Han vil ikke bli pappa..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke en gang om jeg skriver dette på riktig forum..

Er bare veldig fortvilet i kveld.

 

Jeg fikk vite for 2 uker siden at jeg var gravid for første gang og viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble både glad og redd men viste at jeg ville fullføre om kjæresten min var der med meg! Det viste det seg fort at han ikke var..

Etter krangling og gråting, hyling og klemming ble vi egentlig ikke enige om noe.

Jeg var med en veninne som ble med meg til legen neste dag og hun har en sønn på ca 2 mnd. Da jeg var med henne bestemte jeg meg for å beholde barnet da henne har gått igjennom en abort før og da var jeg med å så hvor forferdelig hun hadde det senere. Fant også ut denne dagen at min beste veninne er gravid like mange dager som meg!

 

Da jeg fortalte det til kjæresten min ble han helt fra seg og bare sto og stirret i veggen.. Gråt, og var helt knust.. Over at livet hans var over..

 

Dagen etter skiftet jeg mening, etter å ha sett han gråte seg i søvn ville jeg ikke gjøre dette mot han.. Og vil ikke gjøre det alene, vil gjøre det riktig.

 

Nå skal jeg på sykehuset i morgen kl 11.00 og skjekke at alt er som det skal og da mest sannsynligvis ta abort.. Kommer til å dø inni meg.. Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet.

Kommer ikke til å klare dette.. Hjelp!

 

Anonymous poster hash: 92c12...8cc

[Anonym bruker]

Har ikke erfaringer og gode råd å komme med, men anbefaler deg å tenke deg godt om før du tar abort om du selv ikke ønsker. Vet ikke hvor langt du er på vei, men avgjørelsen må kanskje ikke tas enda?

 

Stor klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 076bf...4ed

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke en gang om jeg skriver dette på riktig forum..

Er bare veldig fortvilet i kveld.

 

Jeg fikk vite for 2 uker siden at jeg var gravid for første gang og viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble både glad og redd men viste at jeg ville fullføre om kjæresten min var der med meg! Det viste det seg fort at han ikke var..

Etter krangling og gråting, hyling og klemming ble vi egentlig ikke enige om noe.

Jeg var med en veninne som ble med meg til legen neste dag og hun har en sønn på ca 2 mnd. Da jeg var med henne bestemte jeg meg for å beholde barnet da henne har gått igjennom en abort før og da var jeg med å så hvor forferdelig hun hadde det senere. Fant også ut denne dagen at min beste veninne er gravid like mange dager som meg!

 

Da jeg fortalte det til kjæresten min ble han helt fra seg og bare sto og stirret i veggen.. Gråt, og var helt knust.. Over at livet hans var over..

 

Dagen etter skiftet jeg mening, etter å ha sett han gråte seg i søvn ville jeg ikke gjøre dette mot han.. Og vil ikke gjøre det alene, vil gjøre det riktig.

 

Nå skal jeg på sykehuset i morgen kl 11.00 og skjekke at alt er som det skal og da mest sannsynligvis ta abort.. Kommer til å dø inni meg.. Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet.

Kommer ikke til å klare dette.. Hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 92c12...8cc

 

"Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet" 

 

Litt dramatisk kanskje?! Du kan ikke være særlig gammel. Og det "barnet" du har er bare en liten klump med celler og kalles embryo! 

 

Jeg tror ikke du er klar for å få barn enda. Og uansett om du føler deg klar. Er du sikker på at det blir det rette over kjæresten din go det nye barnet? 

 

Hva har du å tilby et liv nå? hvordan kommer ditt liv til å se ut? Tenk godt over det. Og svar deg selv HELT ærlig! 

 

Jeg har selv tatt abort som 25åring. Og angrer ikke. For jeg var ikke klar til å ha barn da.. Jeg ville vente til jeg faktis var moden nok til å ta det annsvaret som det er å ha et barn ( for resten av ditt liv! ) Det er ikke en liten oppgave! 

 

Og vill du ikke dele den med en som virkelig vill ha barn og er klar for å få barn sammen med deg? 

 

Tenk over de spml og flere. Å svar deg selv ærlig

 

Anonymous poster hash: 70c7a...b9f

[Anonym bruker]

dette kommer alltid til å følge deg... en ny kjæreste kan du alltids finne om han velger å gå... Ta avgjørelsen med hjertet og ikke med hodet, da vil du aldri angre uansett hva som skjer...

 

at venninden din er like langt som deg, vil også følge deg så lenge du kjenner henne om du tar abort...Du vil gå og lure, hvilket kjønn var det? hvor gammel ville han/hun vært nå? Hvordan ville livet vært om jeg valgte å beholde?   Dette er ting som vil svirre rundt i hodet ditt i mange år fremover.. Hver gang du ser noen med baby/barnevogn vil du undres om det kunne vært deg...

 

jeg snakker av erfaring... tok abort på annet grunnlag enn deg, men likevel så er dette tankene jeg har sittet igjen med alle disse årene i ettertid..

 

jeg råder deg til å finne ut hva som er rett for DEG, og ikke hva som er rett for kjæresten din... det er nå du virkelig får sett om dere er et godt par..

 

ønsker deg lykke til med valget...
 

Anonymous poster hash: ac76b...977

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke en gang om jeg skriver dette på riktig forum..Er bare veldig fortvilet i kveld. Jeg fikk vite for 2 uker siden at jeg var gravid for første gang og viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble både glad og redd men viste at jeg ville fullføre om kjæresten min var der med meg! Det viste det seg fort at han ikke var..Etter krangling og gråting, hyling og klemming ble vi egentlig ikke enige om noe.Jeg var med en veninne som ble med meg til legen neste dag og hun har en sønn på ca 2 mnd. Da jeg var med henne bestemte jeg meg for å beholde barnet da henne har gått igjennom en abort før og da var jeg med å så hvor forferdelig hun hadde det senere. Fant også ut denne dagen at min beste veninne er gravid like mange dager som meg! Da jeg fortalte det til kjæresten min ble han helt fra seg og bare sto og stirret i veggen.. Gråt, og var helt knust.. Over at livet hans var over.. Dagen etter skiftet jeg mening, etter å ha sett han gråte seg i søvn ville jeg ikke gjøre dette mot han.. Og vil ikke gjøre det alene, vil gjøre det riktig. Nå skal jeg på sykehuset i morgen kl 11.00 og skjekke at alt er som det skal og da mest sannsynligvis ta abort.. Kommer til å dø inni meg.. Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet.Kommer ikke til å klare dette.. Hjelp! Anonymous poster hash: 92c12...8cc

 

"Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet"  Litt dramatisk kanskje?! Du kan ikke være særlig gammel. Og det "barnet" du har er bare en liten klump med celler og kalles embryo!  Anonymous poster hash: 70c7a...b9f

Litt ufølsomt kanskje?! Syns det blir litt feil å svare en som tydelig er sårbar på denne måten.

 

Dessverre har jeg ikke så mange gode råd selv, og det er nok kun du som kan finne det riktige svaret.

Men jeg ville tenkt meg veldig nøye om før jeg hadde tatt abort. Hvor lang tid har du på deg? Virker som at nyheten om babyen er ganske fersk ennå, og dersom du har tid så bruk den til å ta det innover deg før avgjørelsen blir tatt. Ting kan oppleves forskjellig med tiden til hjelp.

 

Anonymous poster hash: 2c724...71d

[Anonym bruker]

kjære deg, 

 

Jeg synes du skal kjenne ordentlig godt etter. Hva ønsker du nå? Jeg får inntrykk av innlegget ditt at du egentlig ønsker deg dette barnet, men føler deg presset til å ta abort. Hvis det er slik håper jeg du klarer å stå i mot og velger å beholde. Kjæresten din er sjokkert og kanskje også ung, det tar ofte litt tid å ta inn over seg slike nyheter. Kanskje blir han mer positiv etter stund, kanskje blir han aldri noen far. Men du kan være en god mamma uansett!

 

Hvis du innerst inne tenker at du vil slippe, at du ikke vil være gravid, at du ønsker å gå fra klinikken uten forpliktelser eller barn i magen, ja da er abort en god løsning. Hvis du føler at du vil gråte deg gjennom de neste ukene og ønsker barnet tilbake i magen, ja da synes jeg ikke du skal gjennomføre aborten.

 

Masse lykke til. Jeg håper du klarer å lande på en avgjørelse som føles rett, hvor vanskelig det enn er. 

Anonymous poster hash: 993a6...c99

[Camillok]

Jøss, svaret over synes jeg var strengt og unyansert. Det er nok veeeeeldig mange som greier fint å få barn, også alene selv de er unge. Og jeg tror ikke HI er den eneste som har reagert slik, ung eller gammel hvis faren ikke vil! Vet helt sikkert at min gamle kjæreste hadde reagert slik selv om han var 30 - veldig glad jeg fikk øynene opp og fikk meg en skikkelig mann men nok om det, jeg blir bekymret for HI som åpenbart ønsker barnet men som tenker å avslutte pga en tåpelig umoden mann. Livet er jo ikke over selv om han blir far! Sukk... Og det må da være ok å kalle det barnet, ikle celleklump eller embryo. Det blir jo et barn mest sannsynlig om livet får gå sin gang til sommeren!

 

Jeg vil råde deg til å snakke med legen i morgen om usikkerheten din, hvis du har tid til å tenke deg litt mer om så tror jeg det er best. Det finnes også steder du kan få rådgivning. Og det er også veldig unge som greier fint å få både barn, utdannelse og jobb!

 

Lykke til uansett hva din avgjørelse blir lytt til hjertet ditt, de som ikke har problemer etter en abort er de som følte de gjorde det rette. Om du gjør morsom DU ikke egentlig ønsker det kan det bli vanskelig i etterkant. Til syvende og sist - dette er ditt liv og du må bestemme over det!

 

Sender deg en stor klem!

[Anonym bruker]

og du, har du en slik mamma man kan prate med om alt? i så fall ringer du bare henne

Anonymous poster hash: 993a6...c99

[Lillababy]

Huff for eit grusomt svar du fekk,av nokon som ikkje kjenner deg,og sjølvsagt ikkje kan sei noko om dine ferdigheter og evner som mamma.

 

Det er ingen ubetydelig celle-klump, det er ein liten baby,og halvparten av den kjem frå deg. Om du hadde blitt gravid med ein mann som verkeleg ønska barn,så kunne uansett ikkje det barnet blitt meir verd og aktuelt enn det barnet du no har i magen, begge vil vera like mykje laga av den deg.

 

Du veit at du ikkje ønsker abort. Då må du ikkje la deg manipulerast av ein mann sitt hysteri. Du har ein baby å tenka på!

 

Lykke til med morgon-dagen. Ta venninna di med.

 

Ikkje gjer noko du vil angre på! Klem

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal velge abort på grunn av kjæresten, du må ta det valget for deg selv, det er du som skal leve med det valget.

Om du inderlig ikke ønsker abort, så prøv å forklar han dette, men stå på ditt.

Hvordan kan dere ha det like godt sammen etterpå om du føler at han er skyld i din dårlige samvittighet?

 

Anonymous poster hash: 244ab...804

[Camillok]

Morsom = noe som. Ikke alltid greit med iPad... Takk for at flere har svart fornuftig også, det er bra vi må jo ta litt vare på hverandre vi damer, ikke bare slenge dritt og anta alt mulig rart. Desverre litt for mye anonym dritt til folk som ber om hjelp her inne!

[Gjest Bjørketreet]

Ei lenger oppe skrev at du virker ung og at du antakeligvis ikke er klar for å få barn... Jeg synes på innlegget ditt at det virker som du er veldig klar for å få barn!

 

Du kan oppleve å slite mye i ettertid om du velger å ta abort... Mens kjæresten din uten tvil vil være uendelig glad i barnet resten av livet, han vil bare ikke se det før han/hun kommer ut... Mange menn friker ut over å vite at om noen måneder skal de bli pappa, men når de får hilse på barnet sitt så blir de like forelsket i det som alle andre fedre Det virker som om du vil lide mer over å ta abort, enn hva han vil lide hvis du ikke tar abort. (Men nå vet jeg ikke hvor sterkt forhold dere har, eller hvor lenge dere har vært sammen)

[Lykkelitenx2]

Dette er et valg du må ta ut i fra hva du ønsker. Du kan ikke ta hensyn til kjæresten din som nå feiger ut. Og hvem vet - det kan også hende at han vil se annerledes på det etter hvert som magen din vokser - det er en grunn til at vi har 9 mnd på å forberede oss på. Og om han fortsatt ikke er interessert så klarer du dette kjempefint alene! Det er så mye hjelp å få i Norge i dag som alenemor, både økonomisk og på andre måter. Amathea f.eks er flinke til å hjelpe alenemødre. Så hvis du føler det sånn som du beskriver så ikke gjør dette for å ta hensyn til kjæresten din - hvorfor skal du det? Han tar jo ikke hensyn til deg. Og babyen din i magen er verdt å kjempe for. Jeg har snakket med flere som har angra på barnet de aborterte bort, men har enda ikke kommet over noen som har angra på barnet de har beholdt. Hvis du er i tvil så burde du ikke gjøre noe enda, for det vil bli enda verre for deg. 

 

Masse lykke til!! 

[Malintdo]

 

Jeg vet ikke en gang om jeg skriver dette på riktig forum..

Er bare veldig fortvilet i kveld.

 

Jeg fikk vite for 2 uker siden at jeg var gravid for første gang og viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble både glad og redd men viste at jeg ville fullføre om kjæresten min var der med meg! Det viste det seg fort at han ikke var..

Etter krangling og gråting, hyling og klemming ble vi egentlig ikke enige om noe.

Jeg var med en veninne som ble med meg til legen neste dag og hun har en sønn på ca 2 mnd. Da jeg var med henne bestemte jeg meg for å beholde barnet da henne har gått igjennom en abort før og da var jeg med å så hvor forferdelig hun hadde det senere. Fant også ut denne dagen at min beste veninne er gravid like mange dager som meg!

 

Da jeg fortalte det til kjæresten min ble han helt fra seg og bare sto og stirret i veggen.. Gråt, og var helt knust.. Over at livet hans var over..

 

Dagen etter skiftet jeg mening, etter å ha sett han gråte seg i søvn ville jeg ikke gjøre dette mot han.. Og vil ikke gjøre det alene, vil gjøre det riktig.

 

Nå skal jeg på sykehuset i morgen kl 11.00 og skjekke at alt er som det skal og da mest sannsynligvis ta abort.. Kommer til å dø inni meg.. Er nesten så det hadde vært bedre å tatt mitt liv sammen med barnet.

Kommer ikke til å klare dette.. Hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 92c12...8cc

Tenk deg NØYE om! Min samboer og kjæreste etter 6 år dro da jeg fant ut at jeg var gravid for 3 ukers tid siden, her var graviditeten planlagt. Han også sa at livet hans ble ødelagt og han pakket sakene å dro! Jeg lot han gjøre det.. Jeg var så knust sv kjærlighetssorg at alt var ubetydelig! Men etter mye grining og sinne. Gikk det opp for meg hva han faktisk setter meg igjennom. Hvis dette var en gutt som liksom skulle elsket meg hadde han stått ved min side! Vi hadde gjort dette sammen. Det er faktisk i slike stunder man ser om personen er en man kan leve med. Er han en som kan takle uventet ting, som i deres tilfelle, uten å ta den lette løsningen å stikke sånn som mannfolk kan. Det er ikke de som går å har barnet inni seg. Kjenner på alt som skjer med kroppen pga av det lille livet som vokser inni der. Jeg er nå i uke 6+5. Jeg har det faktisk veldig bra! Det blir tungt å gjøre dette alene og skulle gjerne sett til at han var her, men sånn ble det ikke. Barnet er like mye ditt, tenk iver om du klarer å leve med tanken på å ha tatt et valg du aldri kan gjøre om. Er du helt sikker? Kjæresten sin kan reise om 3 mnd eller 1 år, eller aldri. Det vet du ikke. Det var sånn jeg tenkte. Kan han stikke nå, hva hindrer han fra å stikke senere? Da sitter man med et enormt anger! Om du tar abort vil du alltid bli mint på at du ville hatt et barn. Nå ville det vært 1 år osv. Det er ganske tøft! Og du vil alltid slite med tanken, hva om han kom tilbake bare han fikk tenkt seg om? Da hadde vi levd som en liten familie. For min del har kjærlighetssorgen sakte men sikkert dabbet av. Jeg gleder meg nå over å være gravid og jeg er glad jeg sto på mitt! Jeg er hverken imot eller for abort, det mener jeg er helt opp til den jenta det gjelder. Men ta mitt råd å tenk seg GODT om. Du kan aldri endre valget når det først er tatt! Kjæresten din kan gjøre det. Ønsker å gi deg en god Klem. Lykke til uansett hva du idag velger.

[Malintdo]

Glemte å nevne Amathea! Jeg har gått dit 2 ganger nå. Det har gitt utrolig god hjelp! Vil anbefale deg det på det sterkeste! De har også tilbudt å hjelpe meg med praktiske ting som rettighetene jeg har som alene forsørger. I min kommune arrangeres også turer og treff for aleneforeldre. Vil anbefale deg å ringe de på hjemmesiden deres for en liten prat i det minste. Søk på Amathea

[Anonym bruker]

Dere er fortsatt litt i sjokk og trenger høyst sannsynlig litt mer tid på dere og kanskje noen å prate med?

 

Ring Amathea snarest så dere kan få litt hjelp av erfarne.

 

Her kan man lett ta et valg man angrer veldig på om det går fort i svingene!

 

Vi venter uplanlagt nr 4 og har valgt å beholde. Mannen min ønsket abort denne gangen, jeg klarer det ikke.

Vi er selvsagt i en helt annen situasjon enn dere, men som dere trengte vi litt tid på å tenke oss om, la det synke inn og snakke sammen. Etter et par uker står vi nå samlet på beslutningen da han ikke klarer å be meg ta abort når han ser jeg ikke vil. Og han har nå valgt å tenke at sånn blir det - og man blir alltid like glad i barna når de kommer :-) Det blir bare litt mer tøffe tak enn man hadde tenkt.

Anonymous poster hash: 19ec1...d96

[Anonym bruker]

Du vil etterhvert finne det rette svaret på dette spørsmålet. Jeg har selv vært i samme situasjon, eller lignende. Jeg var 19, og i et forhold som ikke fungerte. Jeg ble henvist til KK for abort, og fikk time for å gjøre det. Jeg forstod likevel at jeg aldri kunne gjennomføre det... babyen var allerede en viktig liten del av meg. I dag har jeg en vakker liten/stor jente på snart 7 år. Jeg hadde god støtte i foreldrene mine, som hjalp meg økonomisk til jeg klarte meg selv - i tillegg til overgangsstønad fra nav. Nå er jeg snart utdannet sykepleier, har fått en sønn i tillegg, og er gift med mannen i mitt liv. Jeg tror at ting ordner seg for snille jenter. Har du en visjon for fremtiden, vil det også drive deg fremover og hjelpe deg å nå dine mål. Lykke til.

Anonymous poster hash: dab3d...081

[Anonym bruker]

Hi, Hvordan har det gått i dag?

 

Anonymous poster hash: 993a6...c99

[mammsen84]

det skal jo to til for å bli gravid..du har ikke laget dette barnet alene!!! dette burde han jo ha tenkt litt på tidligere,dårlig gjort å være slepphendt med sånne ting om man virkelig vireklig ikke vil ha barn det er tross alt du som må ta det vanskelige valget! Jeg føler med deg,og jeg var bare 21 år og ikke i et forhold da jeg ble gravid med førstemann,og bestilte time til abort,noe jeg ikke klarte å gjennomføre og det er jeg utrolig glad for nå idag,faren snudde og har kjempefin kontakt med sin sønn per idag… jeg synes du skal tenke igjennom dette og høre litt med familie og venner, ikke ta noen forhastede konklusjoner,bruk god tid! vet ikke om det hjalp, men var verdt forsøket Lykke til!

[*frah..tillykke*<3]

Har ikke erfaringer og gode råd å komme med, men anbefaler deg å tenke deg godt om før du tar abort om du selv ikke ønsker. Vet ikke hvor langt du er på vei, men avgjørelsen må kanskje ikke tas enda?

Stor klem til deg!Anonymous poster hash: 076bf...4ed

vet akkurat ka du går igjeinnom!

Eg valgte å behalde mitt barn trass i ein som ikke ville ha meg eller barnet dersom eg ikke tok det vekk. Men sto på mitt...han ble helt lammet snakket ikke skikkelig sammen på kanskje1mnd...

Men når han skjønte eg ikke ville gå igjennom en abort hadde han ikke noko valg om han valgte å være sammen med meg...!

Å nå....det er det vakreste eg vet, når mi lisje prinsesse ligger på bryst kassen hans! Å han kunne ikke tenke seg være pappa enda heller....men skulle ikke tro han har gjort anna før.

 

Er ufattelig vanskelig avgjørelse...men tenk deg om vakre kvinne! Å konfrontere han med en abort...vet han kvasdu må igjennom? Er iallfall verdt eit forsøk dersom han vil ha deg. Viss han ikke elsker deg høgt nok til å få et barn med deg...er han da verdt det?

[Sasalul]

Om Dette er noe du ikke vil. Ikke gjør det! Følg hjertet ditt, hva forteller det deg? Menn vokser seg til rollen. Eller bare stikker av. Men da slipper du den skyldfølelsen!

[Sasalul]

Om Dette er noe du ikke vil. Ikke gjør det! Følg hjertet ditt, hva forteller det deg? Menn vokser seg til rollen. Eller bare stikker av. Men da slipper du den skyldfølelsen!

Jeg er i uke 9 og min eks vil at jeg skal ta abort. Men det kommer ikke på tale. This is happening!