jeg er så ulykkelig..

[Anonym bruker]

Og hater meg selv for det. Har ingen grunn til det. Hvorfor føler jeg alle andre klarer å tenke så positivt... jeg blir så lei av meg selv.

 

Anonymous poster hash: fa4ae...250

[Lillababy]

Lei for at du føler det slik. Og det er mange med deg, nokon meiner at facebook gjer livet surt fordi ein får så skeivt bilete av korleis folk egentleg har det.( berre som eit lite eksempel) Eg opplevde noko som var veldig befriande for meg. i utdanningssamanheng var eg på gruppe-samling hos ein familieterapeut. Og ho sa noko,-ikkje revolusjonerande- men som likevel traff meg i hjarta. dette er 10 år sidan, men det fekk bety noko for meg.

 

Ho sa: "Det er ingen følelse du har som du ikkje har lov til å ha" Tygg litt på den. Det handlar rett og slett om å akseptera deg sjølv. Eg hadde ein del ting eg skjemtes over. F. eks at eg var avstandsforelska i ein som ikkje var interessert i meg. me hadde litt kontakt, men det hadde ikkje skjedd noko. Eg var veldig uskyldig. Og eg klarte ikkje slutta å tenka på han. Sorga og "besettelsen" tok all tida mi, og det fylte meg med skam. Sidan det ikkje var noko mellom oss, så hadde eg ikkje lov til å føla slik, la det gå så inn på meg, la det få så stor makt- i 3 år!. Det gjorde noko veldig negativt med sjølvbilete mitt. Ein del andre ting var også vanskeleg.

 

Seinare også, då eg omsider fekk meg kjæreste og han gjekk frå meg. - Mi første "lovlege" og svært alvorlege kjærleikssorg. Hadde ikkje lyst å leva lenger, og følte eit enormt press på å ta meg sammen og "koma over han" var 25 år. Den dagen eg sa til meg sjølv" Det er ikkje sikkert eg nokon gong kjem over han! og det er heilt i orden!" vart eg 10 kilo lettare. Og eg KOM over han- etter å ha tatt forventningspresset vekk, og akseptert at mi sorg var faktisk så stor- sjølv om andre gjerne ville ha takla det betre.

 

Slik kan du prøva og. Med alt som får deg til å tenka negativt, alt som er vondt, alt som hindrer din lykke. Sei at det er ok- Det er lov å føla det slik. Det er lov å vera lei seg utan grunn.

 

Når det er sagt- du skriv jo ikkje så masse, og eg veit så lite om deg. Viss føelsen av å vera ulykkeleg vedvarer over tid, så kan det vera lurt å be om hjelp. Det eine står ikkje i vegen for det andre. Kan vera sunnt å erkjenna både for seg sjølv og andre at ein har det vanskeleg. Og ved nedstemthet som overtid går ut over livsgnisten kan det vera lurt å få litt behandling for. f. eks andideppr. Det er absolutt ingen skam. Nokon treng insulin, andre hjertemedisin, og nokon antideppressiva.

 

Lykke til med livet ditt, håpar på lysare dagar! <3

[Magia]

Wow, jeg må bare få si at det var et utrolig flott svar Lilla80. Du virker som et varmt menneske, og jeg ble rørt av hvor helhjerta du gikk inn i forsøket på å hjelpe HI. Akkurat når jeg hadde mista litt troa på menneskeheten, så dukka det innlegget her opp Måtte bare si det; sorry at jeg spora av tråden din, HI. 

[Anonym bruker]

Jeg er også en særdeles negativ person, som alltid er "ulykkelig". 

 

Livet er i mot meg og jeg har bestandig uflaks ( det føles hvertfall slik) 

Og her en dag dukket det som vanlig opp en skikkelig utfordring.. Så traff jeg en mann imens jeg holdt på ordne med alt styret (tårene rant og jeg var skikkelig forbannet og synes synd på meg selv- med GOD grunn altså) Kjenner ikke denne karen så godt, men han virker som han har "levd livet" og er en ordentlig skøyer (en som antaglig drikker mer enn han burde) Så ser han på meg og sier "ja hva hadde livet vært uten utfordringer!?" 

Ble selvfølgelig enda mer gretten og lei meg (takk for hjelp og støtte liksom..) men etterhvert ble jeg gående å tenke på det han hadde sagt- hva hadde livet egentlig vært uten utfordringer? Tenk på det.. 

Anonymous poster hash: 8a0ad...534

[Lillababy]

Utan å spora alt for mykje av her, så vil eg berre akkurat nett få sei tusen takk Magia. No vart eg veldig glad! Ha ein fin dag

[frklena]

Hmm, høres ikke greit ut. Har du prøvd å snakke med noen om det? Jeg synes i allefall ikke du skal hate deg selv eller rakke ned på deg selv fordi at du er ulykkelig. Av og til så er man bare nedstemt i perioder uten at man vet helt hvorfor. Jeg  har det i hvertfall ofte sånn noe som er veldig uvandt for meg også. JEg pleier å ha en grunn til at noe er vanskelig men nå i høst/ sommer har jeg også merket at jeg ofte kan føle meg nedstemt uten å ha en grunn. Føler at jeg ikke er bra nok, ikke takknemlig nok, ikke setter pris på alt som er rundt meg og alt det positive men heller fokuserer på alt jeg ikke rekker å gjøre, klarer å gjøre, at jeg er verdiløs etc.. Vet ikke om det er sånn du har det? Uansett: Jeg vet av erfaring at det IKKE hjelper å skylde på seg selv og fundere på hvorfor, tenk heller at nå er det sånn. Nedstemthet er jo en følelse og følelser varer ikke for alltid. Det er en periode som kommer til å gå over. I mellomtiden må du gi deg selv lov til å føle deg nedstemt uten å rakke ned på deg selv, synes jeg.  Ikke hele tiden, men av og til. Også etter at du har ligget og "syntes synd på deg selv" en sstund (kanskje grått litt til og med) så tar du på deg stålhanskene og bestemmer deg for at sånn skal det ikke forbli. Du har helt sikkert mange fanastiske egenskaper, ting som du er flink til. Fokuser på det! Ta frem ting som gjør deg glad og som ikke setter noen krav til deg. Se på en serie som du liker, hør på en sang som gjør deg glad, gå en tur alene i sola og kikk på naturen (hvis det er noe for deg) unn deg en laaaang dusj etterfulgt av kremer, fotbad, neglelakk og andre ting som kan få deg til å føle deg fjong! 

 

Hvis du er usikker på deg selv, hadde jeg også snakket med noen. Jeg pleier ofte å fortelle kjæresten min at jeg "hater meg selv". Da bruker han å svare at: så mye som du hater deg selv, så mye og mer elsker jeg deg for akkurat den du er. Og det får meg alltid til å smile. Jeg pleier også å snakke med han om jeg synes jeg ser feit ut, eller at jeg ikke føler meg bra nok for han, eller bare hvis jeg føler meg nedstemt. Å ligge i armkroken hans og snakke om vonde ting pleier alltid å hjelpe meg litt i hvertfall. Også går jeg til psykolog da, bare så det er nevnt. 

 

Lykke til! Jeg håper du snart finner litt lykke og ting og smile av igjen. 

[Anonym bruker]

Wow. Jeg forventet ingen svar, og har fått så fine svar av dere. Tusen takk. Dere har gitt meg noe å tenke på. Jeg vet ikke hva det er.. jeg føler meg litt "ut av meg selv". Jeg bare er liksom.. vanskelig å forklare. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor min skjønne datter. Jeg vet jo jeg er verdens heldigste som har henne, men jeg går i en tåkesky for tiden. Så hjelper det lite å se på facebook for eksempel, alle som er så voldsomt lykkelige til en hver tid. Perfekte forhold osv. Jeg og samboer har våre uenigheter, men ikke noe som skulle gjort meg så utafor.. jeg skal ta deres tips, og satser på bedre dager snart. Takk! Hi

 

Anonymous poster hash: fa4ae...250

[Gullunger]

Ofte viser det seg, at de som fremstår som mest perfekt lever et "fasadeliv"! Husk at de fleste mennesker har "en sekk" å bære på og de fleste kjenner på følelsene du har. De hører med livet! Mye bedre å anerkjenne at du har det slik akkurat nå.

[Lillababy]

Så fint å høra frå deg, Hi, har tenkt på deg! Ang facebook- som eg har tenkt litt på. - Eg legg ut bilder og kommentarer over det eg er stolt over og fornøgd med i livet mitt, og på gråe dagar, så trur eg det er med på å minna meg/ hjelpa meg til å halda fast på det som er godt i livet. Eg har ein fantastisk mann og ein fantastisk gutt. Før då eg ikkje hadde nokon av dei, tenkte eg at viss eg fekk oppleva kjærligheten og å få barn så ville alt vore godt. men slik er det jo ikkje. Sjølv når rammene i livet er på plass, så kan følelser svinga og ein kan kjenna seg nedstemt- og likevel vera heilt normal. Siste året har me hatt det så travelt med husbygging osv, blitt svært lite kjærestetid. I samme periode har eg lagt ut kjærestebilder på facebook. Me har det ikkje perfekt likevel. Lite sex, meir krangling, lite tid felles over litt for lang tid. Det bekymrar meg ikkje særlig, fordi eg veit det er pga husbygginga og at det går over. Men sjølv om ikkje alt er tipp, topp, så gjer det godt å fanga et fint øyeblikk å senda det på facebook Eg la også ut feriebileter på facebook. "alle" trudde me hadde hatt ein fantastisk koseleg ferie. Sannheten var at eg nett hadde abortert og tok med meg alle dei fysiske plagene (i tillegg til sorga). karanterne på sex, bading osv, og rett og slett vanskeleg å bevega seg utanfor leiligheten. Då eg etterpå fortalte ei venninne om turen, lo me godt av facebook-bileta Likevel var det fint for meg å legga ut bilder fra dei glimtene som var fine i ein elles miserabel ferie. Fotoalbum også- sjå på bilder og tenka "me har det jo tross alt fint også" Og slik trur eg det er for dei fleste.

 

Eg håpar så inderleg du får det betre. Velg personar som får deg til å føla deg vel, får deg til å føla at du kan vera deg sjølv- heilt ærlig. eg har nokre venninner som eg styrer unna når livet ikkje er topp. Då brukar eg heller tida mi med dei som har vore ute ei vinternatt sjølv- og hugser det

 

God helg og klem frå meg!