er ikke glad for å være gravid likevel og har dårlig samvittighet for det

[Anonym bruker]

Ønsket sterkt i flere år, endelig er graviditeten et faktum etter mange tusen kroner på fertilitetsklinikk. Men jeg føler ingen glede og føler at jeg har gjort noe galt. Får så dårlig samvittighet, første barnet var et elsket mirakel fra dag en, magebilder ble tatt fra alle vinkler hver uke fra uke 5. Denne gangen er det ingen følelser, ingen glede, ingen bilder, ingen innkjøp og ingen har fått vite det ennå. Tenker bare at det er feil mot det barnet vi allerede har, hva om noe går galt, burde bruke tiden, kreftene og pengene på den jeg allerede har og tenk om jeg blir alene med to eller tenk om jev dør og de blir morløse. Hoff...skjønner ingenting, elsker å være mamma og ønsket en til så masse, men nå som han endelig er på vei er jeg bare usikker og trist og synes ikke dette kan gå bra

 

Anonymous poster hash: 2884e...61a

[A_K]

Høres ut som du er inne i en liten depresjon, noe som er helt normalt med alle disse hormonforandringene vi må gjennom. Jeg synes du skal snakke med en lege eller psykolog om dette, bare å snakke med noen vil helt sikkert være dn lettelse for deg. Du sier at du har ønsket barnet lenge, så innerst inne er nok barnet ønsket, men du har litt vanskelige følelser rundt dette. Jeg har en god venninne som hadde fødselsdepresjon med begge sine barn. Med førstemann klarte hun nesten ikke å være i permisjon. Idag klarer hun ikke å snakke om flere barn uten å begynne å gråte. Men hun elsker sine barn og er verdens beste mor for dem. Ønsker deg masse lykke til, er sikker på at du vil endre tankegang og følelsene vil komme med litt tid og hjelp på vei:) klem

[Ønsker en trekløver]

Tror det er hodet/underbevisstheten som prøver å overbevise deg at dette er ikke virkelig. Jeg ventet lenge på nr 2 og måtte til slutt ha ivf, da jeg testet positivt så følte jeg lettelse. Men hele svangerskapet gikk jeg bare å ventet på at det skulle bli over, klarte ikke å glede meg skikkelig eller faktisk tro selv om jeg så magen vokste. Men i det jeg fikk babyen i armene forandret alt seg, har aldri følt sånn glede og forelskelse med første blikk. Helt annerledes enn med første man, for jeg viste hva jeg gikk til og jeg hadde lært å gå barn er ingen selvfølge. Jeg ville ikke slippe han, besøkende fikk nesten ikke holde han og han lå ikke i sengen sin på sykehuset utenom når jeg dusjet og var på do. Så det kommer til å forandre seg når babyen kommer;)

[Anonym bruker]

Egentlig litt lettet over å lese at jeg ikke er den eneste.

Babyen er 100% planlagt, og jeg var rimelig lykkelig over det hele. Helt til jeg faktisk ble gravid..

Føler meg først og fremst ikke gravid, føler meg direkte syk.

Føler at kroppen forandrer seg her og der, og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det når jeg virkelig begynner å se gravid ut.

Er plutselig usikker på hvordan fremtiden blir, enda jeg og mannen har snakket ut om dette lenge før vi ble gravid. Har brukt mesteparten av livet mitt på å gjøre akkurat det jeg vil, men plutselig føler jeg at nei jeg har kanskje ikke opplevd nok alene. Har enda ikke fått noe lykkerus over graviditeten, og håper virkelig den kommer. Jeg vet ikke hvor vanlig slike følelser egentlig er.

Ser jo ut som de fleste er overlykkelig over graviditeten sin, og skal dele alt. Selv føler jeg at jeg vil holde det for meg selv.

Anonymous poster hash: b1249...4f0

[Ønsker en trekløver]

Skjønner godt hva du mener. Jeg maset et helt år på nr 3, da mannen endelig sa ja, klarte jeg nesten ikke å ringe st.olavs og si vi ville bruke et fryseegg. Begynte å tvile. Ble gravid og selvsagt kjempe happy, men så enkelte dager når 2 årstrassen er på sitt beste tenker jeg "herregud, og jeg må være gal som vil ha en til". Og så blir jeg plutselig kjempe stresset for å miste den lille, er som en berg og dalbane til tider! Gruer meg faktisk sånn til ul i uke 7, er så redd for at vi ikke skal finne et hjerte!

[mammsen84]

dette er nok en helt normal rekasjon på en fødselsdepresjon:/ har du snakket med mannen din om dette? han kan jo kanskje være en god støttespiller… prøv å se mer tilbake på gleden du fikk forrige gang du var gravid og snakk med legen din om dette…de har nok hørt værre ting! Lykke til og håper du føler deg bedre sbart

[mammsen84]

dette er nok en helt normal rekasjon på en fødselsdepresjon:/ har du snakket med mannen din om dette? han kan jo kanskje være en god støttespiller… prøv å se mer tilbake på gleden du fikk forrige gang du var gravid og snakk med legen din om dette…de har nok hørt værre ting! Lykke til og håper du føler deg bedre sbart

*eller svangerskapdepresjon eller hva det kalles

[Anonym bruker]

Helt sikkert en veldig normal reaksjon. Du har kjempet hardt for å oppnå graviditeten, og når du plutselig sitter der som gravid kan det bli litt antiklimaks. Det er sikkert deler av deg som tar avstand til spiren og graviditeten, fordi det fungerer som en beskyttelsesmekanisme dersom det ikke skulle gå bra? 

 

Jeg er gravid med nr. 2 etter å ha gått igjennom veldig mye, mange ivf, mange missed abortions osv. Og jeg kjenner litt på det samme som du forteller om. Jeg tror ikke egentlig at det er mulig, at denne graviditeten bare vil gå over før vi vet ordet av det. At fosteret vil dø når som helst. Så det er litt vanskelig å forholde seg til, klarer heller ikke å glede meg. 

 

Føler også litt på et slags svik overfor nr. 1, selv om jeg innerst inne vet at det er tøys.

Anonymous poster hash: 44848...57f

[Ønsker en trekløver]

Helt enig med hun over, beskyttelsesmekanisme! Tror det er normalt for oss som trenger hjelp jeg, tror ikke du har noen depresjon (enda iallefall).

[Tante_Esel]

jeg tror også det er beskyttelsesmekanismen... sliter litt med det samme... tør ikke håpe, drømme eller glede meg enda... så står litt på stedet hvil, selv om vi har prøvd i 5 år!! og jeg har ingen barn fra før.. men jeg vet jo at de andre graviditetene ikke har gått.. så tror nok det er at jeg beskytter litt ofht om det går galt igjen liksom... håper og regner med det hjelper når man er forbi de 12 ukene og magen begynner å vokse, kjenne liv osv... men tror aldri jeg kommer til å puste helt ut før jeg faktisk sitter der med babyen i armene....

[Ønsker en trekløver]

Jeg sa faktisk til sykepleieren på st.olavs at jeg hadde dårlig samvittighet for alle de som prøver at det klaffet for oss på første frys, følte jeg sneik i køen. Nå føler jeg mest at det kommer til å gå galt, det går ikke an å ha slik flaks. Klarer ikke helt å tenke jo det går faktisk an!