Til alle foreldre til helt normale barn!

[Anonym bruker]

Til alle foreldre til helt normale barn!

 

Har du tenkt på hvilken reaksjon du skal ha den dagen en annen foreldrer ringer deg og sier at DITT barn, ditt elskede, snille, herlige, flinke barn er navngitt i en mobbesak mot vedkommenes barn?

 

Skal du si at det er ikke tilfelle for HJEMME er han bare SNILL og HØFLIG?

For HJEMME snakker han om alle som slenger spydigheter til han?

HJEMME er han mammas lille skatt?

Kanskje du tenker:"så lenge mitt barn ikke er et mobbeoffer!" ?

 

Eller skal du tenke at det ikke sikkert han er like HØFLIG og SNILL på skolen som han er hjemme?

At han kanskje bruker iPaden eller mobilen til noe annet enn bare HayDay?

Den samme iPaden han fikk for å være SNILL og HJELPSOM, her HJEMME?

 

Skal det få KONSEKVENSER?

Skal du si ifra om at MOBBING ikke er greit?

Hvis du ikke gjør det, deltar DU i MOBBING på lik linje som din sønn/datter!!

 

Start å stoppe mobbingen med "the man in the mirror"

 

 

 

Anonymous poster hash: f9245...77c

[Elsker livet]

Da skal jeg takke for at jeg ble informert, og beklage på det sterkeste på vegne av barnet mitt. Så skal jeg forsikre foreldrene om at jeg skal gjøre alt i min makt for å få en slutt på det. 

[Elsker livet]

Blir Ipaden brukt på en måte vi ikke godtar sklir den fort ut av barnets hender og havner langt utenfor rekkevidde en god stund.

[Bustetroll]

Samme som Elsker livet sa.

Det finnes dessverre foreldre som er helt blinde..

Hadde et par av dem på barneskolen. Foreldre blir oppringt og blir fortalt at sønnen/dattera har stjålet alle pengene som ble innsamlet f.eks til theater. "nei, det har IKKE min sønn gjort, der tar du feil, FY DEG" 

Det er greit at man tenker best om egne barn altså, men noen tar kaka=P

[☆☆☆]

Eg ville vel føtst og fremst prøvd å få klarhet i kva som er situasjonen. Like lite som det er sjølvsagt at barnet ikkje mobbar fordi det oppfører seg heime er det sjølvsagt at det andre barnet si framstilling er rett.

 

Ei konflikt mellom to likeverdige partar er ikkje mobbing, det er først når det er maktubalanse mobbing oppstår. Ei konflikt kan utvikle seg til mobbing, men det er ikkje automatikk i det. Enkelte, både barn og voksne, er raske til å dra mobbekortet.

 

Om det viser seg at desse to barna er i ei konflikt, ville eg prøvd å samarbeide med det andre barnets foreldre å hjelpe batna med å løyse konflikta utan at det utviklar seg til mobbing. Om det viser seg at det er ei faktisk mobbesak hadde det vore noko vi som foreldre ville jobba med saman med barnet vårt og skulen. Det er heller ikkje heilt usansynlig at det er ei mobbesak, men at det er det påståtte offeret som er mobbaren.

 

Altså: Eg vil ikkje automatisk gå ut frå at barnet mitt er uskuldig, men heller ikkje automatisk gå ut frå at det andre barnet/foreldra til barnet gir ei korrekt framstilling av situasjonen.

[Anonym bruker]

Bla bla blææææ

 

Anonymous poster hash: 38ab0...c65

[Anonym bruker]

Forstod ikke innlegget...

 

 

Anonymous poster hash: 3f269...75c

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Kommer jeg i den situasjonen, så får jeg takke for infoen, og beklage om det stemmer, love å komme til bunns i det... Se alle sidene av samme sak, for enda ungene selv føler at de ikke har mobbet/ertet, de hadde det jo bare moro, så kan ord såre, og det kan være ubevist mobbing også, om det er bevist eller ubevist, så vil det uansett få konsekvenser, slik oppførsel er uaktuelt enda om det skulle være ubevist.

Bruker de telefonen eller noe til mobbing, så blir den tatt fra de, og de får det ikke igjen før de kan bevise at de kan å oppføre seg.

 

Samtidig ville jeg nok starte å tenke over hvor/når jeg eller/og samboeren har lært de slike holdninger.

[*Miss Marple*]

Hvorfor roper du sånn? Utrolig anstrengende og irriterende å lese innlegget ditt.

 

Ikke nødvendig å hisse seg sånn opp vel?

 

Om mine barn mobber hadde det fått så store konsekvenser for dem at de aldri hadde våget seg på et skjevt ord igjen.

[Gjest Frøken Regine]

Tar ikke for god fisk det andre barn sier hjemme og hadde ikke hoppet på noen konklusjon uten å ha undersøkt saken selv først.

[Anonym bruker]

Blir nok bare tatt nettbrettet hvis det blir brukt til ting hun ikke får lov til. Blir hun tatt i mobbing derimot......da blir det bråk.

Anonymous poster hash: b1c0d...25d

[Anonym bruker]

Eg ville vel føtst og fremst prøvd å få klarhet i kva som er situasjonen. Like lite som det er sjølvsagt at barnet ikkje mobbar fordi det oppfører seg heime er det sjølvsagt at det andre barnet si framstilling er rett.

 

Ei konflikt mellom to likeverdige partar er ikkje mobbing, det er først når det er maktubalanse mobbing oppstår. Ei konflikt kan utvikle seg til mobbing, men det er ikkje automatikk i det. Enkelte, både barn og voksne, er raske til å dra mobbekortet.

 

Om det viser seg at desse to barna er i ei konflikt, ville eg prøvd å samarbeide med det andre barnets foreldre å hjelpe batna med å løyse konflikta utan at det utviklar seg til mobbing. Om det viser seg at det er ei faktisk mobbesak hadde det vore noko vi som foreldre ville jobba med saman med barnet vårt og skulen. Det er heller ikkje heilt usansynlig at det er ei mobbesak, men at det er det påståtte offeret som er mobbaren.

 

Altså: Eg vil ikkje automatisk gå ut frå at barnet mitt er uskuldig, men heller ikkje automatisk gå ut frå at det andre barnet/foreldra til barnet gir ei korrekt framstilling av situasjonen.

 

Her må jeg si at jeg blir veldig overrasket og skuffet å se svaret ditt Stjerna...

Mobbing er ikke en konflikt, men en form for psykisk eller fysisk terrorisering, selv om utspringet kan komme fra en konflikt som oppsto. Ofte gjør voksne mobbesaker verre nettopp ved å se på det som en konflikt.

 

Det finnes heller ikke noe som heter "mobbekortet" som er et slags trumfess slik enkelte ser ut til å tro.

Det er for de aller fleste barn en stor skam knyttet til det å bli mobbet og å la foreldrene vite at en mobbes, og når barna sier fra har det gjerne gått alt for lang tid allerede.

Med andre ord er ikke dette en påstand barn flest tror de vil tjene noe på å komme med, men noe de tross redsel for verre behandling fra mobberne og skam sier fordi de merker at de bør og må. 

 

Selv om det er viktig å få alle fakta på bordet, så er det også viktig å ta den som mobbes på alvor.

Den underlige påstanden om at det like gjerne kan vise seg at offeret er mobberen sier meg at du kanskje har en eller annen personlig negativ erfaring som gjør at du trekker den konklusjonen? For dette er svært uvanlig, men kan nok forekomme en sjelden gang.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 94619...a06

[☆☆☆]

 

 

Eg ville vel føtst og fremst prøvd å få klarhet i kva som er situasjonen. Like lite som det er sjølvsagt at barnet ikkje mobbar fordi det oppfører seg heime er det sjølvsagt at det andre barnet si framstilling er rett.

 

Ei konflikt mellom to likeverdige partar er ikkje mobbing, det er først når det er maktubalanse mobbing oppstår. Ei konflikt kan utvikle seg til mobbing, men det er ikkje automatikk i det. Enkelte, både barn og voksne, er raske til å dra mobbekortet.

 

Om det viser seg at desse to barna er i ei konflikt, ville eg prøvd å samarbeide med det andre barnets foreldre å hjelpe batna med å løyse konflikta utan at det utviklar seg til mobbing. Om det viser seg at det er ei faktisk mobbesak hadde det vore noko vi som foreldre ville jobba med saman med barnet vårt og skulen. Det er heller ikkje heilt usansynlig at det er ei mobbesak, men at det er det påståtte offeret som er mobbaren.

 

Altså: Eg vil ikkje automatisk gå ut frå at barnet mitt er uskuldig, men heller ikkje automatisk gå ut frå at det andre barnet/foreldra til barnet gir ei korrekt framstilling av situasjonen.

Her må jeg si at jeg blir veldig overrasket og skuffet å se svaret ditt Stjerna...

Mobbing er ikke en konflikt, men en form for psykisk eller fysisk terrorisering, selv om utspringet kan komme fra en konflikt som oppsto. Ofte gjør voksne mobbesaker verre nettopp ved å se på det som en konflikt.

 

Det finnes heller ikke noe som heter "mobbekortet" som er et slags trumfess slik enkelte ser ut til å tro.

Det er for de aller fleste barn en stor skam knyttet til det å bli mobbet og å la foreldrene vite at en mobbes, og når barna sier fra har det gjerne gått alt for lang tid allerede.

Med andre ord er ikke dette en påstand barn flest tror de vil tjene noe på å komme med, men noe de tross redsel for verre behandling fra mobberne og skam sier fordi de merker at de bør og må.

 

Selv om det er viktig å få alle fakta på bordet, så er det også viktig å ta den som mobbes på alvor.

Den underlige påstanden om at det like gjerne kan vise seg at offeret er mobberen sier meg at du kanskje har en eller annen personlig negativ erfaring som gjør at du trekker den konklusjonen? For dette er svært uvanlig, men kan nok forekomme en sjelden gang.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 94619...a06

Mobbing og konflikt er heilt klart to forskjellige ting. Det er det ikkje tvil om. Diverre er det ikkje uvanlig at eit barn i ei konflikt (eller foreldra) skuldar den andre i konflikta for mobbing for å vinne. Difor er det viktig å kartlegge kva som faktisk er situasjonen før ein tek fatt på oppryddinga.

 

Om ein ikkje er litt edruelige i sin iver etter å utrydde mobbing vil det alltid vere slik at den første til å rope mobbing går seirande ut, sjølv om det kan dreie seg om noko heilt anna, nemlig krangel mellom to som er "like gode".

Endret 26. oktober 2013 av ★

[Anonym bruker]

 

 

Eg ville vel føtst og fremst prøvd å få klarhet i kva som er situasjonen. Like lite som det er sjølvsagt at barnet ikkje mobbar fordi det oppfører seg heime er det sjølvsagt at det andre barnet si framstilling er rett.

 

Ei konflikt mellom to likeverdige partar er ikkje mobbing, det er først når det er maktubalanse mobbing oppstår. Ei konflikt kan utvikle seg til mobbing, men det er ikkje automatikk i det. Enkelte, både barn og voksne, er raske til å dra mobbekortet.

 

Om det viser seg at desse to barna er i ei konflikt, ville eg prøvd å samarbeide med det andre barnets foreldre å hjelpe batna med å løyse konflikta utan at det utviklar seg til mobbing. Om det viser seg at det er ei faktisk mobbesak hadde det vore noko vi som foreldre ville jobba med saman med barnet vårt og skulen. Det er heller ikkje heilt usansynlig at det er ei mobbesak, men at det er det påståtte offeret som er mobbaren.

 

Altså: Eg vil ikkje automatisk gå ut frå at barnet mitt er uskuldig, men heller ikkje automatisk gå ut frå at det andre barnet/foreldra til barnet gir ei korrekt framstilling av situasjonen.

Her må jeg si at jeg blir veldig overrasket og skuffet å se svaret ditt Stjerna...

Mobbing er ikke en konflikt, men en form for psykisk eller fysisk terrorisering, selv om utspringet kan komme fra en konflikt som oppsto. Ofte gjør voksne mobbesaker verre nettopp ved å se på det som en konflikt.

 

Det finnes heller ikke noe som heter "mobbekortet" som er et slags trumfess slik enkelte ser ut til å tro.

Det er for de aller fleste barn en stor skam knyttet til det å bli mobbet og å la foreldrene vite at en mobbes, og når barna sier fra har det gjerne gått alt for lang tid allerede.

Med andre ord er ikke dette en påstand barn flest tror de vil tjene noe på å komme med, men noe de tross redsel for verre behandling fra mobberne og skam sier fordi de merker at de bør og må.

 

Selv om det er viktig å få alle fakta på bordet, så er det også viktig å ta den som mobbes på alvor.

Den underlige påstanden om at det like gjerne kan vise seg at offeret er mobberen sier meg at du kanskje har en eller annen personlig negativ erfaring som gjør at du trekker den konklusjonen? For dette er svært uvanlig, men kan nok forekomme en sjelden gang.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 94619...a06

Mobbing og konflikt er heilt klart to forskjellige ting. Det er det ikkje tvil om. Diverre er det ikkje uvanlig at eit barn i ei konflikt (eller foreldra) skuldar den andre i konflikta for mobbing for å vinne. Difor er det viktig å kartlegge kva som faktisk er situasjonen før ein tek fatt på oppryddinga.

 

Om ein ikkje er litt edruelige i sin iver etter å utrydde mobbing vil det alltid vere slik at den første til å rope mobbing går seirande ut, sjølv om det kan dreie seg om noko heilt anna, nemlig krangel mellom to som er "like gode".

 

 

Stjerna har noen gode poeng her når man ser på definisjonen av mobbing.

Referert fra Arbeidstilsynets sin hjemmeside:

Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting. Videre bør det være en ubalanse i styrkeforholdet, slik at den som blir trakassert må ha vanskelig for å forsvare seg. Vi snakker ikke om trakassering dersom to omtrent like sterke personer kommer i konflikt, eller når det dreier seg om en enkeltstående konfliktepisode.

Begrepet mobbing omfattes av begrepet trakassering, men er ikke et begrep i Arbeidsmiljøloven. Styrkeforholdet mellom partene handler ikke nødvendigvis om formell plassering i organisasjonen. Slik begrepet vanligvis brukes, kan en person bli utsatt for mobbing både fra ledere og kolleger.

 

Anonymous poster hash: 30599...59d

[Anonym bruker]

Signerer stjerna, men jeg liker ikke den anklagende tonen i hovedinnlegget, ettersom hverken jeg eller sønnen min (2 år) har gjort noe galt enda.

 

Du (HI) skriver som om du allerede går ut fra at jeg vil beskytte mitt barn og benekte alt, før jeg i det hele tatt har fått en sjanse. Det setter meg rett i forsvarsposisjon, og er ikke måten å gjøre meg samarbeidsvillig på.

Anonymous poster hash: ad53a...a43

[Hjertefru]

Det hadde jeg grepet fatt i med største alvor, og vært takknemlig for å bli informert. Var selv utsatt for mobbing som barn.

Og så ville jeg poengtert overfor midt barn at det faktisk er mobbeofferet som har definisjonsmakten her. Selv om vi i vår familie er vant med en litt røff tone og humor på hverandres bekostning behøver ikke det bety at alle har det sånn...Hvis det er ment som en spøk og vi ser at vedkommende reagerer negativt, da stopper vi. Det har med å utvikle sosial intelligens i lag med andre.

[Gilette]

Nå tror jeg ikke mine er englebarn alltid, det ville vært naivt av meg.

Men hadde jeg fått nyss om at en eller flere av de kunne være mobbere kan jeg love at jeg ville satt himmel og jord i bevegelse for å komme til bunns i saken.

[Anonym bruker]

Da ville jeg antageligvis begynt å gråte, Beklaget på det hæyeste og sørget for at dette ville ha store konsekvenser og/eller tatt en alvorlig prat rundt dette !

Anonymous poster hash: 85db3...36d

[Anonym bruker]

Hvis det var slik at kun mitt barn var den som mobbet et annet barn ville jeg bedd om unnskyldning og fått barnet til å gjøre det samme. Og gjort alt i min makt for at ungen skulle skjerpe seg. Og bli venner.

 

Men mobbing er ofte et flokkfenomen.Jeg sier ikke det for å unnskylde det enkelte barn. Men hvis det er mobbing, erting satt i system, så har problemet ofte rot med mer enn en person. Og en må forandre hele systemet. Selvsagt ved å starte med mitt eget barn, men også de andre.  

 

Så jeg ville lyttet veldig både til hva det andre barnet sa, og hva mitt eget sa (og bedt om unnskyldning på vegne av mitt barn, og fått barnet til å be om unnskyldning og forandre oppførsel og).

 

Men også prøvd å finne ut om det var en ukultur blandt gjengen om at mobbeofferet er noen som kan "tas". Og prøve å snu det. Prøvd å snakke med lærerne og de andre foreldrene, prøvd å ordne opp. Hvis det var andre foreldre som også hadde barn som mobbet, fortalt de det, slik at de ikke tenkte at deres barn var engelunger. Foreldre blir jo i forsvarsposisjon med sitt barn hvis foreldrene til mobbeofferet kommer, mens hvis en av de andre mobbernes foreldren sier det, blir det litt lettere å godta.

 

Det viktigste ville jo ikke være å si at barnet mitt er slemt slik at det blir barnet mitt på den ene siden MOT mobbeofferet, hvis det er flere som mobber vil en sånn tilnærming gjøre at de som mobber blir mer sammensveiset. Siden alle de blir kollektivt straffet siden mobbeofferet sa ifra. Oss mot han/henne.

 

Det viktigste er jo å snu ukulturen slik at ingen blir mobbet/ertet/holdt utenfor. Lett å si, men utrulig vanskelig å gjøre. Mobbing er fælt. Og utrulig viktig å gjøre noe med. Ingen voksne ville godta det noen barn må godta hver dag på skolen. Barn er helt avhengig av at de voksne ser og gjør noe med ukulturer.

 

 

Anonymous poster hash: b2263...3bc