Tror jeg har et (sosialt) problem..

[Anonym bruker]

Når jeg er med et menneske om gangen går alt veldig fint. Jeg skavler, ler og er utadvent..

 

Men når jeg skal på ting som gjør at det er mange mennsker rundt meg (fester, sosiale ting i barnehagen osv) klarer jeg nesten ikke si noen ting! Jeg blir inadvent, tør ikke se noen i øynene, og aner ikke hva jeg skal si! Sitter der å føler meg dum rett og slett.. uff :/

 

Noen som har noen tips? Kan jeg gjøre noe for å fortelle bedre det?

 

Kan jo legge til at jeg i flere år levde med en mann som isolerte meg. Jeg mistet alle rundt meg og levde alene (med denne mannen)en god stund. Tror det ha påvirka meg mer enn jeg trodde veldig frustrerende!!!

 

Anonymous poster hash: 78bd8...9a0

[Anonym bruker]

Åh sånn har jeg det og.

Veldig frustrerende.

 

Anonymous poster hash: 7f80f...3c7

[Anonym bruker]

Sånn er jeg og

 

Anonymous poster hash: 4cd1c...e68

[Anonym bruker]

Jeg var og sånn før. Var forferdelig å være så stille! Jeg følte meg sååå dum og turte ikke si noe med mindre jeg ble spurt direkte. Og da var det helst enstavelsesord. Det ble bedre da jeg gikk på dramalinja på vgs og begynte og jobbe i butikk som selger. Jeg har også tatt på meg oppgaven som tillitsvalgt i klassen, driver også med en hobby på si som tvinger meg til å gi av meg selv. Nå er jeg ikke sjenert lenger Lykke til. Det er ikke noe greit å ha det sånn, plutselig nå kom alle minnene tilbake. Tror jeg har "fortrengt" det

Anonymous poster hash: b545d...aee

[Anonym bruker]

 

Jeg var og sånn før. Var forferdelig å være så stille! Jeg følte meg sååå dum og turte ikke si noe med mindre jeg ble spurt direkte. Og da var det helst enstavelsesord. Det ble bedre da jeg gikk på dramalinja på vgs og begynte og jobbe i butikk som selger. Jeg har også tatt på meg oppgaven som tillitsvalgt i klassen, driver også med en hobby på si som tvinger meg til å gi av meg selv. Nå er jeg ikke sjenert lenger Lykke til. Det er ikke noe greit å ha det sånn, plutselig nå kom alle minnene tilbake. Tror jeg har "fortrengt" det

 

Ja det er ikke noe særlig! Føler meg drit dum, og tenker mye på det før og etter sånne settinger. Har blitt veldig bevist på det i det siste, og da blir det ekstra vondt når jeg nok en gang ikke får frem en dritt.. blæh, skulle ønske jeg var den personen som alltid snakka og som alle prata med..

Hl

 

Anonymous poster hash: b545d...aee

Anonymous poster hash: 78bd8...9a0

[Anonym bruker]

still spørsmål til den andre personen om den selv! veldig mangre elsker å snakke om seg selv om de får sjansen. Jeg tenkte ofte før sånn: ånei, kan ikke spørre om det for det forventer sikkert den personen at jeg vet fra før osv... men det er bare tull, folk husker ofte ikke hvem de har fortalt hva til. Så bare still spørsmål og la dem prate da er de fornøyd selv om de egentlig bare hører på

Anonymous poster hash: fecd0...f7b

[Anonym bruker]

selv om du* egentlig bare hører på

Anonymous poster hash: fecd0...f7b

[Anonym bruker]

Det vil jeg tro er ganske vanlig. Noen mennesker elsker å prate høyt om seg selv og sitt. Noen gjør mye ut av seg selv i større sammenhenger og elsker å være midtpunkt.
Jeg personlig har ikke noe behov for å kjempe etter ordet i slike settinger.
Jeg trives best i mindre grupper med mennesker, og har en tendens til å sitte helt taus hvis det er flere som prater i munnen på hverandre. Ikke fordi jeg ikke har noe fornuftig å komme med, men rett og slett fordi jeg ikke ønsker å dele mine tanker med mennesker som ikke er interessert i mine meninger. Da vil jeg heller dra hjem.
Jeg vet at jeg er sær, men hva gjør vel det? Jeg er voksen og kan selv bestemme hvordan jeg vil leve livet mitt.
Jeg liker ikke tørrprat om vær og vind, og derfor liker jeg ikke sosiale tilstelninger i bhg o.l., der man blir tvunget til akkurat det. Men jeg stiller selvfølgelig opp.
Nei, hi, se deg rundt neste gang, og legg merke til at det er flere som er som deg og noen få som stikker seg ut.

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: f3695265de99aa0a49bfc1fbf65e8c21"] f3695...c21 [/acronym]

[Anonym bruker]

Veldig mange har det sånn.  Det hjelper å forberede seg.  Før du f.eks. skal på en tilstelning i barnehagen, så tenker du gjennom noen spørsmål du kan stille, som "hvem sin mamma er du", "hvilken avdeling går barnet ditt på", "har du flere barn" og så videre.  Smil, og presenter deg med navn og si hvem du er moren til.  Husk at målet ditt er ikke å bli husket som verdens mest interessante menneske, målet ditt er å bli oppfattet som et normalt hyggelig menneske.  Det verste som kan skje er at noen ikke liker deg, det beste som kan skje er at du kommer godt overens med noen og får noen nye venner eller i hvert fall bekjente.  

Jeg er ikke glad i store forsamlinger, trives best med små grupper, men jeg har gjort en innsats i forbindelse med FAU, fagforening på jobben osv, fordi det er nyttig, noen må stille opp, og det er sannsynlig at de andre som stiller opp er hyggelige mennesker som ønsker å gjøre noe nyttig.  

Mange er usikre og redd for at andre skal få negativt inntrykk av dem, men det er veldig lite sannsynlig at noen skal aktivt mislike deg, det er nok mer sannsynlig at de du treffer en sliten og travel og kanskje ikke helt legger merke til deg.  

Lykke til.  Øvelse gjør mester.  Sett deg gjerne et mål om at du skal snakke med minst 8 personer eller lære navnet på minst 4 av de du treffer.    

Anonymous poster hash: df43e...939