Å stille krav til sorg

[Anonym bruker]

Hvorfor er det slik at mange som har opplevd store tap, f.eks mistet et barn eller annet familiemedlem, ikke alltid møter forståelse fra omgivelsene? Det forventes at man raskt skal gå videre og glemme. Har inntrykk av at dette gjelder særlig de som har mistet sent i graviditeten og rundt fødsel? Er det folks utilpasshet med død som gjør det?

 

Anonymous poster hash: 21a55...c65

[Anonym bruker]

Man ser ofte at det stilles krav til sorgen og til sorgreaksjonen. "Han gråter aldri, det er noe merkelig med det", "hun var på fest bare 3 måneder etterpå, her er det noe muffens" #hun tenker hun på det praktiske, sørger hun ikke?" osv. Vi har noen krav pg noen forventninger å hvordan andre mennesker skal sørge og hvor lenge de skal sørge. Det kan komme fra åre egne personlige erfaringer eller utfra det vi tenker er normalt i slike situasjoner.

ALLE sørger på ulike måter og ingen måte er feil. ALLE sørger så lenge de måtte ønske. Det som kan være farlig er når sorgen går over i en dyrkelse av sorgen, men de færreste havner der. Sorg er en lang prosess og man skal synde seg langsomt igjennom sorgen for å få tatt et skikkelig oppgjør med den.

 

Jeg tror det er noen forventninger over tidsperspektivet for når sorgen skal og bør være over. For mange tar dette år og det er hard jobbing. Man kommer aldri helt over det, men å innlemme sorgen i livet slik at man kan leve med den, og ikke for den, er vanskelig og man må ta det i sitt eget tempo.

 

Håper det går bra med deg og sin sorg. Klem!

Anonymous poster hash: c8374...883

[Anonym bruker]

(beklager skrivefeil. har en pc som lever sitt eget liv innimellom)

Anonymous poster hash: c8374...883

[Anonym bruker]

Ja, det er også litt av poenget mitt. At sorg kan kompliseres gjennom omgivelsenes krav til den.

 

Anonymous poster hash: 21a55...c65

[Anonym bruker]

Jeg kan oppfattes som litt kald tror jeg. Min farfar døde i sommer så og si vokst opp hos han så han var en av de viktigste menneskene i livet mitt og en stor støttespiller. Jeg følte noen tårer i begravelsen og noe tårer da han døde. Men ellers har jeg nesten ikke tenkt på det. Han var gammel men døde av svikt fra sykehuset. Jeg har ikke sørget nesten for i mitt hodet har jeg forberedt meg lenge på at det skulle skje. Jeg savner han så klart men hjernen min er ekstremt logisk når det kommer til slike ting.

 

Min søster derimot hun kan fremdeles felle tårer pga han er død. Så bare her takler vi sorg på forskjellig måte.

 

Anonymous poster hash: 832b6...d0b

[Anonym bruker]

Jeg opplever det sånn at folk forteller meg hvordan jeg skal sørge, hvordan jeg skal reagere, for sånn gjorde de det og det er det eneste rette.

Mistet min pappa for noen dager siden.

Sørger jeg ikke på deres måte så kommer jeg aldri over det. Og det resulterer i at jeg stenger sorgen inne, gråter når jeg er alene og er iskald blandt folk.

Men det jeg også reagerer på er at de jeg trodde var venner bare blir borte..

 

Men poenget mitt er å la folk sørge på deres måte. Broren min er lik som meg...stenger det inne... så vi går vel på en smell snart ja..

 

Anonymous poster hash: 1c266...1dc

[Anonym bruker]

Jeg mistet tvillingen min, og det var utrolig sårt å se hvordan venner og familie forventet at vi fokuserte på den overlevende tvillingen. Her forleden traff jeg på en som spurte om "det var gått over". Herlighet så tankeløse mange er, de skjønner ikke hva livet kan by på av utfordringer...

 

Anonymous poster hash: 21a55...c65

[Anonym bruker]

Grunnen er vel rett og slett at det å miste en av de aller, aller nærmeste, er så vondt at det ikke er mulig å forestille seg smerten og sorgen før man selv har opplevd det. Jeg mistet mannen min for litt over to år siden, og selv om jeg forsøkte å forberede meg mentalt på forhånd, fordi vi visste at det gikk mot avgrunnen, så var det tusen ganger verre enn jeg hadde kunnet forestille meg selv i mine verste fantasier, da det vrikelg skjedde. At han faktisk døde og ble borte for alltid.

 Etterpå tenkte jeg med skam på hvor "lett" jeg hadde tatt på en annen venninnes tap av ektemannen bare et par år tidligere, og hvor utrolig ignorant jeg hadde vært i forhoøld til hennes sorg - selv om jeg absolutt ikke hadde vært blant de verste.

Og folk vet ofte bare det de har hørt og lest om sorgreaksjoner - at det er er faser, og at det er sånn og sånn - og så forholder de seg til de sørgende ut fra det.

Få skjønner også hvor ulit forlk sørger og at det er nprmalt både å gråte mye offentlig og å gråte lite - det er normalt å begynne å jobbe og være sosial raskt etterpå, og det er normalt å nruke lang tid før man igjen orienterer seg tilbake til omverden.

En jeg var i sorggruppe med med, fortalte at hun faktisk jobbet med dødende og var mye i kontakt me dpårørende som mistet sine kjære. Hun sa at selv om hun mente at hun var god i jobben sin, "så ser jeg jo nå at jeg ikke har skjønt en dritt".

Derfor må man på en måte tilgi noen av de som oppfører seg klossete og idiotisk overfor sørgende - men så vil man vel også i sitt stille sinn innse hvilke venner (og bekjente!) som er de beste.

 

 

Anonymous poster hash: a1113...6ac

[Anonym bruker]

Jeg mistet min nyfødte baby og har ikke opplevd noe av det som dere beskriver.

 

Jeg kom meg forholdsvis raskt ut i jobb og måtte jo følge opp de andre barna, men ingen har lagt seg opp i min måte å sørge på.

 

De aner nok at jeg legger lokk på sorgen når jeg er ute blandt folk og at jeg bryter helt sammen hjemme.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til mennesker i dyp sorg. Man er så redd for å si noe feil og legge sten til byrde, og da er det tryggere å holde litt avstand.

 

 

 

Anonymous poster hash: 66b6a...393

[Anonym bruker]

Synes dette blogginnlegget om sorg er bra!

http://hvajegfyllertidenmed.blogspot.no/2012/09/hvor-lenge-varer-en-sorg.html

Anonymous poster hash: e35be...9c2