Dere som er/har vært deprimerte og har angst

[Anonym bruker]

Jobbet dere under denne perioden? Jeg jobber kun som ekstravakt så får ikke vakter hver dag. Alt fra 2-4 vakter i uka. Jeg har i det siste blitt dårligere og det blir tyngre for hver gang å gå på jobb. Jeg har i tilleggben krevende jobb som sykepleier på en sengepost på et stort sykehus. Jeg føker på en måte at jobben gjør meg dårligere. Men på en annen måte føler jeg at den holder meg litt oppe. For der tar jeg meg sammen. Ingen der kan vite at jeg er syk. Da får jeg ikke flere vakter. Noe jeg må da vi har et huslån å betjene. I tillegg har jeg en samboer som er stasjonert i utlandet det neste året. Så jeg må klare meg helt selv noe jeg ser på som håpløst. Har ingen venner og familie her da vi har flyttet i sommer. Var etter det jeg begynte å utvikle symptomer. Ikke kun pga flytting. Er mer samnensatt enn det. Men uansett jeg har akkurat begynt i terapi men er så redd for at dette ikke skal gå bra. Føler meg dårligere for hver dag og har ingen til å støtte meg i hverdagen. Har aldri vært deprimert eller hatt angst før... dette kom veldig snikende på meg...

 

Anonymous poster hash: 2a609...cc7

[Iiiiik]

Lettere og moderate depresjoner og angst holdes i sjakk ved faste rutiner, ved at man holdes i døgnrytmen som kreves ved å ha en jobb blant annet. Søvnforstyrrelser oppstår ofte sammen med angst og depresjon og dette forsterkes gjerne ved at man ikke er i jobb. Søvn og depresjon påvirkes av samme nevrotransmitter, så det å regulere søvn vil et stykke på vei regulere depresjonen. Så rådet er - prøv å holde deg i jobb hvis det er gjennomførbart. 

[Anonym bruker]

Lettere og moderate depresjoner og angst holdes i sjakk ved faste rutiner, ved at man holdes i døgnrytmen som kreves ved å ha en jobb blant annet. Søvnforstyrrelser oppstår ofte sammen med angst og depresjon og dette forsterkes gjerne ved at man ikke er i jobb. Søvn og depresjon påvirkes av samme nevrotransmitter, så det å regulere søvn vil et stykke på vei regulere depresjonen. Så rådet er - prøv å holde deg i jobb hvis det er gjennomførbart.

Ok. Terapauten min mener jeg har moderat-alvorlig depresjon. Men har bare vært der et par ganger så det er ikke helt satt ennå. Men har tatt to tester. Grunnen til at jeg sliter på jobb er at jeg nå har fått veldig dårlug selvtillit. Føler jeg ikke mestrer oppgavene. Bruker flere dager på å grue meg før jobb. Orker ikke være sosial eller gå ut. Blir kvalm og uvel i påvente av jobbdagen. Så bruker mye tid på dette. Pulsen min øker bare ved å skrive dette. I tillegg har jeg nye oppgaver jeg ikke føler meg vel i. Så tilrettelegging kan jeg bare glemme. Da ender det bare med at jeg ikke får fkere vakter. Kan ikke bli sykemeldt heller. Da får jeg ikke inn nok til å bidra nok til fellesskapet. Jeg er så rådvill her. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg vil bare bli mitt gamle jeg igjen. H.i.

 

Anonymous poster hash: 2a609...cc7

[Jallow B]

Jeg gikk på en kraftig smell for noen år siden. Det kom snikende i mine øyne, men i etterkant så jeg jo at jeg hadde oversett kroppen og hodet altfor, altfor lenge.

 

Det endte med 100% sykemelding i nesten 6mnd.

Bare det å gå å handle måtte jeg planlegge en-fire dager før det skulle skje, jobb var helt uaktuelt. Jeg måtte ha faste rutiner for å jobbe meg opp, og jobben på den tiden var veldig vekslende både med stress-nivå, oppgaver og antall kunder. Tilrettelegging i dette tilfellet var desverre ikke mulig.

 

Så, jeg lyttet til min kropp, og du må lytte til din.

For meg hjalp det å være hjemme, begynne med trening for å få brukt kroppen, ta opp gamle hobbyer for å føle en form for mestring. Var hos legen ca hver tredje uke, for å se hvordan det gikk med søvn ( på det verste sov jeg to-tre timer eller ingenting ), fysisk aktivitet, og det å komme seg ut døra.

Jeg forsøkte å gå ut på byen i ny og ne, da jeg elsker å danse. Da fikk jeg vært sosial på eget initiativ, men hadde også mulighet til å bare gå rett hjem om det trengtes. Samme med cafèturer med venner.

 

For meg ble løsningen, og mye av redningen, ett godt kosthold, samtaler med mannen, legen og en utvalgt vennine, sosial oppbygging, og ny jobb med "kjedelige rutiner".

 

Har du undersøkt muligheter for eventuelt dagpenger fra nav, siden du jobber såpass lite? Da vil du jo heller ikke tape summen ved sykemelding. Bestill deg en time hos en konsulent og sjekk mulighetene.

 

Lykke til. Det er forferdelig mens det står på, men det går an å komme seg opp igjen.

[Anonym bruker]

Jeg gikk på en kraftig smell for noen år siden. Det kom snikende i mine øyne, men i etterkant så jeg jo at jeg hadde oversett kroppen og hodet altfor, altfor lenge.

 

Det endte med 100% sykemelding i nesten 6mnd.

Bare det å gå å handle måtte jeg planlegge en-fire dager før det skulle skje, jobb var helt uaktuelt. Jeg måtte ha faste rutiner for å jobbe meg opp, og jobben på den tiden var veldig vekslende både med stress-nivå, oppgaver og antall kunder. Tilrettelegging i dette tilfellet var desverre ikke mulig.

 

Så, jeg lyttet til min kropp, og du må lytte til din.

For meg hjalp det å være hjemme, begynne med trening for å få brukt kroppen, ta opp gamle hobbyer for å føle en form for mestring. Var hos legen ca hver tredje uke, for å se hvordan det gikk med søvn ( på det verste sov jeg to-tre timer eller ingenting ), fysisk aktivitet, og det å komme seg ut døra.

Jeg forsøkte å gå ut på byen i ny og ne, da jeg elsker å danse. Da fikk jeg vært sosial på eget initiativ, men hadde også mulighet til å bare gå rett hjem om det trengtes. Samme med cafèturer med venner.

 

For meg ble løsningen, og mye av redningen, ett godt kosthold, samtaler med mannen, legen og en utvalgt vennine, sosial oppbygging, og ny jobb med "kjedelige rutiner".

 

Har du undersøkt muligheter for eventuelt dagpenger fra nav, siden du jobber såpass lite? Da vil du jo heller ikke tape summen ved sykemelding. Bestill deg en time hos en konsulent og sjekk mulighetene.

 

Lykke til. Det er forferdelig mens det står på, men det går an å komme seg opp igjen.

Takk for svar.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med dagpenger. Jeg får ca 10 000-15 000 utbetalt i mnd. Kommer jo ann på hvor mange vakter jeg får hver mnd da. Men jeg får de på kort varsel. Blir ofte spurt fra dag til dag. Grunnen til at jeg ikke jobber fulltid er fordi jeg ikke har noen til å passe barnet kveld/natt/helg. Mannen er borte, og vi kjenner ingen her. Derfor var eneste løsningen at jeg tok de dagvaktene som jobben kunne gi meg. Tror ikke jeg rett på dagpenger, når jeg velger å ikke jobbe mer. Eller jeg har jo ikke noe valg egentlig.

 

Jeg vil gjerne komme meg opp igjen, men i det siste har alt gått nedover. Det har vært en rekke ting som har skjedd det siste året og jeg har desverre lekt "flink pike" og det har rett og slett toppet seg. Jeg har ikke opplevd før at det har vært så ille. Jeg blir sliten av ingenting  får angst av å skulle gå i butikken, sniker meg ut sent på kvelden for å kaste søpla, avlyser avtaler med venner...dvs er ikke sosial lenger. Det er et ork å gjøre husarbeid, dusje, spise, legge seg, gå tur med hunden. Jeg sliter med å konsentrere meg. Jeg klarer ikke å bry meg om andre, bare meg selv. Jeg er supernegativ og klarer ikke glede meg over noe lenger. 

 

Dette er virkelig ikke meg

 

H.I

 

Anonymous poster hash: 2a609...cc7

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke noe godt råd til deg eller noe, vil bare sende deg en klem akkurat nå. Jeg har vært der du er nå, men da var jeg student. Jeg fullførte på ett år lengre tid enn normert fordi jeg brukte først nesten ett halvt år på å isolere meg helt, og deretter ett halvt år på å lukke opp døra til studenthybelen og bevege meg utenfor igjen. Deretter, noen år senere, fikk jeg en fødselsdepresjon. Det er et forferdelig sted å være. 

 

Et av mine triks for ikke å falle ned i kjelleren igjen er å holde meg gående oppreist, med barna og med jobb. Men går det ikke, så går det ikke. Jeg har vært nødt til å være noe sykmeldt i perioder pga av dette også. Jeg håper du finner ut av det. Klem!

Anonymous poster hash: e10f4...c7b

[Jallow B]

 

Takk for svar.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med dagpenger. Jeg får ca 10 000-15 000 utbetalt i mnd. Kommer jo ann på hvor mange vakter jeg får hver mnd da. Men jeg får de på kort varsel. Blir ofte spurt fra dag til dag. Grunnen til at jeg ikke jobber fulltid er fordi jeg ikke har noen til å passe barnet kveld/natt/helg. Mannen er borte, og vi kjenner ingen her. Derfor var eneste løsningen at jeg tok de dagvaktene som jobben kunne gi meg. Tror ikke jeg rett på dagpenger, når jeg velger å ikke jobbe mer. Eller jeg har jo ikke noe valg egentlig.

 

Jeg vil gjerne komme meg opp igjen, men i det siste har alt gått nedover. Det har vært en rekke ting som har skjedd det siste året og jeg har desverre lekt "flink pike" og det har rett og slett toppet seg. Jeg har ikke opplevd før at det har vært så ille. Jeg blir sliten av ingenting  får angst av å skulle gå i butikken, sniker meg ut sent på kvelden for å kaste søpla, avlyser avtaler med venner...dvs er ikke sosial lenger. Det er et ork å gjøre husarbeid, dusje, spise, legge seg, gå tur med hunden. Jeg sliter med å konsentrere meg. Jeg klarer ikke å bry meg om andre, bare meg selv. Jeg er supernegativ og klarer ikke glede meg over noe lenger. 

 

Dette er virkelig ikke meg

 

H.I

 

Anonymous poster hash: 2a609...cc7

 

 

Kom deg til legen først, så NAV.

 

Det var sånn det startet med meg også¨, ikke la det gå for langt. Snakk med legen og spør også ham om ordninger i forhold til NAV.

Så fremt man ikke jobber mer enn 40-50%, husker ikke eksakt nå, så får man dagpenger i tillegg.

 

Ta vare på helsa og kroppen din først. Man skal ikke bare eksistere, man skal også leve.