Dere med 'bonusbarn'

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er gravid med en mann jeg elsker og som elsker meg. Vi er på andre runde begge to. Jeg har hele tiden (etter det ble seriøst) vært åpen med mine barn (i skolealder) om at jeg har kjæreste og de har godtatt han.

 

Han er helgepappa og det tok lang tid før jeg ble et tema der.. Jeg har hele tiden vært enig i at de helgene de har sammen bør være deres "pappatid", og jeg har kviet meg litt for å blande meg inn disse få dagene de har sammen. Samtidig har jeg sagt til han at han bør gi dem beskjed om at han har noen i livet sitt, jo lengre tid jo vanskeligere... Jeg er det første seriøse forholdet hans siden separasjonen med barnas mor for seks år siden.

 

Nå har vi vært sammen nesten to år, de har visst om meg ganske lenge og jeg har møtt dem noen få ganger. Greie og høflige barn. Så ble jeg gravid. Da minstemann fikk vite det var det ganske mye drama, redsel for å miste faren går jeg ut fra. Jeg tar det ganske med ro, faren er utrolig glad i barna sine og ingenting vil endre seg fra hans side. Eldstemann var litt mer avslappet til det hele, jeg var veldig lettet over det.

 

Denne helgen derimot... Minstemann syns det er mer og mer kos med tanken på småsøsken, mens tenåringen har slått seg totalt vrang. Vil ikke høre et ord om meg, oss, eller den lille, og bebreider faren for at han ikke har latt dem bli kjent med meg før (jeg er enig i akkurat det, men faren gjorde det på måten han syns var best), og nå er det ifølge tenåringen for sent.

 

Syns det er så trist... Jeg skjønner at de er barn, at de er sjokkert og sikkert sier ting de ikke har tenkt gjennom på en voksen måte, men likevel.. Jeg er voksen, jeg kan takle at de ikke liker eller godtar meg, men den lille... Det er hjerteskjærende at den mest uskyldige i det hele skal få skylden for de valgene vi voksne har tatt. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal forholde meg til situasjonen som har oppstått.. Får legge til at vi ikke bor i samme by, derfor treffes vi vanligvis bare i (fri)helger..

 

Noen som har erfaringer med utfordringer i forhold med mine, dine og våre barn? Hva skjedde, hvordan løste dere det?

 

Takknemlig for tilbakemeldinger....

 

Anonymous poster hash: 8219e...2e3

[Anonym bruker]

Dytter denne jeg...

Har ikke sovet i natt, aner ikke hvordan vi skal løse denne floka... :'(

 

Anonymous poster hash: 6a7c4...f71

[Anonym bruker]

Bor du og barnefar i forskjellige byer?

 

Anonymous poster hash: eab4a...768

[Anonym bruker]

Ja, vi gjør det nå. Hadde et to års jobbengasjement i hans by, men nå er vi tilbake i hjembyen.

 

Anonymous poster hash: 6a7c4...f71

[Ladybugg]

Min første tanke er å gi det tid, du er nettopp blitt gravid?

Tror det er en del tenåringer som trenger tid på å fordøye at de skal bli storesøsken på nytt.

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at hvis du ikke bor med barnefaren og ser han kun i frihelger så tenker nok hans barna at han vil nå bruke helgene på deg og babyen og ikke de?

Skal dere flytte sammen før barnet kommer eller skal han kun være helgepappa for den nye babyen?

 

Anonymous poster hash: eab4a...768

[Anonym bruker]

Vi har termin i slutten av februar.... Ikke nygravid med andre ord. Ikke planlagt, men velkommen likevel.

 

Planen vår er at vi etterhvert flytter sammen, at han kommer hit. Jeg hadde gjerne flyttet til hans by, men mine barns far vil ikke gå med på det. Jeg fikk ta med barna vekk fra han i 2 år, men that's it. Og det er fair. Dessuten greier kjæresten min fint å opprettholde samværsordningen med sine barn selv om han bor her. Jeg vil selvsagt også bidra med det jeg kan for at det skal gå.

 

Det blir uansett ikke nå, han har sitt eget firma med x antall ansatte, han har forpliktelser der også som han ikke bare kan dra fra. Det vil si at enn så lenge må vi ha et avstandsforhold.

 

Hadde ikke forventet et utbrudd som skulle vare dag og natt hele helgen, med skriking og gråting og kommentarer som "er det ingenting du kan gjøre for å fikse det?!".. Barnets kjønn var også feil... Huff.. Det er bare trist...

 

HI

Anonymous poster hash: 6a7c4...f71

[Anonym bruker]

Tror det er på tide du involverer deg litt mer i barnas liv. Kan du ikke finne på noe med de alene? Og gi det litt tid.

Anonymous poster hash: c2514...cbc

[*Miss Marple*]

Jeg har ingen erfaring med bonusbarn, men jeg har erfaring med tenåringer som skal bli storesøsken og det kan være skikkelig flaut altså! 

 

At du er gravid er et bevis på at pappa'n deres har hatt sex og det kan være ganske opprivende å ta stilling til. Du vet, det er to grupper i samfunnet som aldri har sex og det er ens foreldre og ens barn

 

Jeg håper og tror at ting vil gå seg til, det er nok bare nytt, skummelt og litt flaut. Bruk tid, ta hensyn til følelsene til tenåringen, men sett også krav til at hn forventes å oppføre seg ordentlig og at det ikke er godtatt med stygge ord og ubehersket oppførsel over lengre tid.

 

Jeg tenker at når mini kommer så smelter hn alles hjerter, inkludert en trassig tenåring

 

Lykke til og gratulerer med ny baby.

[Anonym bruker]

Han har dem tilsammen 5-6 dager pr mnd, vanligvis har jeg barnehelger samtidig, så det er ikke så enkelt å gjøre noe med hans barn alene.. Og akkurat nå er situasjonen såpass betent at faren vil ta det i små doser. Syns så synd på han også, det knuser hjertet hans at ungene tar det på den måten.. Han vil bare at alle skal ha det bra.

 

De er også redde for å få en "stemor", typ snøhvit.. Jeg har sagt at de har allerede en mor og en far, min rolle vil være "venn" og mor til deres halvsøsken.

 

Tusen takk for tilbakemeldinger, jeg får vel bare gi det tid.

Anonymous poster hash: 6a7c4...f71

[Anonym bruker]

Tragisk å kun se sine egne barn 5-6 dager i mnd. Bor far og barn i samme by?

Anonymous poster hash: 6a1c9...9a2

[Anonym bruker]

De bor 10 min fra hverandre, han ser dem ofte, og de sover hos han 5-6 dager pr mnd.

 

Samværsordningen deres er en sak mellom han og barnas mor, og egentlig ikke tema her heller.

 

hi

Anonymous poster hash: 6a7c4...f71

[rytme]

Synes at du kan fortelle tenåringen det som du sa til oss.

 

At du skjønner at det er vanskelig og at det ikke er slik de ønsker, og at du kan takle at de ikke liker deg men at du forventer at de tar i mot babyen når den kommer, likevel. 

 

det kan tenåringen forholde seg til nå i begynnelsen, så vil det nok etterhvert gå seg til, tror jeg  

[Anonym bruker]

En venninne av meg fikk barn i sommer, og hun har en tenåring fra før. Her er det altså en atpåkladd med samme mor og far så ingen halvsøsken. Likevel nektet denne tenåringen å vise seg sammen med mamma når hun gikk gravid, det var nok noe av det flaueste han noen gang har opplevd, at alle kunne se at hans mamma og pappa (som jo er steingamle i hans øyne) har laget et barn. Han gikk konsekvent 5 og 10 meter bak eller foran mamma på butikken o.l.  Det kan være ganske kleint å skulle bli storebror som tenåring altså...

Men dette lille barnet ble født nå i september, og storebror er helt forelsket. Han har falt helt for sin nydelige lillesøster og plutselig er alt helt greit igjen, han triller henne i vognen på butikken som den største selvfølge.

 

Vi bare si at dere må gi det tid, far må si til sin sønn at sånn er det bare. Dere venter et barn og det må han bare forholde seg til. Greit at far gjorde noen feil med tanke på bli-kjent-fasen osv men det får han ikke forandret på nå. Han må fortelle at det aldri er for sent å bli kjent med noen! Så får tenåringen bare få litt tid på å roe seg ned, det går seg helt sikker til.

Anonymous poster hash: 78694...38d

[Anonym bruker]

Jeg har vært og er i dine sko, med forskjellen at jeg er forlovet og samboer med min, har "bonusbarn" som er mellom 10 og 18 år, og jeg og faren dems ga dem en lille bror. Vi har alle, moren til barna + oss lagt vekt på at det er broren dems, ikke halv bror eller noe sånt og bonusbarna elsker han høyt og tilbringer all den tid de har til overs med han og oss.

 

Skal si at når de fikk vite at jeg var gravid så var det mange reaksjoner og tårer, de var lei seg og forvirret, men dette ordnet seg med tid og innen han var født så var det godt stemning. Men det hadde ikke vært mulig hvis moren dems var en real kjerring, hun hadde sine feil men der skal hun ha all ros fra meg hvordan hun taklet det at exen hennes fikk barn med en ny dame.

 

Jeg har også vært veldig klar til bonusbarna at jeg ikke er der for å ta over for moren dems, at jeg vil veilede, støtte og stille opp for dem når de trenger meg men jeg vil ikke tvinge meg innpå dem og prøve å ta meg en rolle som de ikke er komfortable med.

 

Lykke til og la tiden hjelpe, snakk med dem og la dem stille spørsmål og svar det beste dere kan I forhold til alderen dems. La dem engasjere seg om de vil, eller holde avstand om det er det de trenger nå, når barnet deres er her så vil realiteten komme til dem uansett og de har noe mer håndfast å forholde seg til.

Anonymous poster hash: da690...de0