Er det "nok" med to barn?

[Anonym bruker]

Jeg har to små sønner. Egentlig er jeg godt fornøyd med det, da vi fikk de relativt unge (24 og 27), og jeg ser for meg at man kan få igjen litt frihet etterhvert de blir større. Vi ser også litt mørkt på å starte opp med nattevåk igjen. I tillegg jobber begge turnus, og det føler det er noe med å ha barnevakt til tre barn når vi jobber istedet for to.

 

MEN- tror dere man føler senere i livet at man skulle hatt tre? Enn om den tredje hadde blitt en datter, for det skal jeg innrømme at jeg ønsker meg... Hva mener dere? er det "nok" med to, eller bør man ha tre? isåfall hvorfor??

Anonymous poster hash: eead3...c06

[Elsker livet]

Det må være opptil hver enkelt familie å komme frem til. Så lenge vi har hatt et valg så har ikke to vært nok for oss.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det nok med to. Men hva som er "nok" er ingen definerbar størrelse, fordi "nok" vil være individuelt. 

 

For meg er det "nok" med ett barn, men det er ikke frivillig at vi har "bare" ett barn. 

Anonymous poster hash: 946de...a53

[Anonym bruker]

Det blir jo opp til enhver. Jeg er i samme situasjon som deg, har tenkt mye fram og tilbake og kommet frem til at vi kjører på med en til nå mens vi ennå er unge og spreke. Vil ikke ha en attpåklatt om mange år, da vil jeg bli fri til å reise masse og gjøre alt j eg burde gjort før jeg filk barn hehe

 

Anonymous poster hash: 8b196...a17

[Anonym bruker]

For meg er det nok, for samboeren er tre nok ;-)

 

Enn så mye glede og kjærlighet de to barna våre gir oss, ser jeg fram til de blir litt større, og vi får tilbake såkallt normal søvn, slipper å vaske under bordet fire ganger om dagen når de skal lære seg å spise selv. Dra på kino uten barnevakt.

Kjøres til fotball, hjelpe til med lekser, dra på foreldremøter osv. Dette gjør jeg jo med STOR GLEDE, men når ungene blir større tror jeg ikke jeg vil starte på nytt igjen.

Så jeg vil si at to er nok :-)

Om ikke en lar nyfødt-følelsen og eggstokkene ta helt overhånd for framtida ;-)

 

He he he

 

Anonymous poster hash: dc419...1c3

[me_87]

Det nok opp til en hver familie.

Jeg vet at jeg vil hvertfall ikke ha mer enn to barn.

[Anonym bruker]

Dere som har to barn, men gjerne litt større barn- tenker dere noen gang at dere er glade at dere ikke har flere? at det er så travelt med de to dere har at dere ikke hadde rukket en til? ååh, er sånn i tvil jeg! HI

Anonymous poster hash: 725d7...f0f

[Gjest Julia1984]

For oss var 3 barn det riktige. Godt med søsken, også når de blir store og ikke minst voksne å være 3 søsken.

 

Men hva som er riktig for andre familier er jo veldig individuelt

[Musemorbr /]

To er kjempefint. Bare dere vet om det er nok for dere. For oss er det ikke mulig å få til å ha flere. Hadde vi millioner på bok og helsa holdt, kan jeg love deg at vi ville ha fått flere. Med ubegrensede midler og muligheter kunne jeg fort ha gått for en flokk på 8-10 stykker.

[Anonym bruker]

For oss er det i utgangspunktet nok med to barn, vi har to friske skjønne barn. Men mammahjertet  mitt lengter etter en til.... Om det "bare" er for at jeg er babysjuk, vites ikke.. Vi har det fint som vi har det, men som sagt, jeg føler meg ikke helt ferdig.... Selv om jeg sverga da jeg hadde født andremann at jeg aldri skulle gjøre det igjen!! Rare greier....

Anonymous poster hash: 03492...5c0

[Anonym bruker]

 

For oss er det i utgangspunktet nok med to barn, vi har to friske skjønne barn. Men mammahjertet  mitt lengter etter en til.... Om det "bare" er for at jeg er babysjuk, vites ikke.. Vi har det fint som vi har det, men som sagt, jeg føler meg ikke helt ferdig.... Selv om jeg sverga da jeg hadde født andremann at jeg aldri skulle gjøre det igjen!! Rare greier....

 

Anonymous poster hash: 03492...5c0

 

 

Ungene er forresten 5 og snart 3 og selv er vi 29 og 30, så vi rekker en til hvis vi bestemmer oss for det....

 

Anonymous poster hash: 03492...5c0

[Anonym bruker]

Jeg prøver på nr tre. Men jeg vet at det hadde vært enklere med bare de to jeg har fra før.

Enklere å reise, enklere med barnevakt, enklere å være alene med dem (når far er på jobb) og ikke minst enklere å følge opp to enn tre. Likevel så stuper jeg ut i nok en gang.

Anonymous poster hash: 05cb4...29c

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg 3 barn, er gravid med nr. 2 nå, og føler at dersom alt går bra med denne graviditeten, så er dette siste gang. Jeg har vært skikkelig dårlig, var det første gang og, og det frister ikke så veldig å gjennomgå det en gang til. Men for samboer er det nok veldig viktig å få 3, så vi får se om han får overtalt meg igjen senere

 

Anonymous poster hash: 03401...ae3

[Anonym bruker]

Takker for svar. Vanskelig dette.. de skal jo følges opp og, og det er sikkert koselig med mange barn.. HI

Anonymous poster hash: 725d7...f0f

[☆☆☆]

For meg er to nok.

[Anonym bruker]

 

Dere som har to barn, men gjerne litt større barn- tenker dere noen gang at dere er glade at dere ikke har flere? at det er så travelt med de to dere har at dere ikke hadde rukket en til? ååh, er sånn i tvil jeg! HI

 

Anonymous poster hash: 725d7...f0f

Jeg har to barneskolebarn og en liten. Klart det er hektisk til tider og at det er ikke alt en 1 åring kan være med på og vi må dele oss mer på grunn av ulike behov på barna. Men hvor utrolig stas det er med å få en baby både for oss og storesøskene overstiger alt annet så jeg er kjempe glad vi gikk for nummer 3

 

Anonymous poster hash: 6c596...30e

[Anonym bruker]

For meg er to nok, de skal følges opp også når de blir større. Da blir behovet for oppfølging anderledes.

Men jeg har truffet en ny mann som også mente to var nok når han hadde fått to barn. Nå sitter vi her med fire barn tilsammen i hus. Begge er vi glade for at vi bare har hatt to ganger hver med babytiden.

 

Passet tantebarn i går, når meg og gubben att i sofaen i går kveld var vi begge to fornøyde over at vi ikke skulle ha flere slike små. Veldig koselig med de, men vi er ferdig med det. Vi kan låne tantebarn og etterhvert barnebarn, så små barn kommer det til å bli i huset men bare låne barn.

 

Anonymous poster hash: 3ee34...cab

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Har lyst på en nr. 3, samtidig som det er fornuftige hensyn som skal tas.  Vi jobber turnus og trenger barnevakt på tidspunkt hvor det ikke er noe barnevakt som er åpen.

 

Jeg tenker at du må gjøre det som føles riktig. men kanskje må du gjøre noen valg ei stund. Jobbe redusert f.eks.  

 

Det er heftig å sitte barnevakt for 3, men så går jo tiden veldig fort også da. Plutselig er de to største blitt større og de klarer seg mye selv.

 

Det er ikke fristende med nattevåk, men tenk tilbake da.. har ikke tiden egentlig gått veldig fort??  Tenk hvor fort man får "friheten" tilbake.

 

Jeg tror det er fortere å angre på et barn man ikke fikk, enn et barn man får.  Og ting har en tendens til å ordne seg.

 

Som sagt, kanskje må du endre ting i livet ditt for en periode for at det skal opp, men ikke nødvendigvis.  Innstilling har også mye å si.

 

Men det er litt risky å prøve å få en nr. 3 fordi du vil ha en jente. Enn hvis det ikke blir det da??  Da mener jeg at du blir gravid på feil grunnlag.  

 

 

Anonymous poster hash: b9f4e...a37

[Anonym bruker]

ikke barnevakt åpen, men barnehage...

Anonymous poster hash: b9f4e...a37

[Anonym bruker]

Jeg har selv vokst opp med tre søsken (jeg er eldst av fire) og mannen har vokst opp med to søsken (han er yngst av tre) og vi tenkte i utgangspunktet at vi skulle ha ihvertfall to også fikk vi ta det derfra.

 

Da andre barnet tippet 2 år var vi helt enige om at det var litt lite, og at vi helt sikkert kom til å angre om 15 år om vi ikke fikk en til. Så vi fikk en til.

 

Vi diskuterte frem og tilbake om vi skulle ha nr fire, og landet vel på at hjertet sa ja men fornuften sa nei, de skal jo følges opp både tidsmessig og økonomisk, og hva om nr fire ble et bar med spesielle behov.... Så vi bestemte oss for tre og at mannen skulle steriliseres, men mens vi ventet på den steriliseringen slurvet vi veldig med prevensjon, mer eller mindre bevisst, og jammen ble jeg gravid gitt

 

Så for oss ble det fire barn, eldste var 7,5 da yngste ble født.

 

Nå er yngste snart 5 år og de andre 6, 9 og 12 år, og vi synes familien vår er helt perfekt

Har aldri angret og kommer garantert aldri til å angre heller, vi er veldig glad for den store familien vår.

 

Men det er jo nærmest en livsstil, all vår tid går til jobb og barn, egentid, barnevakt, kjærestetid uten barn o.l. er fremmedord for oss, vi lever og ånder for barna egentlig. Men det er jo et valg vi selv har tatt, og vi trives med det, det er en fase av livet vi alltid kommer til å se tilbake på som strevsom, travel og definitivt den beste i vårt liv.

Anonymous poster hash: e693e...aa7