Å flytte fra et barnegravsted

[Anonym bruker]

For tre år siden mistet vi vår elskede baby. Det har vært noen tunge og vonde år. Nå har vi på en måte kommet igang med livene våres igjen, men sorgen er fremdeles uutholdelig.

 

Gravstedet har vært et sted for sorg, minner og ettertanke og jeg besøker det minst en gang i uken. Det brenner stort sett alltid et lys der og om det går for lenge mellom hver gang jeg besøker det blir jeg urolig.

 

Nå har vi fått en flott mulighet til å flytte et annet sted i landet noe vi ofte snakket om og ønsket før tragedien rammet. Men så er det sånn at jeg ikke orker tanken på å reise fra babyen min. Jeg vet at det er irrasjonelle tanker og at vi kan minnes og respektere babyen selv om vi ikke besøker graven så ofte - men likevel får jeg nærmest panikk av tanken på å flytte så langt bort.

 

Er det noen som skjønner tankene mine, eller er de helt på jordet? 

 

Mannen min respekterer følelsene mine, men jeg føler at han ikke skjønner helt hvor vondt dette er for meg... 

 

Fremtiden vår ligger i mine hender og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 36302...61c

[Anonym bruker]

Huff, så trist å høre om tapet deres

 

Jeg forstår deg kjempegodt, og jeg er og enig i at det er irrasjonelle tanker, men det er dine tanker! Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg har mange kjære i himmelen, og jeg tror ikke jeg hadde klart å være langt unna de. Hvor langt er det snakk om?

 

Anonymous poster hash: cb580...fe0

[Anonym bruker]

Dere har mulighet til å søke om å få flyttet gravstedet.

 

§ 7. Åpning av grav og flytting av begravet.

Kirkelig fellesråd tilviser og gir tillatelse til åpning av grav på gravplass.

Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra kirkelig fellesråd. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Kirkelig fellesråd kan sette vilkår for slik flytting.

Anonymous poster hash: 43364...af9

[mylittlecat]

Skjønner veldig godt hvorfor du tenker slik! Helt ærlig vet jeg ikke selv om jeg hadde klart det. Har dere mulighet for å ta en slags prøveperiode? Flytt, gi det en gitt tid(et år eller to?) og se hvordan det går?

[tuss2011]

Føler med deg, selvom jeg aldri har opplevd det samme. Følg hjertet ditt er rådet mitt <3

[Anonym bruker]

Det er ikke så vanskelig å forstå at det er vanskelig for deg.

Det virker forøvrig som det er bra for dere å flytte, men det er lov å syntes det er vanskelig å flytte fra babyens gravsted.

Har dessverre ikke noe kvalifisert råd, men kan ihvertfall se din side av situasjonen og det er ikke utenkelig at jeg hadde tenkt på samme måte.

Håper dere finner en løsning.

 

Anonymous poster hash: d3ce1...bfd

[Anonym bruker]

Det er mulig å søke om å flytte gravstedet. 

Anonymous poster hash: fb590...5b2

[Anonym bruker]

Kan du opprette et minnested på det nye stedet? Ta med noe fra graven (jord, plante, engel...), slik at du føler du har noe av barnet med deg videre? Har du gode venner som kan holde gravstedet fint og tenne lys for barnet ditt?

Lykke til med valget ditt!

Anonymous poster hash: 9ab15...89a

[Cat.68]

Har du sjekket mulighetene for å kunna flytte levningene/ graven til det nye stedet? Kan det være en mulighet? Vår sønn ligger begravd på en "barneavdeling" på kirkegården. Jeg synes det føltes som en trøst at han kunne ligge sammen med andre barn. Men det er kun fordi jeg fikk løfte om at man kunne flytte levningene hans og legge dem sammen med oss den dagen noen av oss dør og gjøre det til en familjegrav.

[Musemorbr /]

STÅ IKKE VED MIN GRAV

av Mary Frye (1905-2004)

 

Stå ikke ved min grav og gråt over meg. 

Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser. 

Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn. 

Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk, 

er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt, 

jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav, 

vær ikke lei. 

Jeg er ikke der, 

jeg døde ei!

 

 

<3 Kondolerer <3

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord. Det er godt å få tilbakemelding på at det ikke er syke tanker jeg gjør meg.

 

Jeg har tenkt på å flytte graven, men det blir veldig feil i mine tanker. Hn skal få hvile i fred. I tillegg er dette hjemstedet til både mannen og meg og vi har festet plassen ved siden av graven sånn at når vi dør skal en ligge i samme grav som babyen og den andre like ved siden.

 

Vi har mye familie og gode venner som helt sikkert tar på seg å vedlikeholde graven - så egentlig ligger alt til rette for at vi kan reise. Bortsett fra mammahjertet mitt...

 

Vi har litt tid på oss før vi må ta avgjørelsen. Takk igjen - det hjelper å lufte tankene her inne. Dere er gull verdt!

 

hi

Anonymous poster hash: 36302...61c

[Anonym bruker]

Huff, jeg skjønner deg også veldig godt.

Du kan jo prøve å få graven flyttet, slik noen andre her foreslår. Kanskje du kan få en slags legeerklæring også, at din psykiske helse tilsier at du bør få det flyttet.

 

Hvis ikke, kan du jo, som også er foreslått, lage et nytt minnested der dere kommer. Ta med litt jord fra graven, lag et nytt bed i hagen der du flytter til, og plant noe fint der. Ta gjerne med noen planter som allerede står på graven nå (kommer litt an på om det er nå i vinter dere flytter, da.).

 

Tenk at barnets sjel ikke er i graven, men hele tiden følger dere, babyen er der hvor de som elsket ham/henne til enhvert tid er. Barnet er i hjertet ditt, ikke i graven.

 

 

Anonymous poster hash: 81193...1ca

[Anonym bruker]

STÅ IKKE VED MIN GRAV

av Mary Frye (1905-2004)

 

Stå ikke ved min grav og gråt over meg. 

Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser. 

Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn. 

Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk, 

er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt, 

jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav, 

vær ikke lei. 

Jeg er ikke der, 

jeg døde ei!

 

 

<3 Kondolerer <3

Takk

 

Anonymous poster hash: 36302...61c

[Cat.68]

STÅ IKKE VED MIN GRAV

av Mary Frye (1905-2004)

 

Stå ikke ved min grav og gråt over meg.

Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser.

Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn.

Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk,

er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt,

jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav,

vær ikke lei.

Jeg er ikke der,

jeg døde ei!

 

 

<3 Kondolerer <3

Så nydelig <3

[Gjest Julia1984]

Jeg tror ikke jeg ville flyttet. Tenk om du ikke trives på nytt sted?

[Peggy Sue]

STÅ IKKE VED MIN GRAV

av Mary Frye (1905-2004)

 

Stå ikke ved min grav og gråt over meg.

Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser.

Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn.

Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk,

er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt,

jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav,

vær ikke lei.

Jeg er ikke der,

jeg døde ei!

 

 

<3 Kondolerer <3

Tusen takk for denne! Mistet et nært familiemedlem som ligger gravlagt langt borte og dette diktet fikk tårene til å renne. Jeg kommer til å ta det frem hver gang jeg savner å besøke graven hennes. Igjen...tusen takk!

[Gjest elisa bt]

Jeg tror at tankene om å ikke ville flytte fra barnets grav er veldig naturlige, selv om de på sett og vis er irrasjonelle. 

 

Hvis du velger å flytte synes jeg rådet om å lage et nytt minnested var lurt. 

 

Hvis det var en voksen person, eller et eldre barn, som var død, hadde jeg uten å nøle spurt deg hva du trodde den avdøde ville ønsket for deg. Etter min erfaring tror de fleste da at den avdøde ville ønsket at de etterlatte skulle leve videre og ha det bra.

Når det er en baby som er død er opplever jeg det litt vanskeligere å stille dette spørsmålet. En baby vil ikke være i stand til å si noe om hva han/hun hadde ønsket for etterlatte. Likevel Hi, hvis barnet ditt hadde fått blitt stort nok til å kunne si noe om det, hva tror du han/hun hadde ønsket for dere?  

 

Uansett er det din sorg, og det er bare du som kan vite hva som er riktig for deg.

 

<3

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt,selv om jeg aldri har vært i samme situajson. Det føles kanskje som om du forlater babyen din,at du snur hn ryggen og ikke bryr seg mer, at du ikke er lei deg for at hn døde mer  fordi du bare forlater hn.

 

Men husk at dette er hjemplassen til dere begge to. Dere kommer tilbake og hilser på,dere har familie der som kan dra dit en gang i uka og passe på og tenne lys.

 

Jeg får helt vondt i hjertet av å tenke på det dere måtte igjennom, og at dere nå kanskje skal flytte fra der babyen deres ligger. Men babyen din er i tankene deres, i grava ligger kun kroppen. Du forlater hn ikke,du bare flytter til et annet sted med babyen din i tankene dine...

 

Anonymous poster hash: 339b1...02f

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg mistet min nyfødte datter for ni mnd siden. Hun ligger begravet like ved oss. Jeg skjønner deg veldig godt, og tankene dine er på ingen måte irrasjonelle som noen over skriver. Dette er uttrykk for sorg og savn, og selvsagt at du ønsker at gravstedet skal besøkes hyppig. Klart du ikke ønsker å flytte fra gravstedet til barnet ditt.

Når det er sagt så er jeg enig med deg at det å flytte graven blir å avbryte noe og ødelegge freden over det.

Dette er en vanskelig situasjon alt i alt, men du må følge hjertet ditt. Det er jo neppe umulig å reise for å besøke gravstedet i faste intervaller om ikke avstanden er for stor. Uansett vil barnet ditt alltid være med deg i hjertet ditt.

 

Jeg er lei meg for at du måtte oppleve å miste et barn. Det er så sårt og vondt, men godt å høre at hverdagen er kommet litt mer på plass.

 

Stor klem

 

Anonymous poster hash: 7b697...f21

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg forstår deg godt, vi har våre to små gravlagt her vi bor, samboeren snakket på at vi måtte kanskje flytte et stykke unna for at han skulle kunne få seg en jobb, ikke mer enn en time fra her, men jeg fikk panikk ved tanke på å etterlate barna våre. Joda, de er med oss uansett hvor vi går, men gravplassen deres er mitt sted for sorg, fortvilelse og minner, nå er det blitt et slags fristed for meg.

 

Det kan komme en dag hvor vi må flytte, og jeg prøver å stille meg om, få meg selv til å se at gravstedet er en grav, men barna er jo med oss i hverdagen, i minnene og kjærligheten til de. Det nærmer seg 4 år siden vi måtte ta farvel med de, og tanken på å forlate de, bunner (for meg) i det at de var så små og forsvarsløse når de døde, vi skulle jo være deres trygghet, og hva da, om vi etterlater "de" (graven) ?

 

Men, livet må jo gå videre, og vet du, babyen din vil være med deg over alt, for jeg tror de er sammen med oss, i minnene og kjærligheten vi har for de <3 Dere kan få flyttet levningen og gravsteinen om dere ønsker det, men samtidig, er dette en god løsning? For tenk om dere flytter tilbake, eller flytter 4-5 ganger til før dere slår rot? Skal levningen reise etter hver gang? Kanskje det kan hjelpe med et nytt minnested? Et dere lager i hagen eller noe? Et sted dere kan gå til på samme vis som dere går til graven nå? Det tror jeg kommer til å være min løsning om vi først må flytte. For her de er gravlagt, det er dette stedet som er "hjem" for meg.

[Gjest elisa bt]

Hei,

 

Jeg mistet min nyfødte datter for ni mnd siden. Hun ligger begravet like ved oss. Jeg skjønner deg veldig godt, og tankene dine er på ingen måte irrasjonelle som noen over skriver. Dette er uttrykk for sorg og savn, og selvsagt at du ønsker at gravstedet skal besøkes hyppig. Klart du ikke ønsker å flytte fra gravstedet til barnet ditt.

Når det er sagt så er jeg enig med deg at det å flytte graven blir å avbryte noe og ødelegge freden over det.

Dette er en vanskelig situasjon alt i alt, men du må følge hjertet ditt. Det er jo neppe umulig å reise for å besøke gravstedet i faste intervaller om ikke avstanden er for stor. Uansett vil barnet ditt alltid være med deg i hjertet ditt.

 

Jeg er lei meg for at du måtte oppleve å miste et barn. Det er så sårt og vondt, men godt å høre at hverdagen er kommet litt mer på plass.

 

Stor klem

 

Anonymous poster hash: 7b697...f21

 

Kanskje jeg har ordlagt meg litt feil?

 

Når jeg sier at tankene på sett og vis er irrasjonelle mener jeg ikke å undergrave de. Jeg opplever at sorg ofte er irrasjonell, men det betyr ikke at jeg mener den skal avfeies.

Når jeg sier at tankene på sett og vis er irrasjonelle er det fordi at hvis man skulle handlet kun ut fra logikk, som det å handle rasjonelt jo er, så ville man logisk sett vite at det ikke spiller noen rolle for det avdøde barnet hvor langt fra graven man bor. Likevel har jeg ingen problemer med å forstå at det vil føles vanskelig å skulle flytte vekk fra graven. Det virker for meg som en helt naturlig følelse, ingen ønsker vel å reise fra ungene sine...

 

Sorg er ikke rasjonalitet og logikk. Sorg er følelser og bunnløs fortvilelse. Sorg er en naturlig del av det å miste noen. Alle sørger på sin måte, og alle måter å sørge på er like "gyldige". 

 

Selv om jeg mener at sorg ofte er irrasjonelt, mener jeg at sorg skal tas på alvor. Alle må få tid og rom til å sørge på sin måte.

 

Sender varme tanker til alle dere som har opplevd å miste <3

[Anonym bruker]

Så forferdelig trist at du mistet barnet ditt.

Jeg regner med at du går på graven av to grunner, for å holde gravstedet pent, og for å minnes?

Kan du avtale med noen andre at de holder graven ved like, at du inngår en avtale med de som administrerer kirkegården om regelmessig planting osv, og i tillegg bar en slektning eller venn om å ginnom av og til for å sjekke at det ser fint ut. 

Du trenger selvfølgelig ingen grav for å minnes babyen din, men kanskje kan du lage et lite "minnebord" eller lignende hjemme, med et bilde av barnet, en blomst og et lys du kan tenne?  Eventuelt plante et tre i hagen eller noe.   

 

Anonymous poster hash: 5f658...64e

[Anonym bruker]

Igjen - takk for gode ord og tanker.

 

Det har faktisk hjulpet meg å få sette ord på tankene mine og å få tilbakemeldinger og råd fra dere. Kanskje jeg snart blir sterk nok til å la fornuften råde i denne saken. Men jeg gjør med dette som jeg har gjort med alle umenneskelige valg vi har stått ovenfor, jeg kjenner kun på magefølelsen og tenker ikke over hva andre tror og mener.

 

Heldigvis har jeg en mann som respekterer mine følelser selv om han ikke helt skjønner de akkurat i denne saken. Det er vel det som er kjærlighet 

 

hi

Anonymous poster hash: 36302...61c