Kan babyer ha angst?

[Anonym bruker]

Holdt sønnen til venninnen min som er 5 mnd, han skrek så man skulle tro jeg var faen sjøl. Jeg har sett barnet regelmessig siden det ble født, og han skriker så utrolig mye. Han skriker så mye blandt folk at de har sluttet å ta han med ut på feks barseltreff. Bare er med å følger storesøster til skole og på matbutikken etc. Når jeg holder han og han skriker så får jeg inntrykk av at han virkelig er redd. Ikke ukomfortable, trøtt, sulten e.l men intenst redd. Det har vært slik siden han var bare noen uker gammel. Og det gjelder alle utenom mor og far, ikke bare meg.

 

De synes ikke det er noe å snakke med legen om, "det går seg vel til" sier de. Blir litt bekymret jeg. Blir ikke "angsten" værre om man ikke jobber med det?

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Anonym bruker]

Del gjerne lignende erfaringer...

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Anonym bruker]

Tror du attribuerer litt feil her... 

Anonymous poster hash: bbd05...e4d

[Anonym bruker]

Vår var sånn. Det gikk over. Han hadde behov for å være i armene til mammaen sin, fikk det, og er nå en kjempetrygg og tillitsfull toåring

 

Anonymous poster hash: 26a31...881

[Anonym bruker]

21:45 jeg skjønte ikke hva du mente?

 

Så godt å høre at det går over. Hvordan ble det da med bhg start?

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Anonym bruker]

Jeg er vel enig med foreldrene at det går seg til. Skjønner ikke hvorfor ikke babyer kan få lov til å være hos sine trygge foreldre. Vår jente var også slik i en lengre periode. Jeg var ganske steil på at jeg visste best og presset ikke henne i armene til andre som bare gjorde henne urolig. Hun brukte sin tid på å lære å være trygg på andre og er ei superutadvent 5-åring nå.

Anonymous poster hash: e115f...b44

[Anonym bruker]

Jeg var nervøs for bhgstart, men det gikk over all forventning. Han var ikke sånn lenger da ( ga seg rundt 6 mnd), men var fortsatt reservert. Han hadde selvfølgelig en reaksjon, men ikke verre enn andre barn. Nå elsker han bhg

 

Anonymous poster hash: 26a31...881

[Anonym bruker]

Jeg mener at du forklarer barnets atferd med at det er redd og det er nok neppe riktig. Noen barn skriker mye av ulike årsaker og det er nok oftest ikke angst. Selv om du ikke synes det høres ut som sult, trøtt osv kan det nok være det. Kanskje barnet har vondt noen steder?

 

At et barn på 5 mnd har angst er tvilsomt, og hvordan skal man eventuelt jobbe med denne angsten?

Anonymous poster hash: bbd05...e4d

[Anonym bruker]

nei, babyer bar ikke angst. 

Anonymous poster hash: d2a31...4d8

[Anonym bruker]

Foreldrene blir slitne og ønsker barnevakt og ønsker å være sosiale men de gir opp fordi han bare skriker.

 

Takk for at du deler en postiv historie.

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Anonym bruker]

Så mennesker som har angst har det aldri fra de er barn? Når begynner så det å utvikle seg? De har jo eksistensiell angst/gråter når de er sultne etc..

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Anonym bruker]

Jeg vet bare at han skriker seg hes og hikster og ser vanvittig skremt og redd ut når de er i nye omgivelser eller han i kke er på mor eller helst fars arm. Han skriker og vrir på seg som for å komme unna, som om jeg holdt opp en edderkopp foran noen med araknofobi. Og hadde det vært smerter ville det vel ikke automatisk gitt seg hos mor eller far?

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Mineto]

Kjære deg. Han har separasjonsangst. Små babyer har angst. De har angst for å bli forlatt. Og noen barn er dyktigere på å få sine omgivelser til å reagere slik de så desperat ønsker.

 

Barnet du er bekymret for er i all hovedsak god på å kommunisere. Og kanskje er han også en sensitiv og klok liten person som tar inn mye informasjon. Mer enn andre. Som igjen blir vanskelig å bearbeide. Ettersom han er en baby...

 

Foreldrene vil dra ut på fest, være sosiale, "leve livet" som før - men deres fem måneders baby gjør det vanskelig?! Wake up and smell the coffee.. :-)

 

Eneste kuren er den foreldrene gjennomfører. At de ikke forlater ham, holder han nære, skjermer han fra stress, lar han få ro, osv.

 

Barn liker vanligvis ikke forandringer. Nye omgivelser kan f.eks utløse en slags angst for å bli forlatt i det ukjente.

 

Har ikke barn du vel?

[Anonym bruker]

Jo, jeg har 2. Jeg forstår separasjonsangst, begge mine gikk igjenom en slik fase rundt 6-8 mnd alder. Det gjorde også min venninnes 2 eldre barn. Men ikke sååå intenst, de viste ikke en sånn frykt. De skrek ikke til de omtrent mistet pusten fordi de ble flyttet fra stuen til bilen.. Sa ikke noe om at de ville på fest. Bare at det kanskje hadde vært ok med barnevakt en kveld, eller at storesøstrene fikk holde babyen uten at han skrker seg blå.

Jeg synes også at det et fint han kan si ifra men vet samtidig st angst forsterkes om man ikke gjør noe med det. Og det kan jo nesten ikke bli verre. Mine 2 begynte ikke i bhg før de var 2,5 år gamle fordi jeg har all tro på at barn har det best hos foreldrene ( om foreldrene er gode så klart)

Det er nivået/intensiteten i frykten hans som uroer meg/som jeg undrer meg over

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Mineto]

Om det er sånn at han ALLTID reagerer med intens frykt når han blir forflyttet, så mulig denne frykten er intens smerte? Kiropraktor?

 

Mitt ene barn fikk separasjonsangst da han var rundt fire mnd. Og jeg kjenner igjen mye av den intense skrivingen rundt bytte av miljø. Vi har i dag en veldig aktiv, følsom og smart liten gutt.

 

Tiltak - hva tenker du på da? Jeg tenker at det eneste som kan gjøres er å sikte etter færrest mulig angstepisoder.. Og bare ta hensyn til den lille kroppen i noen måneder, kanskje ett år, til.

 

Noen babyer er mer intense enn andre, og krever mer stimuli, og raskere respons.

 

Jeg tenker også at det aller viktigste er å få sjekket at det ikke feiler ham noe medisinsk.

[Anonym bruker]

Det har jeg også tenkt, ettersom ammingen også har vært strevsom, hun har mer enn nok melk men han vil bare ha av flasken, og bare i vognen/seng/sofa (må ligge rett??) men samtidig så er det jo rart at dette medisinske da automatisk opphører i det mor eller far overtar eller man går inn igjen i stuen. Ser han ikke mor,far og eller er i sin egen stue vil han ikke sove, han vræler og virker urolig og redd. Har fått til noen ganger at jeg holder i opptil et par minutter før han titter febrilsk rundt seg etter mor/far. Jeg foreslo å øve. At jeg kun holder når han er rolig og gir han tilbake før han rekker å begynne å gråte igjen slik at han ikke forbinder meg med gråt. .... Vet ikke jeg.. Vanskelig fordi jeg ikke har vært borti slik intens angst så tidlig.

 

Anonymous poster hash: 72b83...e71

[Appelsinpiken]

Hadde også en med seperasjonsangst. De som påstår at det ikke finnes har aldri står i det! Selv faren var ikke alltid god nok. Eneste som kunne roe henne var min mor (vi er veldig like på de fleste områder). Man må bare trygge barnet så godt man kan, og la de "få viljen sin". Å utfordre angsten gjør alt bare verre er min erfaring.

[Anonym bruker]

Klart babyer har angst. Vi er født med evnen til å bli redd. Han senser nok noe fra deg og andre som gjør at han føler frykt. Man skal ikke utfordre angsten. Det gjelder bare for voksne. Hos babyer er det kun trygghet og kjærlighet fra mamma og pappa som hjelper.

 

Anonymous poster hash: d86d4...ddb

[Anonym bruker]

Kjære deg. Han har separasjonsangst. Små babyer har angst. De har angst for å bli forlatt. Og noen barn er dyktigere på å få sine omgivelser til å reagere slik de så desperat ønsker.

Barnet du er bekymret for er i all hovedsak god på å kommunisere. Og kanskje er han også en sensitiv og klok liten person som tar inn mye informasjon. Mer enn andre. Som igjen blir vanskelig å bearbeide. Ettersom han er en baby...

Foreldrene vil dra ut på fest, være sosiale, "leve livet" som før - men deres fem måneders baby gjør det vanskelig?! Wake up and smell the coffee.. :-)

Eneste kuren er den foreldrene gjennomfører. At de ikke forlater ham, holder han nære, skjermer han fra stress, lar han få ro, osv.

Barn liker vanligvis ikke forandringer. Nye omgivelser kan f.eks utløse en slags angst for å bli forlatt i det ukjente.

Har ikke barn du vel?

Men alle babyer er jo ikke så preget av separasjonsangst? Har aldri sett den tendensen hos mine tvillinger som nå er 6-7 mnd. Fikk en følelse av at du generaliserer fryktelig her.

Jeg synes denne babyen er nokså tydelig på at noe er galt, og hvorfor er han det? Har han opplevd tidlig og langvarig adskillelse? Det gjorde forsåvidt mine også, men de har blitt veldig selvstendige av det, kanskje i overkant selvstendige. Babyer reagerer uansett forskjellig, og man trenger ikke sykeliggjøre det, men man kan ofte finne forklaringer som man ikke har tenkt over før.

 

Anonymous poster hash: 101dc...8da

[Anonym bruker]

Kjære deg. Han har separasjonsangst. Små babyer har angst. De har angst for å bli forlatt. Og noen barn er dyktigere på å få sine omgivelser til å reagere slik de så desperat ønsker.

Barnet du er bekymret for er i all hovedsak god på å kommunisere. Og kanskje er han også en sensitiv og klok liten person som tar inn mye informasjon. Mer enn andre. Som igjen blir vanskelig å bearbeide. Ettersom han er en baby...

Foreldrene vil dra ut på fest, være sosiale, "leve livet" som før - men deres fem måneders baby gjør det vanskelig?! Wake up and smell the coffee.. :-)

Eneste kuren er den foreldrene gjennomfører. At de ikke forlater ham, holder han nære, skjermer han fra stress, lar han få ro, osv.

Barn liker vanligvis ikke forandringer. Nye omgivelser kan f.eks utløse en slags angst for å bli forlatt i det ukjente.

Har ikke barn du vel?

Hvorfor prøver du å understreke poengene dine ved å bruke hersketeknikk? ( se innledning og avslutning)

Det ødelegger heller poengene.

 

Anonymous poster hash: 101dc...8da

[Iiiiik]

Klart babyer har angst. Vi er født med evnen til å bli redd. Han senser nok noe fra deg og andre som gjør at han føler frykt. Man skal ikke utfordre angsten. Det gjelder bare for voksne. Hos babyer er det kun trygghet og kjærlighet fra mamma og pappa som hjelper.

 

Anonymous poster hash: d86d4...ddb

Men det å være redd og det å ha angst er da ikke det samme?  

 

Jeg mener at nyfødte spedbarn ikke kan ha angst. Angst er en fryktreaksjon som ikke står i samsvar med det utløsende stimulus. Både frykt og angst krever en viss kognitiv utvikling og et nyfødt barn har ikke forutsetninger for å vurdere omgivelser på den måten.

 

Det er imidlertid grundig dokumentert at spedbarn er født med ulikt temperament (som igjen er forløper til voksen personlighet) og at spedbarn varierer i intensitet i uttrykkene sine. Barnet har dermed både ulik terskelverdi av hva som oppfattes som utrygt og det gir uttrykk for det i ulik grad. Jeg vil anta at barnet til din venninne er sensitivt for forandringer, at det uroes med enn andre av ulikt holdegrep, ulik kroppslukt og ulik hjerterytme enn det er vant med. Og så gir det i tillegg sterkt uttrykk for ubehaget det føler. Jeg vil tenke at det er viktig å gi barnet det det trenger, altså må venninnen din og mannen belage seg på at dette barnet tåler lite variasjon, det trives best med det kjente. Å roe barnet nå og komme dets behov i møte vil ikke føre til et "bortskjemt" barn, men forhåpentligvis et barn som lærer at dets nærmeste oppfatter signalene og imøtekommer dem og dermed kan barnet finne andre måter å uttrykke behovene sine på etter hvert og det kan føle seg tryggere på at mamma og pappa er der og skjønner hva som er viktig.

[Anonym bruker]

Noen er bare en High need baby. http://www.askdrsears.com/topics/health-concerns/fussy-baby/high-need-baby/12-features-high-need-baby.

 

Det er normalt med separasjonsangst, og noen reagerer mer høylydt enn andre. Uansett må den lille få den tryggheten den så gjerne vil ha.

 

 

 

Anonymous poster hash: b363e...50c

[Gjest ronja røverdatter]

Selvfølgelig kan det være fysisk smerte som føles bedre for den lille når mor eller far holder eller at alt er trygt. Jeg har selv sittet og holdt på et barn (ikke mitt engang) som hylte / gråt intenst om noen andre prøvde å avlaste meg.  Hvorfor han roet seg hos meg, vet ingen av oss.  Kanskje var det fordi det var meg som tok ham først, kanskje var min kroppstemperatur eller hjerterytme eller holdemåte tilfeldigvis mest lik mor eller fars måte å gjøre det på, ingen av oss som var involvert aner hvorfor det var sånn, men det var utvilsomt noe som gjorde at barnet hadde mindre vondt hos meg enn hos andre.  Mor eller far var ikke tilstede, så vi fikk aldri sjekket ut om det hadde vært enda bedre eller like godt, og vi vet at barnet hadde vondt.  

 

Men det kan likegodt være at barnet er mer sensitivt og mer høylydt enn andre barn og dermed enten trenger mor og far og vante omgivelser mer enn andre barn, eller i alle fall viser at det trenger dette på en mer utagerende måte enn andre barn gjør.  Om små barn har angst eller i alle fall angst på vår voksne måte å definere det på, vet jeg ikke.  Men uansett bør et lite barn møtes med trygghet og mer trygghet. Selv om det er slitsomt for mor og far og selv om andre så veldig gjerne vil holde den lille.  

[Mineto]

 

Kjære deg. Han har separasjonsangst. Små babyer har angst. De har angst for å bli forlatt. Og noen barn er dyktigere på å få sine omgivelser til å reagere slik de så desperat ønsker.

Barnet du er bekymret for er i all hovedsak god på å kommunisere. Og kanskje er han også en sensitiv og klok liten person som tar inn mye informasjon. Mer enn andre. Som igjen blir vanskelig å bearbeide. Ettersom han er en baby...

Foreldrene vil dra ut på fest, være sosiale, "leve livet" som før - men deres fem måneders baby gjør det vanskelig?! Wake up and smell the coffee.. :-)

Eneste kuren er den foreldrene gjennomfører. At de ikke forlater ham, holder han nære, skjermer han fra stress, lar han få ro, osv.

Barn liker vanligvis ikke forandringer. Nye omgivelser kan f.eks utløse en slags angst for å bli forlatt i det ukjente.

Har ikke barn du vel?

Hvorfor prøver du å understreke poengene dine ved å bruke hersketeknikk? ( se innledning og avslutning)

Det ødelegger heller poengene. Anonymous poster hash: 101dc...8da

Jeg er helt enig. Når jeg leser innlegget nå, ser jeg at jeg er både ufin og nedlatende. Det var ikke meningen. Jeg ble bare provosert på babyens vegne, og var opprørt over at noen andre enn foreldrene blandet seg inn i en fem måneders gammel babys adferd. For meg blir det synsing og problemløsning på noe som slettes ikke trenger å være et problem. Iallefall ikke det problemet HI mener det er.