hva tenker du om denne venninnen?

[Anonym bruker]

Ringte henne i går for å høre om vi skulle finne på noe med barna, da det var et kjedelig uvær, kjedelig og kaldt... 

Hun sier først hun ikke har noen planer, men så har hun kanskje likevel med en annen venninnne, men at de ikke har avtalt noe håndfast, så hun kan derfor ikke svare meg når/om hun kan. 

 

Spør om hun bare vil finne ut av det og så kan hun ringe meg opp etterpå å si om/når hun kan, noe hun selvfølgelig skal. 

Hun ringer opp igjen 2 timer senere og sier den andre venninnen skal komme om 2 timer, slik at det blir så "stress" å treffes.. 

 

Dette skjer ofte, og bestandig svarer jeg ok, vi får ta det en annen gang da.. Mest av alt har jeg særdeles lyst til å være veldig ærlig å fortelle at jeg synes hun oppfører seg ræva dårlig...

Anonymous poster hash: 35523...af4

[Bustehue]

Hun har ikke lyst å være med deg. Finn noen andre å være med.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal finne noen andre å være sammen med. Slutt å inviter henne med på noe, hvis hun er interessert i å være sammen med deg så vil hun nok foreslå å treffes en annen gang. Hvis hun ikke gjør det så var det vel greit at du fant ut av det? Du ønsker vel ikke ha et vennskap med en som er sammen med deg bare for å være grei med deg.

 

Anonymous poster hash: 3e2d5...91c

[Anonym bruker]

Jeg har jo egentig tatt det hintet, men er for "lat" til å skaffe meg andre venninner da meg og henne har vært venninner i 20år.. 

 

Det irriterer meg at jeg er god nok for henne når hun "vil noe" spesielt hvis hun har noe på hjerte da jeg er den eneste i hennes krets som ALDRI sier noe av det hun sier videre.. Resten av hennes venninner er mer "status" enn jeg er (bor i en liten bygd og jeg er særdeles anonym) , men de er ikke godt venninne materiale (hvis man kan forklare det slik) da det er mye rivalisering, baksnakking og slikt i den gjengen selv om de tilsynelatende lever det "perfekte" liv og finner på mye sammen (litt såpeopera aktig hehe).

 

Jeg er ikke så god til å si hva jeg mener, og vet at hvis jeg sier noe så takler hun det dårlig og vennskapet vil da være over. Får alikevel lyst å si noe, siden jeg ALLTID er og har vært der for henne og jeg føler meg dårlig behandliet. ( Ja jeg føler meg litt barnslig nå, men jeg gir mye og får lite)

Anonymous poster hash: 35523...af4

[valkyrien]

Er hun sånn hvis dere skal finne på noe uten barna også?

 

Jeg har litt den tendensen med ei venninne som har veldig slitsomme barn...

[Kremtopp]

Høres ut som min "venninne". Er visst bra nok når hun ikke har andre å være med, men tydeligvis ikke ellers.

[Anonym bruker]

Vi finner sjeldent på noe uten barn da begge har menn som jobber borte. 

Når det er sagt leker våre barn særdeles godt sammen, slik at vi knapt merker at de er der. Ingen roting (ut over normalt), masing og ingen krangling. 

 

Det er litt derfor det er bekvemmelig å ikke si noe og bare være "venninner" om dere skjønner. 

Anonymous poster hash: 35523...af4

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne. Hva ville andre ha gjort?

Anonymous poster hash: 35523...af4

[Superdolly]

Jeg tenker at så lenge det er et forhold som gir deg mer enn det koster deg, tar du vare på det. Koster det mer enn det gir deg, kutter du det ut.

 

For min del hadde jeg en "venninne" som tappet meg for krefter hver gang vi var sammen. Hun kritiserte alt ved meg, min mann, våre barn, huset og interiøret.... Alt. Og en dag oppdaget jeg at hver gang jeg hadde vært sammen med henne, var jeg fryktelig sliten og lei meg, og så på livet mitt med kritisk blikk og ble misfornøyd. Og da kuttet jeg henne ut. Ikke noe dramatisk som å ringe henne, konfrontere henne eller "gjøre det slutt". Men rett og slett ved at jeg lot vennskapet fade sakte ut. Det gikk lenger og lenger tid mellom hver gang jeg ringte. Jeg sluttet å ta initiativ til at vi skulle treffes og finne på noe. Og jeg oppdaget at jeg ble gladere og fikk bedre selvtillit etter at vennskapet forsvant. For all del, vi er ikke uvenner i dag. Vi skriver av og til hyggelige meldinger på hverandres Facebookvegg. Hadde jeg møtt henne i gata hadde vi hilst og slått av en prat. Men vi treffes nesten aldri lenger, og det er helt greit for meg. For hun dro meg så langt ned hvér gang.

 

Så mitt råd til deg er: Kjenn etter hva du selv vil. Og så gjør du det slik. Bil du beholde vennskapet som det er, fortsett som du gjør. Vil du ta et oppgjør, og kanskje ende i uvennskap, gjør det. Vil du la det sakte forsvinne ut til et fjernt bekjentskap, gjør det.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Vil jo helst ikke at det skal ende i uvennskap. 

 

Selve vennskapet koster meg heller ingenting når vi er sammen, kun irritasjonen om at jeg "prioriterer" henne langt mer enn hun gjør med meg. Men samtidig er det jo mitt valg det også ( Og med å prioritere henne er det jo ikke som om det koster meg noe, er alltid på tilbudsiden, og hun bruker meg jo bare som "rådgiver/psykolog". Ellers også bare meg som tar initiativ)...

 

Blir litt lei av å være "siste valget" på en måte, samtidig så er jeg jo veldig klar over at jeg er det.. Jeg vet det er lett å bare la vennskapet fade ut til bekjennskap, har gjort det før, og hørte ikke noe fra henne på månedsvis... Men som sagt har vært venninner i 20år, har barn som er venner og jeg savner henne litt for lett...

Anonymous poster hash: 35523...af4