Shamy Skrevet 13. november 2013 #1 Skrevet 13. november 2013 (endret) Hei! Jeg og mannen holder på med utredning og dette er noe vi holder for oss selv. Har ikke fortalt noen at vi har prøvd i over 2 år på å bli gravide uten å å få det til. Jeg har aldri vært gravid og barneønsket er stort. Vi er ganske unge, 24 og 26 år. Jeg synes rett og slett det er flaut at vi ikke får det til, noe som skulle komme så naturlig for en ung og frisk kropp. Dette tærer veldig på meg og lurer på om jeg kanskje skulle snakke med min søster eller mor om dette. Er dere åpne om det med venner og familie? I tilfelle, hvordan gikk dere frem? Endret 13. november 2013 av Ønskebarn2014
mamma&storebror Skrevet 14. november 2013 #2 Skrevet 14. november 2013 Hei! Vi er i samme situasjon som dere, men vi har ett barn allerede da... Ble fort gravide da vi prøvde å få han og hadde aldri forventet å slite med nr 2. Men nå sitter vi her, 18 prøveperioder senere ( 2 SA og 4 kjemiske graviditeter) og venter på å starte utredning. Vi blir fort gravide nå også, men problemet er å beholde det. I hele denne prosessen så har jeg vært veldig ærlig med de nærmeste rundt meg. Mine foreldre, søsken, venner og nære kollegaer vet og forstår min situasjon. Hadde vel aldri kunnet gå igjennom denne tøffe tiden ute å kunne ventilere ut frustrasjoner og sorg... Mye av grunnen til vår åpenhet kommer også av ALLE spørsmål om når det blir søsken, om vi skal ha flere osv. Utrolig sårt og vondt å svare på, så vi velger heller å fortelle før vi får spørsmålene! Ikke gå rundt å hold på hemmeligheten så lenge, velg ut noen du ønsker å være fortrolig med så føles det så deilig etterpå! Husk: Det er mange flere enn du vet om som sliter og hvis du kan være den som forteller om din situasjon, så kan det jo hjelpe andre til å gjøre det samme! Men uansett hva dere velger å gjøre, så velg det som dere har lyst til... fortelle eller ikke fortelle! Jeg føler med dere og kjenner på samme sorgen om å ikke kunne få det man ønsker seg aller mest i livet! <3
klishe89 Skrevet 18. november 2013 #3 Skrevet 18. november 2013 Vi er åpne om det. Holdt på like lenge som dere og er like gamle. Sa det bare som det var. Vi prøver, men kan ikke få barn uten IVF. Har stort sett gått veldig greit :-)
Shamy Skrevet 18. november 2013 Forfatter #4 Skrevet 18. november 2013 Vi er åpne om det. Holdt på like lenge som dere og er like gamle. Sa det bare som det var. Vi prøver, men kan ikke få barn uten IVF. Har stort sett gått veldig greit :-) Hva slags reaksjon fikk dere fra feks foreldre? Er litt redd for at de skal synes at vi er for unge og ikke må stresse. Har dere startet med IVF? Evt hvor lang tid har det tatt fra da dere fikk beskjed om at IVF var eneste valg?
klishe89 Skrevet 18. november 2013 #5 Skrevet 18. november 2013 Først var de skeptiske. Mente det ville gå av seg selv hvis vi var tålmodige, men da vi fikk beskjeden var det min mor som hentet på sykehuset. Etter dette har de vært støttende og lurer på hva de kan gjøre/hjelpe til med. Vi er ikke i gang med IVF fordi vi venter på operasjon. Begynner med IVF sp fort kroppen er klar etter det. Skalgjøre det privat i Danmark så vi velger tidspunkt selv
Shamy Skrevet 19. november 2013 Forfatter #6 Skrevet 19. november 2013 Først var de skeptiske. Mente det ville gå av seg selv hvis vi var tålmodige, men da vi fikk beskjeden var det min mor som hentet på sykehuset. Etter dette har de vært støttende og lurer på hva de kan gjøre/hjelpe til med. Vi er ikke i gang med IVF fordi vi venter på operasjon. Begynner med IVF sp fort kroppen er klar etter det. Skalgjøre det privat i Danmark så vi velger tidspunkt selv Takk for svar Masse lykke til med operasjon og IVF!
klishe89 Skrevet 19. november 2013 #7 Skrevet 19. november 2013 Bare hyggelig. Selv takk! Masse lykke til!
Anonym bruker Skrevet 20. november 2013 #8 Skrevet 20. november 2013 Vi er 22 og 24 år, og skal i gang med førtse forsøk etter nyttår. Følte også vi var unge, og var nervøs for reaksjonen til foreldrene våre. Men vi sa det bare som det var, og har fått full støtte. Vi har også fortalt det til nærmeste venner, dette angrer jeg litt på fordi jeg er redd de skal si det videre og spre rykter.. Men tviler på de gjør det, har sagt til de mange ganger at jeg håper de holder tett. Jeg har også fått utbytte av å snakke med en av venninnene mine, hun har støttet meg og trøstet når det har vært tungt. Mitt tips er å bruke tid på hvem du ønsker å fortelle slikt til, hvertfall når du er ung, da andre unge folk som ikke er klare for barn kan synes dette er gøy å spre rykter om enn å ta det seriøst.. Anonymous poster hash: 96993...995
junem Skrevet 27. november 2013 #9 Skrevet 27. november 2013 Jeg (20) og samboer (24) er i samme situasjon. Vi bestemte oss for å holde det for oss selv, og her sitter jeg 15 prøveperioder senere uten graviditet. Har nettopp startet utredning. Jeg syns det er utrolig tungt å ikke snakke med noen andre enn kjæresten om det. Det tar veldig mye på for min del, skjønner ikke hvorfor det ikke klaffer når jeg er ung,sprek og frisk. Skulle veldig gjerne ha snakket med en annen kvinne om det, for jeg tror at en annen kvinne vil skjønne det bedre. Jeg er egentlig ikke klar for å snakke med familie enda, da jeg er redd de bare kommer til å si at vi ikke må stresse og at vi ikke må tenke for mye på det. Det er såpass at jeg har blitt henvist til sykehus pga blodprøver så jeg er redd jeg ikke kommer til å takle det om noen bagatelliserer situasjonen. Venninnene mine er såpass unge og er ikke etablert slik som meg, så jeg er redd de ikke kommer til å forstå hvor sterkt vi ønsker oss barn..
Shamy Skrevet 27. november 2013 Forfatter #10 Skrevet 27. november 2013 I forbindelse med utredning så må jo mannen inn å ta sædprøve.. Vet at han ikke har hatt så veldig lyst, men kommer hjem fra jobb i dag og sier at han ikke kommer til å ta denne prøven fordi han "vet" at det det er han det "er noe i veien" med. Vi har snakket om dette tidligere at det spiller ingen rolle hvem eller hva som er årsaken. Så da er jeg like lagt. Utrolig lei meg og skuffet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre
junem Skrevet 27. november 2013 #11 Skrevet 27. november 2013 I forbindelse med utredning så må jo mannen inn å ta sædprøve.. Vet at han ikke har hatt så veldig lyst, men kommer hjem fra jobb i dag og sier at han ikke kommer til å ta denne prøven fordi han "vet" at det det er han det "er noe i veien" med. Vi har snakket om dette tidligere at det spiller ingen rolle hvem eller hva som er årsaken. Så da er jeg like lagt. Utrolig lei meg og skuffet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre Min kar "vet" også at det er han som er problemet, at han har dårlig kvalitet pga stress. Det er jo ofte sånn at man vet at det er en selv som er problemet, ofte uten grunnlag.Prøv å spør han om han ikke kan vurdere det litt til. Så kan du prøve å snakke med han når han har fått "tygget" litt på det. Hvis dette er neste steg for at dere skal få barn sammen er han jo pent nødt til å ta en test for at dere skal komme dere videre i prosessen. Utredningen for oss er jo mye mer kompliserte og jeg tror ikke at han ønsker at du skal ta en potensiell unødvendig kikkhullsoperasjon bare for at han er engstelig og vil hoppe over dette steget. Nå vet ikke jeg hvor nøyaktig disse hjemmeprøvene er, men hvis han får et godt resultat på den blir han kanskje mer positiv til å ta prøve på sykehuset?:-) Lykke til videre!
FrkKværner Skrevet 5. desember 2013 #12 Skrevet 5. desember 2013 Hei:-) Først vil jeg understreke, dere er ikke alene. Jeg er 25år, mannen 31 år. Vi har prøvd i 1 1/2 år, å sender straks inn papirene til prøverør. Vi har valgt å være nokså åpen om problemet det siste halve året. Det har Vært befriende å komme snakke med venner og familie om dette. Det er absolutt en tung prosess, så godt å ha deres støtte. Godt å ha flere her inne å snakke med også. Fortalte det som det var. Rett ut. Vi fortalte det da vi startet utredningen, så alle har fulgt oss fra utredningen til nå. Fortalte om undersøker, funn og nå at papirene straks sendes til prøverør Klem til deg
Shamy Skrevet 9. januar 2014 Forfatter #13 Skrevet 9. januar 2014 Da har mannen endelig levert prøve etter å ha utsatt det i 4 mmd! Så da får vi kanskje svar på hvorfor vi ikke klarer å bli gravide! Er i lykkerus Hehe!
klishe89 Skrevet 9. januar 2014 #14 Skrevet 9. januar 2014 Så bra! Håper det ikke går for lang tid før dere får svar
Shamy Skrevet 9. januar 2014 Forfatter #15 Skrevet 9. januar 2014 Så bra! Håper det ikke går for lang tid før dere får svar Takk! Hvordan går det med dere? Kommet i gang med IVF?
klishe89 Skrevet 9. januar 2014 #16 Skrevet 9. januar 2014 Så bra! Håper det ikke går for lang tid før dere får svar Takk! Hvordan går det med dere? Kommet i gang med IVF? Går bra. Nei, vi har ikke kommet i gang. Planen er februar Takk som spør
Shamy Skrevet 18. februar 2014 Forfatter #19 Skrevet 18. februar 2014 Vi er endelig ferdig med min utredning. Bare positive tilbakemeldinger på mine blodprøver og laporoskopi viste ingen tegn til endometriose slik de hadde antatt. Kun noen sammenvoksinger fra blindtarmoperasjon. Samboer sin sædprøve viste ingen sædceller og lavt volum, så han må utredes mer med kromosomanalyse og ny sædprøve. Blir henvist til IVF med det samme.
Shamy Skrevet 18. februar 2014 Forfatter #20 Skrevet 18. februar 2014 Har forresten fortalt min mor og søster om det vi er i gang med. Føles utrolig godt
*ønskegull* Skrevet 27. februar 2014 #21 Skrevet 27. februar 2014 Vi har vært åpne om det. Det er både positivt og negativt. Det virker som noen mener de kan synse veldig om hele prosessen. De har jo egentlig ikke noe med hvilke valg jeg og mannen tar i prøveprosessen. Men det positive er at de forstår hvorfor jeg er litt rar Masse lykke til med ivfbehandlingen. Jeg var vel igang 7 mnd etter henvisningen ble sendt. Lurt å ha litt kontroll over syklusene dine før du får samtalen
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå