Deprimert 9 åring ?

[Anonym bruker]

Sønnen min er egentlig en veldig grei og god gutt med mange venner. Stille og forsiktig er han, og eldig ordentlig og opptatt av å følge regler, huske å ta riktige ting med på skolen som gymtøy etc.

Gjør det godt på skolen og får utelukkende skryt av lærerne.

 

Men han har i det siste hatt episoder der han brått begynner å gråte og være lei seg. Han hevder at det helt sikkert, kors på halsen ikke er noen som er slemme med han eller plager han, og det tror jeg på når han sier.

Han sier at han bare helt plutselig blir kjempelei seg, uten forvarsel !?!!

 

Det er jo tidlig for hormoner å bruse, så jeg er oppriktig bekymret for om gutten er deprimert.

 

 

Noen som har tips og råd , eller har vært borti lignende ?

Jeg tenkte å kontakte helsesøster på skolen, for å komme i kontakt med psykolog.

 

Siden han lever det som bør være et ganske ubekymret og beskyttet liv uten drama, ingen dødsfall eller skilsmisser som har rokket ved tilværelsen - er jeg livredd for hvordan det blir den dagen noe slikt skjer.

Anonymous poster hash: be1c4...74f

[Marsipanmor]

Er det noen spesielle situasjoner han blir lei seg i da? Eller klarer han si noe om det da han gråter? Er det bare hjemme eller er det på skolen også? 

 

Jeg ville ikke blandet inn noen psykolog enda.. det må jo være greit å ha følelser tenker jeg, og jeg tenker vel at det også er normalt for en liten gutt, han er jo i alderen hvor han blir kjent med hele seg selv med følelser og alt.. Men jeg ville nok heller bedt om en samtale med lærer for å sjekke ut hvordan de opplever han på skolen, at det er slik han sier.. og kanskje snakket med helsesøster så du kan få litt støtte på at dette er normal utvikling.  

[Anonym bruker]

Ville absolutt ha sjekket det videre. Har en opplevelse om et barn vi kjenner til som reagerte på den måten. Det viste seg at det var et overgrep på skolen som lå bak. Overgriperen truet med å ta liv av foreldrene hans om han "sladret". Forhåpentligvis er det ikke så alvorlig som dette, men når barn reagerer sånn er det noe som ligger bak. Og er det en "bare" en depresjon og alvorlig ubalanse så må han ha hjelp til det uansett. Lykke til! Pass godt på gutten! ❤

 

Anonymous poster hash: 46a6f...bac

[Anonym bruker]

Huffameg. Han sier det bare kommer plutselig uten grunn . Kan være på vei til skolen, på skolen eller hjemme.

Han har ikke problemer med å snakke om det, men sier at "kroppen min bare er sånn. Akkurat som om folk ikke kan bestemme at de ikke vil spy når kroppen er syk, så kan ikke jeg bestemme at jeg ikke skal gråte. "

 

Har hatt 4 kamerater på besøk i kveld, og de har kost seg. Jeg kan ikke forestille meg at noen plager han heller. Da hadde han sagt det.

 

Jeg er på tynn is her, dette har jeg ikke greie på.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: be1c4...74f

[Anonym bruker]

Hormonene kan nok begynne å bruse litt, jeg har en 9 åring. Jente det da, å de er vel litt tidligere. Her er det i alle fall tårer og stor sorg det ene øyeblikket, for så å løpe rundt og leke det neste. Pre-pubertet kalles det har jeg hørt.

Anonymous poster hash: e9d42...67d

[Gjest Sekretøsa]

Så flott at han er såpass reflektert at han selv kjenner på disse følelsene kan jo godt være starten på puberteten, da raser jo hormonene. Jeg tenker at det må ikke alltid være en grunn, men du kan jo ta en tlf til helsesøster feks?

[Anonym bruker]

Høres akkurat ut som min sønn på 10 år.

Vet heller ikke om det er pre-puberteten eller noe mer alvorlig .

 

Men han nekter gå på skolen plutselig , så neste dag er det helt greit uten noe tull.

Hadde en lang depresjon for et par år siden , gikk ikke ut eller så noen venner på hvertfall 6 mnd.

Jeg måtte dra han opp på skolen å dytte han inn klasserommet.

Men han visste liksom ikke selv hva som var galt.

 

Plutselig gikk det litt over , å han ville ha vennene på besøk igjen.

Veldig vondt å se på , å føle seg så maktesløs som mamma.

 

Vi ahr snakket med helsesøster , det var ikke mye hjelp , så var vi på helsestasjon å snakket med psykolog der , det var tåpelig lite hjelp å få , hun ville bare bli ferdig med saken å dyttet oss ut døra.

 

Så vurderte jeg bup , men er så lang ventetid å de er så koblet opp mot barnevernet å slikt så vet ikke om jeg vil .

 

Men nå har vi fått time på familievernkontoret.

Det gleder jeg meg til .

Håper de kan utrede han psykologisk , så vi kan utelukke evnt psykiske problemer.

 

Håper han bare er en normal men sensitiv å veldig tankefull smart 10 åring!

 

Du burde få han sjekket ordentlig du også.

Jeg ble deprimert når jeg var 8 år ca , har hatt den depresjonen egentlig til nå for 3 år siden , er nå 29.

 

Så det kan være alvorlig , eller ikke

 

Lykke til !!

 

 

 

Anonymous poster hash: cabce...de6

[Anonym bruker]

Har bare erfaring med meg selv, og jeg var deprimert fra 8-9-årsalderen til jeg ble 21. Jeg ønsket bare å dø, og til slutt prøvde jeg å gjøre det slutt. Siden den gang har jeg aldri vært deprimert - og aner ikke hvorfor eller hvordan jeg ble kvitt det. Mulig det var hormonelt....

Men bra at han ikke skjuler det for deg!! Jeg lot som alt var bra for å skåne min familie, og først på videregående prøvde jeg å få hjelp. Var hos skolepsykolog som gjorde ting verre, og da visste jeg ikke hvor jeg skulle gå så bare led i stillhet. Måtte slutte på skolen for jeg klarte ikke gå der. 

 

Prat masse med han om det, og be om hjelp fra leger og psykolog. Kanskje har han noe ubalanse i kroppen?

Jeg hadde ingenting å være deprimert for, og derfor var det ekstra vanskelig å prate om det. Jeg hadde ingen knagg å henge det på, så jeg tenker at det var kanskje det hos meg også. 

 

I ettertid har jeg også funnet ut at jeg er en såkalt høysensitiv person, som trenger mye tid for meg selv og for å fordøye alle inntrykk jeg får. Det plager meg veldig hvis noen i nærheten er sint eller hvis det er konflikter, jeg "tar inn" alt mulig dritt og blir overstimulert hvis jeg ikke tar hensyn til det.  Søk opp HSP for å lese om det hvis du mistenker at gutten din kan være slik (ingen diagnose eller sykdom, men et karaktertrekk som er lite kjent og noe "negativt" i vår del av verden, dessverre).

 

 

Lykke til, og håper det bare er helt vanlige hormoner som begynner å bruse i kroppen hans! :-)

Anonymous poster hash: 508b9...e5d

[Anonym bruker]

 

Sønnen min er egentlig en veldig grei og god gutt med mange venner. Stille og forsiktig er han, og eldig ordentlig og opptatt av å følge regler, huske å ta riktige ting med på skolen som gymtøy etc.

Gjør det godt på skolen og får utelukkende skryt av lærerne.

 

Men han har i det siste hatt episoder der han brått begynner å gråte og være lei seg. Han hevder at det helt sikkert, kors på halsen ikke er noen som er slemme med han eller plager han, og det tror jeg på når han sier.

Han sier at han bare helt plutselig blir kjempelei seg, uten forvarsel !?!!

 

Det er jo tidlig for hormoner å bruse, så jeg er oppriktig bekymret for om gutten er deprimert.

 

 

Noen som har tips og råd , eller har vært borti lignende ?

Jeg tenkte å kontakte helsesøster på skolen, for å komme i kontakt med psykolog.

 

Siden han lever det som bør være et ganske ubekymret og beskyttet liv uten drama, ingen dødsfall eller skilsmisser som har rokket ved tilværelsen - er jeg livredd for hvordan det blir den dagen noe slikt skjer.

 

Anonymous poster hash: be1c4...74f

 

 

Tror egentlig ikke det er mobbing eller overgrep, da hadde han ikke gråtet foran deg mest sannynlig kan hende dette gjelder en kjæreste eller en han liker på skolen som han ikke kan få?

 

 

Anonymous poster hash: c360e...f53

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja han er veldig åpen, men det er kun fordi jeg har lovet å tro på han når han forteller. Han var redd jeg ikke kom til å tro han når han sa at det ikke var noe spesielt som gjorde at han ble lei seg, men at det bare ble sånn. Tror han ble litt letta da jeg lovet å tro han uansett, og at vi faktisk snakker om at det går an å ha det sånn uten grunn.

 

Jeg skal lese litt mer om dette med høysensivitet. Han tåler dårlig å bli kjeftet på (blir utrolig lei seg), og tilstreber hele tiden å være veldig ordentlig. Det er krise om vi kommer sent til avtaler, bursdag etc. Da vil han heller la være å gå inn enn å bli den siste som kommer. Sånn har han vært siden han var liten.

 

Om han ser avisilder, nyhetsklipp el av dramatsiske hendelser (vi prøver å unngå at han får med seg slike ting) så kverner og spør han om og om igjen på dette og snakker om det og analyserer til det kjedsomme og blir ganske opprørt.

 

Han blir også veldig lei seg når vi har vært på besøk hos besteforeldre som bor på motsatt kan av landet, men som vi ser ganske ofte. Om de er hos oss må de reise om søndagen, slik at han er "ferdig med det" til skolen begynner. Om han må si hade før skolen om mandagen f eks, er han helt ødelagt den dagen og bare gråter.

 

Det jeg med gru tenker på er hvordan han vil reagerer når besteforeldre dør, eller om vi foreldre skulle finne på å flytte fra hverandre ? Når han reagerer så voldsomt på ting som ikke berører han direkte.

 

Jenter er det nok ikke, for vi er ikke helt der enda. De er fortsatt ææææsj.

 

HI

 

Anonymous poster hash: be1c4...74f

[Anonym bruker]

Flere innspill ?

Anonymous poster hash: be1c4...74f