Godt etablert,men elsker en annen.

[Anonym bruker]

Jeg føler meg helt forferdelig her jeg sitter med følelser for en annen. Min mann og jeg har vært sammen i 10 år snart, og har to små barn sammen. Forholdet er trygt og godt, men ellers helt dødt. Ikke noe sex,nærhet,dype samtaler eller bekreftelser, men mannen er veldig snill, og jobber hardt for å ta seg av oss. Jeg har alle disse årene tenkt på min store kjærlighet, han er gift og har barn han også. Vi har møttes tilfeldig med noen års mellomrom, og følelsene har blusset kraftig opp,men vi har valgt å la det ligge. Nå har vi fått kontakt igjen, og jeg kjenner med hele mitt hjerte at dette er mannen jeg elsker,og vil være sammen med. Han er min sjelevenn. Vi kommuniserer på et helt spesielt plan, og han ser rett gjennom meg på en måte ingen har gjort. Jeg kan være helt meg selv. Jeg har forsøkt alt jeg kan å ignorere følelsene,og ikke bry meg om dem,men jeg har tenkt på han hver eneste dag, og "sett" etter han på steder jeg vet han ferdes. Jeg har kjent han i 13 år. Det verste av alt er at han har følt,og føler det på samme måte alle disse årene. Han ønsker å være sammen med meg, og vi angrer på at vi ikke gjorde et forsøk da vi var yngre. Vi ønsker ikke å splitte familiene våre pga barna, men jeg kjenner nå at jeg vet ikke om jeg klarer å leve slik. Jeg føler meg falsk ovenfor både mannen og barna. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Følelsene går tydeligvis ikke over av seg selv, tro meg jeg har forsøkt alt for å komme over han. Jeg vil ikke føle det slik,men klarer ikke styre det.

 

Hva gjør jeg? Det kan jo umulig bli en lykkelig slutt på dette?

 

Anonymous poster hash: 6b9fa...eec

[Anonym bruker]

Akkurat samme her... gift i 5 år med verdens snilleste mann. 4 barn, hus og biler. Null nærhet, sex og dyp kommunikasjon fordi jeg elsker eksen min fra 10 år tilbake. Er veldig veldig gls i mannen også, men elsker eksen. Hat møtt han ett par ganger men ikke vært i nærheten til å gjøre noe mer.

Sliter skikkelig pga dette her:(

 

Anonymous poster hash: b57ef...f4f

[Anonym bruker]

Det er så utrolig vanskelig er det alltid til det beste for barna å "holde ut"? Eller vil de også få det bedre hvis man tør å gå ut av forholdet? Har det jo ikke vondt i den forstand, men å leve slik uten nærhet og bekreftelser, kjærlighet og sex gjør at jeg blir usikker på meg selv, gretten fordi jeg ikke klarer å gjøre noe med situasjonen, lei meg fordi han ikke prøver å få det til å fungere. det er helt klart gnisninger,men krangler aldri foran barna.. Rettere sagt,krangler aldri egentlig. Livet mitt er per i dag helt overfladisk.

 

Håper du over her klarer å finne ut av det. Jeg trenger hvertfall et spark bak :-/

 

Anonymous poster hash: 6b9fa...eec

[Anonym bruker]

Så rart.. Det er som om jeg har skrevet det innlegget her. Men i mitt tilfelle gikk jeg på en smell for noen uker siden, og lå med eksen som jeg elsker Har ikke klart å slutte å ha kontakt etter det heller. Men jeg har verdens snilleste mann som er pr. definisjon den perfekte familiefar. Det bare mangler en sånn inderlighet, kjærlighet, dyphet i vårt forhold. Er så uendelig trist om dagen, og ikke minst rådvill. Hva gjør man? 

Anonymous poster hash: c3d0a...bfe

[Anonym bruker]

Det er ikke så rart man tiltrekkes fortiden, den gang man sov til man var utvilt, hadde overskudd til flørting og sex, ikke måtte lage middag, ikke måtte rett hjem fra jobb osv osv. Ta det opp med de dere er gift med og legg en slagplan, hent en 10 års tid (uten å få flere barn), så kan det fint hende ting ser veldig annerledes ut!

 

Anonymous poster hash: f6f89...bf8

[Anonym bruker]

Det er ikke så rart man tiltrekkes fortiden, den gang man sov til man var utvilt, hadde overskudd til flørting og sex, ikke måtte lage middag, ikke måtte rett hjem fra jobb osv osv. Ta det opp med de dere er gift med og legg en slagplan, hent en 10 års tid (uten å få flere barn), så kan det fint hende ting ser veldig annerledes ut! Anonymous poster hash: f6f89...bf8

hent = vent

 

Anonymous poster hash: f6f89...bf8

[Anonym bruker]

Huff,flere i samme båt jeg har kontakt med "eksen" jeg også,og vi har "bare" kysset...tiden og muligheten har stoppet oss fra å gjøre mer. Ikke vil jeg det heller,men det er så vanskelig. Alt er så herlig,men samtidig så vanskelig og vondt siden vi har hver vår familie. Han kommer ikke til å skille seg for "min" del,men jeg kommer muligens til å bryte ut for min del...om jeg tør. Jeg håper jo selvfølgelig at han gjør det samme...

Har dere prøvd alt føler dere? Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre? Jeg blir avvist hver gang jeg prøver å ta initiativ (ca 1,5 år siden sist vi hadde sex), og det gjør så vondt at nå orker jeg ikke prøve mer.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 6b9fa...eec

[siljeas]

tror ikke det fins noe rett og galt her kjære deg :/ men, min tankegang er, er det best for barna at man holder sammen om man ikke elsker hverandre? jeg vil ikke lære mine barn at det er greit å sette sine egne følelser til side. jeg vil lære dem at det er viktig å uttrykke følelsene sine, si hva man tenker, istedenfor å gjemme de bort.

 

tror ikke dette hjalp deg noe, men så er det så individuelt fra person til person hva som er rett for hver enkelt ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

Du har helt rett! Takk for den vinklingen mannen har dessverre vanskelig for å vise og snakke om følelser. Han har ikke sagt han elsker meg en gang...så kanskje han ikke gjør det? Det gjør jo ikke jeg heller så..men jeg er jo veldig glad i han. Det som er verre er at han sier ikke til barna at han er glad i de heller... Det er det jeg som gjør. Hver dag sier jeg at mamma og pappa er så glad i dere,bare så de skal vite det!

"Eksen" sier rett ut hva han tenker og føler, og det er så deilig å høre noen sette pris på en,å høre at man er elsket. Herregud,det er surrealistisk å lese mine egne innlegg ser jeg...hva er det jeg egentlig driver på med? Får meg liksom ikke til å bryte ut fordi JEG trenger ditt og datt. Barna skal jo gå først,og jeg føler de har det best om jeg holder ut med bf. Blir smårar snart jeg

 

Anonymous poster hash: 6b9fa...eec

[Anonym bruker]

Alt er så likt.. Min samboer er heller ikke den som skriker ut om følelsene sine. Eksen derimot tør å si hva han tenker og føler, gråter om han blir rørt eller snakker om vanskelige ting. Jeg trenger litt mere sånt tror jeg! Men enn så lenge har jeg blitt hos samboeren, siden vi har barn og hus. Vi skal også prøve parterapi, for å se om vi kan kommunisere bedre. Kan ikke leve med meg selv om jeg bryter ut av egoistiske grunner, helt uten å ha prøvd alle alternativer i det forholdet jeg er i. 

Anonymous poster hash: c3d0a...bfe

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Godt han prøver i det minste. Min nekter,og synes slikt er bare tull... Så da står jeg her da,og føler at det er bae jeg som prøver. Han vet ikke hva han skal gjøre sier han, så da bare stamper vi rundt her og kommer ikke videre! :-/ lykke til til dere! Håper dere lykkes

 

Anonymous poster hash: 6b9fa...eec

[Anonym bruker]

Hvorfor ble det slutt da dere var yngre? Hva har endret seg nå?

 

Anonymous poster hash: 9a863...1fa

[Anonym bruker]

Mannen min sier aldri han elsker meg heller. Vi finner aldri på noe jeg og han, eller som en familie.

Han sier han er glad i meg, men viser det ikke.

Han jobber mye, og tjener penger. Er en flink far og vi har det ok sammen. 

Men for meg er ikke det nok. Jeg har ikke følelser for ham, men er glad i ham.

vi har vært sammen i 14 år, og har hus, bil, båt ++ sammen. Vi har 4 barn også. Vi er 32 begge to.

Synes det er vanskelig, og vi krangler mye. Er lei av det også. Er ikke lett det her. Når folk spør hvordan jeg har det, eller hvordan det går, så svarer jeg supert! fordi jeg ikke vil at folk skal vite hvordan vi egentlig har det.

 

Trist og leit at livet ikke ble sann som jeg hadde tenkt....

Anonymous poster hash: 6ac9a...bcc

[Anonym bruker]

Vil heller ha en som elsker meg forsiktig og lenge enn en som elsker meg heftig og kort tid.

 

Husk at selv om en skal elske sin neste så trenger en ikke å elske de alle samtidig.

 

Anonymous poster hash: c7b50...67c