Er jeg ond ?

[Anonym bruker]

Jeg får en liten jente nå i slutten av desember, jeg fant ikke ut at hun var inne i magen min før slutten av oktober pga jeg ikke fikk noen symptomer på at jeg var gravid..Men hun er heldigvis helt frisk og vokser helt som hun skal..men det som er at hun er exen min sitt barn..og i hans og mitt forhold så slo han meg og lagde merker på meg og han ruset seg støtt og stadig... nå så vidt jeg vet holder han fortsatt på med å ruse seg på narkotiske stoffer,drikker heeele tiden og han lyver så mye at han selv tror på sine løgner dessuten har han en veldig kriminell bakgrunn selvom han kun nettopp har blitt 17. Men han vet at det er en baby inni meg og han vil ha rettigheter til henne for at han skal få mere penger av nav har jeg fått høre vet ikke om dette er sant men uansett.. Jeg lurer på om det da er ondskapsfullt av meg å la være å snakke om barnefaren til jenta mi som kommer og heller la henne knytte seg til kjæresten min nå som jeg har vært sammen med 5/9 av svangerskapet med jentami ..kjæresten min er fullt klar over at dette ikke er hans men han sier at siden han ikke vil miste meg har han vel ikke noe valg å må bare akseptere at det kommer en liten meg her til verden.. også la henne knytte seg til mine mannlige bilder i min familie slik at hun ikke føler pappa savn før hun er da.5-7 år omtrent eller blir dette onskapsfullt av meg ? jeg ønsker bare ikke at hun skal huske pappan sin som en slem mann som ruser seg og skader mamman sin som er gal...( han har legeerklæring som sier at han har psykose,depresjon og angst)

Anonymous poster hash: 12876...a5e

[Anonym bruker]

Jeg vil mene at det er han som er ond. Han, bf, ønsker omsorg for henne for å få penger. Med andre ord, han ønsker det for sin skyld, ikke for barnets skyld. Du gjør det du kan for barnets skyld, ikke for din skyld. Hadde du sagt at du ikke ville barnet skulle vite han var faren fordi du ikke ønsker kontakt med han ville saken vært annerledes, for da tenkte du på deg selv, ikke på barnet. Men du setter barnet først. Det synes jeg er alt annet enn ondt. Det synes jeg er omtanke for barnet.

Anonymous poster hash: 5c740...eaf

[Anonym bruker]

Sannheten kommer som regel for en dag, og jeg vil tro at det blir verre for jenta di jo større hun er. Jeg synes hun skal få vite helt fra hun er helt liten at hun har en annen pappa. Forklaringen kan du så tilpasse til alderen. Kanskje sier du lenge at han er for syk til å treffe henne?

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: b12b0...206

[Anonym bruker]

Eneste løsningen jeg ser for deg er vel patre est regelen,men da må dere være gift før barnet kommer til verden.

 

 

Anonymous poster hash: 83207...6db

[Anonym bruker]

Du er ikke ond, du vil jo bare det beste for barnet ditt.

Kanskje du kan la være å oppgi den egentlige faren som far? jeg kjenner ikke de juridiske reglene for slikt.

Overfor barnet er det lurtr å være åpen, så at hun har en biologisk far som er for syk (narkomani er jo en slags sykdom) til å være i livet hennes.

 

Anonymous poster hash: 4ca27...2f2

[Anonym bruker]

Nei, det er du ikke!

Går an å sette "far ukjent" på sykehuset når du har født.

Da skal far skrive under på at han er far på papirer til Folkeregisteret og NAV.

Hvis du da sier at nåværende kjæreste ikke er far og at du ikke vet hvem det er så blir det stående blankt...just saying... Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 3fb20...131

[Anonym bruker]

Ond? Neppe. Men det er generelt ikke så heldig for barn å ikke vite hvem de har til far.

 

En mann med et barn han ikke har hovedomsorgen for, vil ikke få økte NAV-stønader. Tvert i mot, han vil eventuelt få økte utgifter i form av barnebidrag.

 

Det høres uansett ut som livssituasjonen din er litt vrien. Jeg vil anbefale en time på familievernkontoret for rådgivning rundt temaet. Det er gratis og det er oftest dyktige folk der.

Anonymous poster hash: 872f0...d9f

[Anonym bruker]

I ditt tilfelle hadde jeg sagt til eksen at du var utro, og at ungen ikke er hans. Deretter hadde jeg flyttet vekk faktisk, for å skåne ungen for noe så jævlig som en rusmisbruker av en far. Grøss.

 

Hadde skrevet opp min nåværende mann som far eller latt det stå blankt, altså ukjent.

 

Noen ganger må man ta valg som suger.

Anonymous poster hash: ff151...fe0

[LeTwinsA]

Dersom bf vet at det er hans barn du venter, kan jo han kreve dna test. 

Men føler ikke du er ond, men at du kun tenker på hva som er best for barnet. det er jo henne du ønske rå beskytte her. jeg hadde nok oppgitt far, men ikke latt han få ha henne alene, kun møtt henne med meg. 

[Anonym bruker]

Flytt langt unna, og ikke oppgi far.

Dette kommer fra en som vet hvor mye kvalme/engstelse o.l det kan komme ut av noe sånt.

 

Anonymous poster hash: d4b46...6fe

[Gjest elisa bt]

Du er absolutt ikke ond, du prøver jo å finne ut hva som er best for barnet ditt.

 

Ut fra det du beskriver er jeg helt enig med deg i at det beste for barnet ditt er å ikke ha kontakt med den biologiske faren, men jeg tror likevel ikke du gjør lurt i å la henne tro at din nåværende kjæreste faktisk er far. Sannheten kan komme for en dag senere, og det kan være veldig vondt for et barn å oppleve at "pappa" ikke er pappa likevel.

 

Her snakker jeg av erfaring, jeg er stebarnsadoptert av min mors nye mann, som er,og alltid har vært, en veldig god far for meg. Jeg var seks år da jeg fikk vite at det fantes en annen biologisk far. Som voksen kan jeg se tilbake og forstå hvorfor foreldrene mine tok de valgene de tok, og selv om jeg er uenig i måten det ble gjort på, kan jeg se at det ble gjort fordi de mente det var mitt beste. Men det de ikke forutså var at jeg, da jeg fikk vite dette, opplevde det som om foreldrene mine hadde løyet til meg hele livet mitt. Det var kjempevanskelig, og det tok flere år før jeg klarte å stole skikkelig på dem igjen. Jeg tror det beste for jenta di vil være å bli skånet for kontakt med sin biologiske far, men likevel kjenne sannheten helt fra begynnelsen.

 

Kanskje du kan skrivet eventyr om hvordan hun ble til. Et eventyr som forteller om at du møtte biologisk far og ble glad i han, også lagde dere et barn sammen, men mens barnet vokste i magen din ble biologisk far syk på en sånn måte at ville være vanskelig for ham å være en god far. Derfor valgte du at barnet ikke skulle ha ham som pappa, fordi det ville ha blitt vanskelig for barnet å ha en far som var syk på den måten. Så var du så heldig at du møtte din nåværende kjæreste. Han hadde veldig lyst på barn, og ble kjempeglad da du fortalte at du hadde en baby i magen som trengte en pappa. Eventyret kan du lese på sengen fra tid til annen fra jenta er helt liten, så blir dette en del av hennes historie, som hun vil oppleve at hun alltid har kjent til. Kanskje du også burde flette inn noe om at noen passer på biologisk far nå, så hun ikke bekymrer seg for at han er syk og alene.

 

Uansett hvordan du velger å løse dette, så er du langt fra ond. Ondskap er å sette egne behov så høyt at det går på bekostning av andre. Du lurer på hvordan du skal gjøre dette på best mulig måte for jenta di, det er, etter min mening, det stikk motsatte av å være ond.

 

Det kan hende at biologisk far vil oppleve at deg som ond. I så fall må du være sterk, og huske på at narkomani faktisk er en slags sykdom, og at den narkomane ofte ikke har noe særlig selvinnsikt. Det er derfor ikke sikkert han evner å forstå at det faktisk er bedre for datteren å vokse opp i et hjem der farsfiguren er trygg og stabil. Hvis du trenger hjelp og støtte på veien kan familievernkontoret være en god støttespiller. Hvis biologisk far lager trøbbel kan det være en god ide å flytte langt unna, men det må du veie opp mot hvordan det vil være å flytte fra nettverket ditt.

 

Lykke til!  

[Anonym bruker]

Han får ikke en dritt av NAV så lenge han ikke har samvær med henne.

Håper du klarer å holde han langt vekke fra barnet ditt.

Anonymous poster hash: f6a6f...c95

[Iiiiik]

Ond er du nok ikke, men dere er jo tydeligvis veldig unge alle sammen. Hvis barnefar er 17, hvor gammel er du? Og hvor gammel er kjæresten din. Når han sier at han ikke har noe valg hvis han vil være sammen med deg og dere forventer at det kommer en "liten deg", så kan dette bli vanskelig på sikt. Det kommer jo en liten versjon av faren også. Beklager at jeg er pessimistisk på deres vegne, men det er jo nokså sannsynlig at forholdet ikke varer. Det er få som finner sin livspartner når de er 17, særlig hvis forholdet må tåle belastningen av et spedbarn så tidlig.

 

Jeg ville ikke løyet for barnet, det kan fort komme til å straffe seg i etterkant. Det å være ærlig med henne om at pappa'n hennes og du ikke lenger var kjærester når du skjønte at hun vokste inni magen deres og at siden han ikke har det så bra inni seg for tiden og at de derfor ikke kan treffe hverandre, må jo være bedre. Du kan oppgi far ukjent ved fødsel, men hvis han krever DNA, så har han rett til å få evt farskap bekreftet. Økonomisk vil det ikke være lurt av ham, for det vil jo koste ham bidragspenger, han vil ikke få noen penger fra NAV. Hvis du kjenner foreldrene hans, kan du kanskje snakke med dem om det?

 

Uansett er det viktig å huske at alle valg du tar nå, tar du for både deg selv og datteren din. Lykke til! Håper dette går bedre enn du frykter. Bruk dem du har rundt deg og ta imot den hjelpen du trenger.