Hvordan barndom/oppvekst har jeg hatt?

[Anonym bruker]

Husker ikke noe før jeg begynte på skolen ca, da husker jeg litt... Mine foreldre bygde hus, vi bodde i ei brakke, foreldrene mine krangla høylytt. Det gikk en asjett i veggen... De skilte seg nesten ide vi flyttet inn i huset, huset ble solgt.

 

Mamma var mye lei seg, gråt masse og sov masse. Ville helst bare være hjemme, inne. Jeg byttet skole. Mamma fikk etterhvert nye kjærester og humøret svingt i takt med kjærestene... Hente vi barna våknet om morningen med fremmede menn i huset. Ofte hadde hun besøk etter vi la oss. All kontakt og kommunikasjon mellom mamma og pappa var lite hyggelig!

 

Pappa visste vi ikke hvor bodde ganske lenge. Han hentet oss annenhver helg, men dumpet oss så hos sine foreldre og henter oss igjen søndag. Vi fikk ikke si noe til mamma. Etter hva jeg husker må ha vært 6-12 mnd fikk vi bli med hjem til han og der bodde ei ny dame. Hun var allerede gravid og ikke overbegeistret over oss bonus barna. Pappa drakk endel, men kan aldri huske han var slem, men jævlig sint og streng for ganske små ting, det var han. Dessuten drakk han sprit til han sovnet på sofaen, aldri mye mens gi var våkne, men vi kunne våkne på natten å finne han snydens drita med lysmansjetter i full fyr feks. De fikk flere barn og flyttet senere hvert til sitt, men pappa fikk nye og nye kjærester. Noen møtte gi, andre ikke. Ei hadde han etter jeg ble voksen å bodde for meg selv, rett i nærheten der jeg bodde, der var han ofte, men kikket aldri innom hvordan jeg hadde det. Han ringer sjeldent, bryr seg lite, glemmer bursdager osv..

 

Mamma fikk seg etterhvert en ny samboer, jeg tror jeg var 9 år. Han misbrukte meg seksuelt, aldri grovt, men dog... Jeg er litt usikker på grovheten i det, men normalt var det definitivt ikke! Tipper det pågikk ca 3 år. Han var periodedranker og stakk av i sine dårligste perioder. Mamma var opp og ned i humøret ettersom han var der eller ikke. En gang valgte hun nekte han å komme inn igjen, da tvang han seg igjennom ei rute med blod og det hele... Vi barna var hjemme, men "sov".

 

Vi flyttet i ungdommen, så vi måtte igjen bytte skole. Sammen med en ny kjæreste, med barn. Ble svært lite hyggelig! Denne mannen misbrukte hasj ut av en annen verden... Ut med han etterhvert! Så ny mann, han fikk overtalt mamma til å flytte til seg, huset vårt ble solgt og jeg og mine søsken satt på gata. Jeg var 18 år, gammel nok til å bo for meg selv, men med ingen hjelp til å finne frem i rettigheter osv avbrøt jeg skolegang og begynte jobbe for å klare meg selv. Var så urolig hjemme en lang periode også, tror det også gjorde jeg ikke maktet finne frem i muligheter for videre skolegang.

 

Mamma var og er fremdeles ikke helt god! Hun mangler noen sosiale antenner, var tidvis slem i munnen mot oss når vi vokste opp og har fremdeles tendensen! Hun har slått hånden av meg ved et par anledninger av grunner jeg ikke aner blant annet. På den annen siden kan hun i andre perioder ikke vite hva godt hun kan gjøre for oss. Krevende menneske å omgås også nå... Tror jeg var 14 år når hun fortalte jeg egentlig skulle hatt enda et yngre søsken, men siden pappa voldtok henne valgte hun ta abort. Jeg er usikker på hva jeg trengte den informasjonen til.... Sånn er hun, skåner ingen for noe som helst og tar til tårene og spiller offer så fort man svarer litt tilbake...

 

Hvordan barndom har jeg hatt?

 

 

 

Anonymous poster hash: 84ac2...e59

[Anonym bruker]

En bardom så fjern fra min som det er mulig å komme. Blir så lei meg på dine vegne. Så sint over at slikt skjer.

 

Men nå har du ihvertfall sjansen til å sørge for at du selv ikke gir dine barn en sånn oppvekst. Det tror jeg at det er viktig å tenke på.

 

Det å komme seg videre. En får desverre ikke til å gjøre noe med fortiden, men fremtiden kan en gjøre noe med, og det er den som er viktigst her og nå.

 

En god klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 4a65d...215

[Anonym bruker]

Takk Så langt lever jeg veldig annerledes enn mine foreldre! Jeg tenker i grunn ikke så mye på barndommen... Men, det ligger alltid en uvisshet i livet mitt, hvor jeg er redd dette vil gi meg en baksmell. Alle sier jo fortiden før eller siden vil innhente deg.... Jeg feier tankene bort med at det er mange som har hatt det værre, så dette er ikke noe å gå i kjelleren av. Nå er det dessverre aktuelt igjen da jeg er blitt syk og er utrolig sliten. Jeg føler det fysisk, men kan det være en slags reaksjon fra barndommen? Må jeg nå ta tak i alt? Jeg tørr det liksom ikke, som om jeg er redd for å måtte forholde meg til det/det er mer jeg ikke ønsker vite... Skal man pelle opp all dritten og kanskje gå på tidenes stjernesmell, eller bare la det ligge? Er det egentlig noe å bry et overbelastet norsk psykologisk helsevern med disse småtingene? Ingen har hatt det perfekt?!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84ac2...e59

[Anonym bruker]

ikke en så veldig god og fin en!

 

Anonymous poster hash: c100c...8b0

[Anonym bruker]

Takk Så langt lever jeg veldig annerledes enn mine foreldre! Jeg tenker i grunn ikke så mye på barndommen... Men, det ligger alltid en uvisshet i livet mitt, hvor jeg er redd dette vil gi meg en baksmell. Alle sier jo fortiden før eller siden vil innhente deg.... Jeg feier tankene bort med at det er mange som har hatt det værre, så dette er ikke noe å gå i kjelleren av. Nå er det dessverre aktuelt igjen da jeg er blitt syk og er utrolig sliten. Jeg føler det fysisk, men kan det være en slags reaksjon fra barndommen? Må jeg nå ta tak i alt? Jeg tørr det liksom ikke, som om jeg er redd for å måtte forholde meg til det/det er mer jeg ikke ønsker vite... Skal man pelle opp all dritten og kanskje gå på tidenes stjernesmell, eller bare la det ligge? Er det egentlig noe å bry et overbelastet norsk psykologisk helsevern med disse småtingene? Ingen har hatt det perfekt?!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84ac2...e59

 

Jeg er ingen ekspert, men tenker litt som så. Du VET hva som har skjedd i din barndom,- og du vet at det ikke er "normalt" at det er slik. Ting har skjedd og de kan du ikke endre samme hvor mye mer DETALJER du finner ut omkring neglisjering, vannskjøtsel, misbruk etc. Det eneste du KAN gjøre noe med, er og komme deg vider og ikke la fortiden ødelegge de fantastikse muligheter du har fremover.

 

Min erfaring er at psykologer jobber, i noen tilfeller,for mye med fortida for og finne ut hva som har skjedd der. Nå er det blitt så vanlig og se sammenhenger mellom plager i dag og hva som har hendt i fortiden at mange av oss er i stand til og knytte ulike problem opp mot hendleser i barndommen selv. Og det er jo bra, men man kan jo ikke "Kurere seg selv" ved og bare vite HVORFOR man sliter som man gjør? Finner man kreft i brystet, så blir man ikke frisk fordi man har funne tårsak til at man er syk? Man må GJØRE noe..Slik er det med alle lidelser.

 

I ditt tilfelle tror jeg det er viktig og få verktøy for og takle tanker om barndommen, mer enn og finne ut mer detaljer "hva skjedde". Minner vil komme, etter som barna blir større og du selv kan identifisere deg med de voksenpersoner du oppelvde som barn. Det vil gi deg sammenlikningsrunnlag og opplevelser som viser hvor skrudd din barndom hva, og ikke minst hvor "syke" voksne du hadde rundt deg. Og det er når dette skjer er det er viktig at du har "verktøyet" til og snu tankegang over på nå- og fremtid. Det som har skjed, har skjedd. Man kommer ingen vei med og finne ut MER om hva skjedde eller hvorfor. Det blir fortsatt ikke "ugjort". Om du skjønner hva jeg mener. Det kan også være en fordel go være åpen om det. Altså, igjen, ikke gå i detaljer, men når det blir spørsmål om barndom ol, noe som sikkert komme rtil og bli "naturlig" flere gang fremover når man treffer nye og gamle bekjente via barna, så er det LOV og si at man ikke hadde det så greit. Og at man kanskje sliter med det enda, uten og utbrodere mer. Det tror jeg de aller fleste vil ha full forståelse for.

 

Lykke til, tenk fremover og nyt livet som det ER og ikke misnt, gled deg til hvordan det KAN bli

 

Anonymous poster hash: 733c0...092

[Anonym bruker]

 

Takk Så langt lever jeg veldig annerledes enn mine foreldre! Jeg tenker i grunn ikke så mye på barndommen... Men, det ligger alltid en uvisshet i livet mitt, hvor jeg er redd dette vil gi meg en baksmell. Alle sier jo fortiden før eller siden vil innhente deg.... Jeg feier tankene bort med at det er mange som har hatt det værre, så dette er ikke noe å gå i kjelleren av. Nå er det dessverre aktuelt igjen da jeg er blitt syk og er utrolig sliten. Jeg føler det fysisk, men kan det være en slags reaksjon fra barndommen? Må jeg nå ta tak i alt? Jeg tørr det liksom ikke, som om jeg er redd for å måtte forholde meg til det/det er mer jeg ikke ønsker vite... Skal man pelle opp all dritten og kanskje gå på tidenes stjernesmell, eller bare la det ligge? Er det egentlig noe å bry et overbelastet norsk psykologisk helsevern med disse småtingene? Ingen har hatt det perfekt?!HiAnonymous poster hash: 84ac2...e59

 Jeg er ingen ekspert, men tenker litt som så. Du VET hva som har skjedd i din barndom,- og du vet at det ikke er "normalt" at det er slik. Ting har skjedd og de kan du ikke endre samme hvor mye mer DETALJER du finner ut omkring neglisjering, vannskjøtsel, misbruk etc. Det eneste du KAN gjøre noe med, er og komme deg vider og ikke la fortiden ødelegge de fantastikse muligheter du har fremover. Min erfaring er at psykologer jobber, i noen tilfeller,for mye med fortida for og finne ut hva som har skjedd der. Nå er det blitt så vanlig og se sammenhenger mellom plager i dag og hva som har hendt i fortiden at mange av oss er i stand til og knytte ulike problem opp mot hendleser i barndommen selv. Og det er jo bra, men man kan jo ikke "Kurere seg selv" ved og bare vite HVORFOR man sliter som man gjør? Finner man kreft i brystet, så blir man ikke frisk fordi man har funne tårsak til at man er syk? Man må GJØRE noe..Slik er det med alle lidelser. I ditt tilfelle tror jeg det er viktig og få verktøy for og takle tanker om barndommen, mer enn og finne ut mer detaljer "hva skjedde". Minner vil komme, etter som barna blir større og du selv kan identifisere deg med de voksenpersoner du oppelvde som barn. Det vil gi deg sammenlikningsrunnlag og opplevelser som viser hvor skrudd din barndom hva, og ikke minst hvor "syke" voksne du hadde rundt deg. Og det er når dette skjer er det er viktig at du har "verktøyet" til og snu tankegang over på nå- og fremtid. Det som har skjed, har skjedd. Man kommer ingen vei med og finne ut MER om hva skjedde eller hvorfor. Det blir fortsatt ikke "ugjort". Om du skjønner hva jeg mener. Det kan også være en fordel go være åpen om det. Altså, igjen, ikke gå i detaljer, men når det blir spørsmål om barndom ol, noe som sikkert komme rtil og bli "naturlig" flere gang fremover når man treffer nye og gamle bekjente via barna, så er det LOV og si at man ikke hadde det så greit. Og at man kanskje sliter med det enda, uten og utbrodere mer. Det tror jeg de aller fleste vil ha full forståelse for. Lykke til, tenk fremover og nyt livet som det ER og ikke misnt, gled deg til hvordan det KAN bli Anonymous poster hash: 733c0...092

Tusen takk Vi tenker i grunnen ganske likt! Jeg ønsker ikke dvele ved fortiden og er ikke interessert overhode av å kanskje huske mer Jeg tror jeg tidligere har taklet barndom og tanker ved å være opptatt (lite hjemme) og slik har jeg holdt på til nå, men så er det stopp. Snart 40 og alle vil finne ut av hvorfor.... Jeg har med vilje ikke tatt opp barndom med alle leger, for jeg mener selv bestemt å ikke feile noe psykisk, men kroppen orker ikke mer av lite søvn, mye jobb og hundre fritidsaktiviteter. Det problematiske er at det haster med å bli frisk og komme tilbake på kobb, og det er da tankene om denne oppveksten kommer snikende, for det er jo så viktig å komme over slikt (har jeg hørt) Neeeeei, jammen skal man gå på en utfordring eller ti i livet Hi

 

Anonymous poster hash: 84ac2...e59