Voldsom uro inni meg og mye tristhet..

[Anonym bruker]

Jeg begynte i ny jobb for snart tre måneder siden. I starten gikk det greit syntes jeg. Hyggelige kollegaer, spennende arb.oppgaver osv. Jeg var motivert og gledet meg til å komme skikkelig inn i det.. Nå er jeg bare trist og føler jeg faller gjennom hele tiden. Det er hele tiden masse jeg ikke får gjort, både fordi jeg bruker lang tid på arb.oppgavene, og fordi det er en del jeg ikke kan enda, og ikke tør å spørre hele tiden..

 

jeg føler meg hele tiden dum og utilstrekkelig. Får ikke til noe, og .. det gjør meg så trist og sliten og fryktelig urolig... Begynner å få litt pustebesvær om dagen, nesten som litt angst, og jeg går liksom med en høy puls hele tiden.. har plutselig blitt redd for å gå til parkeringsplassen på jobben, redd noen følger etter meg og skal skade meg osv... Sånt var jeg ikke noe særlig redd for tidligere.. Den siste uken har jeg grått i bilen på vei hjem fra jobb...

 

Det virker nesten som om jeg har en stressreaksjon. Jeg får liksom aldri hvile. Hjemme er det jo unger og bleier og mas, trassing, grensesetting, byssing og nattevåk.. I går kveld/natt var minstemor urolig og gråt og hylte en del, og i stedet for å stå sammen med mannen endte vi en kjempekrangel. Jeg ble så sint på han for egentlig filleting, og greier ikke si unnskyld heller.. for det skjer dessverre altfor ofte for tiden... jeg er bare utrolig irritabel og sint inni meg..

 

Er det ganske vanlig å føle det litt sånn når man er ny i jobb og har det stressende? Eller tenker dere det er over grensen? Hvor lang tid må det gå før jeg slapper litt av?

Anonymous poster hash: 36781...ec8

[Anonym bruker]

Noen som har følt det samme?

Anonymous poster hash: 36781...ec8

[Anonym bruker]

 

Jeg begynte i ny jobb for snart tre måneder siden. I starten gikk det greit syntes jeg. Hyggelige kollegaer, spennende arb.oppgaver osv. Jeg var motivert og gledet meg til å komme skikkelig inn i det.. Nå er jeg bare trist og føler jeg faller gjennom hele tiden. Det er hele tiden masse jeg ikke får gjort, både fordi jeg bruker lang tid på arb.oppgavene, og fordi det er en del jeg ikke kan enda, og ikke tør å spørre hele tiden..

 

jeg føler meg hele tiden dum og utilstrekkelig. Får ikke til noe, og .. det gjør meg så trist og sliten og fryktelig urolig... Begynner å få litt pustebesvær om dagen, nesten som litt angst, og jeg går liksom med en høy puls hele tiden.. har plutselig blitt redd for å gå til parkeringsplassen på jobben, redd noen følger etter meg og skal skade meg osv... Sånt var jeg ikke noe særlig redd for tidligere.. Den siste uken har jeg grått i bilen på vei hjem fra jobb...

 

Det virker nesten som om jeg har en stressreaksjon. Jeg får liksom aldri hvile. Hjemme er det jo unger og bleier og mas, trassing, grensesetting, byssing og nattevåk.. I går kveld/natt var minstemor urolig og gråt og hylte en del, og i stedet for å stå sammen med mannen endte vi en kjempekrangel. Jeg ble så sint på han for egentlig filleting, og greier ikke si unnskyld heller.. for det skjer dessverre altfor ofte for tiden... jeg er bare utrolig irritabel og sint inni meg..

 

Er det ganske vanlig å føle det litt sånn når man er ny i jobb og har det stressende? Eller tenker dere det er over grensen? Hvor lang tid må det gå før jeg slapper litt av?

 

Anonymous poster hash: 36781...ec8

 

Klem til deg. For meg høres det ut som det har gått litt over grensen, men at du kanskje kan få det på rett kjøl igjen. Jeg har også begynt i ny jobb, noe jeg aldri har drevet med før og jeg føler at jeg går rundt og tenker jobb hele tiden og at jeg legger voldsomt mye energi inn i jobben, både for å "gjøre en god figur sosialt" og for å gjøre en best mulig jobb faglig sett- vil jo virke oppegående, lettlært og intelligent:-) Det er slitsomt- jeg også håper å kunne slappe av mer etter hvert.

Kunsten er å slappe av og roe ned, da presterer man ofte bedre også. Det er lettere sagt enn gjort, men mye kommer bare ved å senke skuldrene og puste riktig. Ville lest litt om kognitiv psykologi, ev oppsøkt en kognitiv terapeut- lykke til, dette går bra;-)

 

 

Anonymous poster hash: 61a84...e1e

[Anonym bruker]

Ja, akkurat slik har vi det her hjemme, men det er mannen min som er i din rolle. Jeg vil oppfordre deg til å snakke med han, evt kopiere det du skrev nå og gi det til han. Ikke la dette ødelegge parforholdet! Mannen min lar det alltid gå ut over meg når han er sliten og han jobber hardt med saken nå, for slik kan det ikke fortsette.

 

Jeg syns også du skal sykemelde deg noen dager, evt ta ut en 3dagers. Sjefen trenger ikke vite hva det er. Jeg har stadig bedt mannen min om å ta rn sykedag for å få hvile hjernen litt, men han gjør det aldri. Jeg vet det ville funket på han, da man får lite tid til seg selv i en hverdag med små barn.

 

Anonymous poster hash: c3e52...49d

[Anonym bruker]

Jeg har det likt som deg. Har begynt i kognitiv terapi og søkt meg inn på videreutdanning. Jeg er i en jobb jeg føler jeg mangler kompetanse i. Det knekker meg på alle plan i livet og har slitt i mange måneder. Fikk aldri opplæring og føler meg dum og mislykket hver gang jeg går fra jobb. Klarer nesten ikke å spise om dagen. Og hvertfall ikke på jobb. Gruer meg hver gang jeg skal på jobb og sliter med nattesøvnen. Håper at videreutdanningen vil gi meg mer selvtillit. Tiden vil vise.

 

Anonymous poster hash: 5b3b2...296