Han vil ikke ha barn

[Anonym bruker]

Hei!

 

ååh jeg døøør! Jeg er 22 år og han er 23, ja jeg vet vi er unge. Men har en historie bak meg som gjør at jeg er litt eldre enn 22, det er kun et tall for meg. Jeg er bare rett og slett klar. Men samboeren min har jo ikke hatt den samme familie situasjonen som meg, så skjønner jo at han ikke il ha nå.

 

Men jeg har alltid sagt at jeg vil ha barn før jeg er 30, og vil gjerne ha ca om 1-2 år, men han svarer alltid usaklig med: NEI! ikke før om 15 år haha! 

 

Flere som er like frustrerte?

Anonymous poster hash: f4705...511

[mamma_til_lillemor]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Nå er jeg og min mann litt eldre enn deg og din kjære, da vi ble sammen var jeg 25 og han 23. Da jeg sa jeg hadde som mål å bli mor før jeg fylte 30 fikk han helt panikk og fullstendig noia... Vi var nok på litt forskjellig sted i livet da vi møttes og hans prioritet de første årene vi hadde sammen var definitivt å være ung, leve livet og kose seg etter eget ønske. Mennene er gjerne litt "yngre" enn oss damene i de tidene der. Du må nok bare smøre deg med tålmodighet og heller snike inn barn som samtaleemne med jevne mellomrom så han skjønner at dette er noe du ønsker. Det tok min vel tre år før vi kunne ha en samtale om det å få barn, før han klarte å snakke om på en seriøs og "voksen" måte Han brukte nok litt tid på å fordøye mitt ønske om barn, og tenkte nok litt på egenhånd før han var klar for å snakke om det. Men når han først ble fortrolig med tanken, og fant ut at dette var noe han kunne tenke seg så er nok han i ettertid den som har vært mest ivrig og spent

 

Jeg fikk positiv test her for noen uker siden, og det var kjempegøy å kunne vise han den, og ikke minst å se hans reaksjon Nå er han supergira, kjempestolt og gleder seg masse. Jeg rakk ikke å bli mor før jeg fylte 30, men runda 30 med en liten spire i magen  

 

Du har jo goood tid på deg til du fyller 30 Men ønsket om barn er noe som gjerne bare blir sterkere og sterkere, så lykke til med din kjære! Han trenger nok bare litt mer tid

[frklena]

 

Hei!

 

ååh jeg døøør! Jeg er 22 år og han er 23, ja jeg vet vi er unge. Men har en historie bak meg som gjør at jeg er litt eldre enn 22, det er kun et tall for meg. Jeg er bare rett og slett klar. Men samboeren min har jo ikke hatt den samme familie situasjonen som meg, så skjønner jo at han ikke il ha nå.

 

Men jeg har alltid sagt at jeg vil ha barn før jeg er 30, og vil gjerne ha ca om 1-2 år, men han svarer alltid usaklig med: NEI! ikke før om 15 år haha! 

 

Flere som er like frustrerte?

 

Anonymous poster hash: f4705...511

 

 

Wææ, som jeg skulle skrevet det selv! Jeg er da dessverre enda yngre enn deg, (blir 10 i januar) men har også en del erfaring som gjør meg eldre i hodet. Og jeg føler meg så klar. Jeg tenker ikke på annet for tiden, og driver å torturerer meg selv med nettsider og lesing som denne siden her. Han vil ikke enda, jeg VIL! Jeg er såååå klar. Det er akkurat som om livmoren og mammaen inni meg verker og holder på å eksplodere på en gang.! Jeg kan virkelig ikke forklare det,  men alt i meg forteller meg at jeg har så lyst på en liten en. 

 

Vi hadde et "uhell" i følge kjæresten for vi trodde jeg var langt forbi el så vi koste oss litt også har jeg enda ikke fått ikm, jeg ber til gud, krysser fingre tær og alt for at kanskje jeg skulle være gravid. Han gjør motsatt. Testet meg i går kveld og den var negativ, men fortsatt ikm (den skulle kommet på mandag). 

 

Jeg føler meg så slem og egoistisk ovenfor han når dette er ALT jeg tenker på og vil, men jeg klarer virkelig ikke la være- *sukk* 

[Anonym bruker]

Oj, hvis du blir 10 i januar råder jeg deg til å vente i 10 år til

 

Anonymous poster hash: 2f471...220

[frklena]

Oj, hvis du blir 10 i januar råder jeg deg til å vente i 10 år til

 

Anonymous poster hash: 2f471...220

Haha, wups, mente nok 20  

[frklena]

Noen som kjenner seg igjen i denne teksten her:

 

Er det virkelig mulig? Å føle seg deprimert i en alder av 20 år, av den enkle grunn av at det er for tidlig å få barn? "Du er for ung", "lev livet og ungdomstiden mens du kan" "vi har ikke økonomi til det" "jeg vil ikke ha barn, jeg er ikke klar for det" osv.

Men. Jeg er ikke for ung. Det er mange som får barn mye tidligere enn meg og som klarer seg helt fint. Mange er i tillegg alene. De blir kastet ut av foreldre og forlatt av kjæresten. Men jeg, jeg har en forlovede som aldri ville forlatt meg uansett hva. Det forteller han meg hver eneste dag. Jeg har foreldre som hjelper meg når jeg trenger det og som gleder seg til å bli besteforeldre. Jeg har en fin leilighet, jeg har jobb og en ganske mye bedre økonomi enn mange på min alder.

 Så var det den kjente ?lev livet nå mens du kan!?. Okei. Hvis dette er det beste livet har å by på, så skjønner jeg virkelig ikke meningen. Jeg tilbringer dagene med å vente. Jeg venter til jeg får klarsignal til å begynne prøvingen. Hver eneste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spurt om han er klar. Og hvor mange ganger jeg har fått nei. Jeg bruker mer tid foran TVen og PCen enn noe annet. Jeg venter. Og mens jeg venter, så lengter jeg. Så ufattelig mye.

 

 Jeg kan bruke timevis på nettet. Se på barnevogner, klær, senger, pynt til rommet, og lesing på forum. Jeg har til og med en egen bruker på et mammaforum. Jeg har funnet ut av mitt drømmerom til babyen, og vogn, vugge og alt annet. Jeg har til og med kjøpt noen barneklær. I håp om å vise omverdenen at jeg er klar for den oppgaven det er å bli mamma. Jeg er klar for våkenetter og skriking i det uendelige, bæsjebleier og ingen tid til seg selv. Men jeg er også klar for underet. Følelsen av at noen trenger deg til en hver tid, kosen, ansvaret, mirakelet av en baby. Jeg er klar. Og jeg tror også at min kjære hadde blitt klar. Kanskje ikke med en gang, men etter hvert. Jeg VET han vil klare det. At vi vil klare det sammen.

 

 I stede venter jeg. Hver eneste dag, uke måned. I håp om at ?han gjorde en glipp? og det vil komme frem to streker på testen. Jeg lever meg så inn i tanken at det nesten er skummelt. Jeg kan ligge på sofaen en hel dag og deppe, fordi jeg ikke kan kjøpe babyklær, tenke på navn, og følelsen av at ett barn ? mitt barn er så ufattelig lang unna. Flere år unna. Jeg har ingenting å holde fast i. Jeg bare venter, og håper, venter og blir skuffet. Jeg tror ikke lenger jeg kan telle hvor mange ganger jeg har fått håpet så høyt at det har kriblet i magen, bare for å få det slått rett ned i bakken igjen når TR kommer.

 

 Tro meg. Jeg skulle ønske jeg kunne slå av hjernen. Mer enn gjerne skulle jeg satt disse tankene vekk. Kastet dem bort, begravet dem, ikke ønsket meg barn. Og jeg har virkelig prøvd på det også. Tenkt at det er ikke for meg enda. Men jeg klarer ikke å lure meg selv. Det er akkurat som om det er dét hele livet mitt dreier seg om. Er det rart man blir deprimert da? Etter ett halvt år med håpene opp og ned. Jeg føler meg så ufattelig alene. Jo, det er noen som meg på forumet. Men alle er anonyme, og de har enten ikke kjærester, fått en tid til når de kan begynne å prøve eller er prøvere allerede. Også har du meg. I en egen kategori. 20 år og deprimert fordi jeg ikke kan få barn enda.

 

 Noen ganger er verre enn andre. Men stort sett to sammenhengende uker i måneden består av å håpe og bli skuffet. Kikke på nett og bli flau og skamfull over meg selv og mine tanker og følelser. Jeg føler meg så liten. Så patetisk og alene. Så utakknemlig. Jeg har så mye i livet mitt som er bra. Mer enn jeg noen gang kunne drømt om for bare noen år siden, men likevel har jeg ikke noe annet jeg virkelig vil i livet. Jeg vil bare være mammaen til noen. Ikke bare barnevakten en dag annenhver måned. Jeg vil virkelig bety noe for noen. Gi alt jeg har av omsorg og kjærlighet til en bitteliten person som i gjengjeld kan kalle meg ?mamman min?. Det river i hjertet hver gang jeg ser noen andre med små barn eller som venter barn. Jeg skulle så ufattelig mye ønske at det var meg.

 

 Men i stede så venter jeg. Hver dag. På at livet skal begynne å få litt mening. At jeg kommer en dag nærmere drømmen min for hver dag som går. Og håper og ber om at det ikke er så alt for lenge til jeg også kan få begynne drømmen.

[Anonym bruker]

Jepp jeg var helt lik og den drømmen ble helt annerledes når barna kom til verden. Selvfølgelig kjempe koselig, men fy f som jeg skulle ønske jeg ventet. Du er nok langt inni boblen din og det er nok vanskelig å påvirke deg til å tenke annerledes. Men tro meg det er fantastisk men ikke på det nivået du beskriver.. å det har faktisk med alderen. Jeg fikk når jeg var 20. Skulle ha ventet litt i hvertfall. Til ting var mer på plass.. Tro meg.. å ikke minst til gutten var klar.

 

Anonymous poster hash: e78d7...6aa

[Anonym bruker]

 

Hei!

 

ååh jeg døøør! Jeg er 22 år og han er 23, ja jeg vet vi er unge. Men har en historie bak meg som gjør at jeg er litt eldre enn 22, det er kun et tall for meg. Jeg er bare rett og slett klar. Men samboeren min har jo ikke hatt den samme familie situasjonen som meg, så skjønner jo at han ikke il ha nå.

 

Men jeg har alltid sagt at jeg vil ha barn før jeg er 30, og vil gjerne ha ca om 1-2 år, men han svarer alltid usaklig med: NEI! ikke før om 15 år haha!

 

Flere som er like frustrerte?

 

Anonymous poster hash: f4705...511

Hvilken historie gjør deg så mye eldre?

 

Anonymous poster hash: e78d7...6aa