angrer på at jeg beholdte

[Anonym bruker]

er det noen som har angret på at de beholdt ungen mens de var gravide?

har dere angret i ettertid når ungen kom til verden?

 

Anonymous poster hash: e8759...38b

[Bananahammock]

Ja og av og til. Jeg vurderte å adoptere bort babyen min, både mens jeg var gravid og en stund etter fødselen. Det gikk heldigvis over. Innimellom har jeg enda lyst til å gi han enveisbillett til Afrika (hehe), men jeg elsker han over alt på jord. Han er 4 år og helskjønn.

 

Du har kanskje et snev av svangerskapsdepresjon? Pass deg i hvert fall for fødselsdepresjon, det er skumle greier. Snakk med jordmor, det kan hjelpe masse

 

Du er ikke alene. Send meg gjerne pm!

[dorri]

Ja jeg angret fra jeg var 15 uker på vei. Hadde et helvetes svangerskap med depresjon, selvmordstanker og angst. Jeg trodde jeg skulle få et forhold til babyen i magen ettersom magen vokste. Det gjorde jeg ikke. Jeg angret bare mer og mer ettersom ukene og mnd gikk.

Jeg var 100 %åpen om dette til familie og venner. Fikk masse hjelp hos helsestasjon og helsestasjonpsykolog. Alt bare svevde og jeg trodde jeg trodde livet var over. Jeg trodde livet ikke var verdt å leve med barn.

 

Mye av tenkene kom av at jeg var i et forhold der mannen ikke ville ha babyen. Han engasjerte seg ikke i svangerskapet og forandret jeg mye. I ettertid viser det seg at han var inne i en kjempe depresjon han også. Han ville ikke ha barn!

 

Da babyen ble født, i det sekundet de la henne på brystet mitt ble alt helt riktig. Kjærligheten var der og det føltes ut som hun hadde vært der for alltid. Det var herlig!

 

Jeg lover deg du har masse å glede deg til. Det er bare så super vanskelig å vite det på forhånd. Den kjærligheten du får til ungen din, den er så sterk som du aldri trodde du kunne elske et menneske. Den følelsen er bare helt herlig.

 

Ta gjerne kontakt i innboksen om du trenger å snakke litt. Og få ut følelsene dine. Jeg lover deg, jeg forstår hvordan du har det. Jeg har vært der selv. Jeg vet hvordan det er å gå å grue seg til å bli mor.

Det er et sant helvete. Men jeg lover deg, det blir helt fantastisk etterhvert. Du må bare møte den lille krabaten først:-)

 

Sender deg en gooood klem:-) lykke til!

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg beundrer dere sterke kvinner som er modige nok til å stå frem med deres historier! Takk!

Anonymous poster hash: 87639...981

[Anonym bruker]

Jeg angret ikke mens jeg var gravid, hadde et forholdsvis lett svangerskap og ingen evne til å forestille meg hvordan det kom til å bli.

 

Men etter at babyen var født har jeg derimot angret mange ganger mens jeg satt og ammet natten gjennom og gråt mine ikke så veldig modige tårer over baby som aldri ville sove. Tror jeg hadde en fødselsdepresjon også.

 

Det gikk over da.

Anonymous poster hash: c1178...2de

[me_87]

De tre første månendene angret jeg endel ja.

Var alenemamma med kolikkbaby som skreik dag og natt i tre måneder,å itellegg hadde jeg alvorlig fødelsdepresjon å ingen morsfølese for han.

Men så fort jeg ble "frisk" så har jeg aldri angret nei

[Anonym bruker]

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort  

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

Anonymous poster hash: e8912...a63

[dorri]

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

Hei

 

Skjønner at dette er vanselig, og at det er kjipt å bli gravid etter bare tre mnd med ny kjæreste.

Men ofte har man jo en magefølelse på hvordan den nye kjæresten er. Jeg tror det er viktig at dere snakker sammen, om alle de kjipe tingene som dere kanskje ikke har opplevd enda. Få klarhet i hvem han er, hvordan han vil takle at deg når du blir ett hormontroll og hvordan han vil være som pappa.

 

Abort er en forferdelig vanskelig avgjørelse. Og den skal tenkes nøye igjennom. Noen takler en abort bedre enn andre. Noen angrer resten av livet, noen tenker ikke så mye på det i etterkant. Men hunsk det er du som bestemmer. Det er du som må føle på det, og tenke igjennom det å bli tobarnsmor. Worst case scenario alene med to. Hvor gammel er barnet du har fra før? Noen ganger kan det hjelpe å snakke med en helt objektiv person. En som kan se ting helt utenifra. Kanskje du skal ta kontakt med helsestasjonen? De kan hjelpe deg å komme i kontakt med noen som du kan snakke med i forhold til dette. 

 

Dette svaret var kanskje ikke til så mye hjelp, men ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

 

Jeg var og i samme situasjon! Traff kjæresten i desember i fjor, vi ble ikke kjærester offisielt før i april i år. I August testet jeg positivt. Hjelp, da hadde vi IKKE vært sammen lenge! Jeg er nå 17 uker på vei Vi beholdt. Han gleder seg til å bli pappa. Jeg har et barn fra før. Ingen har sålangt dømt oss for å få barn sammen tidlig. Ingen forhold har garantier! Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

[Anonym bruker]

Hvis du fortsetter å angre så burde du vurdere å gi det til en familie som ønsker og trenger det.

Anonymous poster hash: b8f36...10e

[Anonym bruker]

Å angre under graviditeten og rett etter fødselen er vel ikke helt uvanlig. Det går over :-) 

Anonymous poster hash: 91554...8a2

[Mandala]

 

Å angre under graviditeten og rett etter fødselen er vel ikke helt uvanlig. Det går over :-) 

 

Anonymous poster hash: 91554...8a2

 

 

Signerer denne jeg. Jeg har angret mye under graviditetene. Og bittelitt etter fødsel Men det går over. Når jeg føler at jeg angrer nå, så vet jeg at den følelsen ikke er på ekte. Det er bare en streifende tanke fordi jeg er sliten eller lei. Men å angre helt på ordentlig, det gjorde jeg bare under graviditetene og kanskje såvidt i begynnelsen når barna var babyer. 

[Anonym bruker]

 

Hvis du fortsetter å angre så burde du vurdere å gi det til en familie som ønsker og trenger det.

 

Anonymous poster hash: b8f36...10e

 

Ufrivillig barnløs, eller frivillig dum?

 

Anonymous poster hash: 27308...09e

[MrsMilla]

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

Hei!

 

Jeg og mannen min ble planlagt gravide etter tre uker for elleve år siden. Det gikk kjempebra, og det er herlig å være forelsket når man er høygravid! Sånn sett er det ikke nødvendigvis krise at dere ikke kjenner hverandre ut og inn enda. Det viktigste er at dere absolutt vil, og vet hvor dere har hverandre - så på tide å bli godt kjent :-)

 

samtidig vil jeg nevne at vi er i samme situasjon nå mtp å bli uplanlagt gravide... litt annen setting siden vi har tre barn fra før, men den siste her planla seg selv uten å spørre oss haha.

Vi har vurdert abort de første dagene da timingen er helt elendig - men skjønte innen få dager (kanskje hele tida) at jeg ikke er i stand til å ta bort et embryo om det er aldri så lite - jeg er fortsatt mor til det lille livet.

 

Jada, verden ble ikke helt det vi hadde planlagt nå framover, men nå velger vi å tilpasse oss at enda en liten en vil inn i familien og gjøre det beste av situasjonen. Dessuten vet vi at det kommer jo til å gå bra til slutt om man bestemmer seg for det! Får heller forberede seg på en litt tøff ferd og satse på at vi kommer til å være sjeleglade for at det ble slik på sikt :-)

Kjenner jeg allerede gleder meg litt også allerede....

[MrsMilla]

 

Å angre under graviditeten og rett etter fødselen er vel ikke helt uvanlig. Det går over :-) 

 

Anonymous poster hash: 91554...8a2

 

Tipper denne følelsen i mange tilfeller også er hormoner :-)

[MrsMilla]

 

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

 

Jeg var og i samme situasjon! Traff kjæresten i desember i fjor, vi ble ikke kjærester offisielt før i april i år. I August testet jeg positivt. Hjelp, da hadde vi IKKE vært sammen lenge! Jeg er nå 17 uker på vei Vi beholdt. Han gleder seg til å bli pappa. Jeg har et barn fra før. Ingen har sålangt dømt oss for å få barn sammen tidlig. Ingen forhold har garantier! Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

 

Må bare nevne at vi ble foreldre tidlig i forholdet som dere, forsåvidt planlagt, og "alle" mente det var altfor tidlig og risikabelt og alle grusomme ting.

Vi har nå vært sammen i elleve år, har tre barn, gifte med hus og bil, jobber begge med noe vi liker og elsker hverandre!

 

Du skal se dere får et fantastisk liv sammen!

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

 

Jeg var og i samme situasjon! Traff kjæresten i desember i fjor, vi ble ikke kjærester offisielt før i april i år. I August testet jeg positivt. Hjelp, da hadde vi IKKE vært sammen lenge! Jeg er nå 17 uker på vei Vi beholdt. Han gleder seg til å bli pappa. Jeg har et barn fra før. Ingen har sålangt dømt oss for å få barn sammen tidlig. Ingen forhold har garantier! Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

 

Må bare nevne at vi ble foreldre tidlig i forholdet som dere, forsåvidt planlagt, og "alle" mente det var altfor tidlig og risikabelt og alle grusomme ting.

Vi har nå vært sammen i elleve år, har tre barn, gifte med hus og bil, jobber begge med noe vi liker og elsker hverandre!

 

Du skal se dere får et fantastisk liv sammen!

 

 

Så koselig å høre <3 Veit du, selv om vi ikke har vært sammen lenge har min kjæreste sagt at han vil være sammen med meg for alltid. Kan faktisk se for meg å gifte meg med han om noen år Han er en fantastisk stepappa og jeg vet han blir en flink pappa for gutten eller jenta som kommer til verden i april. Jeg tenker innimellom for meg selv om jeg er gal som velger å få barn med en mann jeg ikke engang kjente for et år siden..  

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

[Gjest Anybody]

Angrer aldri på barnet jeg nå har, men jeg syntes tidvis det er beintøft!

 

Jeg var på en rosa sky hele graviditeten, så da jeg fødte og jeg skjønte hva det innebar å være mamma fallt jeg hardt!

 

Jeg hadde en sorg over at mitt gamle spontane liv var over, je var enste av vennene med barn. Jeg var alene. Livet var tungt og jeg var ensom.

 

Jeg elsket datteren min fra starten, men forelsket ble jeg vel aldri helt.

 

Jeg trenger egentid g voksentid i blant. Pappaen hennes har henne litt mer enn annenhver helg. Og da savner jeg henne når jeg får henne igjen, men jeg koser meg også og nyter egentid.

 

Jeg blir nok aldri en slik mor som sier "livet hadde ikke mening før jeg fikk barn" for mitt liv hadde mening før jeg fikk barn. Jeg er glad jeg fikk barn, men jeg er vel såpass avhengig av å fungere på flere plan enn mammaplan at jeg ikke har problemer med å innrømme tiden uten barn også er deilig.

 

Som sagt elsker mitt barn og å tilbringe tid med henne, hun kommer først. Men jeg kommer ganske så langt opp jeg også. Fungerer ikke jeg fungerer jo ikke noe.

 

Så å være med barn hele tiden og bare være mamma er ikke toppen av lykke for meg.

 

Derimot å ha en datter, som jeg får følge opp å være mammaen tid samtidig som jeg får lov til å være Juliea også - det er toppen av lykke for meg.

 

Lykke lykke til!!

[MrsMilla]

 

 

 

 

Jeg står litt i sitausjonen om jeg skal beholde eller ikke nå. Har et barn fra før, men med en annen mann. Har bare vært sammen med kjæresten min 3 mnd. Jeg har brukt prevensjon (p-piller) men nå er jeg altså gravid.. ikke fått bekreftet av lege, men tatt positiv test.

 

Har aldri tatt abort, og hadde aldri lyst til det heller.. han er klar for å bli med på det jeg vil gjøre- men jeg tror ikke han oppriktig er helt klar for å få barn. Selv om jeg tror at han ville vært der for meg. 

 

Vi har plassen, stor bil og alt vi trenger- men det er noe med å bare ha vært sammen 3 mnd og ønsket om at vårt barn skal få oppleve å ha mamma og pappa sammen.. ikke at de går fra hverandre fordi de ikke kjente hverandre godt nok. Vil heller ikke bli dømt av andre for at vi får barn sammen så fort. 

 

Kjipt situasjon.. har hatt spontanabort før og håper nesten litt på at kroppen skal "ordne" dette selv.. vil ikke ta abort

 

Jeg angrer ikke på datteren min, jeg elsker henne over alt i verden- men jeg skulle ønske at jeg hadde kjent BF lenger og gjort ting litt mer riktig. Så kanskje jeg hadde vært sammen med pappaen hennes. Synes det er forferdelig slitsomt med å dele på et barn og forholde meg til en x sånn..

 

Ikke HI. 

 

Anonymous poster hash: e8912...a63

 

 

Jeg var og i samme situasjon! Traff kjæresten i desember i fjor, vi ble ikke kjærester offisielt før i april i år. I August testet jeg positivt. Hjelp, da hadde vi IKKE vært sammen lenge! Jeg er nå 17 uker på vei Vi beholdt. Han gleder seg til å bli pappa. Jeg har et barn fra før. Ingen har sålangt dømt oss for å få barn sammen tidlig. Ingen forhold har garantier! Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

 

Må bare nevne at vi ble foreldre tidlig i forholdet som dere, forsåvidt planlagt, og "alle" mente det var altfor tidlig og risikabelt og alle grusomme ting.

Vi har nå vært sammen i elleve år, har tre barn, gifte med hus og bil, jobber begge med noe vi liker og elsker hverandre!

 

Du skal se dere får et fantastisk liv sammen!

 

 

Så koselig å høre <3 Veit du, selv om vi ikke har vært sammen lenge har min kjæreste sagt at han vil være sammen med meg for alltid. Kan faktisk se for meg å gifte meg med han om noen år Han er en fantastisk stepappa og jeg vet han blir en flink pappa for gutten eller jenta som kommer til verden i april. Jeg tenker innimellom for meg selv om jeg er gal som velger å få barn med en mann jeg ikke engang kjente for et år siden..

 

Anonymous poster hash: 31c8b...7a1

 

Sånn var det med oss også! :-)

 

Det er ikke alle familier som starter etter boka. Noen starter litt bedre :-)

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid etter 6 mnd. Jeg trodde det skulle gå bra, selv om det var tidlig.

Utrolig naivt selvfølgelig.

 

Vi er i dag ikke sammen, og bor på hver sin side av landet.

Anonymous poster hash: 52cee...e18

[Caprica]

De første seks ukene gråt babyen så å si non stop farvel ettermiddag til utpå morgenkvisten.

Bysset og Bysset og ingenting hjalp. Måtte legge i fra meg ungen av og til og bare gå i et annet rom, hatet henne nesten og ønsket av og til at vi hadde vært fornøyd med familien som den var.

Heldigvis ble ting raskt bedre etter 8 uker og nå er hun en solstråle som beriker livet til alle i familien.

Hadde en forståelsesfull helsesøster som sa at "Av og til har man jo lyst til å slenge ungen i veggen!". :-)