sint, skuffet, lei meg og lei mannen. Hvordan takle prøverør?

[Anonym bruker]

Jeg har så mange følelser knyttet til dette at vi må ha hjelp til å bli gravide. Jeg vil ikke igjennom prøverør, vil klare det på egenhånd. Forholdet påvirkes, jeg er deppa, føler meg så alene om problemet med å ikke lykkes. Timer hos lege, utredning, informasjon, penger til prøverør - så mye stress og mas. Jeg er så lei alt sammen. Føler for å flykte fra alt. Jeg vil ikke gjennomgå dette med prøverør, men blir tvunget til noe jeg ikke vil. Vil ha barn, derfor må vi igjennom dette. Men jeg vil ikke overlate barneønsket til leger, fylle kroppen min med hormoner osv. Jeg vil bare lykkes, naturlig slik som "alle" andre

 

Noen her som forstår? Antar dere er de eneste som kan forstå meg, ettersom dere også trenger hjelp til å lage barn. Håper noen forstår hvertfall. Tanker?

 

Anonymous poster hash: 0d23c...e8f

[Anonym bruker]

Åh... Jada, sitter full med disse tankene selv...velger å tro at det kommer inforbindelse med hormoner som gynger greit i topplokket om dagen.. Sånn som ikveld har jeg sittet på et utested, mannen ignorerte meg totalt, og magen min kjennes ut som den sprekker hvert øyeblikk.. Føler meg ganske alene ja.

 

Men før alt dette satte igang er/var jeg uhyre takknemlig for all hjelp vi får. Prøvere i maaaange år, og endelig skjer det noe.. Blanding av panikk, redsel og takknemlighet...ikke bra. Jeg velger å tro at denne tiden vi er gjennom nå blir fort glemt hvis alt går bra. Men har lovt meg selv å tillate meg å vente en stund før evt neste forsøk hvis det ikke går bra.

 

Litt rotete svar dette her, men er glad du setter ord på det sikkert mange føler men ikke tør å "si" høyt <3

 

Anonymous poster hash: ce273...b9d

[Anonym bruker]

Det er noe dritt. Især når "alle" rundt får barn i hopetall uten stress. Men du er over på siden med håp nå. Utrulige mange prøvere som har prøvd i mange, mange år får barn ved hjelp av ivf. Så nå har du større håp. 

 

 

Anonymous poster hash: e8629...191

[Optatium]

Selvfølgelig ønsker vi alle å klare det på egen hånd. Ingen liker inn og ut av sykehuset, medisiner, sprøyter, folk titter i hufsa hele tida.

Nå er det en gang slik at vi er langt fra å kunne klare dette selv med hver vår diagnose. Da er det ikke noe poeng i å sitte og gruble på hvordan det kunne vært, burde vært, skulle vært.. Orker ikke grave meg ned i gørra og sorgen, må heller prøve å titte fremovr

Men ja, jeg skjønner deg..

[Småen100]

Skjønner deg veldig godt. Jeg synes dette er en helt uvirkelig situasjon.. Jeg besvime da de skulle ta 7 glass med blodprøver og gråt da jeg våknet og sa at det var ikke sånn jeg hadde sett for meg at jeg skulle lage babyen min.. Så ble det grining (og litt krangling) når resultatene kom. Så følte jeg meg overlykkelig på første samtale på klinikken. Det føltes helt fantastisk at noen skulle hjelpe oss og han ga oss kjempebra prognose. Så når sykepleier skulle vise oss sprøytene gikk virkeligheten opp for meg igjen og tårene vellet opp i øynene.. Det er ganske uvirkelig og jeg er så redd som jeg aldri har vært før. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen og igjen og igjen om jeg så må besvime hver gang jeg setter de sprøytene eller må selge alt jeg eier for å få råd til det bare jeg får en baby.

 

Jeg har bare innsett at sånn som dette blir det og sånn er det bare. Det er så urettferdig som det kan bli, men det blir baby tilslutt! Og for meg er det det viktigste i hele verden.

 

Skal du ha første forsøk nå? Når skal du i gang?

 

God klem til deg!

[Anonym bruker]

Det er rett og slett noe forbanna drit noen ganger dette prøverørs greine! Jeg sliter selv med å få dagene / ukene / månedene til å gå etter snart ett år med prøverør. Fortvilelsen over at jeg nå er sistemann i jentegjengen uten barn er enorm. Jeg skal støtte de i deres opp og nedturer, kjøpe gaver, gi oppmerksomhet, være tilstede for deres små, men tilbake får jeg det som føles som ignenting. Ingen som er intr i å snakke om dette, siden det sikkert egentlig ikke bryr dem i det hele tatt. Mannen blir en plage når man er hormonell og man må kjempe seg opp av denne gropa gang på gang. MEN, til slutt så er det VÅR tur jenter. Da er det VI som sitter der med det barnet, som er så ønsket som ingen kan forestille seg! Da skal alle våre sorger være pur glede og livet blir for oss MINST like perfekt for oss som alle rundt! Og vi må ikke glemme at vi kommer oss gjennom en kamp med partneren vår som styrker oss for fremtiden - klarer vi dette klarer vi alt! Eller hva? Vi er superkvinner, uten tvil!  

Anonymous poster hash: 86743...294