Dere barnløse; hvorfor blir dere så provosert?

[Anonym bruker]

Det å gå gravid og alt som hører med er ikke bare fryd og gammen. Ja det er trist at ikke alle får det til. Men flerparten får det til, og det må være liv å klage litt i sin egen situasjon uten å alltid måtte tenke på andres problemer.

 

Det er alltid noen som har det verre, og hver opplever sitt problem som verst, naturlig nok.

 

Så hvorfor bli så provosert? Vi som kan gå barn har faktisk sympati for dere som ikke kan, men det går ikke ann å ta hensyn til alle andre hele tiden. Er man gravid må man faktisk få lov å tenke på seg selv og sin situasjon. Uansett hvor tullete dere syns det er.

 

Må da gå ann å se ting fra en annen sin side, selv om man selv ikke er der. Empati kalles det. Såklart skjønner jeg at man er frustrert og kanskje noe misunnelig på de som lett blir gravide, men forstå også at dere ikke alltid kan tas hensyn til, enten det gjelder kjønn, abort eller gravidplager.

 

Anonymous poster hash: 8ec4d...806

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke provosert av at noen klager på egne plager, men jeg blir provosert av dette innlegget. Jeg har empati, og har ingen problemer med å se at andre situasjoner gir andre plager. Jeg ønsker meg inderlig barn selv, men kan likevel glede meg over at andre får det til. 

 

Jeg har til og med forestilingsevne og empati nok til å forstå hvorfor du lager et innlegg som dette.Det er klart at hvis du blir møtt med de reaksjonene du beskriver så må det være ganske plagsomt. Jeg kan også forstå den slags reaksjoner fra andre barnløse. Noen gravide og småbarnsmødre mangler antenner, de blir så oppslukt i seg og sitt at de ikke ser de rundt seg. Det er forståelig,og en naturlig ting når man er midt oppi noe som endrer livet så totalt, men hvis man inviterer til venninnekveld der det finnes en ufrivillig barnløs burde det være mulig å være innom et annet tema en barn og barnestell vertfall en gang i løpet av kvelden. 

 

Legg merke til at jeg skriver noen gravide og småbarnsmødre, for det gjelder nemlig ikke alle. På samme måte som ikke alle barnløse blir provosert av at du forteller om dine plager. Jeg blir som sagt ikke provosert over det, men jeg blir veldig provosert over at du skal trekke alle over en kam. 

Anonymous poster hash: a849b...8ea

[Anonym bruker]

Tror ikke dette er en vanlig problemstilling. Har selv vært barnløs, og har aldri blitt provosert over at gravide klager over plager. Det eneste jeg har merket meg er at tidligere ufrivillige barnløse ikke har lov til å klage over sine plager, fordi nå har man jo tross alt fått oppfylt drømmen sin. Selvfølgelig har man lov til å klage over å være konstant kvalm i flere måneder, selv om man slet med å bli gravid.  For slitsomt er det uansett.

Anonymous poster hash: c961c...5b0

[Anonym bruker]

 

Tror ikke dette er en vanlig problemstilling. Har selv vært barnløs, og har aldri blitt provosert over at gravide klager over plager. Det eneste jeg har merket meg er at tidligere ufrivillige barnløse ikke har lov til å klage over sine plager, fordi nå har man jo tross alt fått oppfylt drømmen sin. Selvfølgelig har man lov til å klage over å være konstant kvalm i flere måneder, selv om man slet med å bli gravid. For slitsomt er det uansett.

 

Anonymous poster hash: c961c...5b0

Jeg tror heller ikke det er en vanlig problemstilling, men ser mye av det her inne. Her folk kan gjemme seg bak en anonymknapp og skrive det mange kanskje tenker, men ikke tør si høyt.

 

Anonymous poster hash: 8ec4d...806

[Anonym bruker]

Provosert er ikke det samme som trist/frustrert/ deprimert o.s.v som jeg nok helt sikkert ville blitt dersom jeg ikke hadde kunnet få barn :-( har så uendelig vondt av de som jeg vet sliter, for jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det må være. Man har da selvsagt lov å "syte" litt over egen situasjon, (på samme måte som en kan klage over vond fot, selv om det finnes folk uten fot) men det går an å trå varsomt blandt de som en vet eller mistenker sliter med å få barn :-( det kalles EMPATI !!! Prøv å sette de i deres situasjon!!!

 

Anonymous poster hash: 4efe1...3a8

[soleia]

Det å gå gravid og alt som hører med er ikke bare fryd og gammen. Ja det er trist at ikke alle får det til. Men flerparten får det til, og det må være liv å klage litt i sin egen situasjon uten å alltid måtte tenke på andres problemer.

 

Det er alltid noen som har det verre, og hver opplever sitt problem som verst, naturlig nok.

 

Så hvorfor bli så provosert? Vi som kan gå barn har faktisk sympati for dere som ikke kan, men det går ikke ann å ta hensyn til alle andre hele tiden. Er man gravid må man faktisk få lov å tenke på seg selv og sin situasjon. Uansett hvor tullete dere syns det er.

 

Må da gå ann å se ting fra en annen sin side, selv om man selv ikke er der. Empati kalles det. Såklart skjønner jeg at man er frustrert og kanskje noe misunnelig på de som lett blir gravide, men forstå også at dere ikke alltid kan tas hensyn til, enten det gjelder kjønn, abort eller gravidplager.

 

Anonymous poster hash: 8ec4d...806

Om du meiner på forum, så er eg einig med deg i at ein må tale at gravide klagar over plagene sine, sidan det er eit forum både for dei som slit og for dei som er gravide.  Om du meiner utanom forum, at du klagar deg over gravidplager til menneske som sjølve ikkje får til å bli gravide, så meiner eg du må skaffe deg litt meir sosiale antenner.  Eg hadde opplevd det som lite omtenksomt.

[Anonym bruker]

jeg har aldri blitt provosert av at andre ble gravide, men det har hver gang minnet meg på hvor inderlig stor dette ønsket om å være mamma er hos meg!! Vi har slitt i 5 år... og da blir man lei seg når andre får ønsket oppfylt, selv om man samtidig blir glad på andres vegne... men det minner på sorgen og alt det vonde, samt skaper enda mer redsel for at man kanskje ikke vil klare det selv...

jeg tror du skriver dette innlegget for å skape provokasjon, og det klarer du jo....

 

Anonymous poster hash: 600b0...124

[mylittlecat]

Det er nok et betent tema, jeg forstår godt at de som ikke klarer å få barn selv kan bli såret, men ikke provosert. Man kan også skåne seg selv ved å holde seg unna sider som dette, om man har så store problemer med å takle andres plager, gleder og sorger.

 

I det virkelige liv er akkurat det vanskeligere. Men, dere må og tenke på at om det ikke er allmenn kjent blandt gud og hvermann at dere ikke kan få barn, kan jo ikke folk vite dette. Saken stiller seg helt annerledes om bestevenninnen til ei ufrivillig barnløs dame, sitter og klager over plager hun har i svangerskapet. Da er det jo bare snakk om utrolig dårlig sosialintelligens.

[mylittlecat]

Kan legge til at når folk klager over at de er skuffet over kjønn, ja da har dere virkelig lov til å bli provosert. Å bli skuffet over kjønn synes jeg er latterlig, uansett om det er en følelse man ikke kan noe for. Jeg hadde skammet meg om jeg hadde følt det slik, for det er virkelig en ikke-problemstilling!

[Anonym bruker]

Som ufrivillig barnløs ble jeg heller provosert over andre ting som at noen ble gravid gang på gang, og tok abort. Klaget over kjønn, eller lot sitt nyfødte barn være hos andre mens de dro på byen. Aldri at man klaget over svangerskaps plager.

Anonymous poster hash: c961c...5b0

[Anonym bruker]

Jeg skrev en melding på facebook for en stund tilbake om at jeg "hadde aldri vært mer lei". Da fikk jeg de skyllebøttene om at jeg måtte være takknemlig for at jeg faktisk var blitt gravid. Og at jeg måtte jo tenke på de som ikke kunne få barn osv osv. Ble helt oppgitt for å være ærlig!

Anonymous poster hash: c9f4c...9e2

[Anonym bruker]

Jeg skrev dette innlegget på bakgrunn av alt folk lirer av seg her inne. For her har man ikke lov til å tenke på kjønn, abort eller gravidplager. På dette mammaforumet må man alltid ta hensyn til de som sliter med å få barn.

Bare sånn til dere som generaliserer dette innlegget.

 

Anonymous poster hash: 8ec4d...806

[Anonym bruker]

Jeg var selv ufrivillig barnløs i seks år før jeg omsider ble mamma. I disse årene kjente jeg på oppgitthet, frustrasjon og sorg, følelser så sterke og altoverskyggende at jeg ikke unner min verste fiende å føle maken. Det var helt fryktelig. Jeg lot meg sikkert også provosere enkelte ganger, men opplevde heldigvis at de fleste er inneforstått med at ufrivillig barnløshet er noe av det verste man kan oppleve, og bar litt over med meg. Nå når jeg er flerbarnsmor selv, prøver jeg så godt jeg kan å ta litt hensyn til og vise empati for de jeg vet sliter. Jeg ønsker alle slitere lykke til!

Anonymous poster hash: d4d84...5d7

[drømmens håp]

Jeg har prøvd å bli gravid i 7 år og endelig nå på 3 ivf-forsøket klarte vi det og venter tvillinger. Jeg har ikke blitt provosert over andres gleder og har følt gleder ved andres lykke... I vår prøvetid har jeg fått to fettere, 3 kusiner har fått barn og venner har fått ett og to barn, men har aldri krevd at de skal ta hensyn til meg... Har kanskje hatt perioder der ting har vært tyngre enn ellers, men da har jeg heller holdt meg unna (tenker da på tiden under og etter negative forsøk). Jeg har aldri blitt provosert men ja jeg har følt misunnelse og stikk inni meg, og hatt ett inderlig håp om at det snart var vår tur... 

 

Jeg har alltid spurt og gratulert og vært positiv over andre, selvom kanskje følelsene reiv inni meg, men andre kan ikke noe for at vi ikke klarte. Men når det da endelig er vår tur til å vise frem bilder av gravidmagen og ultralydbilder får jeg kommentarer under hvor det står "vet du hvor mye du sårer folk"? Og jeg vet hvordan det er å være sår av dette tema men jeg hadde da aldri i min fantasi sagt noe om mine følelser, det holder jeg meg for god til og jeg har medfølelse for andre som er dårlige osv. i svangerskapet (jeg har ikke vært dårlig selv). Føler vi har hatt ett veldig enkelt svangerskap, men vi har da i bytte hatt en lang prøvetid. 

 

Synes dette med empati skal gå begge veier, oss ufrivillig barnløse må også tenke over at dette er ett forum for mennesker som klarer å bli gravide osv.og som ønsker og fortelle om dette og om sine plager og det som hører med. og de som klarer det må ta hensyn til at det sitter noen der ute som virkelig sliter pga. disse problemene. Jeg personlig hadde aldri angrepet noen inne på ett foreldre/barn forum fordi de burde være glad for at de blei gravide, nei så dypt synker jeg ikke. Og som jeg har sagt til søstrene mine så må de ikke tenke på meg, og være redde for å bli gravide for det er ikke dems sin skyld at jeg ikke klarte det før nå. Ja, kanskje jeg blir misunnelig men jeg kommer ikke til å vise misnøye ovenfor hverken venner eller families store gleder. 

 

Men det er svært vondt å være ufrivillig barnløs og jeg tror ikke det er så lett å sette seg inn i hvordan det egentlig føles, men det trenger dere heller ikke om dere klarer det selv. Vi gleder oss over at våre prøverør-tvillinger er på vei og de er ventet i januar 2014 <3

[Anonym bruker]

Kan legge til at når folk klager over at de er skuffet over kjønn, ja da har dere virkelig lov til å bli provosert. Å bli skuffet over kjønn synes jeg er latterlig, uansett om det er en følelse man ikke kan noe for. Jeg hadde skammet meg om jeg hadde følt det slik, for det er virkelig en ikke-problemstilling!

 

Jeg var ufrivillig barnløs i 8 år, og da tenkte jeg det samme; at kjønn er irrelevant. Likevel ble jeg skuffet over kjønn da jeg endelig ble gravid. Ja, jeg skammet meg, men det er jo som du sier at man kan ikke noe for hva man føler, så jeg ser ikke helt hvorfor man skal skamme seg heller...

 

Anonymous poster hash: 82b39...584

[mylittlecat]

 

 

Kan legge til at når folk klager over at de er skuffet over kjønn, ja da har dere virkelig lov til å bli provosert. Å bli skuffet over kjønn synes jeg er latterlig, uansett om det er en følelse man ikke kan noe for. Jeg hadde skammet meg om jeg hadde følt det slik, for det er virkelig en ikke-problemstilling!

Jeg var ufrivillig barnløs i 8 år, og da tenkte jeg det samme; at kjønn er irrelevant. Likevel ble jeg skuffet over kjønn da jeg endelig ble gravid. Ja, jeg skammet meg, men det er jo som du sier at man kan ikke noe for hva man føler, så jeg ser ikke helt hvorfor man skal skamme seg heller...

 

Anonymous poster hash: 82b39...584

Det var nok litt klønete forklart. Jeg mente det som i at det bør ikke være noe å henge seg opp i eller lage problemstilling av. Enkelte har jo en tendens til å dramatisere mer enn andre. Selv ønsket jeg meg gutt med sistemann, men nok en jente viste seg frem på ul. Kan ikke si jeg ble skuffet for det, jeg var strålende fornøyd over at barnet var tilsynelatende friskt. Man har det virkelig for godt om man surmuler over "feil" kjønn

[Anonym bruker]

 

 

Kan legge til at når folk klager over at de er skuffet over kjønn, ja da har dere virkelig lov til å bli provosert. Å bli skuffet over kjønn synes jeg er latterlig, uansett om det er en følelse man ikke kan noe for. Jeg hadde skammet meg om jeg hadde følt det slik, for det er virkelig en ikke-problemstilling!

Jeg var ufrivillig barnløs i 8 år, og da tenkte jeg det samme; at kjønn er irrelevant. Likevel ble jeg skuffet over kjønn da jeg endelig ble gravid. Ja, jeg skammet meg, men det er jo som du sier at man kan ikke noe for hva man føler, så jeg ser ikke helt hvorfor man skal skamme seg heller...

 

Anonymous poster hash: 82b39...584

Det var nok litt klønete forklart. Jeg mente det som i at det bør ikke være noe å henge seg opp i eller lage problemstilling av. Enkelte har jo en tendens til å dramatisere mer enn andre. Selv ønsket jeg meg gutt med sistemann, men nok en jente viste seg frem på ul. Kan ikke si jeg ble skuffet for det, jeg var strålende fornøyd over at barnet var tilsynelatende friskt. Man har det virkelig for godt om man surmuler over "feil" kjønn

 

 

Ok, da forstår jeg.

 

Anonymous poster hash: 82b39...584

[Fullrulle86]

Jeg trur HI sikter til innlegget om hun som skreiv at hun var lei på slutten av svangerskapet. Hadde vel en uke igjen eller noe... Hun fikk da ei skyllebøtte ut av en annen verden om hvor takknemlig hun burde være og at hun ikke måtte klage siden hun tross alt var gravid. DET syns jeg er unødvendig. Gravide har like stor rett til sine følelser som de som sliter har. Det er ganske slitsomt og vanskelig å bare være takknemlig gjennom hele sv.skapet. Mange sliter med mye vonde plager, bekymringer osv. men det betyr da ikke at en ikke gleder seg? Det må vær rom for å kunne si hvor drittlei en er her inne!