dere som har mista en forelder..

[Anonym bruker]

Er det sant som de sier at etter begravelsen så er det tilbake til det normale livet igjen?

Akkurat nå går jeg i et vakum kjennes det ut som.. praktisk skal ordnes, ting skal tenkes over...osv osv.. vi er tre stk om det da, så det hjelper.

Men folk sier til meg at når begravelsen og den dagen er over, så går alt over... savnet vil jo være der, men blir det lettere??

Blir litt satt ut av folk som alltid skal komme å mene når de ikke har stått der selv og mista mamma eller pappa...

 

Anonymous poster hash: 8b316...6b6

[*Lissi*]

Har ikke mistet noen av foreldrene mine, men søsteren min. Synes ikke hverdagen ble som normal igjen etter begravelsen. Er først nå det intense savnet begynner å gi seg, og hun døde for 3,5 år siden...

Følte meg veldig alene lenge. Sender deg en god klem.

[♥Nemi♥]

Vet du, hverdagen kommer den, men ting er ikke det samme som før uansett. Jeg mistet et søsken, og jeg gikk i vakuum veldig lenge. Det er lov å sørge!

 

Varme tanker, og klem til deg <3

[Anonym bruker]

For meg er det ikke slik. Jeg er sterkt preget etter min pappa sin begravelse i april. Vi sto hverandre veldig tett og et vanskelig sykeleie. Jeg var alene med ham da han sovnet inn på sykehuset. Helt grusomt!

 

Klare ikke bearbeide sorgen og den spiser meg opp. Har nå fått henvisning til psykiater.

 

Vet hvor vondt du har det.

 

Anonymous poster hash: ea967...e27

[Anonym bruker]

Ja, hverdagen kommer.....men jeg føler jeg ikke får lov å sørge, for det skal man bare gjøre den dagen budskapet kommer virker det som..

Ut over det så skal mam fungere som normalt. Så jeg har gjort det. Viser INGEN at jeg sørger, gråter ikke så noen ser, snakker ikke om det... og nå kom den der følelsen: jeg gruer meg til begravelsen.

Og får da slengt etter meg.. ja, men når den er over så er hverdagen nesten normal igjen, du har unger å ta deg av bla bla bla..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8b316...6b6

[Anonym bruker]

For meg er det ikke slik. Jeg er sterkt preget etter min pappa sin begravelse i april. Vi sto hverandre veldig tett og et vanskelig sykeleie. Jeg var alene med ham da han sovnet inn på sykehuset. Helt grusomt!

 

Klare ikke bearbeide sorgen og den spiser meg opp. Har nå fått henvisning til psykiater.

 

Vet hvor vondt du har det.

 

Anonymous poster hash: ea967...e27

 

Er sånn jeg å føler...jeg får ikke "lov" av andre å bearbeide..jeg skal være den sterke, selv om han er borte.

 

Gikk du på en smell? Var det legen din som henviste?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8b316...6b6

[Anonym bruker]

Min søster og jeg mistet vår pappa for ca 1 år siden. Jeg var tilbake på jobben 2 dager etter begravelsen. Jeg var 4 mnd gravid og har mann og barn hjemme. Hverdagen gikk videre, men med et stort savn. Føltes som om at jeg ikke hadde tid til å sørge.

 

Min søster er 2 år eldre enn meg, men hun bor alene og var singel. Hun ble sykmeldt pga en psykisk knekk. Og trengte sovetabletter for å sove. Hun var 100% sykmeldt i 3 mnd før hun begynte å jobbe halvt. Etter 2 uker så var hun igjen 100% sykmeldt. 2 mnd senere så var hun tilbake fullt på jobb. Hun sliter fortsatt, men har gudskjelov funnet med seg en mann nå. Og det virker som hun er litt bedre, men sliter veldig de dagen han ikke er hos henne.

 

Vi er begge i begynnelsen av 30 årene. (Ikke at det har noe å si)

Vår mamma har det nok verst. Fra å ha vært gift i over 30 år, og de var sammen 5 år før de ble gift. Til plutselig stå igjen alene.

 

Masse lykke til videre, ikke la noen komme og fortelle deg hvordan du skal sørge og leve videre. Ta en dag av gangen, og ikke slit deg ut. Man kan fort få en knekk da.

 

Kondolerer..

 

Anonymous poster hash: e71f1...24c

[valkyrien]

Det kommer helt an på forholdet man har tror jeg...

Da jeg mista pappa så gikk det ikke så hardt inn på meg egentlig, da var det meste tilbake til normalen etter begravelsen.

Det å miste bestefar (som var som en far for meg) gikk det helt i ball for meg i lang tid. Det var i 2008, og jeg kan fortsatt få "anfall" av sorg, hvor jeg knekker totalt sammen...

[Anonym bruker]

Hei. Trist å høre om tapet ditt. Nå har ikke jeg mistet noen av mine foreldre, men min mann mistet sin mor for 5 uker siden i selvmord. Jeg har jo følt på det da hun var min mamma nr to og verdens beste svigermor. Man går i et vakum ganske lenge,ting er fryktelig tungt frem til begravelsen med alt somskal ordnes og ting er uvirkelig. Blir kanskje litt lettere for noen når den er ferdig,er ikke fokus på ting som skal ordnes. Men da kommercallextanker og savn.

 

Jeg sa til de på jobb i dag at jeg var litt nedfor i dag pga mye tanker og savn, fikk da høre av hun ene at hun skjønte jeg tenkte mye på henne ogcat barna våre ikke har en farmor lenger og da sa hun at der hadde de datmor som levde, men ikke tilstede for hennes barn og det var nesten værre enn at noen var død. Fikk vondt inni meg da. Føler at folk mener at nå er det ikke vits i å sørge mer på en måte. Jeg er ikke ferdig å sørge og tenke.

 

Så hi,ting blir lettere, men vi er forskjellige og man må ta det i sitt eget tempo.

 

Tenker på deg i den vonde stunden.

 

Anonymous poster hash: 877c8...c91

[Anonym bruker]

Dersom du bor i Oslo eller i nærheten vil jeg anbefale Fransiskushjelpen. I andre byer finnes kanskje tilsvarende tilbud. 

 

Her kan du gå i sorggruppe, du settes i en gruppe med andre som har et likt tap som deg (feks har pårørende etter brå død, etter selvmord, etter kreft etc. meget ulike sorgprosesser)

 

http://www.fransiskushjelpen.no/sorg.html

 

Man møtes hver tredje uke, og den som leder gruppen har selv tidligere vært gruppedeltager.

 

Mannen min gikk her i over et år. Det er kanskje ikke alt en psykiater kan hjelpe med heller!

Anonymous poster hash: 4d403...bdc

[Anonym bruker]

Det er nok veldig typisk at man møter slike forventninger. Det skyldes ofte at omgivelsene ikke orker å høre på det som er trist og vondt, og at de vil skånes for din sorg...jeg har selv opplevd det og opplever det fremdeles etter å ha mistet min nyfødte datter for åtte mnd siden...trist å høre at du mistet faren din. Det er tøffe tak nå, og det vil det nok bli fremover også, men etterhvert vil hverdagene lysne og sorgen forandrer karakter, men vil ikke forsvinne. Det er helt normalt.

 

Anonymous poster hash: 005ff...75d

[Anonym bruker]

Det finnes sorggrupper i mange kommuner

 

http://www.sorggrupper.no/

 

Den siden drives av Senter for krisepsykologi http://www.sorggrupper.no/

 

Anonymous poster hash: d2a33...184

[Anonym bruker]

 

For meg er det ikke slik. Jeg er sterkt preget etter min pappa sin begravelse i april. Vi sto hverandre veldig tett og et vanskelig sykeleie. Jeg var alene med ham da han sovnet inn på sykehuset. Helt grusomt!

Klare ikke bearbeide sorgen og den spiser meg opp. Har nå fått henvisning til psykiater.

Vet hvor vondt du har det.Anonymous poster hash: ea967...e27

Er sånn jeg å føler...jeg får ikke "lov" av andre å bearbeide..jeg skal være den sterke, selv om han er borte.

Gikk du på en smell? Var det legen din som henviste?

HiAnonymous poster hash: 8b316...6b6

 

For meg er det ikke slik. Jeg er sterkt preget etter min pappa sin begravelse i april. Vi sto hverandre veldig tett og et vanskelig sykeleie. Jeg var alene med ham da han sovnet inn på sykehuset. Helt grusomt!

Klare ikke bearbeide sorgen og den spiser meg opp. Har nå fått henvisning til psykiater.

Vet hvor vondt du har det.Anonymous poster hash: ea967...e27

Er sånn jeg å føler...jeg får ikke "lov" av andre å bearbeide..jeg skal være den sterke, selv om han er borte.

Gikk du på en smell? Var det legen din som henviste?

HiAnonymous poster hash: 8b316...6b6

Ja, jeg gikk på en smell som som sendte meg rett ned i et svart vakuum jeg ikke kom ut av. Klarte ikke prate med folk, følte at ingen forsto.

Legen har henvist meg ja.

Jeg har utviklet panikkangst og legen skrev dypt deprimert på sykemeldingen. Skal bli godt å få litt hjelp.

 

Anonymous poster hash: ea967...e27

[Dini]

Hei! 

 

Jeg syns du skal tillate deg selv å sørge dersom du føler for det. 

Det er ingen som skal si deg hvordan ting kommer til å bli fremover, kanskje du får en stor knekk, kanskje du bruker litt tid på å bearbeide det hele og kanskje det aldri kommer noen reaksjon. 

 

Jeg har ikke mistet noen foreldre, men en stemor som stod meg veldig nært gjennom de nesten 20 årene jeg har kjent henne. Hun gikk bort nå i sommer og jeg har hatt flere søvnløse netter, mange tanker og følelser rundt det hele. I tillegg har et par av mine søsken nå mistet sin mor, så jeg har jo en sorg for deres tap i tillegg. Her skal de vokse opp uten sin mor, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.. 

 

Hverdagen kommer når den kommer, men føler du for å bare ta vare på deg selv noen dager så må du ta hensyn til det. Du må tenke på deg selv for det er bare du som kjenner dine egne grenser for hvordan du skal føle på dette selv. 

 

Min dypeste medfølelse for ditt tap..  Jeg håper sorgen blir lettere å bære med tiden, men inntil da så tar du en dag av gangen. 

[Anonym bruker]

Min mor døde for over ti år siden, og sorgen har blitt lettere med tiden, men aldri gått over. F.eks synes jeg det er vanskelig å se barn med mor og mormor, det er så trist at ungene mine og min mor aldri fikk truffet henne. Men det har blitt bedre med tiden. Kondolerer og ta vare på deg selv. Noen takler sorg fint, andre trenger proff hjelp, begge deler er normalt.

 

Anonymous poster hash: d5f46...16d

[BettyBoob]

Mamma døde for 5 år siden, og det er fortsatt fælt hver dag... Enda verre er det jo at hun selv valgte å forlate oss - hun var selvsagt veldig psykisk syk. Ta den tide.ån du trenger, ingen kan bestemme hvordan du sørger best!

 

Kondolerer så mye.. Klem til deg

[Anonym bruker]

Tusen talk for masse gode svar. Det hjelper.

Føler meg så iskald når jeg må holde maska ute blandt folk..

Tror nok jeg trenger en del tid ja

Fikk sovetabl(stilnoct) av legen, og han sa samtidig at jeg måte bare ringe om det var noe. Har ennå ikke "turt" å ta tabl, for drømmene henter meg med både mareritt og bilder. Trenger på en måte muligheten til å våkne og komme ut av det.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8b316...6b6

[Nullstress;)]

jeg har mistet begge foreldrene mine, med to års mellomrom....

 

det blir ikke lettere så fort begravelsen er over, men man får mer "fri" til å kjenne på følelsene sine.

når forberedelsene til en begravelse er over, kommer jo hverdagen. men ingen sier den vil bli lett...

 

ta den tiden du trenger, ikke føl deg presset til å holde masken...

 

 

En stor klem sendes til deg <3

[Anonym bruker]

Mistet min far for snart 1,5 år siden. Det ble ikke som normalt etter begravelsen. Jeg gikk inn i ett vakuum og var der lenge. Følte liksom ingenting i flere mnd, jeg følte sorg, men det gikk nok ikke helt opp for meg alikevell. Jeg hadde en nyfødtg samtidig (født dagen etter pappas bortgang) og det gjorde jo alt enda værre. Savner han hver dag, flere ganger om dagen. Føler også at folk rundt meg forventer at jeg skal være ferdig med sorgen, men er langt fra det. Alle bruker sin tid, og alle sørger forskjellig.

 

Anonymous poster hash: 66cd5...2ff

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mamma som ung, for 7år siden. De første årene gikk ok, jeg var naturligvis i sorg, men jeg levde normalt. Det var først etter ca 5år at den virkelige sorgen kom, og nå er jeg veldig preget av tapet. Det er nok enklere å ha sorgprosessen med èn gang enn senere. Mennesker rundt har også større forståelse for sorgen det første året, senere er det nesten bestemt at man skal ha "kommer over det". Jeg får lite forståelse over at jeg sørger så veldig over tapet nå, etter 7år. Men jeg tok det nok ikke innover meg de første årene, mye pga jeg var ung og i tillegg at dødsfallet skjedde veldig brått og traumatisk.

Sørg på din egen måte. Kondolerer ❤

 

Anonymous poster hash: dd8be...95f

[*SommerFrisk*]

Kondolerer

 

For min del vil jeg si at det over hodet ikke stemmer. Snart 4 år siden min mor døde, og alle andre har gått videre for lengst. Jeg står fortsatt på samme stedet spm den kvelden hun døde.

 

Jeg har gjort mye feil ift min sorgprosess. Har skullet være den sterke for alle, søsken, tanter, mormor , narn osv. Kostant skjøvet mitt bort. Så nå er jeg som en svær gryte som koker så kraftig at lokket snart fyker av og alt går dundas. Jeg har fortsatt ikke klart å geåte, fordi jeg hang meg så fast i det å være den sterke for alle, at omveltningen ble for stor....

 

HUSK: ta deg tid til å sørge. Føl det du vil når du vil. Hråt når du kjenner tårene komme, uansett om det er foran barna dine, venner eller andre.

La savnet bli ditt personlige rom, på en god måte, slik at du kan ta det frem når du ønsker.

 

Det er ufint av folk å si at etter begravelsen er det tilbake til normalen. Jeg tør påstå at det gjelder for et fåtall.

 

Vær forsiktig.... sørg akkurat hvor lenge du vil. Slik at du ikke ender opp som meg, som nekter å erkjenne realiteten og later som alt er som før. For når det først smeller her, så vet jeg at det blir så brutalt og så grusomt, at jeg bare fortsetter å fornekte. Og det er ikke bra!

 

<3

Endret 4. november 2013 av *SommerFrisk*

[*SommerFrisk*]

Dumme pølsefingre på tlf....unnskyld stavefeil:(

[:)novemberbarn:)]

Jeg mistet mammaen min for elleve år siden etter noen mnd. med sykdom. Hun var veldig syk tilslutt, så jeg ønsket at hun skulle få slippe etterhvert. Det var selvfølgelig veldig trist, men den store sorgen kom ikke. Etter seks mnd fikk jeg en etterreaksjon. Slet med angst fra før av pga. en sykdom og angsten ble veldig forsterket. Det ble vanskelig å gjøre noe og hadde helst lyst til å ligge i senga. Det endte med at jeg fikk anbefalt en homeopat av ei venninne. Og det hjalp veldig godt. Jeg ble bra etter en stund. Nå etter elleve år, så tenker jeg ikke på henne hver dag, men innimellom selvfølgelig. Syns det er trist at hun ikke fikk oppleve at jeg fikk barn.