Gravid, nå alene.

[Naxs29]

Hei.

Jeg er en jente på 32 år som er på vei til å bli alenemor. Jeg er gift, barnet var ønsket og vi eier leilighet sammen. Han sier han ikke takler meg og vil gå. Er det flere som er/har vært i samme situasjon? At det ble slutt under graviditeten. Hva gjorde dere? Hvem flyttet ut? Når solgte dere leiligheten? Jeg er svært engstelig og redd for fremtiden og føler meg veldig alene. Han har brukt hele svangerskapet på å drikke og krangle med meg. Jeg ønsker ( til tross for hans oppførsel) å fortsette forholdet, men han vil ut. Han mener han har krav på å få være med på fødsel, men dette vet jeg at han ikke har. Jeg ønsker ikke å involvere han før senere da jeg har behov for fred og ro. Jeg har bestilt svangerskapskurs og samlivsterapi, men han er usikker på dette, og sier nå at det er slutt. Er fortvilet, sover dårlig og har fått henvisning til psykolog av fastlege.

[Tilith]

Hei!

 

Er ikke helt i samme situasjon som deg, men det ble slutt mellom meg og kjæresten ca 3 uker etter vi fant ut jeg var gravid:/ det var ikke planlagt graviditet, sjokk for oss begge og desverre ville han jeg skulle ta abort og det var for mindre ikke aktuelt.. Da stakk han av og har ikke hørt et ord siden. Termin om 5 uker.

 

Det er tungt men du kommer nok helt sikkert til å klare deg helt fint alene han har ingen rett til å være med på fødsel og han må respektere at du trenger fred og ro... Viktigst at du og barnet har det bra!

 

Det Hjelper garantert å han noen å prate med om dette. Håper du har familie og venner i nærheten det er de som har holdt motet mitt oppe og jeg gleder meg veldig til å få lille gutten min i armene snart

[Anonym bruker]

Jeg vurdere å gjøre det slutt med kjæresten min selvom jeg er gravid. Han har ingen utdanning eller jobb, og han gidder ikke skaffe seg en jobb. Han sier alltid at han har søkt, men at han ikke får svar. Jeg fortalt han at jeg vurderer å gjøre det slutt fordi han ikke gidder å skaffe seg en jobb. Da sa han bare at han skulle skaffe seg en jobb men det var ingen som ville ansette han fordi "han bare er et null" (hans ord). 

Jeg blir så frustrert! Jeg trenger en mann, ikke en liten guttunge som ikke gidder å gjøre noe anna enn å sitte på rævva si. 

 

 

Sporer litt av tema her, men snakk med både mann og psykolog så sakl du se det ordner seg

 

Anonymous poster hash: 992c1...7cf

[Tilith]

Høres ut som om du kanskje er ferdig med kjæresten din...? han bør i hvertfall skaffe seg jobb og hvis han er et "null" som han sier så bør han kanskje gjøre noe med det? Studere? Søke på jobber han har sjangs på? Vært i lignende forhold før og jeg måtte til slutt gå... Han lovte og lovte og kom med masse unnskyldninger men fikk seg aldri jobb, og hadde aldri penger... Noen er det desverre ikke mulig å få opp av sofaen

[Anonym bruker]

Ps! Best å flytte hver for seg før barnet kommer slik at du har foreldreansvaret alene. Mye kluss ved felles foreldreansvar med slike fedre.

 

Anonymous poster hash: 97b6f...424

[leplel]

Hei

 

Jeg har vært igjennom mye av det samme som deg. Vi var ikke gift, men babyen ble planlagt sammen. Kort tid etter graviditeten ble fastslått ville ikke bf at det skulle bli oss allikevel.

Du kan ha med deg den personen som du selv ønsker under fødselen. Du kan også bestemme hvor mye du ønsker bf skal være tilstede på sykehuset. De første 6 ukene etter fødsel (barseltid) er hellig for mor og barn så du kan legge føringer for hva som er greit.

Etter det må dere til mekling og samvær med far øker gradvis i takt med barnets utvikling. Det er veldig individuelt hvor fort og hvor mye det skal være. Korte hyppige samvær gjerne med deg til stedet i starten er anbefalt.

 

Jeg vet hvor tøft du har det. Er nå alene med en liten baby, men bf sliter meg ut.

 

Håper det ordner seg for deg og at du får det best mulig resten av svangerskapet og i tiden etter.

Endret 24. november 2013 av leplel

[SLB09]

Hei. Jeg opplevde det samme som deg, men var ikke gift. I ettertid viste det seg at han hadde funnet en annen... Jeg skal innrømme at jeg hadd en veldig tøff tid og virkelig følte meg sviktet og lurt. Men tro meg, selv hvor tøft det kan føles nå så blir det bedre med tiden.... Så til spørsmålene du stiller:

Vi hadde akkurat kjøpt hus da det skjedde. Jeg ble boende til barnet var født og da hun var 6 uker begynte jeg å gå på nye visninger. Jeg flyttet da barnet var 8 mndr slik at jeg skulle rekke å komme på plass før jobbstart. Det var tøft å bli boende i felles hus mtp alle minnene og i ettertid hadde jeg ønsket at jeg hadde flyttet mens jeg var gravid. Vi solgte da barnet var 4 mndr gammel, men hadde en lang overgangsperiode etter salg.

Jeg tok han med på fødselen, men angrer. Han var også hos oss 2 uker etter fødselen. Dette angrer jeg også på. Det man trenger i den perioden er noen som virkelig bryr seg om en og ikk en som har såret en veldig og ikke greier å stille opp.

Jeg ønsket også (idet det sto på som verst) å fortsette forholdet. Han ville ikke. Jeg var redd og følte meg alene. Han påsto han bare var ferdig med forholdet. Jeg måtte selv finne ut at det faktisk var en annen....

I dag er dattera vår 15 mndr. Jeg bor sammen med henne og hun er ei fantastisk jente! Jeg begrunner å komme meg ovenstående igjen. Jobber og har startet å være ganske sosial igjen :-) ting kan være tøft, men husk - det blir bedre!

[Ming82]

Hei

 

Jeg fant nettopp ut at jeg er gravid, det er ikke helt planlagt. Jeg fikk vite at jeg sannsynlig ikke kunne få barn på den naturlige måten og har ikke brukt prevensjon på nesten fire år. Jeg og kjæresten har vært sammen i snart ett år, det har vært skikkelig berg og dalbane, siste halvåret har vi hatt det veldig bra sammen. Han ønsker seg ikke bar og har igrunnen vært veldig klar på det fra starten, likevel har han valgt å ikke bruke prevensjon. Jeg har ennå ikke fortalt han at jeg er gravid, det har blitt sagt en gang at han kom til å gå ut av dette forholdet om jeg skulle bli gravid. Han ønsker absolutt ikke å ha noe kontakt eller samvær med barnet. Jeg kommet til å beholde barnet, det er ikke sikker jeg noen gang kan bli gravid igjen.

 

Ønsker deg masse lykke til. Det kommer til å bli tøffe tider, men det ordner seg nok til slutt!

[HeleneT23]

Hei.. 

 

Jeg tenker som så at det viktigste er ikke hva barnefar ønsker og vil i den situasjonen. Det må bli hva som er best for deg og barnet. 

 

Jeg ble gravid for litt siden og det var ikke planlagt. Er singel og barnefaren er en jeg har kjent i mange mange år og vært gode venner med de årene. Vi har vært litt av og på og alle har ventet på at vi skulle bli sammen, men nå når det viste seg jeg var gravid så ønsker ikke han å ha noe med barnet å gjøre sier han. Han har barn fra før og ønsker seg ikke flere barn. Jeg har sagt til han jeg respekterer hans mening og tanker om dette, men det blir mitt valg å beholde så får det bli hans valg hvordan han vil forholde seg til det eller ikke. Det er vel ikke akkurat drømmesituasjonen å stå i, men dette skal jeg fint klare på egenhånd uten han hvis det er slik det blir. Er vel et ør lite håp om at han iløpet av mnd vil ombestemme seg og ender med å stille opp, men jeg holder ikke pusten min på det akkurat.. 

 

Masse lykke til.. Håper du finner en løsning som blir bra for deg\dere