sosial angst? noen....?

[Anonym bruker]

Begynner å lure på om jeg er i ferd med å utvikle det.

Jeg har ikke lyst å gå på butikken, jeg har ikke lyst å gå på besøk, jeg har ikke lyst å snakke med noen, jeg har ikke lyst å reise til byen.

 

Jeg måtte til byen på kontroll med minsten i går, kom hjem og var helt ødelagt. Måtte legge meg nedpå.

Får vondt langt inni meg om jeg ser en bil stoppe på utsiden her, for jeg har ikke lyst å ha besøk.

 

Jeg hater tanken på å risikere å møte kjentfolk på butikk, for da må jeg snakke med dem, og det blir så påtatt og overfladisk.

 

Egentlig så skulle jeg ønske jeg bare kunne holde senga hele dagen.

Orker ikke sex, vil ikke ha kos av samboeren...

Hva skjer med meg?

 

Det er ikke fødselsdepresjon, det vet jeg at det ikke er.

 

 

Anonymous poster hash: e3a16...3bc

[Anonym bruker]

Hvordan vet du at det ikke er fødselsdepresjon?

 

Er du mye alene/med baby (i permisjon), kanskje du trenger jevnlig kontakt med mennesker for å ikke utvikle sosial angst? Hva gjorde du før permisjonen, var du mye eller lite eksponert for folk og sosiale settinger da?

 

Anonymous poster hash: c6128...12a

[Anonym bruker]

Jeg fikk panikkangst ifm at jeg gikk på en smell. Det som hjelper meg er å gå til psykolog. Lykke til, angst er helt grusomt...

 

Anonymous poster hash: bab97...1e1

[Anonym bruker]

jeg er ikke alene, har samboer og flere varn. Før permisjon jobba jeg på en kafe. Var veldig sosial, var med på sammenkomster osv..

Nå får jeg totalt noia av invitasjoner til hva som helst...

 

Jeg vet det ikke er fødselsdepresjon fordi jeg var veldig sosial de første mnd etter fødsel, helt til en av mine nærmeste døde og x antall 'venner' forsvant/dolket meg i ryggen...

 

 

Anonymous poster hash: e3a16...3bc

[Anonym bruker]

Høres ut som om du har det vondt om dagen. Det er vanlig å ha lyst til å gjemme seg bak mørke gardiner og under dyna i perioder når man opplever det du skriver. Trenger verken være sosial angst eller depresjon, det kan være en naturlig reaksjon på motgang. Men det kan raskt utvikle seg til å bli angst og depresjon om du ikke lytter til deg selv skikkelig. Noen trenger å bli under dyna lenge, og kommer krabbende frem av seg selv etter dager/uker/måneder, hva du enn trenger. Noen trenger, og/eller ønsker, hjelp til å få litt fortgang på reaksjonen, og søker noen de kan snakke med og sortere tankene med.

 

Jeg personlig synes ukedagene er så slitsomme sosialt at jeg har lyst til å krype ned i et sort hull hver helg. Særlig når jeg mistet et familiemedlem for noen år siden, da fikk jeg en liten identitetskrise og ble sykmeldt noen uker for å samle meg igjen. Da dro jeg igjen gardinene og gjemte meg noen timer hver formiddag mens unger og mann var ute. Hvis ikke hadde jeg gått rundt med et anstrengt og falsk ansikt på jobb, og grått bak dodøra hver lunsjpause, og i det hele tatt gjort en forferdelig dårlig jobb. Det var liksom verken jeg eller jobben tjent med, egentlig.

 

Prøv å tenk ut en person i din nærhet som du kunne ha luftet litt tanker med, helsesøster, legen, moren din, en søster, over ett glass vin med en venninne eller nabo. Tør å åpne deg for noen. Og sjekk gjerne med legen din om du kan ha hormonsvingninger. Det kan blant annet gjøre mye skade på energinivået og også sexlysten din.

Anonymous poster hash: eb389...91d

[Anonym bruker]

 

Høres ut som om du har det vondt om dagen. Det er vanlig å ha lyst til å gjemme seg bak mørke gardiner og under dyna i perioder når man opplever det du skriver. Trenger verken være sosial angst eller depresjon, det kan være en naturlig reaksjon på motgang. Men det kan raskt utvikle seg til å bli angst og depresjon om du ikke lytter til deg selv skikkelig. Noen trenger å bli under dyna lenge, og kommer krabbende frem av seg selv etter dager/uker/måneder, hva du enn trenger. Noen trenger, og/eller ønsker, hjelp til å få litt fortgang på reaksjonen, og søker noen de kan snakke med og sortere tankene med.

 

Jeg personlig synes ukedagene er så slitsomme sosialt at jeg har lyst til å krype ned i et sort hull hver helg. Særlig når jeg mistet et familiemedlem for noen år siden, da fikk jeg en liten identitetskrise og ble sykmeldt noen uker for å samle meg igjen. Da dro jeg igjen gardinene og gjemte meg noen timer hver formiddag mens unger og mann var ute. Hvis ikke hadde jeg gått rundt med et anstrengt og falsk ansikt på jobb, og grått bak dodøra hver lunsjpause, og i det hele tatt gjort en forferdelig dårlig jobb. Det var liksom verken jeg eller jobben tjent med, egentlig.

 

Prøv å tenk ut en person i din nærhet som du kunne ha luftet litt tanker med, helsesøster, legen, moren din, en søster, over ett glass vin med en venninne eller nabo. Tør å åpne deg for noen. Og sjekk gjerne med legen din om du kan ha hormonsvingninger. Det kan blant annet gjøre mye skade på energinivået og også sexlysten din.

 

Anonymous poster hash: eb389...91d

 

Tusen takk for godt svar.

Aldri hatt det sånn her før, har hatt lyst flere ganger tidligere å gjemme meg bort, men nå har jeg bare lyst å grave meg ned.

Fordi de jeg trodde var mine venner dolket meg i ryggen så klarer jeg ikke åpne meg, er redd alt skal komme ut på bygda

Det har også gjort at jeg ikke orker å møte kjentfolk, for jeg orker ikke stå å fortelle at joda, alt er helt tipp topp.. pappas bortgang sier du? Nææh...går bra det å...livet må jo gå videre..har barn å tenke på, så det her går nok bra..

Er sånn jeg har sagt de siste ukene...helt til jeg fant ut at det var like greit å sende samboeren min på butikken, hente unger her og der...

Han tror jo å alt er greit så...

Da er det veldig greit å bare sitte hjemme, da slipper folk å se hvor sliten jeg faktisk er..de slipper å ta på seg høfligmaska si..eller jeg har det travelt frasen for å slippe å snakke med meg..

 

 

 

Anonymous poster hash: e3a16...3bc

[laracroft]

Hei kjære deg!

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.

Min pappa døde for 4 år siden, og livet blir aldri det samme igjen synes jeg.

Det var selvmord så det er vanskelig å komme over.

Bor du i Akershus området? Det gjør jeg, og jeg har også barn.

Ta hensyn til deg og dine behov. God og varm klem til deg. Fra en som forstår.

Signerer med nick jeg nå.

[Anonym bruker]

Jeg fikk panikkangst ifm at jeg gikk på en smell. Det som hjelper meg er å gå til psykolog. Lykke til, angst er helt grusomt...

 

Anonymous poster hash: bab97...1e1

Samme her, gikk på en kjempesmell og utviklet panikkangst/ sosialangst.. Men har hatt god hjelp av psykolog, og er endelig, etter 1 års behandling, tilbake til mitt gamle sosiale jeg  :-)

Så jeg vil anbefale deg HI å få en henvisning til psykolog, det kan ihvertfall ikke gjøre det verre.

 

Anonymous poster hash: bde64...6bd

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, men det arter seg annerledes. Har også depresjon og den arter seg som du beskriver HI. Min sosiale angst går ut på at om jeg vet je skal Tim et sted det er mye mennesker får jeg vondt i magen, gråter og kaldsvetter. Jobber på et kontor men 200 ansatte, så jeg slitet litt på jobb selv om jeg ikke sitter sammen med andre enn de 7 je har jobbet med i 10 år. Det går fint helt til lunsj. Den er felles for alle i kantine og jeg har begynt å ta med matpakke og spise på plassen min og har en vannflaske der jeg drikker av... Jeg går ikke på do på jobb, spiser ikke foran mennesker jeg ikke kjenner godt og jeg går ikke ut med mindre jeg MÅ eller jeg har en jeg kjenner i nærheten. Jeg er rett og slett redd for mennesker og tør ikke gå ut i frykt for å møte på et...

 

Anonymous poster hash: 39410...ff3

[Anonym bruker]

Jeg var dypt deprimert i ett års tid, og kjenner meg veldig igjen i mye av dette, HI. Det som hjalp litt for meg var å begynne på antidepressiva, og så begynne i terapi.

 

 

This Too Shall Pass.

Anonymous poster hash: 2fbd4...a4f