Hjelp - samboer ble så sint på meg... :(

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har nylig funnet ut at han har svært dårlig sædkvalitet og at vi derfor må gjennom prøverør for å få barn. Jeg har to nære venninner som jeg fortalte til at vi skulle begynne å prøve for to år siden. Jeg sa det også da jeg tok en del blidprøver. Jeg snakket med samboeren min om det og han forstod at jeg ville fortelle venninnene mine at vi skal i gang med IVF og sa at det var greit. Han sa og at han ikke ville fortelle sine venner om det og vi ble enige om at jeg ikke skulle si det til noen i hans gjeng.

 

I kveld fortalte jeg dette til venninnene mine og forklarte prosessen. Dette er to nære venninner og det er viktig for meg at de vet hva vi skal gjennom og kan være der hvis det går dårlig. De spurte jo selvfølgelig hva som var galt og jeg sa det skyldtes dårlig sædkvalitet...

 

Da jeg kom hjem spurte samboer om jeg hadde sagt det og om jeg hadde sagt grunnen. Jeg sa at det hadde jeg. Sambo ble da kjempe sint...han ropte om at det er hans diagnose og at jeg utleverte han osv. Jeg sa at jeg trodde det var greit siden vi var enige at jeg kunne fortelle om ivf. Ja det var greit, men mine venninner skulle faen ikke vite noe om grunnen.. Han ble veldig sint og vil ikke snakke med meg.

 

Jeg tenkte virkelig ikke at han ville ta det sånn. Jeg tenkte at det å fortelle grunnen til ivf var en del av å fortelle om ivf og at jeg derfor hadde fått lov. Hvis feilen lå hos meg hadde jeg ikke brydd meg om at det ble fortalt våre nærmeste venner. Jeg skal snart fortelle mamma om det og da får jeg visst heller ikke lov å fortelle årsaken. Så hvis mamma spør om det er noe galt med meg eller om jeg er syk må jeg bare si at jeg ikke vet..?

 

Synes dere han har rett til å bli så sint? Var det helt feil av meg å tro at jeg hadde fått tillatelse til å fortelle det? Burde jeg ha skjønt at jeg ikke skulle si det?

 

Jeg har selvfølgelig sagt unnskyld og forklart at jeg misforstod og trodde dette gikk ut på ett. Men skaden har jo skjedd ig jeg kan jo ikke gjøre noe mer. Han vil ikke snakke med meg

 

Men vær så snill å ikke kjeft på meg dere og, det er jo gjort og jeg kan ikke gjøre noe nå.. Jeg trenger bare litt støtte for dette ble så dumt

 

 

Anonymous poster hash: d0a2c...3de

 

Anonymous poster hash: 7762c...1c2

[Anonym bruker]

Du var nok litt naiv nå! Helse holder man for seg selv :-)

 

 

Anonymous poster hash: 832ff...e3b

[Lillababy]

Huff så leit. ekkelt å vera lei på kvarandre i ein alt sårbar situasjon. 

 

Trur dette er veldig vanskeleg for mange menn. At det går laus på sjølvfølelsen og manndomsfølelsen.

 

Det du har rett i, er at det er veldig vanskeleg å fortelja om ivf utan å fortelja grunnen- når ein skal ha ein veldig fortruleg samtale. Og eg tenker at mannen din må vera villig til å tru deg når du seier du trudde du hadde fått "lov". Han er likefullt såra, og må få lov til å vera det. det er slik han ikkje kan styra, nett som me ikkje kan styra alt me blir lei oss for.

 

Eg trur at eg hadde kjent eit visst ubehag over å fortelja venninne rom nedsatt sædkvalitet, trur kanksej at eg hadde følt på at det var å utlevera. hugsar då han skulle levera sædprøve då me strevde med å bli gravid. han ville ikkje bli med ut av bilen, eg måtte levera den. Det gav iallefall meg ein peikepinn på at dette var sårt for han. Hans var imidelrtid heilt fin.

 

Det som er viktig no er at du aksepterer dei grensene han sett, sjølv om du gjeren syns det er umodent. Når du skal sei dette til mora di, kan du sei at de ikkje får til å bli gravide og har fått klarsignal for iv. om ho spør om grunnen, kan du sei at de har blitt enige om i fellesskap å ikkje dela det med nokon, at prosessen i seg sjølv gjer at ein lett føler seg nakne, og at de vil setja dei grensene. Ho vil jo ikkje bli redd for deg likevel. Barnløyse har jo ingenting med alvorleg sjukdom i form av å trenga livsgivande behandling osv. og så vil ho dessutan sikkert forstå. ho kjenner deg, og  veit at du ville komt til ho om du hadde problem med egen helse.

 

Dette kjem til å ordna seg skal du sjå. han kan ikkje vera sint evig. er han det- så har han alvorlege problem. 

 

Flott at du har sagt unnskyld. Eg håpar det letnar mellom deko snart.

 

Og lykke til med å laga baby!

 

Klem

[Anonym bruker]

Her er det jeg som har feilen som gjør at det ikke går ann å lage barn på vanlig måte, og spessielt rett etter at jeg fikk vite at det var meg det var noe galt med så var dette veldig sårt!

Jeg forstår veldig godt din manns følelser. Selvom han sa at det var greit at du fortalte om ivf som sa han kansje ikke at det var greit at du fortalte veninnene dine om hans dårlige sædkvalitet?

Men jeg forstår også at du tenkte at det var greit, og at det var den naturlige konklusjonen ut fra samtalen.
Jeg syntes at han kunne ha sagt ifra på forhånd at han ikke ville at du skulle snakke om akuratt den delen.

Dette er nok litt sårt for mannen din, respekter det og snakk sammen så går det nok bra

Anonymous poster hash: 07b34...c9c

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar. Det er en vanskelig tid for oss og jeg blir så lei meg når vi krangler oppi alt dette. Jeg gruer meg så innmari til alt som skal skje..

 

Jeg har lært det nå.. Jeg skulle ikke sagt det. Men jeg kan ikke gjøre noe med det nå.. Huff, det gjør så vondt inni meg.. Jeg spurte om vi kunne bli venner igjen for jeg får jo ikke sove, men han ville ikke og var bare sint. Så sovnet han.. Jeg får bare gi han tid..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 7762c...1c2

[Anonym bruker]

Det kommer til å ordne seg, bare du gir han tid.

Ser du har fått mange fine tilbakemeldinger, ville bare si lykke til med prøvingen! :-)

 

Anonymous poster hash: 6016c...5b5

[Anonym bruker]

Lykke til Kan skjønne mannen din, og det man kan svare at det er mellom meg og mannen min og vi velger å holde grunnen mellom oss. Folk kan skjønne den

Anonymous poster hash: 106bb...e24

[Anonym bruker]

Ville bare si at hos oss ble vi "diagnosert" begge to. Han hadde dårlig sædkvalitet og jeg har sjeldent eggløsning, så lite sjanse for å bli gravide uten hjelp... Det var bare det at uten å vite det var jeg allerede gravid da vi tok prøvene :-)(hadde forsøkt i flere år altså). Nå venter vi nummer to - helt uten hjelp, og uten å egentlig ha prøvd. Så det med sædkvalitet kan gå opp og ned tror jeg. :-) Det var ikke dette du ønsket tilbakemelding på, men tenkte bare jeg skulle fortelle det slik at dere kanskje ikke ser så mørkt på det.... Lykke til! :-)

Anonymous poster hash: e69a6...669

[Anonym bruker]

Dette er bare såret stolthet, hi, han føler nok at han ikke er "mann nok" til å kunne reprodusere seg. Mener ikke at følelsene hans er å kimse av altså, men for mange er dette et hardt slag for selvfølelsen.

 

Gi ham litt tid, snakk med ham, dette vil roe seg

 

Lykke til med prøvingen

 

Anonymous poster hash: aa538...404

[Anonym bruker]

Det hadde jeg også følt som et overtramp. Hvorfor i alle dager skal venninnene vite alt? Vi er alle forskjellige, men jeg vet at om jeg hadde fortalt mine venninner noe sånt, så er det spørs om min mann i det hele tatt ville hatt barn med meg. Du får legge deg helt flat og håpe han tilgir deg. Og nå vet du at det er ikke alt man forteller videre, spesielt ikke om sin mann.

Anonymous poster hash: dcafa...9df

[Anonym bruker]

Jeg har også vært gjennom IVF, og hadde det vært meg som hadde den samtalen med mannen om det var greit å fortelle osv, så hadde jeg også forsikret meg om at det var greit å fortelle grunnen, ettersom den er hans, som han også påpeker.

 

MEN jeg synes det er veldig merkelig at han ikke selv sa at han ikke ville du skulle si akkurat det, når dere først var inne på temaet. Så denne misforståelsen er på ingen måte ditt ansvar alene.

 

Hos oss var det ingen sånn samtale, mannen bare satte igang å fortelle det til gud og hvermann fordi det ikke falt ham inn at det ikke skulle være greit... Og jeg kunne jo ikke si noe på det når jeg ikke hadde bedt ham om å ikke si noe, ettersom jeg hadde gått ut fra at det var en selvfølge å IKKE si det. Kommunikasjon er en fin ting.

Anonymous poster hash: 91236...b5f

[Gjest Sekretøsa]

Dette ordner seg. Han er nok bare litt lei seg for at ikke alt er som det skal, og reagerer derfor slik på det

 

Lykke til med prøvingen!

[Anonym bruker]

Huff, han er nok veldig sår. Husker at jeg synes det var forferdelig at jeg sannsynligvis var grunnen til at vi slet i begynnelsen, men jeg hadde aldri noe problem med å være åpen om det. Her løste det seg etterhvert. Og vi har barn nå

 

Jeg ville forstått samtalen slik du gjorde, men jeg forstår at han ble såret. Ikke bare er han "skyld" i at du ikke blir gravid, men manndommen hans blir angrepet når andre får vite om det.

 

Det går seg nok til. Han skjønner vel etterhvert at du ikke sa noe du ikke trodde du hadde fått tillatelse til å si. Men du bør kanskje gi han rom til å føle seg såret. Lykke til:-)

 

Anonymous poster hash: 538a6...9a6

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange støttende svar. Dere er så snille. Er glad for at det ikke har kommet noen sinte svar, for det hjelper jo ikke når skaden allerede har skjedd. Og jeg har lært det nå..

 

Vi ble venner igjen i morges. Begge er veldig frustrert og usikker på hele situasjonen og det er nok lett for at vi krangler mer. Tror likevel vi skal klare å støtte hverandre gjennom prosessen fremover, men er forberedt på at det blir tøft med hormoner og skuffelser.

 

Tusen takk igjen

 

Anonymous poster hash: 7762c...1c2

[Anonym bruker]

Bare sånn ift at man 'må' ha en spesiell grunn for at man skal gjennomgå IVF:

Det må man ikke. Jeg og min mann har gjennomgått 3 IVF-forsøk, og legene fant aldri noe galt med oss som skulle tilsi at vi ikke skulle gå til å bli gravide på egen hånd. Vi fikk det likevel ikke til på mange år, og fikk derfor innvilget IVF. Så du trenger jo ikke å si at det er pga din manns sædkvalitet når du forteller om det.

 

Masse lykke til til dere to!

 

Anonymous poster hash: 701e9...243