Til dere som tilgir utroskap?!

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere å stole på mannen etterpå? Uansett om dere har barn sammen eller ikke? 

 

Takk for svar! 

Anonymous poster hash: f37dc...616

[Anonym bruker]

Det er mer et valg enn en følelse. Jeg har valgt å stole på han, til det motsatte igjen er bevist. Dersom han driter seg ut igjen tror jeg ikke det er grunnlag for mer tillit. Det tror jeg også han vet. og... dersom han gjør det igjen så er det forferdelig trist for meg, men kanskje verre for han... Omtrent sånn tenker jeg..

Anonymous poster hash: 8a9bf...043

[Anonym bruker]

 

Det er mer et valg enn en følelse. Jeg har valgt å stole på han, til det motsatte igjen er bevist. Dersom han driter seg ut igjen tror jeg ikke det er grunnlag for mer tillit. Det tror jeg også han vet. og... dersom han gjør det igjen så er det forferdelig trist for meg, men kanskje verre for han... Omtrent sånn tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 8a9bf...043

 

Tusen takk for svar.    Men var det ikke et tøft valg, med tanke på å tilgi? Slapper man av i tiden etterpå da? Vet det er fra person til person. 

 

Anonymous poster hash: f37dc...616

[Anonym bruker]

Det tok litt tid før jeg slappet av. Vi hadde en ganske lang periode hvor jeg var ganske sjalu, sjekket telefonen hans en del, og stilte tusen spørsmål når han skulle ut på noe. Var skikkelig sur rett og slett, og veldig ustabil i humøret. Begynte lett å grine, og følte meg som verdens dårligste person. Men, så ble jeg på en måte plutselig forbanna... Ikke søren om han skulle få lov til å redusere meg til en sånn person. Jeg er sterk og selvstendig, og vil ikke være en naggende, masete, sjalu, usikker og redd person. Det er ikke godt for meg... Så.. på et tidspunkt måtte jeg velge.. Vil jeg leve med han, fullt og helt, eller vil jeg bryte opp... Jeg valgte å leve med han, fullt og helt, og det innebar at jeg må gå ut fra at han har lært.. Jeg må stole på han. Før kunne jeg ofte tenke, "men, jeg vet jo ikke.. hva hvis... hvor ydmykende ville det ikke føles hvis jeg satt her hjemme og stolte på en som rundlurer meg og knuller andre.. igjen"... Men... nei, jeg vet ikke hvorfor, men nå er det borte. Det er på en måte hans tap. Det hjelper meg nok en del at jeg følte så kjapt på meg at det var noe, og han krøp til korset  når jeg konfronterte han.  Egentlig fikk jeg vel litt sjokk da han innrømmet det, fordi jeg håpet og egentlig trodde at magefølelsen min spilte meg et puss...

 

men, jeg føler meg i hvert fall rimelig trygg på at jeg vil føle det på meg igjen dersom det skulle skje igjen... og.. mest av alt tror jeg ikke det vil skje igjen. Han er en god mann, som mener godt og som elsker meg. Det føler jeg meg trygg på nå. Han gjør alt det rette for å bekrefte meg og trygge meg på at han er her for meg og ingen annen, og at han virkelig vil ha meg i sitt liv... Det hjelper nok. Han har grått en god del, nesten mer enn jeg har gjort, og han har gitt meg passord til alt i livet sitt.. Han sier han ikke har noe å skjule nå, derfor skjuler han ingenting... Men, jeg sjekker altså ikke lenger..

 

hmm... vanskelig å forklare dette kjenner jeg, men det er som jeg skrev i første innlegg mer et bevisst valg enn en følelse..

 

Vet ikke om svaret mitt hjelper deg noe..

Anonymous poster hash: 8a9bf...043

[Anonym bruker]

 

Det tok litt tid før jeg slappet av. Vi hadde en ganske lang periode hvor jeg var ganske sjalu, sjekket telefonen hans en del, og stilte tusen spørsmål når han skulle ut på noe. Var skikkelig sur rett og slett, og veldig ustabil i humøret. Begynte lett å grine, og følte meg som verdens dårligste person. Men, så ble jeg på en måte plutselig forbanna... Ikke søren om han skulle få lov til å redusere meg til en sånn person. Jeg er sterk og selvstendig, og vil ikke være en naggende, masete, sjalu, usikker og redd person. Det er ikke godt for meg... Så.. på et tidspunkt måtte jeg velge.. Vil jeg leve med han, fullt og helt, eller vil jeg bryte opp... Jeg valgte å leve med han, fullt og helt, og det innebar at jeg må gå ut fra at han har lært.. Jeg må stole på han. Før kunne jeg ofte tenke, "men, jeg vet jo ikke.. hva hvis... hvor ydmykende ville det ikke føles hvis jeg satt her hjemme og stolte på en som rundlurer meg og knuller andre.. igjen"... Men... nei, jeg vet ikke hvorfor, men nå er det borte. Det er på en måte hans tap. Det hjelper meg nok en del at jeg følte så kjapt på meg at det var noe, og han krøp til korset når jeg konfronterte han. Egentlig fikk jeg vel litt sjokk da han innrømmet det, fordi jeg håpet og egentlig trodde at magefølelsen min spilte meg et puss...

 

men, jeg føler meg i hvert fall rimelig trygg på at jeg vil føle det på meg igjen dersom det skulle skje igjen... og.. mest av alt tror jeg ikke det vil skje igjen. Han er en god mann, som mener godt og som elsker meg. Det føler jeg meg trygg på nå. Han gjør alt det rette for å bekrefte meg og trygge meg på at han er her for meg og ingen annen, og at han virkelig vil ha meg i sitt liv... Det hjelper nok. Han har grått en god del, nesten mer enn jeg har gjort, og han har gitt meg passord til alt i livet sitt.. Han sier han ikke har noe å skjule nå, derfor skjuler han ingenting... Men, jeg sjekker altså ikke lenger..

 

hmm... vanskelig å forklare dette kjenner jeg, men det er som jeg skrev i første innlegg mer et bevisst valg enn en følelse..

 

Vet ikke om svaret mitt hjelper deg noe..

 

Anonymous poster hash: 8a9bf...043

 

For et utrolig bra svar!!

Hvis jeg noen gang opplever det skal jeg og prøve å tenke "ikke f om han skal få gjøre meg til en redd usikker aggressiv person!"

 

Og ps: du er sterk som har klart å tilgi og gå videre! Håper han fortsetter å vise seg fortjent din tillit:)

 

Klem

 

 

Anonymous poster hash: fbc09...3ed

[2005&2010]

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i hun over, som sier at det er valg man må ta. Tøft i begynnelsen, det tar tid, man må få lov å bruke tid på være usikker og tenke over hva man føler og kjenne på følelser osv. Så må man etterhvert gjøre noen valg: hva slags forhold man vil ha, hvis man har valgt å fortsette. Det er ikke noe godt å være den kontrollerende, usikre "bitchen" som må vite alt og sjekke alt. De er en veldig begrensende rolle å ha.

 

Anonymous poster hash: 5e963...4ec

[Anonym bruker]

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men tenker det er lettere og tilgi en ons eller en fast elsker over tid der det kanskje er følelser. 

Når alt kommer til alt så er det jo et valg man må ta, klarer DU å leve med det eller ikke?

 

Så vi er nok alle forskjellige.

 

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

[Anonym bruker]

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

[Anonym bruker]

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Men du velger fortsatt å leve med han,hvorfor det?

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

[Anonym bruker]

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

 

 

 

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

[Anonym bruker]

 

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

 

 

 

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Hva med familiemedlemmer?har du ingen venner?

Nå fikk jeg vondt av deg...

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

[2005&2010]

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Huff, dette var trist å lese:-( som jeg skrev så spørs det mye om hvordan den som er utro er. Og mannen din har jo ikke lært noen ting!

Du fortjener så mye bedre.

Hadde jeg funnet ut dette om mannen min så hadde jeg kasta han ut, du kan ikke leve sånn:-(

 

Etter mannen min var utro, så la han seg helt flat. Vi bytta tilogmed mobilene er periode for å bevise han ikke hadde noe å skjule. Jeg kjenner jo også henne dama han lå med, og fikk pratet med henne. Og at hun og angra som en hund hjalp mye. Men har ikke kontakt med henne idag, hadde jeg aldri klart.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

 

 

 

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Hva med familiemedlemmer?har du ingen venner?

Nå fikk jeg vondt av deg...

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

 

 

 

Nei, har ingen familie eller nære venner å prate med, så sitter her og prøver å være sterk og jobbe med følelsene mine helt alene. Noe som er veldig tungt. Ventetid hos psykolog her er på flere måneder. Har veldig lyst til å ta det opp med ham og si at jeg VET at han har løyet til meg og til alle andre, men orker ikke.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi  og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

 

 

 

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Hva med familiemedlemmer?har du ingen venner?

Nå fikk jeg vondt av deg...

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

 

 

 

Nei, har ingen familie eller nære venner å prate med, så sitter her og prøver å være sterk og jobbe med følelsene mine helt alene. Noe som er veldig tungt. Ventetid hos psykolog her er på flere måneder. Har veldig lyst til å ta det opp med ham og si at jeg VET at han har løyet til meg og til alle andre, men orker ikke.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

 

Nå må du lete dypt i deg selv. Og finne frem styrken du ikke ante du hadde!

Du kan ikke ha det sånn som dette! Start et nytt liv for deg og barna. (hvis dere har barn). Det vil bli tungt! Men du viser da både deg selv og barna at du ikke aksepterer å ha det sånn som dette. TA GREP OM LIVET DITT! Ingen andre gjør det. Bruk oss her inne for alt vi er verdt!

 

Anonymous poster hash: 9e4ce...874

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

 

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

 

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Hva med familiemedlemmer?har du ingen venner?

Nå fikk jeg vondt av deg...

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

 

Nei, har ingen familie eller nære venner å prate med, så sitter her og prøver å være sterk og jobbe med følelsene mine helt alene. Noe som er veldig tungt. Ventetid hos psykolog her er på flere måneder. Har veldig lyst til å ta det opp med ham og si at jeg VET at han har løyet til meg og til alle andre, men orker ikke.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Nå må du lete dypt i deg selv. Og finne frem styrken du ikke ante du hadde!

Du kan ikke ha det sånn som dette! Start et nytt liv for deg og barna. (hvis dere har barn). Det vil bli tungt! Men du viser da både deg selv og barna at du ikke aksepterer å ha det sånn som dette. TA GREP OM LIVET DITT! Ingen andre gjør det. Bruk oss her inne for alt vi er verdt!

 

Anonymous poster hash: 9e4ce...874

Har barn sammen og jeg har barn fra før. Har vært alene med barn i mange år og synes nåværende tilværelse er hakket bedre enn livet alene med barna.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vet ikke helt, men det er et valg man bare må ta. Spørs jo mye ann på hvordan den som var utro er.

Mannen min angra som en hund (ons i fylla) og var/er villig til å gjøre alt for at ting skal bli "normalt" igjen.

Nå er det 10mnd siden dette skjedde og jeg stoler på han. Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil reagere hvis han vil ut på byn med gutta igjen bli. Kommer jo sikkert til å tenke litt.

 

Men man må tenkte postitivt og håpe at personen har lært av sin feil.

 

En annen tanke jeg også har tenkt, er at ting kunne vært såå mye verre. Vi er friske, har 2 friske barn og har levd sammen i

over 10 år. Er så mye annet som kunne skjedd.

 

Kan nevne at driter han seg ut igjen, så er det over og ut. Og tanke på det sjokket og depresjonen han fikk av dette "valget" så vet jeg at han har lært.

Jeg tok valget om å tilgi og stole på mannen. Som lovet at det aldri skulle skje igjen. Men han presterte å fortsette et KJÆRLIGHETSforhold med denne dama i godt over 1 måned etterpå, helt til et par kompiser som visste om det hele tok en alvorsprat med ham og forklarte hva han hadde å miste hjemme. Jeg fant ikke det ut før lenge etterpå, etter at vi har vært i familieterapi og fått livet på stell igjen. Så nå er jeg likegyldig til alt egentlig, siden jeg vet at hans ord ikke er verdt fem flate øre, han presterte å lyve til meg, familien sin, familieterapeuten og påstod at det hele var ONS, en "tabbe" som skjedde plutselig. Dette første tilfelle av utroskap var nøye planlagt, de sms-et og ringte hverandre om natta flere dager før det skjedde, og han hadde tett kontakt med henne i ca 1 måned etter denne gangen han innrømmet. Jeg er blitt så ødelagt av det hele at jeg ikke orker å grave dypere. Vet bare at han nå avsluttet det hele for en stund siden, hovedsakelig fordi hun ikke lenger er interessert i ham, og det er greit nok for meg i min situasjon.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Ikke ok. Du bør gå fra han. Han drar deg NED!!

 

Anonymous poster hash: 48d38...e3d

Og ha henne som stemor til mine barn? Nei takk. Dette er en dame som ikke har egne barn selv og som er en av de siste jeg vil skal ha ansvar for barna mine. Har allerede tatt valget om å bli, driver bare og fundere på om jeg virkelig har gjort så mye galt her i livet at en som er far til mine barn og bor under samme tak med meg ønsker å såre meg så mye. Det verste er at jeg har absolutt ingen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Hva med familiemedlemmer?har du ingen venner?

Nå fikk jeg vondt av deg...

 

Anonymous poster hash: 99741...6f4

Nei, har ingen familie eller nære venner å prate med, så sitter her og prøver å være sterk og jobbe med følelsene mine helt alene. Noe som er veldig tungt. Ventetid hos psykolog her er på flere måneder. Har veldig lyst til å ta det opp med ham og si at jeg VET at han har løyet til meg og til alle andre, men orker ikke.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Nå må du lete dypt i deg selv. Og finne frem styrken du ikke ante du hadde!

Du kan ikke ha det sånn som dette! Start et nytt liv for deg og barna. (hvis dere har barn). Det vil bli tungt! Men du viser da både deg selv og barna at du ikke aksepterer å ha det sånn som dette. TA GREP OM LIVET DITT! Ingen andre gjør det. Bruk oss her inne for alt vi er verdt!

 

Anonymous poster hash: 9e4ce...874

Har barn sammen og jeg har barn fra før. Har vært alene med barn i mange år og synes nåværende tilværelse er hakket bedre enn livet alene med barna.

 

Anonymous poster hash: c13e9...287

Hvor bor du? Kanskje noen her har hjerterom til en ekstra venn?

 

Anonymous poster hash: 352b7...a87

[Anonym bruker]

Veit ikke om jeg skal kalle mannen utro, men han har sendt meld med andre, og jeg klarer ikke enda og stole på han, og han har gjordt det flere ganger, men veit han ikke møtte dem. Er 3 år siden nå. Vil ikke være uten han, men syns ikke han har hatt grunn til og gjøre det.

 

Anonymous poster hash: bb881...0a9