så klarer han ikke forstå, for pappa har verden i sin hule hånd, og alle rundt lillefingeren med sjarmen sin de fleste som møter faren min synes han er storveis. Sjarmerende, morsom,verdensvant osv det er vel bare broren min, moren min og meg som har sett hans mørke side..

Har du slått deg til ro med å aldri få svar ?

Tusen takk for gode ord og råd Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Ja, det er som regel de nærmeste som får se begge sidene....

Ikke forvent at kjæresten din skal forstå. Men snakk med han uansett. Godt å han noen å lufte følelsene sine til

De dårlige dagene kommer og går, men er færre dårlige nå... Det værste er vel det sinne jeg følte da hun døde. Hun irriterte meg rett og slett! Jeg var så lei, så skuffet, så sint og innbitt at jeg ikke klarte å legge vekk de følelsene da jeg burde. Det slo meg som et lyn neste to år etter at hum døde, at jeg aldri skulle få snakke med henne igjen! Jeg hadde jo så inderlig lyst på en pause fra henne, og det fikk jeg jo.....

Man får bare èn mulighet til å ta farvel.... Ikke ødelegg den. Det er ikke lett, men når tiden er inne for at din far ikke er her mer, da er der for sent.

Si i allefall at du er glad i han

Det du beskriver er veldig likt av hva jeg føler. Jeg er rett og slett ganske forbanna. Jeg kjenner at det tærer skikkelig på meg, for jeg burde tross alt ikke føle slik. Vondt ...

Takk igjen !! Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Jeg skjønner godt hvordan du har det, og det var de som sa til meg at jeg måtte slippe sinnet og heller prøve å tilgi... Det er ikke så lett!!

Det eneste jeg kan gjøre for deg nå, er å fortelle deg at jeg skulle ønske jeg kunne legge all sinne og frustrasjon på is, slik at jeg kunne være 100% psykisk til stede da mamma lå for døden. Ikke bare fysisk...

Det er lettere sagt enn gjort, men jeg tror i allefall om du finner en måte å gjøre dette på, vil du ikke slite med dårlig samvittighet når alle de dårlige minnene av faren din blir mer og mer diffuse, og de gode minnene tar over. Du sa at alle andre ser på faren din som en flott mann. Da vil alle i ettertid også snakke godt om faren din regner jeg med. Og ettersom årene går, og du hører mer og mer fint om pappa, vil de dårlige minnene svekkes, de gode minnene tar opp plassen og du vil (jeg gjorde i allefall) sitte å ha dårlig samvittighet over at ting var anspent da han var syk (og døde, om det er det som blir utfallet her "bank i border på at han klarer seg"!)

Nei, det er IKKE lett .... som regel klarer jeg å legge vekk sinne og vonde tanker, men idag er det en vond dag igjen, mannen er på julebord, og det føles faktisk godt å få ut litt steam her, og å få være anonym

Av og til ser jeg jo den mannen andre ser og ser i faren min, og vi har jo hatt fine stunder og, dessverre er det jo slik som du også vet at det er så mye lettere å huske på de vonde...

Tror ikke ham er klar over hva jeg føler heller ..

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Anonym bruker]

Synes ikke du skal overhørte alt det negative han lirer av seg. Du kan aldri endre han, om han har kreft eller ei. Sett grenser for deg selv! Ikke finn deg i ondskap bare fordi han har kreft. Han er dessverre uhelbredelig (psykopatien). Uansett hva du gjør for å bøte på samvittighet vil det aldri bli godt nok for han. Du vil aldri få anerkjennelse eller unnskyldning, med mindre han bruker det i sitt taktiske spill for å få det som han vil. Ikke føl dårlig samvittighet!

 

Anonymous poster hash: 37c4f...3b8

[Nullstress;)]

Men er han såpass at du kan fortelle han hva du føler? Mener jeg leste litt lenger oppe at han ikke ser sine egne feil, men er det når man peker på feilene hans, han ikke ser seg selv?

 

Du kan jo kanksje si at det sårer når han sier stygge ting, når han bruker kreftkortet o.l. At du er så gald i han, og at du rett og slett gjør alt for han, men at han kan vær så snill og snakk fint?At dtte er vanskelig for deg også, det at han er syk, så vær så snill å snakk fint...

 

Dette hadde IKKE funket med mamma hun var periodedranker. Husker en gang jeg var med mamma på sykehuset... Hun var bakfull. Legen sa at det var store spredninger... Mamma satt på benken, kikket på meg og sa med et "smil" om munnen: js, da blir vel du fornøyd...... Da får du jo arven din! (Dette var også noe mamma truet med. At hun skulle bruke alle pengene sine på jorden rundt reiser, cruise, gi de til dyrebeskyttelsen osv. Og hver eneste gang svarte jeg, "ja, det syntes jeg faktisk du skal gjøre") men da ble legen sint på henne og sa rett ut at det var noe av det styggeste hun hadde hørt noen si! Jeg gråt husker jeg...

 

Og nå, når jeg skriver dette, får jeg dårlig samvittighet fordi mamma var jo snill! Det er det jeg mener... Man sliter med skyldfølelse over å være sint, og over å huske de dårlige tingene....

[Anonym bruker]

Men er han såpass at du kan fortelle han hva du føler? Mener jeg leste litt lenger oppe at han ikke ser sine egne feil, men er det når man peker på feilene hans, han ikke ser seg selv?

Du kan jo kanksje si at det sårer når han sier stygge ting, når han bruker kreftkortet o.l. At du er så gald i han, og at du rett og slett gjør alt for han, men at han kan vær så snill og snakk fint?At dtte er vanskelig for deg også, det at han er syk, så vær så snill å snakk fint...

Dette hadde IKKE funket med mamma hun var periodedranker. Husker en gang jeg var med mamma på sykehuset... Hun var bakfull. Legen sa at det var store spredninger... Mamma satt på benken, kikket på meg og sa med et "smil" om munnen: js, da blir vel du fornøyd...... Da får du jo arven din! (Dette var også noe mamma truet med. At hun skulle bruke alle pengene sine på jorden rundt reiser, cruise, gi de til dyrebeskyttelsen osv. Og hver eneste gang svarte jeg, "ja, det syntes jeg faktisk du skal gjøre") men da ble legen sint på henne og sa rett ut at det var noe av det styggeste hun hadde hørt noen si! Jeg gråt husker jeg...

Og nå, når jeg skriver dette, får jeg dårlig samvittighet fordi mamma var jo snill! Det er det jeg mener... Man sliter med skyldfølelse over å være sint, og over å huske de dårlige tingene....

Nei, det funker nok ikke med min far vi har absolutt ikke et slikt forhold hvor man deler følelser .. Han hadde nok ledd og/eller lurt på om jeg var rusa ...

Det gjør meg vondt å høre om dine opplevelser med din mor og jeg kjenner de godt igjen.. Faren min sier ofte han skal gi bort arven til Frelsesarmeen feks, og nå er du kvitt meg snart, vær litt blid den siste tiden jeg har igjen osv det er så stygt !!

Og jeg kjenner igjen din dårlige samvittighet, man vil jo alltid tekkes sine foreldre.. Uansett hvor kjipe de er..

Jeg føler jeg gjør mye for å gjøre han fornøyd.

Når han skal komme hit kjenner jeg at jeg blir en annen, rydder og stresser lenge, vasker,baker,kler meg pent,kler på barnet pent,stresser kjæresten min for at han skal kle seg pent, oppføre seg sånn og slik ... Det er helt fullstendig galskap av meg og helt feil, og jeg vet det godt, men jeg klarer ikke bryte ut av det.

 

Og jeg får faktisk dårlig samvittighet av å sitte her å skrive stygt om han ....

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Nullstress;)]

Hunden min var hos mamma, jeg kunne ikke ha han med i leiligheten jeg og min daværende samboer bodde i. Jeg hadde termin 29 oktober, og det året kom det MASSE snø tidlig i oktober. Mamma spurte om jeg kunne kjøre hunden på kennel, og jeg sa at det turde jeg ikke fr jeg var redd det skulle skje noe. To uker før termin, førstegangs og litt nervøs, glatte veier, masse snø og en strekning på 2-4 km uten dekning på tlf, gjorde at jeg nektet å kjøre han. Da kunne mamma fint si "ja, du er jo tross alt gravid! Jeg skal jo bare dø jeg..."

 

Åååå, som det irriterte meg!!!!

 

Jeg har desverre ikke noen råd å gi deg om du ikke kan snakke med faren din om dette.... Kan bare si som tidligere, at jeg skulle øsnke jeg heller hadde gått vekk de gangene jeg ble sint. Det hadde nok ikke hjulpet meg VELDIG akkurat da, men tror faktisk jeg hadde sitti med mindre dårlig samvittighet nå så mange år etter at hun ble borte...

[Anonym bruker]

Hunden min var hos mamma, jeg kunne ikke ha han med i leiligheten jeg og min daværende samboer bodde i. Jeg hadde termin 29 oktober, og det året kom det MASSE snø tidlig i oktober. Mamma spurte om jeg kunne kjøre hunden på kennel, og jeg sa at det turde jeg ikke fr jeg var redd det skulle skje noe. To uker før termin, førstegangs og litt nervøs, glatte veier, masse snø og en strekning på 2-4 km uten dekning på tlf, gjorde at jeg nektet å kjøre han. Da kunne mamma fint si "ja, du er jo tross alt gravid! Jeg skal jo bare dø jeg..."

Åååå, som det irriterte meg!!!!

Jeg har desverre ikke noen råd å gi deg om du ikke kan snakke med faren din om dette.... Kan bare si som tidligere, at jeg skulle øsnke jeg heller hadde gått vekk de gangene jeg ble sint. Det hadde nok ikke hjulpet meg VELDIG akkurat da, men tror faktisk jeg hadde sitti med mindre dårlig samvittighet nå så mange år etter at hun ble borte...

Herregud !! Akkurat sånn han også holder på .. Det er så stygt,så stygt !!

Men på en måte kan jeg forstå også, jeg ser jo at sykdommen er altoppslukende for han, ham fokuserer bare på den hele tiden,snakker ikke om annet, og det er jo helt jævlig for den som plutselig skal dø også. Jeg tror faktisk alle kan bli litt sånn.. Satt på spissen ser jeg min kjære har visse tendenser når han er forkjøla ... -jammen, jeg har vondt i halsen jooooo ..

Har hatt to skikkelige lange krangler med han i år. Den ene var når jeg lå på sykehus, og hadde tatt hastekeisersnitt, sønnen lå på intensiven, og jeg lå og klarte knapt reise meg.. Da spurte jeg om han eller mamma kunne dra innom meg og mate kattene mine siden jeg måtte bli der et par dager. Nei, ikke faen om han gadd. ( de bor ti min unna, og hvorfor ikke mamma kunne komme ? Nei, hun har ikke fri vilje ) pratet ikke med han på to måneder, likevel var det jeg som måtte krype til korset, og attpåtil høre på hvor vondt han hadde det som hadde slik en fæl datter som holdt han unna barnebarnet, og han som var syk, døende osvosv .. Phhuuuu !!!

 

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

[Nullstress;)]

Beklager, men må nesten le altså! Skulle tro vi snakker om samme pers! Mamma var småfull en kveld vi var der. Jeg hadde allurat ammet sønnen min, han var rundt 5-6 uker. Jeg la han i bagen (den sto på gulvet) men da han beg å gråte, tok jeg han opp igjen og gikk ut på kjøkkenet. Ett 30 sekunder etter jeg hadde tatt hn opp, snubler mamma og detter oppi bagen!!!! Jeg var så sint! Jeg sa at hadde han ligget der, hadde han blitt skadd. Snakket ikke med henne på flere dager, og hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg var såååå sint... Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd, og da beg det": ja, så klart, jeg vil jo skaaaade han jeg. Får sååå grusom er jo jeg!!"

 

Men det er som

Du sier... Hva kan el egentlig vi si, som

Har hele livet foran oss. (Så vidt vi vet)

Der sitter de og vet de skal dø... Mamma døde sa sønnen min var 10 mnd... Så her gikk det fort p slutten... Jeg kan forstå at de tenker de er de eneste i verden som har det slik, det er naturlig. Mamma ikk også litt dødsangst på slutten, og det gjorde jo ikke saken noe bedre for henne... Hvem vet, kanskje eg ville blitt likedan... (Bank i bordet!)

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt et vanskelig og veldig anstrengt forhold til min far. Jeg kan vel gå så langt som å si at han har ødelagt mye av min barndom/oppvekst og også ødelagt mye for meg i voksen alder.

Vi hadde ikke mye kontakt etter at jeg flyttet ut hjemmefra for ca 15 år siden, men jeg prøvde å ha et skikkelig oppvask møte for endel år siden hvor jeg prøvde å ta opp alt som har skjedd og hvordan det har påvirket meg. Dessverre er min far klassisk psykopat, ser ikke sine egne feil, alt er enten min feil, jeg som er vanskelig, eller andre som er vanskelige, han går aldri over streken, så det gikk aldri inn det jeg prøvde å formidle..

 

Etter det var det også sporadisk kontakt, men nå for et par år siden fikk han kreft. Uhelbredelig kreft, og han kommer til å dø .. Han har vel kanskje noen år igjen, om han er heldig ... Etter det har ting roet seg ned, jeg synes selvfølgelig det er drit trist, han er tross alt min far, selv om han er en skikkelig drittsekk. Vi er mere sammen, og jeg inkluderer han i min familie.

Men jeg synes alt er så falskt nå !!!! Og jeg føler meg så jævlig og slem som føler det slik !!!!! Jeg er fremdeles jævla bitter på han, men smiler og er hyggelig, biter i meg eder og galle han hiver ut av seg. Drar hjem og holder han med selskap og lager mat om mamma er ute og reiser..

Han kan oppføre seg helt motbydelig, men trekker opp (om man kan kalle det det ) "kreftkortet" om han blir motsagt. - snart er dere kvitt meg osv, hva sier man til slik da ???

Selvfølgelig skjønner jeg at han er dritredd og at han har det vondt, men å bruke det som unnskyldning til å oppføre seg ufint er for drøyt ..

Jeg kjenner at jeg heller ikke klarer å gi slipp på fortiden og det gjør så vondt.. Han er her ikke så lenge, så hvorfor klarer jeg ikke gi slipp ?? Han vil aldri vedkjenne seg alt han har gjort mot meg og resten av familien så hvordan kan jeg få han til å forstå ??

 

Aaaaahh !!! Dette ble visst fryktelig rotete, håper dere skjønner hva jeg vil få frem..

Jeg føler meg så sinnsykt kjip,jævlig og kandidat til norges kjipeste person som føler sånn for faren min som skal dø.

Hvordan legger jeg det bak meg og slutter fred før han dør ???

 

 

 

Anonymous poster hash: 569c5...392

 

Anonymous poster hash: 9e35a...f48

Ja dette var som å lese om min egen familie . Alt er likt . Legg til min far i tillegg har vær notorisk utro mot sin kone i mange år, noe hun har levd med . Da hun tok mot til seg og gikk og fant en annen ble hun hengt ut offentlig på sosiale medier . Det var dråpen form meg .

Selv om min far er kreftsyk nå ( for 3 gang) er det bare destruktivt for meg og ha han i livet mitt . Jeg har kuttet han ut . Helt ut.. Og føler bare lettelse . Han sliter med det ettersom jeg hører. Jeg driter i det . Han ødela hele barndommen til meg og mine søsken og han har ødelagt deler av voksenlivet vårt. Nå som barna mine begynner og bli mer selstendige, ser jeg han bruker seg mot de også .Og la han fortsette hadde vært selvutslettene for min egen del , og jeg velger og sette meg og barna mine først .

Nå føler jeg bare lettelse over å være kvitt han . Mulig jeg er kynisk men det må man være noen ganger . Han ødela så mye for meg og det gikk ut over alle. Jeg ble lei meg, sint, deprimert, oppfarende, jeg gruer meg hver dag til at han ringte, gruet meg til farsdag,bursdag og jul. Var aldri bra nok . Kunne fortsatt i evigheten . Nå er jeg mye gladere og lettere og det er bra for hele familien. Akkurat som det endelig går an å puste.

 

Skulle selvfølgelg ønske jeg hadde en pappa . Men ikke for enhver pris !

 

Så jeg hadde rett og slett kuttet han ut . Kreft eller ikke . Det kan ikke du noe for. Ikke la folk behandle deg som dritt! DU er verdt så mye mer )

 

Anonymous poster hash: c97b3...12d