Finnes det virkelig noen uten noe som helst for for nettverk?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner jo at om man er ny på en plass   tar det tid å bygge opp.

Eller om man kommer  ny til et land.

men når man er  født i Norge, oppvokst  her.

Om man ikke har foreldre som kan stille opp. MEN???

Anonymous poster hash: e13c5...cf0

[geitemarken]

Finnes det virkelig noen som er naive nok til å ikke vite at det finnes mennesker i Norge uten nettverk?

 

Ja, vi er verdens beste land å leve i, men ikke for alle.

[Anonym bruker]

Dessverre gjør det nok det. Fra tid til annen skrives det jo feks om mennesker som blir funnet døde i hus og leiligheter etter mange mnd, av og til år. Det er ikke alle som er like sosialt anlagt. 

Anonymous poster hash: 29925...171

[Anonym bruker]

Synes utrolig synd på det som ikke har noe nettverk Jeg ser hvor heldig jeg er nå, spesielt etter jeg fikk barn. Det er så utrolig deilig å ha hjelp på alle kanter. Trenger vi hjelp med ved, kan vi ringe svigerfar, trenger vi hjelp hvis jeg feks er syk, stiller mamma opp med engang. Og listen er lang. Sånn burde alle ha det!! Men, man lærer seg vel til å klare det meste selv. Men, jeg unner ALLE ett fint, godt og stabilt nettverk rundt seg!

Anonymous poster hash: 20885...808

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det mulig. Ikke alle har stor familie eller en stor vennegjeng som man har hengt med siden barnehagen....

 

 

 

 

Jeg hadde lite nettverk. Ingen venner og lite familie, har sakte men sikkert bygget opp et lite nettverk av fok rundt meg. Det tok tid, men jeg har nå venner og kjente rundt meg.

Anonymous poster hash: 274c5...6e4

[Anonym bruker]

Finnes det virkelig noen som er naive nok til å ikke vite at det finnes mennesker i Norge uten nettverk?

 

Ja, vi er verdens beste land å leve i, men ikke for alle.

 

 JA det gjør det.. jeg er tydeligvis  så naiv.

Jeg klarer bare ikke å forstå et det finnes mødre med barn som ikke har et eneste menneske  de kan spørre om å passe barnet i en krise.

 

selvfølgelig livet er ikke svart hvitt.

 

Anonymous poster hash: e13c5...cf0

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe familie bortsett fra barnet mitt. Har et lite nettverk, har ikke bodd på stedet så veldig lenge, men nettverket er ikke nært. Vi er litt sammen med barna, men ikke noe mer. Folk er opptatt med sitt, med egen familie, med andre venner og med livene sine. Når man er voksen er det vanskelig å få et nytt nettverk fordi det er få som slipper deg inn i sine nettverk, men jeg jobber med saken.

Anonymous poster hash: d0a9a...4d4

[Anonym bruker]

Jeg tenker at de mødrene som er alene med barn og ikke har bygget seg noe som helst nettverk sliter sosialt, kanskje psykisk?

 

Jeg har heller ikke familie her jeg bor, og er innflytter uten en eneste barndomsvenn, men jeg har da et nettverk likevel, jeg har jo barn.

 

I nabolaget, på lekeplassen, i barnehagen, overalt du går møter du andre mødre og det er ikke så mye som skal til for å opprette kontakt. Inviter små venner av barna hjem, tilby kaffe når de blir hentet. Spør en av de andre mødrene i barnehagen om dere skal møtes på lekeplassen med saft og boller en søndag formiddag osv. Etterhvert har man et nettverk med andre mødre hvor man kan tilby seg og spørre om hjelp med hverandres barn. I gata her bor det ikke mindre enn 5 barn mellom 5 og 7 år, jeg vet at jeg kunne spurt hvem som helst av mødrene til disse barna om hjelp og de vet de kan spørre meg også, det er trygghet i sånt. 

 

Men jeg vet selvfølgelig at det finnes mennesker som ikke klarer skaffe seg et minimum av nettverk rundt seg og barnet sitt, mødre med sosial angst f.eks, og jeg kan ikke annet enn å synes fryktelig synd på dem.

Anonymous poster hash: 0a1fc...a8e

[Anonym bruker]

Ja, det er klart slike mennesker finnes. Og de har det nok ikke så lett.

 

MEN, jeg må få sagt, det å sette flere barn til verden, når man ikke har NOE nettverk rundt seg, det er i beste fall ganske spesielt. I alle fall når barna ikke en gang kan ha kontakt med sin egen far. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det ganske uansvarlig og trist.

Anonymous poster hash: c14e6...4eb

[Anonym bruker]

Jeg har lite nettverk, ja. Har vært ærlig med dette til de som jobber i bhg til barnet mitt.

En gang har jeg faktisk spurt noen av de ansatte i barnehagen om å passe barnet i en krisesituasjon. Det gikk fint, og jeg sendte blomster, konfekt og ullsokker som takk. Jeg flyttet til barnets far sitt hjemsted og begynte studier her, og han valgte å flytte videre da barnet var baby. 

Skulle ønske det fantes et "nettverkssenter," der man kunne stikke innom og møte andre mødre/foreldre med lite nettverk. 

 

Anonymous poster hash: 04af3...a78

[Anonym bruker]

Jeg er enig, og jeg kommenterte det samme i den andre tråden (hun som ikke hadde noen til å passe 1-åringen under fødsel).

 

Nå er det sikkert mange som er mindre sosiale enn meg, men jeg synes ikke det har vært så vanskelig å bygge opp et nettverk her jeg flyttet til for noen år siden. Jeg hilser på andre foreldre i barnehagen og på skolen, begynte med en gang å invitere andres barn med mine barn hjem, inviterte litt flere enn jeg strengt talt måtte i barnas bursdag, ble med i en komite for et arrangement i barnehagen, hilser på naboer - dette er ting som krever lite, men som har gitt et fint nettverk her i lokalmiljøet. Det har blitt noen nære vennskap, men flest bekjente - men jeg har mange i nærheten jeg kan spørre om hjelp i en krisesituasjon (dog kanskje ikke om å passe en ettåring uten barnehageplass i ukesvis - situasjonen til den alenemoren var rimelig spesiell...)

Anonymous poster hash: 3d483...f75

[Anonym bruker]

 

Jeg har lite nettverk, ja. Har vært ærlig med dette til de som jobber i bhg til barnet mitt.

En gang har jeg faktisk spurt noen av de ansatte i barnehagen om å passe barnet i en krisesituasjon. Det gikk fint, og jeg sendte blomster, konfekt og ullsokker som takk. Jeg flyttet til barnets far sitt hjemsted og begynte studier her, og han valgte å flytte videre da barnet var baby. 

Skulle ønske det fantes et "nettverkssenter," der man kunne stikke innom og møte andre mødre/foreldre med lite nettverk. 

 

 

Anonymous poster hash: 04af3...a78

 

Du får starte et

 

Det finnes her jeg bor, i regi av Røde Kors. De har foreldecafè for innflyttere en gang i uken, veldig mange innvandrere som benytter seg av det, men også nordmenn.

 

Her er det også veldig sosialt på babysang'en og på lesestundene for de minste på biblioteket, kaffe og skravling for foreldrene etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0a1fc...a8e

[Anonym bruker]

Jeg har lite nettverk, ja. Har vært ærlig med dette til de som jobber i bhg til barnet mitt.En gang har jeg faktisk spurt noen av de ansatte i barnehagen om å passe barnet i en krisesituasjon. Det gikk fint, og jeg sendte blomster, konfekt og ullsokker som takk. Jeg flyttet til barnets far sitt hjemsted og begynte studier her, og han valgte å flytte videre da barnet var baby. Skulle ønske det fantes et "nettverkssenter," der man kunne stikke innom og møte andre mødre/foreldre med lite nettverk.   Anonymous poster hash: 04af3...a78

Hva med å opprett et slikt nettverksenter på feks Facebook? Mulig det finnes alt også.

 

Anonymous poster hash: b726c...5a8

[Anonym bruker]

Her kom det forresten en tobarnsmor flyttende fra Oslo til vår lille by for et par år siden, hun inviterte likegodt mammaene i barnehagen på "mammakveld" hun. Ost, kjeks og vin/brus en fredagskveld hjemme hos henne, for å bli litt kjent. De fleste kom og det var utrolig hyggelig.

 

Man å gi av seg selv og ta initiativ, men det er fullt mulig å bygge seg et nettverk selv om man ikke har familie altså.

Anonymous poster hash: 0a1fc...a8e

[Anonym bruker]

Alle har et offentlig tverk, fastlege, prest, lærer, saksbehandler på NAV osv, men at mange ikke har et personlig netverk synes jeg ikke er så rart. Noen mangler det på grun av dødsfall og flytting, andre har fysiske eller psykiske problemer som hindrer dem i å komme i kontakt med andre og atter andre har faktisk, bevist eller ubevist, valgt bort de menneskene som kunne utgjort nettverket deres. I tillegg er det noen, ytterst få, som er så motbydlige eller har gjort så grusome ting, at ingen vil ha noe med dem å gjøre.

Anonymous poster hash: 74ecb...11e

[Anonym bruker]

Jeg har flytter fra hjembyen min der foreldrene mine bor,så nå er det 8 timers kjøring til familien min.

Her jeg bor nå har jeg ingen nettverk nei.

Jeg er sjenert så blir ikke skikkelig kjent med noen,er bare på hils med naboer og foreldrene i barnehagen.

Så ja det fins folk uten nettverk.

Anonymous poster hash: 3f56c...81f

[Anonym bruker]

Det skal jeg love deg at det gjør, treffer på mye av dette gjennom jobben min.

Det er trist og vondt å være vitne til, og det er vanskelig å bygge opp også.

Har gjort meg ydmyk og takknemlig for at jeg er så privilegert å ha venner, kolleger og familie som er der. Og tenker på at vi virkelig bør bry oss mer og gå utenfor vår "sirkel" og se de som ikke har det på samme måte.

 

Anonymous poster hash: 236b9...765

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke noe familie bortsett fra barnet mitt. Har et lite nettverk, har ikke bodd på stedet så veldig lenge, men nettverket er ikke nært. Vi er litt sammen med barna, men ikke noe mer. Folk er opptatt med sitt, med egen familie, med andre venner og med livene sine. Når man er voksen er det vanskelig å få et nytt nettverk fordi det er få som slipper deg inn i sine nettverk, men jeg jobber med saken.

 

Anonymous poster hash: d0a9a...4d4

Lik situasjon her, men vi er en familie. Bor her pga jobb. Har fått bekjente, men sliter med å finne gode venner (-som man kan spør om hjelp i nødsituasjoner feks). Det virker som folk flest har "nok" venner.

 

Å flytte tilbake til hjemstedene våre er uaktuelt pga jobbmangel der.

 

Jeg håper å ha ett nettverk om fem års tid,..

 

 

Anonymous poster hash: ed8b8...4cc

[Anonym bruker]

Ja jeg har hatt det slik, flyttet til et nytt sted med mannen, eneste vi kjente var mannens kollegaer (jeg var arbeidsledig og nettstudent).

Da vi hadde bodd her i noen år så hadde jeg prøvd alt mulig for å "komme inn" i miljøet her med å begynne på idrett, sitte i to forskjellige styrer, tok initiativ til kvelder vi kunne møtes med og uten barna osv osv. men jeg kom aldri innenfor, det var bare fra meg initiativet kom, aldri tilbake og til slutt så blir man lei av at det bare går én vei.

Så etter 6 år hadde jeg fremdeles ikke noe nettverk, ingen venner, så jeg levde litt gjennom mannen.

Nå etter 8 år har jeg ei som jeg møtes innimellom med hver vår familie og ei som jeg en sjelden gang går på tur sammen med. Ellers så er det mannens kollegaer vi innimellom har middag sammen med eller har over på et festlig lag en. men ellers så er det bare meg, mannen og datteren vår.

Ensomt ja absolutt, men nå har jeg gitt av meg selv i så mange år og nå orker jeg ikke mer, så da får det bare bli sånn.

Anonymous poster hash: 6c3c0...7d4

[Anonym bruker]

 

Ja jeg har hatt det slik, flyttet til et nytt sted med mannen, eneste vi kjente var mannens kollegaer (jeg var arbeidsledig og nettstudent).

Da vi hadde bodd her i noen år så hadde jeg prøvd alt mulig for å "komme inn" i miljøet her med å begynne på idrett, sitte i to forskjellige styrer, tok initiativ til kvelder vi kunne møtes med og uten barna osv osv. men jeg kom aldri innenfor, det var bare fra meg initiativet kom, aldri tilbake og til slutt så blir man lei av at det bare går én vei.

Så etter 6 år hadde jeg fremdeles ikke noe nettverk, ingen venner, så jeg levde litt gjennom mannen.

Nå etter 8 år har jeg ei som jeg møtes innimellom med hver vår familie og ei som jeg en sjelden gang går på tur sammen med. Ellers så er det mannens kollegaer vi innimellom har middag sammen med eller har over på et festlig lag en. men ellers så er det bare meg, mannen og datteren vår.

Ensomt ja absolutt, men nå har jeg gitt av meg selv i så mange år og nå orker jeg ikke mer, så da får det bare bli sånn.

 

Anonymous poster hash: 6c3c0...7d4

 

Nettverk er ikke det samme som venner. Nettverk er mennesker du kan bruke i ulike situasjoner og som kan bruke deg når de trenger noe. Det er nabojenta som kan sitte barnevakt, læreren du kan kontakte når dere ikke forstår barnas lekser, hun du kan be om hjelp når vannet fryser, det kan være foreldre til barnas venner dere kan samarbeide med om transport osv. Det trenger ikke ære omgangsvenner. 

 

Anonymous poster hash: 74ecb...11e

[Iiiiik]

Det finnes vel noen få helt uten nettverk, det er vanskelig å se for seg total mangel på nettverk hvis man har barn i hvert fall. Men at det finnes mange som ikke synes de har et nettverk de kan spørre om hjelp, det er det vel ikke tvil om. Mange tenker at de må kunne gjøre gjengjeld hvis de ber om hjelp og synes ikke de har kapasitet til det, dermed lar de være å spørre. Dessuten er vel normen i Norge om å klare alt selv temmelig sterk, så det er vanskelig både å be om hjelp og å ta imot hjelp.

 

Jeg har i jobbsammenheng noen ganger hjulpet folk med å identifisere nettverk og har svært sjelden mislyktes totalt i å finne noen. Det er imidlertid ikke det samme som at den som trenger nettverket har klart å spørre noen om hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der, mannen min ble innlagt på sykehuset akutt og jeg satt med to små barn så jeg kunne ikke dra inn, hadde ingen å spørre.

Når jeg senere på toppen av det hele ble alene med barna og far flyttet langt bort og kuttet kontakten så var jeg jo absolutt helt alene i det området jeg flyttet. 

Skal sies jeg bodde i oslo og hadde ekstremt vanskelig for å komme inn på folk.

Mange bekjente men ingen jeg kjente godt nok til å tørre å strekke ut en hånd.

 

Så etter å ha hatt to barn syke med svineinfluensa og så få det selv, dermed ikke bare være veldig syk men med den 10 dagers karantene de ønsket at man skulle ha så gikk jeg tom for mat i huset (14 dager etter første ble syk). Ringte det ene søskenet mitt som bodde ca. 50 minutter unna og spurte om h*n kunne komme å handle for meg da jeg hadde høy feber mm. Men fikk beskjed om at nei det gadd h*n ikke for kunne jo risikere å bli smittet.

Så da hadde jeg ikke valgt jeg måtte dytte to syke barn i vognen og ha meg i butikken tidlig om morgenen for at det skulle være minst mulig jeg kunne smitte der og få handla mat.

 

En stund etter dette flyttet jeg, der jeg bor nå har jeg mennesker jeg kan kontakte i krisesituasjoner, og ikke fullt så krisesituasjoner. Til og med noen jeg kan bruke som barnevakt for å gå på date eller annet"unødvendig" 

Anonymous poster hash: 9f0ef...c7f

[Anonym bruker]

Mannen min fortalte om en mann på jobben sin. Han var kun sammen med moren sin på fritiden. Moren døde. Rett etterpå fikk han sparken på jobben fordi de ikke trengte hans kompetansen mer/nedbemanning. Da hadde han ingen ting igjen å leve for, så han begikk dessverre selvmord. Ufattelig trist.

 

Anonymous poster hash: 56125...aa5