Ufattelig usikker. Noen?

[Anonym bruker]

Bør jeg bli eller gå?

Logget inn her kun for å få noen råd, har ingen jeg vil snakke med.

 

Har vært sammen med han i 2.5 år, og bodd sammen i rundt 1 år.

 

Han: Den snilleste og mest omtenksomme jeg kjenner. Min aller beste venn, kanskje min eneste vrikelig venn.. Han gjør alt for meg, klager aldri, sier fine ting og hjelper hjemme. Han har forandret seg og lagt om livsstilen etter mitt ønske, og trives nå også med dette.

 

Men: Jeg har hele tiden gitt av mine interesser og verdier. Jeg har inspirert, imponert, oppmuntret og tatt han med på nye, spennende ting. Min oppvekst bærer preg av å uforske: grenser, ferdigeter, naturen.. Han har hatt det litt overbeskyttet, og er mer rolig, har ikke så store krav til seg selv og andre.. Vi er ulike i bunnen.

 

Jeg savner kanskje at han finner på noe uventet og sprudlende. Ikke så trygg og forutbestemt, rutinepreget, likeglad..Han kan ikke bli ordentlig sint heller. Av og til vil jeg fremprovosere sinne, bare for å få litt motsand. Jeg tar på en måte lederrollen i forholdet.. Jeg ønsker å kjempe for han litt for han også, ikke bare vite at han sitter hjemme å venter på meg - uansett. Se opp til han. Bli overrasket. Oppleve at han gjør noe uten å si ifra på forhånd.

Han er helt ulik menn i min familie.

 

Følelsene mine har gått opp og ned gjennom forholdet. Vi har det fint sammen, krangler aldri, snakker om alt. Alt. Vi finner på ting, har det trygt og fint. Men tvilen er der - desverre. Jeg vet ikke helt hvorfor. For tiden orker jeg heller ikke intimkontakt.

 

Jeg har forklart min usikkerhet før - mange ganger. Han blir lei seg, og trøster, og jeg gir det en ny sjanse.. Tanken på å gå fra han, ender i tårer. Jeg blir kunst.. Så tenker jeg på fremtidsplanene vi har, og ser for meg idyllen. Jeg vil men vil ikke.

 

Setter svært, svært stor pris på tilbakemeldinger her. Fortvilet..

 

Anonymous poster hash: 99b52...b9c

 

Anonymous poster hash: 99b52...b9c

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Tenker at du kanskje søker litt spenning i tanken på å gjøre det slutt. Desverre tror jeg nok ikke du da vil oppnå det du ønsker med å gjøre det slutt. Hvis dette er barnets far så ville jeg holdt på han, og dyrk heller dine interesser og det som grir deg spenning utenom, selv om han ikke er en del av det, og forsøk å aksepter han for den han er selv om det kan være litt "kjedelig".

 

Anonymous poster hash: 492a5...82a

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vi er unge og har ikke barn.

Har fått høre av andre at det er få gutter igjen som er så snille osv. Tenker en del på det.. men.. men men

 

Anonymous poster hash: 99b52...b9c

[Anonym bruker]

Dette hørtes ut som en fantastisk mann! Hehe Gresset er ikke grønnere på den andre siden... Elsker du han ville jeg jobber med forholdet.

 

Anonymous poster hash: c4ef8...d19

[det er berre mordi]

Det kjem vel litt an på kva type du er.

 

Liker du det sikre, trygge forholdet - så blir du.

 

Er du som meg, og vil ha litt eksplosjonar og fyrverkeri, så er ikkje dette godt nok. Men då må ein ha i bakhovudet at det er slettes ikkje sikkert at det kjem til å komme eksplosjonar og fyrverkeri nokon sinne.. Er du då budd på at du må ta til takke med einsemnda? Kanskje velge bort A4 livet? Kanskje velge bort born?

 

Slikt er det berre du som kan avgjere.

[Anonym bruker]

Det kjem vel litt an på kva type du er.

 

Liker du det sikre, trygge forholdet - så blir du.

 

Er du som meg, og vil ha litt eksplosjonar og fyrverkeri, så er ikkje dette godt nok. Men då må ein ha i bakhovudet at det er slettes ikkje sikkert at det kjem til å komme eksplosjonar og fyrverkeri nokon sinne.. Er du då budd på at du må ta til takke med einsemnda? Kanskje velge bort A4 livet? Kanskje velge bort born?

 

Slikt er det berre du som kan avgjere.

 

Takk for alle svar, det hjelper.

Jeg tenker selvsagt på om jeg faktisk hadde funnet noen ¨bedre¨..

 

Men er de rette følelsene virkelig, virkelig der? Er det sånn det skal føles? Jeg kjenner etter, men det vet jeg faktisk ikke.. Er jeg genrelt reservert, og litt lite glad i intimkontakt? Eller hadde det vært annerledes med en annen?

Utrolig frustrerende/trist å tenke på dette med gjevne mellomrom - gjennom flere år.

Dette høres nok rart ut, men vi snakker om hus og barn, og det får meg til å ville fortsette. Men er det pga han eller fordi det generelt er drmmen min.. Ahhrr de tankene mine

 

Anonymous poster hash: 99b52...b9c

[Siamese Hellhound]

Jeg synes du bør gå. Sånn som forholdet deres er nå, må mannen din hele tiden leve med din usikkerhet. Han må hele tida strekke seg for å ikke miste deg. Det er forferdelig slitsomt for ham å ha det slik. Han fortjener noen som virkelig vil ha ham. I et annet forhold (for ham) vil det sannsynligvis bli en helt annen dynamikk, og han vil kunne bli en mer likeverdig partner.

 

Du sier at han har forandret seg for din skyld, da utstråler du på en eller annen måte at han ikke er bra nok som han var.

 

Jeg har vært der som mannen din er. Det tok altfor lang tid og ufattelig mye krefter, jeg skulle ha gått for lenge siden. I steden prøvde jeg altfor hardt på å være sånn som kjæresten min ville at jeg skulle være. Underveis mistet jeg meg selv.

 

Nå har jeg en mann som elsker meg for den jeg er, og jeg kan være meg selv 100 prosent. Ingen usikkerhet ligger og lurer, og jeg slipper å vurdere meg selv gjennom hans øyne ustanselig, for jeg vet at jeg er bra nok. Sånn fortjener mannen din å ha det også.

 

Og i et annet forhold vil du også ha det annerledes. Kall det kjemi eller hva som helst, men vi virker forskjellig på hverandre, og noen funker vi bedre sammen med enn andre.

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør gå. Sånn som forholdet deres er nå, må mannen din hele tiden leve med din usikkerhet. Han må hele tida strekke seg for å ikke miste deg. Det er forferdelig slitsomt for ham å ha det slik. Han fortjener noen som virkelig vil ha ham. I et annet forhold (for ham) vil det sannsynligvis bli en helt annen dynamikk, og han vil kunne bli en mer likeverdig partner.

Du sier at han har forandret seg for din skyld, da utstråler du på en eller annen måte at han ikke er bra nok som han var.

Jeg har vært der som mannen din er. Det tok altfor lang tid og ufattelig mye krefter, jeg skulle ha gått for lenge siden. I steden prøvde jeg altfor hardt på å være sånn som kjæresten min ville at jeg skulle være. Underveis mistet jeg meg selv.

Nå har jeg en mann som elsker meg for den jeg er, og jeg kan være meg selv 100 prosent. Ingen usikkerhet ligger og lurer, og jeg slipper å vurdere meg selv gjennom hans øyne ustanselig, for jeg vet at jeg er bra nok. Sånn fortjener mannen din å ha det også.

Og i et annet forhold vil du også ha det annerledes. Kall det kjemi eller hva som helst, men vi virker forskjellig på hverandre, og noen funker vi bedre sammen med enn andre.

 

 

Tankevekker..

Du har nok mye rett i det du skriver. Tenker at han fortjener noen som er helt sikker på at hun vil leve med han for resten av livet. En som sier det, gir den tryggheten. Men han vil jo for alt i verden ikke miste meg! ..

..og kanskje jeg trenger en som kan sette meg på plass av og til, gi litt motstand. Vet ikke.

 

Jeg har vært varsom med å skulle ¨forandre¨ han altså.. Fikk han vel opp av sofaen, og med meg på treningsaktiviteter og andre hobbyer. Han har da fått bedre selvtilitt med sin fremgang på denne fronten - og går uten meg. Har snakket mye med han om dette, han mener jeg har påvirket han positivt. Men man kan selvsagt se det på ulike måter.

 

Dette tærer på meg.. Kan bli veldig sedimental til tider, og vil ¨gi opp¨

 

 

 

Anonymous poster hash: 99b52...b9c

[Anonym bruker]

Jeg tror ingen mann kan gi deg alt hjertet begjærer. Derfor har man også venner. Gjør det han ikke liker med dem, og så gjør du og mannen din det dere begge liker sammen.

 

Anonymous poster hash: 01dfb...698