Lei av å være hjemme med baby - tabufølelse?

[lilletrillekruspersille]

Tror overskriften sier sitt  

 

Jeg er av den oppfatning av at det er lite her i verden som bør være tabu, at det skal være lov å være seg selv, tro eller ikke tro hva en selv vil. Jeg synes Kardemommeloven, "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil", er en helt kurant leveregel. Likevel har jeg kjent på noen følelser i det siste som jeg kjenner er vanskelig å innrømme at jeg har, og når jeg har sagt det høyt får jeg så fryktelig dårlig samvittighet, ergo jeg kjenner at følelsen av å være lei av å gå hjemme med babyen min er litt tabu. 

Dette har plaget meg litt i det siste, så nå lurer jeg på hva dere andre damer synes? 

 

(For å holde meg tro til den oppfatning av at lite bør være tabu, signerer jeg ikke anonymt, så jeg ber om dere som kanskje vet hvem jeg er om å ikke bruke dette mot meg i andre sammenhenger.) Jeg tror jeg er en god mamma tross dette.. 

[☆☆☆]

Synes også dagane gjekk langsomt i permisjonen, det vart mykje det same som skjedde kvar dag.

 

Det var både godt og vemodig å kome seg i arbeid att etterpå.

[Anonym bruker]

det burde jo ikke være tabu... jeg forstår godt at mange kan tenke slik som deg, og det burde være lov å si det høyt. Du er jo en like god mor likevel. Selv ELSKER jeg å være i permisjon, kunne gjerne vært i mammaperm i årevis.. men vi er med på mange aktiviteter og jeg kjenner flere som er ute i permisjon, hadde det ikke vært for det, kan det godt hende det hadde blitt drygt. 

Anonymous poster hash: 37c3f...a8b

[2010 Mammaen]

Det er fullt lovlig å ha det sånn og å si det uten å være anonym! Jeg hadde det også sånn når jeg var hjemme med storebror og jeg har egentlig aldri lagt skjul på det! Om det er tabu så har jeg aldri brydd meg og jeg sa det både da og senere at jeg nok ikke er skapt for barselpermisjon og å være hjemme med en baby... Husker så utrolig godt de første lunsjene i kantinen, der jeg kunne bruke en halv time på å spise i ro og fred og snakke med voksne mennesker om jobb-ting! Ahhh den følelsen husker jeg ennå Det var så utrolig deilig! Det var også deilig å reise litt bort med jobben og overnatte og kjenne på savnet av babyen! Det var også en sånn god-vond opplevelse. Men det var mest en frihetsfølelse.

 

Denne gangen har jeg funnet litt mer roen, men nå har jeg en baby som har vært så mye syk (og/eller plaget) at kunne jeg kommet meg ut av denne situasjonen og latt pappaen være hjemme ville jeg gjort det, men jeg fullammer babyen fremdeles (så og si) og babyen tar ikke flaske så det er egentlig ikke noe alternativ... Men det er litt annerledes likevel for det er mer denne vanskelige situasjonen jeg vil ut av og ikke permisjonen og babytilværelsen.

[Anonym bruker]

Jeg føler det faktisk helt motsatt. Jeg stortrives hjemme sammen min sønn på snart 8 mnd. Skal også ha ulønnet permisjon en periode slik at jeg er hjemme til han er 1,5 år.

Men, jeg får stadig spørsmål om jeg ikke snart er lei eller kommentarer som: " det blir jo sikkert herlig for deg å starte i jobb igjen, man går jo glipp av alt som skjer når man bare er hjemme med baby".

Er sikkert store forskjeller utifra hvilke "miljø" man tilhører ift hva som er forventet og akseptert.

 

Det er synd det er så mange meninger om hva vi mødre burde føle og like. Noen trives hjemme med baby, andre ikke. Vi er da ulike personer selv om vi er mødre

 

 

Anonymous poster hash: 81a25...636

[lilletrillekruspersille]

Jeg føler det faktisk helt motsatt. Jeg stortrives hjemme sammen min sønn på snart 8 mnd. Skal også ha ulønnet permisjon en periode slik at jeg er hjemme til han er 1,5 år.

Men, jeg får stadig spørsmål om jeg ikke snart er lei eller kommentarer som: " det blir jo sikkert herlig for deg å starte i jobb igjen, man går jo glipp av alt som skjer når man bare er hjemme med baby".

Er sikkert store forskjeller utifra hvilke "miljø" man tilhører ift hva som er forventet og akseptert.

 

Det er synd det er så mange meninger om hva vi mødre burde føle og like. Noen trives hjemme med baby, andre ikke. Vi er da ulike personer selv om vi er mødre

 

 

Anonymous poster hash: 81a25...636

Så herlig! Jeg misunner deg litt Når det er sagt, så er det ikke det at jeg har det så veldig forferdelig. Jeg har, i mine øyne verdens herligste lille jente og jeg koser meg som mamma, men dagene blir ofte fryktelig lange og ensformige. Jeg falt mellom to stoler på HS-stasjonen så det ble ingen barselgruppe på meg, og har ikke så mange venninner som har barn. Jeg har forsøkt å kompansere for dette med å melde meg på aktiviteter og kurs ála babymassasje, babysvømming o.l., og forsøkte å være kontaktsøkende. Det jeg imidlertid opplevde var at folk flest ikke var noe videre interessert i å holde kontakt med meg, de hadde jo allerede sitt nettverk og sine. OG for all del, jeg respekterer det, men merket på meg selv at etter en stund ble jeg jo litt lei av å være "hun nærmest desperate kaffeslarveren"

[LilleBjella]

Jeg har vært helt åpen om at jeg syns det kan være ganske kjedelig å være hjemme i permisjon. Har min tredje permisjon på fem år, og den har blitt kortere og kortere for hver gang. Denne gangen skal jeg være hjemme i syv måneder. Min mann på den andre siden, syns det er veldig stas. Han kunne vært strålende fornøyd med å sitte i sofaen i timesvis, mens jeg liker litt mer action. 

 

Jeg blir rett og slett litt koko i hodet av å pludre med baby, gjøre husarbeid og trille turer dagen lang. Jeg opplever perioder med pur lykke når babyen smiler og vi prater sammen på gulvet. Absolutt. Vi blir godt kjent og knytter bånd for resten av livet.

 

For min del kunne det vært en fin løsning å ha jobbet for eksempel to dager i uken ganske tidlig, men så er det vanskelig å forene med amming. Og når man søker permisjon vet man lite hva slags type baby man får: om det funker med amming i det hele tatt, om man får en flaskenekter, osv. 

 

Jeg opplever å ha venninner som elsker å gå hjemme i permisjon og venninner som trives i mindre grad. Og at det er aksept for å føle begge deler. Jeg syns det i større grad enn for få år siden er snakk om mødre som er "hjemmeværende" utover permisjonstiden, samtidig som det er mødre som går tidlig tilbake til jobb. Opplever med andre ord ikke følelsene mine som tabu. 

[lillenims]

Med førstemann syntes jeg det var pyton å være hjemme. Lengtet tilbake til jobb etter 6 uker eller noe slikt, så jeg endret permisjonen til fleksibelt uttak med 80% permisjon og jobbet litt hjemmefra og var på jobben et par dager i uka. Jeg har selvsagt en fleksibel jobb og fleksibel arbeidsgiver, det var ikke leid inn vikar for meg og jobben min kan gjøres fra hvor som helst. Etter 4 mnd jobbet jeg 50%, mannen min var da hjemme resten av tida, og etter 6 mnd var jeg fullt tilbake på jobb. Hadde to timer ammefri, og ammet lenge - jentungen tok flaske og jeg var lettpumpa, så rent praktisk fungerte dette veldig bra. Jeg ble sett på som hun litt sære som ikke ville være hjemme, men ellers var det ingen som "fordømte" det eller noe slikt (vel, bortsett fra en her på dib faktisk, som lurte på hvorfor jeg hadde fått barn når jeg ikke ville være hjemme med dem...).

 

Ulempen med det var at jeg ikke fikk noe særlig kontakt med barselgruppa mi - de begynte med "seriøse" treff omtrent da jeg gikk ut i jobb igjen (var sommerferie etc før det), og de gikk jeg glipp av. Dermed fikk jeg ikke bygd noe særlig nettverk blant småbarnsforeldre der vi bor - det er i by, så det er ikke så lett å bli kjent med andre når de ikke bor i nabohuset og vi ikke har barn i samme barnehage.

 

Med nummer to valgte jeg litt lengre permisjon, blant annet fordi han ble født i juni og jeg ikke orket å gå tilbake til jobb skikkelig før etter jul(estria). Men jeg jobbet litt utover høsten likevel, og begynte i 100% jobb 2. januar. Da var Knerten drøyt 6 mnd. Pappaen var da hjemme frem til juni, så hadde jeg 6 uker ferie før barnehagestart. Jeg trivdes bedre hjemme denne gangen, kanskje fordi det var godt å få litt ro på dagtid med en aktiv 3-åring i tillegg til babyen. I tillegg fungerte det bedre sosialt denne gangen, med ei aktiv barselgruppe og dagene som rett og slett føltes fullere når det var mer å gjøre (med 3-åringen etc).

 

Jeg synes ikke det er spesielt stas å være hjemme med spedbarn. Det er slitsomt og veldig bindende (jeg ammet halve døgnet, bokstavelig talt), så sånn sett er det nok en nødvendighet å være hjemme. Samtidig følte jeg at det med min jobb ikke var noe problem å jobbe heller, at jeg jobbet ble sett på som en bonus av arbeidsgiver - "ekstratimer" de ikke hadde kalkulert med, så vi fikk gjort litt ekstra. Jeg synes det var morsommere å være hjemme de siste ukene, da jeg hadde ferie med knerten som da var blitt et år. Mye morsommere med et lite menneske som beveget seg, hadde fått skikkelig personlighet, kunne kommunisere mer, og det hjalp selvsagt at det var fint vær og vi kunne være ute i hagen osv.

 

Jeg synes overhode ikke man skal ha dårlig samvittighet for å ikke like å være hjemme med baby. Tross alt er det å være eller bli foreldre så mye MER enn å ha en nyfødt, det er helt greit å ikke like ALLE aspekter ved det. Som voksne mennesker så må vi faktisk gjøre masse vi ikke liker, men som ansvarlige voksne så gjør vi jo det likevel - enten det er å være hjemme med nyfødt, tørke spy etter barnehagebarna, stå og fryse på fotballtrening, selge dopapir og kjeks for korpset, betale regninger eller stå opp klokka seks for å rekke frokost med ungene før jobben. For noen er det helt greit å være hjemme med nyfødt, for andre er dopapirsalget årets høydepunkt, for atter andre er høydepunktet når den nyfødte blir tre år eller når fotballaget kan dra på cup takket være dopapirsalget - alt det andre følger med, sånn er det bare, og vi må gjøre det beste ut av det

[Julie Angelica:)]

Jeg må nok innrømme at jeg har hatt det sånn en stund, men nå begynner det endelig å gå seg til Var nok ikke lei, men veldig sliten etter at pappaen bare dro fra oss helt plutselig og ikke har gitt lyd fra seg siden. Jeg har en datter på 7 og en fostersønn på 17 år, så det ble mer enn nok å henge fingrene i. Sønnen min var 9,5 uke når pappaen bestemte seg for at familielivet ikke var noe for han. Nå er han snart 4,5 mnd, og er verdens blideste og beste baby Jeg har fått så utrolig god kontakt med han, og vi storkoser oss sammen

Men jeg skal innrømme at det skal bli godt å starte opp i utdannelse igjen fra 9 januar. Har oppmøte kun på onsdager, resten er hjemmestudier,  Men da får jeg litt sosialt med voksne mennesker (det savner jeg veldig) og får holde på med noe jeg liker, samtidig som jeg tilegner meg masse kunnskap  

Men tiden flyr, så jeg tror det er viktig så nyte tiden så mye man kan. Plutselig er det august, jobb og barnehagestart.

[LilleBjella]

Med førstemann syntes jeg det var pyton å være hjemme. Lengtet tilbake til jobb etter 6 uker eller noe slikt, så jeg endret permisjonen til fleksibelt uttak med 80% permisjon og jobbet litt hjemmefra og var på jobben et par dager i uka. Jeg har selvsagt en fleksibel jobb og fleksibel arbeidsgiver, det var ikke leid inn vikar for meg og jobben min kan gjøres fra hvor som helst. Etter 4 mnd jobbet jeg 50%, mannen min var da hjemme resten av tida, og etter 6 mnd var jeg fullt tilbake på jobb. Hadde to timer ammefri, og ammet lenge - jentungen tok flaske og jeg var lettpumpa, så rent praktisk fungerte dette veldig bra. Jeg ble sett på som hun litt sære som ikke ville være hjemme, men ellers var det ingen som "fordømte" det eller noe slikt (vel, bortsett fra en her på dib faktisk, som lurte på hvorfor jeg hadde fått barn når jeg ikke ville være hjemme med dem...).

 

Ulempen med det var at jeg ikke fikk noe særlig kontakt med barselgruppa mi - de begynte med "seriøse" treff omtrent da jeg gikk ut i jobb igjen (var sommerferie etc før det), og de gikk jeg glipp av. Dermed fikk jeg ikke bygd noe særlig nettverk blant småbarnsforeldre der vi bor - det er i by, så det er ikke så lett å bli kjent med andre når de ikke bor i nabohuset og vi ikke har barn i samme barnehage.

 

Med nummer to valgte jeg litt lengre permisjon, blant annet fordi han ble født i juni og jeg ikke orket å gå tilbake til jobb skikkelig før etter jul(estria). Men jeg jobbet litt utover høsten likevel, og begynte i 100% jobb 2. januar. Da var Knerten drøyt 6 mnd. Pappaen var da hjemme frem til juni, så hadde jeg 6 uker ferie før barnehagestart. Jeg trivdes bedre hjemme denne gangen, kanskje fordi det var godt å få litt ro på dagtid med en aktiv 3-åring i tillegg til babyen. I tillegg fungerte det bedre sosialt denne gangen, med ei aktiv barselgruppe og dagene som rett og slett føltes fullere når det var mer å gjøre (med 3-åringen etc).

 

Jeg synes ikke det er spesielt stas å være hjemme med spedbarn. Det er slitsomt og veldig bindende (jeg ammet halve døgnet, bokstavelig talt), så sånn sett er det nok en nødvendighet å være hjemme. Samtidig følte jeg at det med min jobb ikke var noe problem å jobbe heller, at jeg jobbet ble sett på som en bonus av arbeidsgiver - "ekstratimer" de ikke hadde kalkulert med, så vi fikk gjort litt ekstra. Jeg synes det var morsommere å være hjemme de siste ukene, da jeg hadde ferie med knerten som da var blitt et år. Mye morsommere med et lite menneske som beveget seg, hadde fått skikkelig personlighet, kunne kommunisere mer, og det hjalp selvsagt at det var fint vær og vi kunne være ute i hagen osv.

 

Jeg synes overhode ikke man skal ha dårlig samvittighet for å ikke like å være hjemme med baby. Tross alt er det å være eller bli foreldre så mye MER enn å ha en nyfødt, det er helt greit å ikke like ALLE aspekter ved det. Som voksne mennesker så må vi faktisk gjøre masse vi ikke liker, men som ansvarlige voksne så gjør vi jo det likevel - enten det er å være hjemme med nyfødt, tørke spy etter barnehagebarna, stå og fryse på fotballtrening, selge dopapir og kjeks for korpset, betale regninger eller stå opp klokka seks for å rekke frokost med ungene før jobben. For noen er det helt greit å være hjemme med nyfødt, for andre er dopapirsalget årets høydepunkt, for atter andre er høydepunktet når den nyfødte blir tre år eller når fotballaget kan dra på cup takket være dopapirsalget - alt det andre følger med, sånn er det bare, og vi må gjøre det beste ut av det

Der ser du. Jeg som trodde ammehjelpere var hjemmeværende i minst tre år, gikk i batikk-skjorter, lilla skjørt, med en lang og en kort øredobb, et cetera. Og ammet ti ganger i døgnet til ca fireårsalder. Og så er hun yrkesaktiv som bare juling, pumper og flasker så det står etter. Fordommer anyone?  

 

Ellers er jeg helt enig med det du sa.  

[lillenims]

Hæhæ

Jeg ammet den eldste til hun var tre, og nattammer yngstemann - som nå dessverre er blitt 16 (måneder, altså! ) - to ganger pluss ved leggetid og om morgenen. (Batikk-skjorta, det side skjørtet og ikke minst den lange øredobben i venstre øre kutta jeg imidlertid ut for en 20 års tid siden (shit, æ e gammel!).) Så noen fordommer kan du vel få beholde ;-)

Ammehjelperne er alt fra hjemmeværende mødre til tante reisende Tårnfrid, fra folk med avbrutt videregående skole til doktorgrad og professorat, fra bonde og kunstner til IT-konsulent og lege, og med "ammekarriere" som spenner fra en uke til fire år (og alt i mellom). Og vi er flere som har hatt korte permisjoner og lang ammetid.

Og hvis noen har lagt merke til at Jon Almaas ofte blir amme-mobba i Nytt på nytt og i Side om side ("vi har separate soverom, men om kvelden kommer han inn til meg for å ammes") så er det fordi mora hans grunnla Ammehjelpen for 40 år siden :-)

[☆☆☆]

Og hvis noen har lagt merke til at Jon Almaas ofte blir amme-mobba i Nytt på nytt og i Side om side ("vi har separate soverom, men om kvelden kommer han inn til meg for å ammes") så er det fordi mora hans grunnla Ammehjelpen for 40 år siden :-)

Meinar å ha hørt at Gro Nylander er stemora hans?

[lillenims]

 

Og hvis noen har lagt merke til at Jon Almaas ofte blir amme-mobba i Nytt på nytt og i Side om side ("vi har separate soverom, men om kvelden kommer han inn til meg for å ammes") så er det fordi mora hans grunnla Ammehjelpen for 40 år siden :-)

Meinar å ha hørt at Gro Nylander er stemora hans?

 

 

Usikker på de familiære forholda, men tror det er noe sånt, ja. Elisabeth Helsing er mora, men Gro Nylander var også med i Ammehjelpen fra starten. Almaas har sagt han var så elendig til å amme at mora grunnla Ammehjelpen

[LilleBjella]

Vel. Utdanningsnivå, politisk ståsted, alder og ammeerfaring til side: dere er en fin gjeng idealister med en god porsjon kunnskap som kommer mange til gode. Keep up the good work!

[Kenga]

Er det bare jeg som har opplevd ammepresset fra helsevesenet som ubehagelig?

[Madolyn]

I likhet med flere andre her så har også jeg vært veldig åpen på at å være hjemme med baby over lang tid ikke er helt det store. Var hjemme i 10 mnd med førstemann og det var den tøffeste perioden i hele mitt liv, da han var en high need baby som skrek masse, sov lite, var umulig å ha med ut av huset og som isolerte meg fullstendig. Ammet ham hver/annenhver time døgnet rundt de første 4 mnd og 6 mnd gammel så veide han nesten 10 kilo. En søvnløs, grinete og umettelig tass... Som nå er verdens søteste, blideste og herligste 2 1/2-åring <3 NÅ kunne jeg gjerne hatt ett års perm med ham!

 

Var helt fantastisk å få begynne å jobbe igjen, komme meg ut av huset på regelmessig basis og, som 2010-mammaen sier, snakke med voksne om jobbrelaterte ting.

 

Nå har nr 2 blitt 6 mnd gammel og jeg har allerede vært tilbake i jobb i nesten 1 måned. Mannen min elsker babyer og stortrives hjemme, han skal være hjemme i 9 måneder selv om han har en viktig lederstilling Så stolt av ham! Nr 2 har vært en langt enklere baby enn førstemann, det er enklere med 2 barn nå enn det var med èn baby faktisk.. Jeg ammer fremdeles og koser meg med det, men er veldig glad for at vi har valgt denne løsningen. Som nevnt ovenfor, om man ikke elsker spedbarns/babytida så er jo ikke det noen stor krise. Det er tross alt en veldig kort periode av barnas liv. Så lenge man "tar seg sammen" og gjør det beste ut av det så får det være greit

[Høna08]

Kan hende det er tabu, men jeg sier det ihvertfall rett ut For meg er babytiden en trasnsportetappe til alt det morsomme som skal komme senere. For all del, jeg elsker det første smilet, den første latteren og kan sniffe babyen min i evigheter, men det å gå hjemme med baby er ikke helt min greie.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg føler meg faktisk litt spist opp. Akkurat som en liten bit av meg selv forsvinner for hver dag som jeg går hjemme. Jeg er sosial med barselgruppe, babysang etc, men allikevel synes jeg det er ensomt, strevsomt og ensformig.

 

Har flere venninner som synes babytiden er fantastisk og som synes toårstrassen er det grusomste de har vært med på. Men jeg tar heller ti trassige to-åringer enn en baby. Med de kan jeg snakke, kommunisere, argumentere osv. Slitsomt på en helt annen måte som jeg personlig passer mye bedre.

 

Pga jobb har jeg alle gangene måtte hatt permisjon de første ni mnd før mannen har tatt over og det var opprinnelig planen denne gangen og. Men nå kan det hende at jeg har fått mannen på gli til å gjøre om litt. Håper han kan ta perm fra 7-9 mnd og så kommer jeg tilbake og tar de resterende 2-3 mnd. Hadde vært perfekt

[lilletrillekruspersille]

Tusen takk for tilbakemeldingene!

[LilleBjella]

Kan hende det er tabu, men jeg sier det ihvertfall rett ut For meg er babytiden en trasnsportetappe til alt det morsomme som skal komme senere. For all del, jeg elsker det første smilet, den første latteren og kan sniffe babyen min i evigheter, men det å gå hjemme med baby er ikke helt min greie.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg føler meg faktisk litt spist opp. Akkurat som en liten bit av meg selv forsvinner for hver dag som jeg går hjemme. Jeg er sosial med barselgruppe, babysang etc, men allikevel synes jeg det er ensomt, strevsomt og ensformig.

 

Har flere venninner som synes babytiden er fantastisk og som synes toårstrassen er det grusomste de har vært med på. Men jeg tar heller ti trassige to-åringer enn en baby. Med de kan jeg snakke, kommunisere, argumentere osv. Slitsomt på en helt annen måte som jeg personlig passer mye bedre.

 

Pga jobb har jeg alle gangene måtte hatt permisjon de første ni mnd før mannen har tatt over og det var opprinnelig planen denne gangen og. Men nå kan det hende at jeg har fått mannen på gli til å gjøre om litt. Håper han kan ta perm fra 7-9 mnd og så kommer jeg tilbake og tar de resterende 2-3 mnd. Hadde vært perfekt

Heeeelt enig. Det er som å bli spist litt opp. Reflekterte litt over dette i går, og når babyen er våken så bruker jeg jo innmari mye energi på å holde ham fornøyd. Snakke og dille med ham om han ligger i vippestolen. Mens jeg tar klesvask eller støvsuger. Prate og synge mens han ligger på gulvet. Dersom han evt ligger litt alene må jeg innom for å vise meg. Gå rundt i huset med ham. Bære. Bysse. Det krever så ufattelig mye energi. Og når man plutselig ikke får nattesøvnen sin..... Gi meg et intensivt jobbseminar med hotellovernatting og tre retters middag med vin og underholdning, og jeg blir ikke i nærheten av like sliten!

[LilleBjella]

Er det bare jeg som har opplevd ammepresset fra helsevesenet som ubehagelig?

Har aldri fått annet enn spørsmål om jeg ammer og da har jeg svart ja. Eller nei. Og har gitt uttrykk for at sånn er det bare. Nå har ikke jeg hatt ammeproblemer i starten, men jeg kunne nok fint "gitt opp" ammingen etter to uker, uten å spurt helsesøster om lov, for å si det sånn. Jeg spør generelt helsesøstrene om veldig lite. Har rett og slett opplevd at jeg har et mer oppdatert kunnskapsnivå enn det de har. Og stoler på meg selv stort sett. 

 

Men du er nok ikke alene nei. Har venninner som har følt på det samme. Men hvor mye av presset som er reellt og hvor mye er press som legges på en selv, det er jeg usikker på...

[Kenga]

Denne gangen hadde jeg jo ikke noe valg om å kutte amminga, og denne gangen er jeg nok også mer avbalansert.... husker jeg syns ammepresset var helt grusomt med førstemann, fikk virkelig følelsen av at dersom man kun delammer har man ikke ofret nok som mamma. Heldigvis tror jeg det har blitt noe bedre de siste par årene

[lillenims]

Det er alltid synd å høre om kvinner som har følt ammepress. Som ammehjelper forsøker jeg å alltid være bevisst på hva jeg sier og at det ikke skal være noen tvil om at jeg vil støtte mor uansett hva hun velger å gjøre. Målet til Ammehjelpen er at alle kvinner skal få den hjelpen de trenger til å amme så lenge de ønsker. Ønsker en mor ikke å amme så skal vi respektere det - og jeg tror de fleste ammehjelpere (altså medlemmer i Ammehjelpen) gjør det, det er iallfall det vi i henhold til våre etiske retningslinjer SKAL gjøre.

 

Samtidig er det viktig å kartlegge HVORFOR mor ønsker å slutte med ammingen - jeg har vært i kontakt med mødre som ønsker råd om hvordan slutte å amme, så har jeg spurt om hvorfor (det er helt klart relevant i forhold til hvordan man trapper ned og slutter), og så har det kommet frem at de har problemer med ammingen som jeg kan få lov å hjelpe dem med. De visste bare ikke at det gikk an å gjøre noe med det!

 

Problemet er at "ammehjelper" er et veldig generelt navn, og det er helt klart mange  som bruker "ammehjelper" om alle de treffer som hjelper dem med amming, enten det er jordmor på barsel, helsesøster eller jordmor på helsestasjonen, annet helsepersonell, eller ammehjelpere som er med i Ammehjelpen. Ammehjelpen er en organisasjon med frivillige (akkurat som Røde Kors), vi har to ansatte som driver med administrasjon og med ammebutikken.no. All rådgivning gjøres av frivillige, på fritida vår, og selv om noen har jobber i barselomsorg eller på helsestasjon så driver de aller fleste av oss ammeveiledning på fritida (av 140 aktive medlemmer vil jeg anslå at maks 20 jobber med mor-barn-kontakt i helsevesenet).

 

Det er jo også mange å få råd fra, og det er slett ikke alle som har de samme holdningene til respekten for mors ønske om amming som Ammehjelpen har. Det skal mange klosser til for å bygge et høyt tårn, men det er nok å fjerne bare en kloss for at hele byggverket skal rase sammen - sånn er det nok med forholdet til ammepress også, at vi er mange som jobber for at mor skal få bestemme hjelper lite når det kommer én person og insisterer på at mor gir seg for lett eller at hun skal prøve litt mer, da blir holdningen til oss alle negativ.

[Kenga]

Må bare presisere at det ikke er ammehjelpen jeg har opplevd det med, med nr 2 fikk jeg faktisk veldig god hjelp av ei på barselavdelingen som var ammehjelp.

 

Tror min frustrasjon er knyttet til at jeg "alltid" fikk spm om mm og at jeg følte jeg måtte "forsvare" meg, og det er jo ikke alt man ønsker å dele. Det hersker ingen tvil om at amming er svært positivt, men føler vel at man i noen tilfeller tar for lite hensyn til mors vel og ve

[Kenga]

For min del "hater" jeg at jeg ikke kunne ta avgjørelsen om å avslutte amminga selv denne gangen, spesielt ettersom det virkelig begynte å løse seg.... men sånn er nå ting noen ganger dessverre

[lillenims]

Ja, skjønner at det er kjipt. Eldstejenta nektet ta brystet de første tre månedene, så jeg pumpet og gav på flaske. Var ofte ikke måte på hvor mange gode eller "gode" råd jeg fikk, helt ubedt.

 

Men som regel er det jo ikke vondt ment, det er bare en enkel ting å spørre om, og folk som ikke har opplevd det som negativt selv skjønner kanskje ikke at spørsmålet slett ikke er så enkelt og uskyldig som de tror.