Gravid og alene for 2 gang!

[Anonym bruker]

Jeg er 31 år og gravid for andre gang. Barnefar er den samme og jeg eier og er under utdanning,

Første gang jeg fikk barn var jeg gift og alt var fryd og gammen, deretter gikk vi inn i en turbulent tid hvor det i perioder var slutt på forholdet og vi ble som fremmede for hverandre.

Da tok jeg vare på barnet mitt og var alene og fikk god hjelp av familien min.

Så tok jeg og barnefar opp tråden igjen og igjen så gikk det et år så var det slutt men denne gangen for godt,det vet både jeg og han. 

Men tok en graviditetsstest for en tid tilbake og det viser seg at jeg er gravid selv om jeg gikk på p-piller...

Jeg er student og dette var slettes ikke planlagt, men jeg orker ikke tanken på å ta abort, jeg er 10 uker på vei. Veldig få i familien vet det, men noen venner vet det hvorpå den ene av de sier det er såå simpelt med abort og at det er klart det er det beste jeg kan gjøre nå,det tar jo 15/20 minutter så er aborten utført!

 

For de (vennene) mener at det ikke passer med studiene at jeg blir alene med 2  barn og presser på ift at jeg skal ta abort.

 

Jeg har sagt at jeg synes det er kjempetøft å være alene men jeg nekter å ta abort, har jeg klart å ta vare på mitt første barn alene så ønsker jeg ikke ta abort for da får barnet mitt et hel-søsken og dessuten er det sånn at jeg har tenkt å fullføre studiene mine etter endt permisjon, et barn til er tøft men ingen hinder for å fullføre studier og komme ut i arbeid.

 

De er så negative, føler de ser ned på alenemødre sånn generelt for presset er helt sykt og jeg har begynt å være mindre med de, orker ikke høre om hvor lett og kjapt det går ann å få abort at det er jo det jeg burde gjøre.

 

Hva tenker dere, ser man i dagens samfunn ned på  alenemødre og at feks jeg blir alene med 2 barn eller er det akseptert? Jeg har ikke tenkt å ta abort, jeg skal ha barnet , jeg eier bolig, har en god familie som stiller opp og nekter å ta det ufødte liv for det passer samfunnet bedre.

 

Blir trist, skulle heller vært en god ting det å være gravid og vente et nytt barn men takket være noen av vennene her så blir det en uting og jeg klarer ikke å glede meg over svangerskapet og føler meg på en måte "dømt" for jeg er dum å ikke tar abort, det går jo såå fort og dessuten er det bedre for meg å ta abort,...sukk

 

Setter pris på råd,tips og synsing, har lyst til å glede meg over svangerskapet, ikke "skamme" meg over å ha valgt vekk abort... 

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

ingen ?

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Hmm, jeg er vel enig med dine venninner.. Ikke at det er noe negativt i å være en alene mor i og for seg. Men, det virker ikke som helt stabile forhold å oppdra ett til barn i .. 

 

Og jeg tenker ikke på deg når det gjelder abort. Men, på et nytt liv.. 

 

Jeg undres også på hvordan folk tror de vet at det har jo godt bra med det ene barnet så da går det fint med det neste å.. 

 

Hvordan vet du det? 

 

Er h"n voksen kanskje? Om ikke. Så vet du ikke at du har gjort en god jobb enda.. 

 

(SORRY, vet dette var ganske brutalt sagt… )

Anonymous poster hash: fa81b...e38

[Lillababy]

Kjære Hi! Skift vener! Abort-synet er hårreisande! Kvifor skal det vera sosialt akseptert å ta livet av dei uskyldige små i magen? Endå vanseklegare blir det for meg å forstå at dei som har barn frå før kan gjera det. Dei har jo verkeleg fått erfara og sett at, JA, det blir eit lite verdifullt menneske ut av frøet i magen. Flott at barnet får søsken, flott at det har ei mor som elskar seg, flott at du har familie som støtter, evne og vilje til utdanning og eigen bustad. Masse lykke til i tida som kjem. Håpar du har andre vener også. Vener si oppgave er å støtta i tjukt og tynt, ikkje manipulera og overkøyra.

 

God klem til deg! 

 

PS: Ein dag dukkar kanskje kjærleiken opp? Det blir fint

[Anonym bruker]

Ignorer den anonyme kommentaren over Lilla. Du aner ikke hvem det er. Sikkert en umoden dame, og av de hun selv skriver om, - de det ikke gikk så godt med som voksen. Utrolig å svare andre folk slik her inne!

Anonymous poster hash: ee7e6...a45

[Anonym bruker]

 

Hmm, jeg er vel enig med dine venninner.. Ikke at det er noe negativt i å være en alene mor i og for seg. Men, det virker ikke som helt stabile forhold å oppdra ett til barn i .. 

 

Og jeg tenker ikke på deg når det gjelder abort. Men, på et nytt liv.. 

 

Jeg undres også på hvordan folk tror de vet at det har jo godt bra med det ene barnet så da går det fint med det neste å.. 

 

Hvordan vet du det? 

 

Er h"n voksen kanskje? Om ikke. Så vet du ikke at du har gjort en god jobb enda.. 

 

(SORRY, vet dette var ganske brutalt sagt… )

 

Anonymous poster hash: fa81b...e38

 

Han er 33 jeg er 31 .  Vi har vært gift i 4 år og ønsket å stifte familie da vi fikk det første barnet vårt. Så skjærte forholdet seg kraftig og uansett hvor mye vi jobba for det så var det nokså dødt. Jeg kan jo kanskje angre på at vi fant "sammen" igjen et års tid, hvor vi virkelig prøvde, men jeg får meg bare ikke til å angre på ting jeg har gjort men er heller av typen som angrer på det jeg IKKE har gjort.

 Når det er sagt så tror jeg ikke det blir enkelt å oppdra 2 barn alene, men er mer motivert til å slite meg igjennom det og at barna har glede av hverandre og kan vokse opp sammen enn at jeg går hen å tar abort.

Forholdet var nå stabilt for å så deretter bli ødelagt og kan si at når man går på p-piller så tenker man ikke på at "jo sjansen for å bli gravid er der" men det var nå det jeg ble likevel!  

 

Ja du var brutal ano  men jeg takler brutal veldig godt

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

 

Ignorer den anonyme kommentaren over Lilla. Du aner ikke hvem det er. Sikkert en umoden dame, og av de hun selv skriver om, - de det ikke gikk så godt med som voksen. Utrolig å svare andre folk slik her inne!

 

Anonymous poster hash: ee7e6...a45

 

I en slik situasjon er det best å få både de positive og de negative svarene. Dette var ikke noe ufint svar. Det hun skriver er sant. Om alle som svarer HI skulle gitt henne et rosenrødt bilde av fremtiden uten motforestillinger for å være støttende ville ikke det hjelpe henne til å ta gode valg. 

 

Anonymous poster hash: 94e56...962

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten. Gled deg:) Dersom vennene dine ikke vil dele gleden og være der for deg og med deg så ville jeg ikke kalt dem venner. Det er tydelig av det du skriver at du ønsker å beholde og klare deg selv. Støtt det på de som ønsker å være der og glem de andre.

 

Anonymous poster hash: 6b2e7...595

[Anonym bruker]

Disse venninnene dine er ikke som folk flest, folk flest vil ikke se ned på en alenemor til 2 barn! Hallo! Det er ikke noe ''uvanlig'' over det. 

Eneste grunnen til at du skammer deg er pga disse venninene dine... Synes det er utrolig dårlig gjort av dem, når du allerede er så bestemt på hva du vil gjøre... At de får deg til å føle skam over å ikke ta abort... Hører du ikke hvor sykt det er?? Nei, DU gjør som DU vil, og en alenemor til 2 barn er ikke noe folk går å bryr seg så mye over! Du blir ikke sett ned på!!

Anonymous poster hash: 589b7...f54

[Anonym bruker]

 

 

Hmm, jeg er vel enig med dine venninner.. Ikke at det er noe negativt i å være en alene mor i og for seg. Men, det virker ikke som helt stabile forhold å oppdra ett til barn i .. 

 

Og jeg tenker ikke på deg når det gjelder abort. Men, på et nytt liv.. 

 

Jeg undres også på hvordan folk tror de vet at det har jo godt bra med det ene barnet så da går det fint med det neste å.. 

 

Hvordan vet du det? 

 

Er h"n voksen kanskje? Om ikke. Så vet du ikke at du har gjort en god jobb enda.. 

 

(SORRY, vet dette var ganske brutalt sagt… )

 

Anonymous poster hash: fa81b...e38

 

Han er 33 jeg er 31 .  Vi har vært gift i 4 år og ønsket å stifte familie da vi fikk det første barnet vårt. Så skjærte forholdet seg kraftig og uansett hvor mye vi jobba for det så var det nokså dødt. Jeg kan jo kanskje angre på at vi fant "sammen" igjen et års tid, hvor vi virkelig prøvde, men jeg får meg bare ikke til å angre på ting jeg har gjort men er heller av typen som angrer på det jeg IKKE har gjort.

 Når det er sagt så tror jeg ikke det blir enkelt å oppdra 2 barn alene, men er mer motivert til å slite meg igjennom det og at barna har glede av hverandre og kan vokse opp sammen enn at jeg går hen å tar abort.

Forholdet var nå stabilt for å så deretter bli ødelagt og kan si at når man går på p-piller så tenker man ikke på at "jo sjansen for å bli gravid er der" men det var nå det jeg ble likevel!  

 

Ja du var brutal ano  men jeg takler brutal veldig godt

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

 

Ja, skjønner.. 

 

Nei, det er klart man ikke tenker man kan bli gravid selv om det faktisk kan skje. Men, har dere et relativt godt forhold nå da ? 

 

Det er klart at det er ingen som kan tvinges til abort, men hva er best for deg? hva er best for barna? hva er best for mannen? 

 

Det er ikke så enkelt å vite.. Men, du får vel gå etter mave-følelsen. 

 

Også ønsker jeg dere lykke til  

 

Anonymous poster hash: fa81b...e38

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode oppmuntrende ord Lilla80, det har vært i mine tanker at disse "vennene" som sier sånn lever i forhold hvor de har fått både 2 og 3 barn tidlig og er sånnsett ferdige med å få flere barn og når de råder meg til abort så tenker jeg at jeg har to valg;

1.høre på de og irritere dritten ut av meg

2. Ignorere og ha mindre med de å gjøre

For det er energityver og de gir meg dårlig samvittighet , det har jeg ikke lyst til å finne med i lenger.

 

Det er vansklig å forutse hvordan fremtiden blir og det er ingen hemmelighet at ting i livet forandrer seg.

Det som virket som det mest kjærlighetsfylte forholdet har endt og igjen så sitter jeg med et herlig barn som gir meg mye glede  og et ufødt liv som jeg har lyst til å glede meg over.

 

At jeg har gjort dårlige valg?tja kanskje men jeg klaarer ikke å straffe meg selv ved å ta abort for mine feilvurderinger, det tror jeg at jeg vil angre på mye og at det kommer til å slite på meg mer enn om jeg bærer fram barnet.

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Jippipippi]

Herlighet for noen venner! 10 uker, det er en baby og et liv. Det er enkelt å utføre inngrepet, men det må en leve med resten av livet. Jeg ville respektert deg og hjelpt deg om du var min venninne. Det er ditt valg og ingen andre sitt!

[Anonym bruker]

Jeg klarer bare ikke å tenke på hva som er best for mannen. Han er over alle hauger og har valgt vekk kontakt med både meg og sitt førstefødte barn.

Han har sagt at enten så er vi familie og er sammen eller så vil han ikke mer med noen av oss(meg og barnet sitt) Og det respekterer jeg og har ingen kontakt meg han lenger og han svarer ikke på henvendelsene mine ei heller tar han kontakt med barnet sitt og ønsker noe samvær. Trist for et barn fortjener å ha både en mor og en far selv om vi ikke lever under samme tak lenger

 

Men det kan ikke jeg gjøre noe med, jeg har nok med å  ta vare på ungen min og være student og bestå eksamner og følge forelesninger. Så akkurat nå, når jeg skal følge magefølelsen, tenker jeg kun på hva som er best for første barnet mitt meg og den lille i magen 

 

Du som skrev at jeg burde skamme meg over vennene som presser til abort, ja jeg tenker at enten så får de kutte ut presset rimelig straks eller så kutter jeg de ut. Livet er tross alt for kort til at venner skal trykke meg ned og de som ikke klarer å glede seg med meg får bli de jeg har kontakt med 1/2 ganger i året og ellers null og niks.

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Herlighet for noen venner! 10 uker, det er en baby og et liv. Det er enkelt å utføre inngrepet, men det må en leve med resten av livet. Jeg ville respektert deg og hjelpt deg om du var min venninne. Det er ditt valg og ingen andre sitt!

Ja du kan så si, det er en baby og et liv som du sier! Jeg er sikker på om jeg velger å utføre abort så vil det gjemsøke meg resten av livet og vet du, det vil jeg ikke! Hva skal jeg si til disse vennene da, eller skal jeg kutte de ut tvert? Du virker som en venninne verdt å ha, tusen takk for at du sier det du sier her  Jippipippi !!  

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten. Gled deg:) Dersom vennene dine ikke vil dele gleden og være der for deg og med deg så ville jeg ikke kalt dem venner. Det er tydelig av det du skriver at du ønsker å beholde og klare deg selv. Støtt det på de som ønsker å være der og glem de andre.

 

Anonymous poster hash: 6b2e7...595

Takk, du er faktisk den FØRSTE som gratulerer meg med graviditeten. Ja jeg vil beholde og klare meg selv, jeg ønsker å ha søsken til mitt første barn og har heldigvis fått støtte fra familie tidligere og håper de kommer til å støtte videre når de får vite at jeg er gravid. 

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Så da velger du at enda et barn skal vokse opp uten en far.. jøss

 

Anonymous poster hash: 02a17...2bf

[Anonym bruker]

Så da velger du at enda et barn skal vokse opp uten en far.. jøss

 

Anonymous poster hash: 02a17...2bf

 Jeg velger å få barnet, han velger vekk kontakt meg barnet sitt. Det er en betydlig forskjell der, så vet du det

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Min første tanke da jeg leste hovedinnlegget ditt var "så heldig dette barnet er som er så ønsket, selv om det kom som et sjokk på mammaen sin"

 

Livet er ikke svart eller hvitt og selv om mange mener man kan kontrollere livet så er ikke det alltid mulig. De som tror noe annet har bare vært vledig heldige og/eller ikke møtt nok utfordringer til å oppdage at det ikke alltid er svart/hvitt.

 

Jeg synes det virker veldig rart av dine "venner" å stadig prøve å overtale deg til å ta abort! Direkte ufint!

 

Hadde du kommet til meg og spurt "hva gjør jeg nå?" så ville jeg sikkert diskutert for og imot med deg. En ting er studiene dine, noe annet er at det er en totalt fraværende pappa inni bildet (veldig rart å velge bort barnet sitt også når det blir slutt mellom deg og ham!!). Men så ville jeg spurt deg hva du selv tror og ønsker - og når du sa du ville beholde, så ville jeg gratulert deg

Hadde du selv ønsket abort ville jeg støttet deg med det også.

 

Jeg trodde venner var ute etter å støtte hverandre, ikke til å presse noen til å gjøre noe de føler blir helt feil.

 

Jada, det er mange gode logiske/praktiske grunner til at du ikke "bør" beholde - studiene, fraværende far, alenemor.

Men det er da minst like mange gode grunner for å beholde! Du ØNSKER dette barnet, du har en stabil tilværelse for deg selv, du har en familie som støtter deg, barnet blir helsøsken til det du allerede har. Og jeg sier det igjen - dette barnet er virkelig ØNSKET

 

Du har et barn fra før, du har studiene dine, du vet du ikke kan regne med noe fra barnefar. Du går inn i dette med åpne øyne og du har tydeligvis tenkt gjennom situasjonen og tatt et bevisst valg.

Jeg ser ikke noen grunner til at du ikke skal beholde bare fordi det ikke "passer" helt akkurat nå! Du har jo funnet ut at du greier å finne plass og tid til dette barnet. Da bør ingen som ikke skal leve ditt liv prøve å overtale deg til noe annet!

 

Hvis de virkelig sier noe om at du bør ta abort igjen, så ville jeg rolig sagt at det er ditt valg om du vil beholde eller ikke, og at du regner med at hvis de virkelig er venner så støtter de deg i valget ditt. Hvis ikke kan de ta kontakt med deg når de er villige til å respektere ditt valg og være glad på dine vegner.

Og så bare "slipper" du disse vennene i tankene og følelsene dine. Er de gode venner så tenker de seg om og kommer til deg og beklager. Man kan godt være uenige i sak, men man bør likevel respektere andres livsvalg, spesielt når det er så viktig som barn.

 

Jeg støtter deg fullt ut om du velger å ikke ha så mye å gjøre med disse "vennene" i tiden fremover. Du sier det jo selv - de stjeler energi fra deg. Det har de ingen rett til.

 

Så hold deg til venner som støtter deg uansett. Og ikke minst - GLED deg over svangerskapet og den lille som kommer

 

Klem

Anonymous poster hash: a4c62...2a4

[Anonym bruker]

Dette minner meg om ansvarsfraskrivelse. Du kan faktisk velge at et av to barn ikke skal oppleve sorgen over å ikke ha en far. Så vet du det

 

Anonymous poster hash: 02a17...2bf

[Anonym bruker]

 

Min første tanke da jeg leste hovedinnlegget ditt var "så heldig dette barnet er som er så ønsket, selv om det kom som et sjokk på mammaen sin"

 

Livet er ikke svart eller hvitt og selv om mange mener man kan kontrollere livet så er ikke det alltid mulig. De som tror noe annet har bare vært vledig heldige og/eller ikke møtt nok utfordringer til å oppdage at det ikke alltid er svart/hvitt.

 

Jeg synes det virker veldig rart av dine "venner" å stadig prøve å overtale deg til å ta abort! Direkte ufint!

 

Hadde du kommet til meg og spurt "hva gjør jeg nå?" så ville jeg sikkert diskutert for og imot med deg. En ting er studiene dine, noe annet er at det er en totalt fraværende pappa inni bildet (veldig rart å velge bort barnet sitt også når det blir slutt mellom deg og ham!!). Men så ville jeg spurt deg hva du selv tror og ønsker - og når du sa du ville beholde, så ville jeg gratulert deg

Hadde du selv ønsket abort ville jeg støttet deg med det også.

 

Jeg trodde venner var ute etter å støtte hverandre, ikke til å presse noen til å gjøre noe de føler blir helt feil.

 

Jada, det er mange gode logiske/praktiske grunner til at du ikke "bør" beholde - studiene, fraværende far, alenemor.

Men det er da minst like mange gode grunner for å beholde! Du ØNSKER dette barnet, du har en stabil tilværelse for deg selv, du har en familie som støtter deg, barnet blir helsøsken til det du allerede har. Og jeg sier det igjen - dette barnet er virkelig ØNSKET

 

Du har et barn fra før, du har studiene dine, du vet du ikke kan regne med noe fra barnefar. Du går inn i dette med åpne øyne og du har tydeligvis tenkt gjennom situasjonen og tatt et bevisst valg.

Jeg ser ikke noen grunner til at du ikke skal beholde bare fordi det ikke "passer" helt akkurat nå! Du har jo funnet ut at du greier å finne plass og tid til dette barnet. Da bør ingen som ikke skal leve ditt liv prøve å overtale deg til noe annet!

 

Hvis de virkelig sier noe om at du bør ta abort igjen, så ville jeg rolig sagt at det er ditt valg om du vil beholde eller ikke, og at du regner med at hvis de virkelig er venner så støtter de deg i valget ditt. Hvis ikke kan de ta kontakt med deg når de er villige til å respektere ditt valg og være glad på dine vegner.

Og så bare "slipper" du disse vennene i tankene og følelsene dine. Er de gode venner så tenker de seg om og kommer til deg og beklager. Man kan godt være uenige i sak, men man bør likevel respektere andres livsvalg, spesielt når det er så viktig som barn.

 

Jeg støtter deg fullt ut om du velger å ikke ha så mye å gjøre med disse "vennene" i tiden fremover. Du sier det jo selv - de stjeler energi fra deg. Det har de ingen rett til.

 

Så hold deg til venner som støtter deg uansett. Og ikke minst - GLED deg over svangerskapet og den lille som kommer

 

Klem

 

Anonymous poster hash: a4c62...2a4

 

Du sier det så godt og du har virkelig rett at det er ØNSKET og velkomment.

Jeg synes du sier mye av det samme som jeg tenker, at venner kan støtte meg men også være de som sier at abort er best i dette tilfelle. Nå er jo valget mitt og det jeg skulle ønske jeg slapp var den " ja du har jo ikke god tid på deg, du har kommet langt, nå må du ta abort vis ikke så er det snart forseint altså"  ..

 

Den greia der vil jeg slippe å høre mer, og istad snakket jeg med hun ene som har vært pådriver for aborten og sa det som det var: Barnet er velkomment, ønsket og elsket, selv om du mener det riktige for meg å ta abort har jeg nok tenkt å beholde barnet og jeg skulle ønske vi kunne kutte ut praten om abort, selv om du tenker på mitt beste....så får jeg se, vedvarer prat og press om abort vil jeg kutte kontakt.

 

Jeg setter veldig pris på det gode og lange svaret ditt, du har satt deg i min situasjon og det virker som du har satt deg selv i bry for å gi meg et nyansert svart, og det er jeg veldig takknemlig for , tusen takk  

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Dette minner meg om ansvarsfraskrivelse. Du kan faktisk velge at et av to barn ikke skal oppleve sorgen over å ikke ha en far. Så vet du det

 

Anonymous poster hash: 02a17...2bf

Så du mener det er bedre å ta abort og ta vekk muligheten for at jeg får et barn som er elsket og ønsket og fjerne muligheten til at mitt første barn får en søster eller bror det kan ha glede av resten av livet? Og alt det fordi faren har valgt oss vekk og ikke ønsker å stille opp på noen måte? 

Det får bli hans tap!

 

Det er deg om det, men det er ikke bare hensynet til at det ufødte barnet vokser opp uten sin biologiske far, for når det blir født så har det en mor, en søster/bror, onkler og tanter i haugevis, tantebarn besteforeldre og oldeforeldre osv...skal jeg ta abort fordi faren ikke vil ha oss? Den er et argument som faller på stengrunn synes jeg  Det blir nemlig folk av barn selv om de vokser opp uten sin far, og hvem vet, kanskje han tar til vett og tar kontakt med sine barn, ikke vet jeg men jeg tar ikke abort kun fordi barnet da vil måtte vokse opp uten sin far-Det holder ikke!

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal beholde. Jeg ble mor da jeg var 20 og 21 år gammel. Samme far, men det ble slutt mellom meg og bf. Jeg tok utdannelse på høyskolen mens jeg var alene med to små barn, hvor det ene barnet i tillegg er psykisk utviklingshemmet. Far stilte opp her da, men han har reise jobb så er ofte borte i 3-4 uker om gangen.

Jeg klarte meg utmerket gjennom studiene, det var tøft til tider men verdt det:)

 

Jeg ønsker deg lykke til, dette klarer du helt fint:)

 

Anonymous poster hash: 1cf4b...d9a

[Anonym bruker]

Dette minner meg om ansvarsfraskrivelse. Du kan faktisk velge at et av to barn ikke skal oppleve sorgen over å ikke ha en far. Så vet du det

 

Anonymous poster hash: 02a17...2bf

 

Seriøst? Det er jo nettopp ansvar HI her tar!

 

Den eneste som her driver ansvarsfraskrivelse er den komplett uansvarlige faren som er så umoden at han så lett velger bort sine barn.

 

HI, derimot, tar følgene av at et barn er blitt skapt, og hun har stor nok plass i hjertet til å elske dette barnet og ønske seg dette barnet selv om det ikke er et barn hun planla.

 

Jeg er for selvbestemt abort. Men jeg synes man skal respektere de som faktisk tar på seg ansvaret og til og med greier å snu om og glede seg til et uplanlagt i en slik situasjon som HI befinner seg i.

 

Om det er noen du bør mene driver ansvarsfraskrivelse så er det han som ikke tar på seg noe helst ansvar for barn han allerede har skapt!

 

HI har tydeligvis mer enn nok kjærlighet til barna sine, hun har en ordnet tilværelse - og det er det viktigste.

 

HI blir en god mor, det er jeg overbevist om - nettopp fordi hun tar dette valget så bevisst

 

Anonymous poster hash: a4c62...2a4

[Anonym bruker]

Ønsker deg lykke til, og gratulerer! Selv om du hadde tatt abort og fikk et nytt barn med en annen senere er det jo ingen garanti for at det barnet får en pappa heller, er det noe jeg har lært her inne så er det at ting skjer! Du er gravid NÅ og barnet er ønsket, i hvert fall av mamma'n sin, og det synes jeg holder så lenge du har det meste på plass for å kunne ta deg av det. Jeg er sikkert litt farget av at jeg selv ble alenemor første gang jeg fikk barn, men uansett heier jeg på deg og babyen Min barnefar kom inn i bildet igjen når barnet var syv år, nå har de i det minste et forhold, så selv det kan jo forandre seg etter hvert.

Anonymous poster hash: c7c2f...9dd

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal beholde. Jeg ble mor da jeg var 20 og 21 år gammel. Samme far, men det ble slutt mellom meg og bf. Jeg tok utdannelse på høyskolen mens jeg var alene med to små barn, hvor det ene barnet i tillegg er psykisk utviklingshemmet. Far stilte opp her da, men han har reise jobb så er ofte borte i 3-4 uker om gangen.

Jeg klarte meg utmerket gjennom studiene, det var tøft til tider men verdt det:)

 

Jeg ønsker deg lykke til, dette klarer du helt fint:)

 

Anonymous poster hash: 1cf4b...d9a

Tusen takk for gode ord og støtte kjære deg. Har ingenting annet enn respekt for deg som klarte deg igjennom studier og det å være alene med sykt barn. Jeg tar det til meg at du sier det er tøft men verdt det!

Det eneste som er sikkert og visst at det blir aldri som man planlegger, livet endrer seg og jeg startet å stifte en familie sammen med min eksmann da vi var gift og i arbeid begge to.

 

Så endrer ting seg, det blir feil for meg å ta abort fordi pappan til barna ikke vil ha oss. Det jeg har erfart at det er bedre å være alene og ha det godt enn å være sammen med barnefar og at både jeg og min førstefødte hadde det aldeles forferdelig og gråt av fortvilelse over at jeg og han krangla hveeer dag..

 

Jeg og barnet mitt har det godt nå,trygt, stabilt, nå er vi alene og vi har det fint isammen, det er mye latter, gleder og selvsagt tøffe perioder men myye bedre enn det var før da jeg og barnefaren kranglet daglig og gled vekk fra hverandre. 

 

Anonymous poster hash: 2a66b...a41