Kutte ut min mor, bestemoren til mitt barn? :/

[Anonym bruker]

Har et særdeles anstrengt forhold til henne. Hun har gjort utrolig mye stygt mot meg opp igjennom årene; ting som er helt utilgivelig, fra både fysisk vold til daglig psykisk terror. Hun har en normal jobb hun fungerer godt i, og mitt nærmiljø vil derfor ikke forstå meg om jeg kutter henne ut.

Har et barn på 3 år som jeg er alene med, og som har ingen kontakt med sin farmor. Derfor mener jeg at hun trenger sin mormor.. Hun er ikke farlig for små barn; for meg ble hun slem når jeg ble tenåring og gjorde opprør.

Nylig hadde vi en krangel, og da ringte hun barnevernet og la igjen en anonym melding; som jeg av flere årsaker vet er henne. (Slektning som jobber i bv) barnevernet undersøkte saken, men henla fort.

Hva ville dere gjort? Jeg prøver å oppføre meg noenlunde normalt når jeg er hos henne, for bArnets skyld; men det er en voldsom psykisk påkjenning. Føler på kroppen i flere dager at jeg reagerer dårlig på dette. Etterhvert er det heller ikke umulig at barnet merker den merkelige stemningen mellom oss.. Hun er dog veldig snill med barnet, men får ikke være alene med barnet.

Jeg er så bitter på henne at jeg avogtil ønsker henne død... Fælt å si, men det er nå sånn det er. Men barnet trenger jo en mormor, når barnet ikke har en pappa eller farmor..

Noen med råd?

 

Anonymous poster hash: 98387...642

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 98387...642

[Anonym bruker]

Barnet trenger først og fremst en mamma som har det godt :-)

 

Anonymous poster hash: 868e2...4e5

[Anonym bruker]

Jeg har ingen kontakt med min mamma. Det er sårt, men jeg klarer ikke mer fra henne (alkoholmisbruk, selvmordsforsøk, tvangsinnleggelser, mani, depresjoner osv.) og det toppet seg da hun direkte ble en fare for barnet mitt (skal ikke gå inn på det her for jeg ønsker ikke å bli gjenkjent).

Mennesker som er en fare overfor barnet mitt har jeg ikke råd til å ha i livet mitt. Barnet mitt har heller ingen farmor, men barnet har morfar, oldemor, tanter og onkler, venner, gode naboer og mange andre i livet som bryr seg.

Anonymous poster hash: 4f6f1...108

[MiniMuffin♥Lille J i magen]

Helt enig med hun over, barnet trenger en mor som har det godt, som er trygg og er glad i hverdagen Synes du skal gjøre det som føles best for deg og ditt barn. Sender deg en klem!!

[Anonym bruker]

Hvor mange år siden er det siden du var tenåring og rebelsk?

Jeg har selv hatt et rimelig ustabilt og vanskelig forhold til min mor i tenårene, men ting har endret seg med tiden.

 

Jeg er en av dem som ville hatt særs tungtveiende grunner for å kutte ut familie fra livet, det er tross alt din mor. Du kan gjøre mye for å endre forholdet selv, og der må du rett og slett begynne med deg selv. Du må lære å sette grenser på en helt ny måte, kanskje distansere deg litt følelsesmessig.

Mye av dette kommer av seg selv med alderen. Din mor vil kanskje også vokse med oppgaven de neste årene, og da er det synd å stenge hverandre ute med mindre det er tvingende nødvendig.

Jeg skjønner at det er komplekst og vanskelig å vite hva du skal gjøre, men hvis målet ditt er å kunne tilby en utvidet, relativt harmonisk familie til ditt barn, hjelper det ikke å kutte noen tvert.

Kunne du fått profesjonell hjelp til å rydde opp i forholdet deres?

 

Anonymous poster hash: 7bcc7...440

[beibilykke]

Barnet trenger overhode ingen mormor.kutt ut den dama der!!!

[Anonym bruker]

Barnet trenger først og fremst en mamma som har det godt :-)

 

Anonymous poster hash: 868e2...4e5

 

Enig med denne!

Først og fremst så trenger barnet ditt at du har det godt - du vet jo så altfor godt hvordan det er å vokse opp med den mor som ikke har det bra med seg selv. Jeg sammenligner ikke deg og din mor - bare så det er sagt. Men barn blir påvirket når foreldrene ikke har det bra.

 

Jeg vet selv hvordan det er å ha en slik mor. Jeg har måttet kutte kontakten med min.

Det er tøft, det er vondt - men dessverre av og til nødvendig.

 

Jeg anbefaler deg å skaffe deg hjelp av en fagperson, for det kan være en tøff prosess å kutte kontakten. Spesielt hvis din mor er tilbøyelig til å "hevne" seg ved å melde deg til barnevernet osv - da tenker jeg at hun ikke kommer til å "godta" at du kutter kontakten. Og for din egen del så kan det være godt å ha en å snakke med.

 

Det viktigste for barnet ditt er at du er trygg og god og tilstedeværende for det

 

Anonymous poster hash: 4d07e...49c

[Nettie+jentungen]

Jeg ville kuttet ut mormoren. Har selv kuttet ut morfaren til barnet mitt, gjorde det mange år før ungen ble født.

 

Hvis mormoren skaper problemer for deg ser jeg ikke hensikten med å ha henne i livet deres

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg har prøvd å snakke med henne om barndommen min; og sagt at jeg husker min barndom som kald og uten noe større omsorg. Da reagerte hun med å si at "ja, det er jo din opplevelse, så da føler du vel det sånn." Hun ser ikke hva hun har gjort galt, og benekter rett og slett mye av det hun har sagt og gjort. Derfor har jeg gitt opp å snakke med henne om dette.

 

Jeg føler så sterkt at mitt barn trenger henne, så jeg tror nok jeg prøver på det en over her sier; å distansere meg følelsesmessig fra henne. Å melde meg til barnevern skal hun bare gjøre; det er ingen hold i noe hun måtte komme med, så det plager meg igrunn ikke noe større, utover at det er noe irriterende..

Jeg får prøve et par år til; da er nok barnet så stort at det kan være sammen med henne alene; da kan det formidle hvordan det har det hos henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 98387...642

[Todii]

Hadde min mor meldt meg til barnevernet hadde jeg kuttet henne ut på dagen. Fy så slemt gjort!

[Anonym bruker]

Hvorfor mener du datteren din trenger mormoren sin?

Mine barn har ingen mormor (død), morfaren er ikke noe særlig engasjert (prioriterer konens familie) og besteforeldrene på farssiden har vi ikke kontakt med (omsorgssvikt i barndommen).  Det er selvfølgelig trist, men sånn er det. 

Siden vi ikke har noe særlig med familie, så har vi satset på venner, sånn at ungene skal ha andre voksne i livene sine.  Det er ikke det samme som familie, men ungene har jo aldri opplevd noe annet, så jeg tror ikke de savner noe de aldri har hatt.  De har i hvert fall andre vokse å forholde seg til, som er glad i dem og liker å være med dem.  

Anonymous poster hash: 7ce43...08f