Min mor ødelegger livet mitt

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som i årevis har slitt med depresjoner, angst og paranoia/vrangforestillinger. Hun har også et voldsomt sinne, er uforutsigbar og sier mye sårende til folk rundt seg. Hun går er dags dato ikke til behandling fordi hun mener hun er frisk (det er vi rundt som er syke, ikke hun). Har snakket med legen hennes flere ganger men han kan ikke gjøre noe når hun ikke er til fare for seg selv eller andre. Hun har tidligere vært under behandling for å få innvilget uførestønad. Det er virkelig HELT umulig i dag å få henne til å innse at hun er syk . 

 

Hun innbiller seg ting og henger seg veldig opp i ting, nå har hun fått det for seg at jeg og barna våre blir dårlig behandlet hjemme og at barna har det dårlig (overhodet ikke sant). I dag var hun her på besøk, det endte med at hun hisset seg skikkelig opp og begynte å rope og kjefte. Hun er bla veldig sint fordi hun ikke får ha barna alene (hva er det vi prøver å skjule..) Barna ble redde og gråt og hun ropte at hun skulle ringe politi og barnevern og få dem hentet mens de hørte alt og gråt og gråt. Etter et par timer roet hun seg og lot som ingenting var hendt. Hun "glemmer" hva hun har sagt eller bagatelliserer det. Jeg hadde besøk og besøket mitt fikk også gjennomgå av henne. Veldig, veldig pinlig og ydmykende.

 

Jeg er utrolig langt nede nå, er så sliten at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun skriver meldinger som om ingenting har hendt! Hun tror virkelig at hun kan si hva som helst uten at det får konsekvenser. Hun sier aldri unnskyld, virkelig aldri. Hun tenker heller aldri på hvordan ting føles for andre enn henne selv. 

 

Jeg har ikke tall på alt stygt hun har sagt til meg, jeg tar sjelden kontakt med henne men hun kommer hit selv om hun ikke er invitert og sender mange sms daglig eller ringer flere ganger. Det hjelper lite at hun har gode perioder når det alltid ender opp med en krangel ut av dimensjoner til slutt.

 

Jeg kjenner bare at jeg orker ikke mer og jeg kan ikke utsette barna mine for denne galskapen. Hver gang hun har en episode blir jeg helt ødelagt i flere dager og det går utover familien min.

 

Jeg begynner også å tvile på meg selv siden hun sier så mye sårende:( Er redd for hva hun kan finne på. Alt er så utrolig vanskelig siden det tross alt er min egen mor.

 

Jeg har snakket litt med psykiatrisk sykepleier (via helsestasjonen) om disse problemene før men føler ikke jeg får så mye konkrete tips, bare svar som ja det er nok tøft for deg du må skjerme deg selv osv.

 

Så hva søren gjør jeg? Kommer snart til å ende opp syk selv.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

[LillaGorilla♥♥]

Du er nødt til å skjerme barna dine fra henne, så spør du meg må du kutte kontakten med henne på deres vegne. Ikke la henne komme i nærheten av dem når hun oppfører seg sånn, hun kan jo skremme vettet av dem!

[Anonym bruker]

Jeg flyttet fire timers kjøring unna min far og har i dag ingen kontakt med han.

 

Det er synd på han for han er syk, men noen ganger må man bare beskytte seg selv og sine. Vi lever bare en gang og jeg kan ikke bruke mitt liv på dritten fra pappa. Han nekter også behandling fordi han ikke har noen problemer, det er alle andre som er gale...

 

Han er bipolar med psykopatiske trekk, ser ingenting annet enn sine egne behov.

Anonymous poster hash: e5b6c...89a

[Anonym bruker]

du må dessuten prate med barna om at mormor ikke er frisk. Kanskje det er noen tips på morild.org, en side for barn (og voksne) som har foreldre med psykiske problemer.

Anonymous poster hash: 35294...1ff

[Anonym bruker]

Jeg har pratet med dem om sykdommen hennes, så de vet at hun ikke er frisk. Jeg synes det er utrolig vanskelig å bryte kontakten helt siden hun nesten ikke har familie eller venner og sitter mye alene. 

 

Føler alt blir feil uansett hva jeg gjør, men barna fortjener jo ikke å være vitne til galskapen og ha en psykisk nedbrutt mamma.

 

TS

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

[valkyrien]

Jeg hadde kuttet all kontakt tvert.

[*Miss Marple*]

Her må du faktisk stå opp for barna dine og forhindre at hun er et skremmende og utrygt element i livet deres.

 

Klart det er sårt å kutte ut moren sin og at det er synd på henne som ikke er frisk, men ditt hovedansvar er å sørge for at barna dine er trygge og har det bra.

[Iiiiik]

Når moren din er syk og nekter å forholde seg til det, er det ikke så lett å hjelpe henne. Da står du igjen med to valg egentlig. Enten fortsetter du som nå og er med på hennes opp- og nedturer, du skader deg selv og barna med dette som du allerede har konstatert selv. Eller så begynner du å sette grenser for henne. Dette kommer selvfølgelig ikke til å gå rolig for seg, men det er kanskje bedre allikevel å ha styring over egne livsbetingelser i større grad?

 

Jeg vil anbefale deg å si til henne at du er sliten av at det alltid blir konflikter når dere er sammen og at du ikke orker mer av det. Si at du blir lei deg, at du gruer deg før hun kommer og at du heller ikke slapper av når dere har det hyggelig fordi du er usikker på når det blir vanskelig igjen. Beskriv hvordan du har skuldrene høyt oppe ved ørene og hvor anstrengende det er og at du ikke klarer å ivareta barna heller godt nok fordi du blir opptatt av å passe på at alt går bra når mormor er der. Si at den forrige episoden var helt uakseptabel og at du for en lang periode fremover ikke vil at de og mormor skal være sammen. Hvis du er tøff nok, sier du også at du mener at hun er syk og trenger hjelp.

 

Det er tøft å nekte kontakt med sin egen mor, særlig når hun ikke har mange andre som er der for henne. Kan du få til å møte henne innimellom, et annet sted enn hos deg? Enten hos henne eller aller helst på en kafé eller tilsvarende. Det som skjer nå, er jo at du på et vis er problemopprettholdende. Hun bekrefter overfor seg selv at måten dere forholder dere til hverandre på, er helt normal. Hun gir jo bare en beskjed om noe og så er dere ferdige med det. Folk som er glade i hverandre må da tåle såpass. Og så når dere er ferdige, snakker hun hyggelig, snakker om noe annet og du lar henne slippe unna med det. Noen ganger tenker hun kanskje at du er jammen furten eller langsint som er stille og sur bare fordi hun hevet stemmen litt og at såpass må man da tåle.

 

Så altså - mann deg opp og gi henne beskjed om at dette var siste gang barna og du ble utsatt for noe tilsvarende. Si at du har tenkt på det lenge og at du kjenner at nå tåler du ikke mer av dette. Og så må du stå for det. Det kommer til å bli vanskelig, men jo lenger du klarer det, desto mindre iherdig vil hun bli. Hvis du står imot i fire dager og så svarer på en sint telefon, er alle de fire dagene bortkastet. Det er viktig at du selv tar 100% styring over kontakten nå. Ikke ta telefonen når hun ringer, men ring henne selv med passe intervaller, f.eks en gang i uka. Ikke svar på sinte meldinger. Ikke svar på glade meldinger heller eller meldinger med tomprat, men send henne selv en melding innimellom hvis det føles OK. En slik avvisning vil skkert få henne til å være lei seg og da blir hun sikkert sint. Du har allikevel først og fremst ansvar for din og barnas trygge tilværelse. En mulig bivirkning av å sette grenser for henne, kan være at hun klarer å snu bittelitt på flisa også. Når du som hittil har vært omtrent den eneste som er der, begynner å trekke deg unna går det an å håpe på at hun kan moderere seg litt. Det er ikke sikkert og kan hende vil dette føre til at du ikke kan ha kontakt med henne i det hele tatt, men det er kanskje uunngåelig. Som du selv sier - sånn som dere har det nå, kan dere ikke ha det. Du blir ødelagt av det og barna blir skadelidende. Det fortjener dere ikke noen av dere!

 

Var hun sånn da du var barn også? Hvor preget av det er du selv? Hadde du en pappa som beskyttet deg? Har du en formening om det er noe som fungerer bedre, noe som regulerer henne? Hvordan tenker du at du selv møter barna dine når du er sliten eller sint?

 

En stor klem til deg! Det er vondt når foreldre ikke klarer å være de besteforeldrene de burde være og når en mamma blir en belastning i stedet for en støtte.

[Anonym bruker]

 

Jeg har en mor som i årevis har slitt med depresjoner, angst og paranoia/vrangforestillinger. Hun har også et voldsomt sinne, er uforutsigbar og sier mye sårende til folk rundt seg. Hun går er dags dato ikke til behandling fordi hun mener hun er frisk (det er vi rundt som er syke, ikke hun). Har snakket med legen hennes flere ganger men han kan ikke gjøre noe når hun ikke er til fare for seg selv eller andre. Hun har tidligere vært under behandling for å få innvilget uførestønad. Det er virkelig HELT umulig i dag å få henne til å innse at hun er syk .

 

Hun innbiller seg ting og henger seg veldig opp i ting, nå har hun fått det for seg at jeg og barna våre blir dårlig behandlet hjemme og at barna har det dårlig (overhodet ikke sant). I dag var hun her på besøk, det endte med at hun hisset seg skikkelig opp og begynte å rope og kjefte. Hun er bla veldig sint fordi hun ikke får ha barna alene (hva er det vi prøver å skjule..) Barna ble redde og gråt og hun ropte at hun skulle ringe politi og barnevern og få dem hentet mens de hørte alt og gråt og gråt. Etter et par timer roet hun seg og lot som ingenting var hendt. Hun "glemmer" hva hun har sagt eller bagatelliserer det. Jeg hadde besøk og besøket mitt fikk også gjennomgå av henne. Veldig, veldig pinlig og ydmykende.

 

Jeg er utrolig langt nede nå, er så sliten at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun skriver meldinger som om ingenting har hendt! Hun tror virkelig at hun kan si hva som helst uten at det får konsekvenser. Hun sier aldri unnskyld, virkelig aldri. Hun tenker heller aldri på hvordan ting føles for andre enn henne selv.

 

Jeg har ikke tall på alt stygt hun har sagt til meg, jeg tar sjelden kontakt med henne men hun kommer hit selv om hun ikke er invitert og sender mange sms daglig eller ringer flere ganger. Det hjelper lite at hun har gode perioder når det alltid ender opp med en krangel ut av dimensjoner til slutt.

 

Jeg kjenner bare at jeg orker ikke mer og jeg kan ikke utsette barna mine for denne galskapen. Hver gang hun har en episode blir jeg helt ødelagt i flere dager og det går utover familien min.

 

Jeg begynner også å tvile på meg selv siden hun sier så mye sårende:( Er redd for hva hun kan finne på. Alt er så utrolig vanskelig siden det tross alt er min egen mor.

 

Jeg har snakket litt med psykiatrisk sykepleier (via helsestasjonen) om disse problemene før men føler ikke jeg får så mye konkrete tips, bare svar som ja det er nok tøft for deg du må skjerme deg selv osv.

 

Så hva søren gjør jeg? Kommer snart til å ende opp syk selv.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

Hun høres ut som min mor. Dette er hva en psykolog sa til meg:

 

Din mor er

- ekstremt selvopptatt

- klarer ikke å sette seg i andres sko

- eier ikke selvinnsikt

- bruker herseteknikker

- bruker menn for egen økonomisk vinning

- lager egne regler, mener hun er unntatt fra enkelte regler

 

Samt mye mer. Han sa at hun har en personlighetsforstyrrelse, men at hun aldri vil innse dette selv og hun vil aldri få behandling.

 

Jeg er helt enig. Jeg mistenker henne for å være psykopat, men dette kommer jeg aldri til å ta opp med henne. Det er waste of time, for det blir hennes ord mot mitt.

 

Anonymous poster hash: 2a14f...906

[Anonym bruker]

Når moren din er syk og nekter å forholde seg til det, er det ikke så lett å hjelpe henne. Da står du igjen med to valg egentlig. Enten fortsetter du som nå og er med på hennes opp- og nedturer, du skader deg selv og barna med dette som du allerede har konstatert selv. Eller så begynner du å sette grenser for henne. Dette kommer selvfølgelig ikke til å gå rolig for seg, men det er kanskje bedre allikevel å ha styring over egne livsbetingelser i større grad?

 

Jeg vil anbefale deg å si til henne at du er sliten av at det alltid blir konflikter når dere er sammen og at du ikke orker mer av det. Si at du blir lei deg, at du gruer deg før hun kommer og at du heller ikke slapper av når dere har det hyggelig fordi du er usikker på når det blir vanskelig igjen. Beskriv hvordan du har skuldrene høyt oppe ved ørene og hvor anstrengende det er og at du ikke klarer å ivareta barna heller godt nok fordi du blir opptatt av å passe på at alt går bra når mormor er der. Si at den forrige episoden var helt uakseptabel og at du for en lang periode fremover ikke vil at de og mormor skal være sammen. Hvis du er tøff nok, sier du også at du mener at hun er syk og trenger hjelp.

 

Det er tøft å nekte kontakt med sin egen mor, særlig når hun ikke har mange andre som er der for henne. Kan du få til å møte henne innimellom, et annet sted enn hos deg? Enten hos henne eller aller helst på en kafé eller tilsvarende. Det som skjer nå, er jo at du på et vis er problemopprettholdende. Hun bekrefter overfor seg selv at måten dere forholder dere til hverandre på, er helt normal. Hun gir jo bare en beskjed om noe og så er dere ferdige med det. Folk som er glade i hverandre må da tåle såpass. Og så når dere er ferdige, snakker hun hyggelig, snakker om noe annet og du lar henne slippe unna med det. Noen ganger tenker hun kanskje at du er jammen furten eller langsint som er stille og sur bare fordi hun hevet stemmen litt og at såpass må man da tåle.

 

Så altså - mann deg opp og gi henne beskjed om at dette var siste gang barna og du ble utsatt for noe tilsvarende. Si at du har tenkt på det lenge og at du kjenner at nå tåler du ikke mer av dette. Og så må du stå for det. Det kommer til å bli vanskelig, men jo lenger du klarer det, desto mindre iherdig vil hun bli. Hvis du står imot i fire dager og så svarer på en sint telefon, er alle de fire dagene bortkastet. Det er viktig at du selv tar 100% styring over kontakten nå. Ikke ta telefonen når hun ringer, men ring henne selv med passe intervaller, f.eks en gang i uka. Ikke svar på sinte meldinger. Ikke svar på glade meldinger heller eller meldinger med tomprat, men send henne selv en melding innimellom hvis det føles OK. En slik avvisning vil skkert få henne til å være lei seg og da blir hun sikkert sint. Du har allikevel først og fremst ansvar for din og barnas trygge tilværelse. En mulig bivirkning av å sette grenser for henne, kan være at hun klarer å snu bittelitt på flisa også. Når du som hittil har vært omtrent den eneste som er der, begynner å trekke deg unna går det an å håpe på at hun kan moderere seg litt. Det er ikke sikkert og kan hende vil dette føre til at du ikke kan ha kontakt med henne i det hele tatt, men det er kanskje uunngåelig. Som du selv sier - sånn som dere har det nå, kan dere ikke ha det. Du blir ødelagt av det og barna blir skadelidende. Det fortjener dere ikke noen av dere!

 

Var hun sånn da du var barn også? Hvor preget av det er du selv? Hadde du en pappa som beskyttet deg? Har du en formening om det er noe som fungerer bedre, noe som regulerer henne? Hvordan tenker du at du selv møter barna dine når du er sliten eller sint?

 

En stor klem til deg! Det er vondt når foreldre ikke klarer å være de besteforeldrene de burde være og når en mamma blir en belastning i stedet for en støtte.

Takk for et langt og utfyllende svar:) Jeg har snakket med henne å tlf i dag, sa at jeg ikke er interessert i å ha kontakt når hun holder på sånn. Sa at jeg blir helt ødelagt av det. Får ikke sove osv. Sa at det er helt uakseptabelt å si de tingene hun gjør, hun kan ikke bare si hva som helst og tro det er greit. Ikke alt er tilgivelig her i verden.

 

Fikk selvsagt høre tilbake at det var da ikke hun som var gal men visse andre.. hun prøvde jo bare å "hjelpe" meg. Hun lager overhodet ikke problemer for meg, men hun hjelper meg å innse sannheten sier hun. Sannheten om hva sier jeg? Bare vage svar tilbake. Hun sier at hun er pliktet til å gripe inn, når jeg spør henne hva som er galt hos oss unnviker hun svaret. Påstår jeg er hjernevasket og tror at det er mannen min som får meg til å oppføre meg sånn. 

 

Jeg sier jeg ikke er interessert i å motta meldinger fra henne, det første hun gjør er å skrive mld om hvor fæl jeg er mot henne og hvor fælt hun har det. Det er alltid hun som er offeret. Hun skriver om en tlf samtale hun hadde med en i familien etter hun var her i går kveld hvor hun har vridd på alt som skjedde. Kommer med indirekte trusler om å ringe her og der. Jeg svarer kort at jeg har ikke mer å si til henne. Det hele oppleves som psykisk tortur. Føler hun vil leve gjennom meg og bestemme over mitt liv.

 

Hun har vært sånn siden jeg gikk på ungdomsskolen, er ca 30 nå. Hadde et godt forhold til min far (de ble skilt da jeg var tenåring) og mine besteforeldre, så det har nok reddet meg endel. Det preger meg ved at jeg tenker og grubler mye på det, lurer på hvorfor hun tror at jeg ikke er kompetent til noe når det ikke stemmer. Hvorfor hun tror så dårlig om mannen min. Det er ingen andre som tror dette om oss og barna våre har det jo bra. Svigerforeldrene mine er sjokkert.

 

Det eneste som funker på henne er å jatte med, og det går jo ikke. Har inntrykk av at hun har et stort kontrollbehov og hun mister helt fotfestet når hun ikke kan kontrollere barn og barnebarn til å følge hennes pipe. Jeg har kuttet kontakten med henne en gang tidligere, hun skjerpet seg en liten stund men så hva det tilbake igjen i det samme sporet.

 

Når det gjelder barna mine har jeg heldigvis ikke arvet hennes temperament, jeg er rolig av natur og heller konfliktsky. 

Men merker at det er vanskelig å være tilstede mentalt når hun holder på sånn.

 

TS

 

 

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

[Anonym bruker]

Moren min er omtrent på samme måte. Jeg kuttet henne helt ut en periode, sa at jeg ikke ville at vi skulle ha noen kontakt og at hun ikke skulle ringe eller komme på besøk. Det tok litt tid før hun aksepterte det, men til slutt gikk det inn. Etter et langt opphold har vi kun hatt sporadisk kontakt de siste årene, og etter mange år med dårlig samvittighet og sorg over ikke å ha noen mor (og at barna mine ikke har noen mormor), føles det greit. Det er bedre enn å la henne ødelegge livet mitt. 

Jeg har kommet frem til at selv om hun er syk, er hun også voksen, og er nødt til å ta ansvar for seg selv. Når vi ses gir hun blaffen i mine grenser og forsøker alltid å lempe ansvaret over på meg, hun krever at jeg betaler ting for henne, gjør henne tjenester, oppvarter henne etc, gir meg dårlig samvittighet. Kjøper jeg en presang, får jeg gjerne kritikk for at jeg ikke har kjøpt noe annet. Alt dette har vært ekstremt ødeleggende for meg, og nå vil jeg ikke mer. Jeg er gravid igjen nå, og hun har ikke fått vite det, selv om jeg føder om ikke lenge. Jeg vil ikke for alt i verden ha henne i nærheten når det nye barnet kommer. 

Søskenene mine har det ikke helt på samme måte som meg, de har fortsatt kontakt med henne og synes det er greit, så det er ikke bare én mulig løsning på slike situasjoner. Håper du finner du hva som er best for deg. Men det høres ikke ut som du kan ha det slik du har det så veldig mye lenger. 

Anonymous poster hash: dd341...890

[Iiiiik]

Uten at det vel er relevant nå, vil jeg tippe at hun hadde problemer også før du kom i ungdomsskolealder, men at når du ble så stor var det ikke lenger mulig for faren din å beskytte deg og å skjerme deg. Da var du kanskje også så stor at han kunne tillate seg å forlate denne dama. Det er bra at du ikke har arvet hennes temperament og det er også fint at du snakker med barna dine om det og at du har et så åpent forhold til svigerforeldre at du kan sjekke om moren dins virkelighetsoppfatning er riktig eller ikke. Det som ofte skjer når man forholder seg til folk med såpass liten evne til å se seg selv utenfra, er jo at man i større eller mindre grad begynner å lure på om de har rett eller ikke.

 

Hvorfor hun er sånn mot deg, er ikke lett å si. Sannsynligvis har hun symptomer nok til å utløse en psykiatrisk diagnose eller tre. Kanskje er hun også en av de damene som tenker at hennes barn på et vis er en forlengelse av henne selv. Ved at du opptrer utenfor det hun tenker hun ville gjort, er det på en måte hun som feiler og da får hun behov for å korrigere deg. Hun høres ut til å ha liten evne til å sette seg i andres sted og til å se situasjoner fra andres synsvinkel. Hvis hun har hatt andre kjæresteforhold etter at hun ble skilt fra faren din, har hun sikkert ødelagt de forholdene (og de mennene) på samme måte som hun er i ferd med å gjøre i forhold til deg.

 

Prøv å stole nok på deg selv og andre til å ikke ta deg nær av at hun fremstiller deg som helt håpløs til alle andre. Tenk at de som kjenner henne, nok har egenerfaringer med at hun er vanskelig å forholde seg til. Minn også deg selv på at hun gjenforteller ting til deg ut fra hvordan hun vil at det skal være. Hun legger til og trekker fra som det passer henne. Slektningen hun snakket med etter at dere hadde hatt en konfrontasjon i går, skjønner nok hva som skjer i større grad enn det moren din skjønner. Og hvis ikke - tenk at det ikke er farlig. Minn deg på at barna dine har det godt, at mannen din skjønner hvordan moren din kjører deg og at svigerforeldrene dine reagerer på hvordan hun opptrer. Jeg vet at det er vanskeligere sagt enn gjort, jeg har selv opplevd at et nært familiemedlem meldte meg til min yrkesorganisasjon fordi jeg ikke kunne fortsette å jobbe med det jeg jobber med så ond som jeg var. Vet at den samme personen har lagt ut til en masse kolleger av meg i terapeutiske settinger personen har vært i. Tidligere plagde det meg, nå tenker jeg at det kun sier noe om den andre. Så bare la henne ringe og melde deg dit hun tror hun trenger å melde deg. Du virker oppegående, du har empati med henne selv om hun oppfører seg bedritent og du er helt sikkert en god mamma. Det vil eventuelle meldingsmottakere oppdage.

 

Jeg ville ikke svart på noen meldinger. Et svar gir kjapt et svar tilbake og så mater du et troll du ikke vil holde liv i. Sannsynligvis vil frekvensen på sinte meldinger øke voldsomt hvis du overser dem, men nå vil det flate ut og bli stille. Hvis du ikke klarer å kutte henne helt ut, si at du ringer fast en gang i uka for å høre hvordan hun har det.

[Anonym bruker]

TS her igjen.. Jeg gav beskjed om at jeg ikke vil ha kontakt med henne (ihvertfall ikke nå), men hun svarer bare "hva er det nå du fabler om, du vet at jeg har alltid har rett" og overkjører meg totalt. Hun kommer aldri, aldri til å innse noe som helst. 

Hun fortsetter å sende meg gjentatte sms hver eneste dag, hvor hun bare later som ingenting. Jeg blir sprø! jeg svarer ikke, men det spiller jo ingen rolle for henne. 

I dag fikk jeg en rekke sms med tips om hva jeg kan kjøpe til barna mine til jul, hvordan jeg bør gjøre det med julekalender.. har jeg spurt henne om tips?? Så avslutter hun med å skrive at hun kommer på besøk en dag. Virkelig, tenker jeg bare.. hvordan kan hun bare blokkere ut alt jeg sier og mener så til de grader? Du er ikke velkommen hit skriver jeg til henne. Ingen svar, hun bare fortsetter å skrive om noe helt annet som om jeg aldri har skrevet den meldingen. 

 

Jeg opplever at hun gjør meg stemmeløs! Det jeg sier betyr ingenting, hun hører ikke engang etter. Kan hun ikke bare få seg et eget liv og slutte å prøve å leve gjennom meg? Det er ikke normalt å ville bestemme over voksne barn.

 

Hvordan skal jeg få henne til å slutte og tro hun kan kontrollere meg?

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

[Anonym bruker]

 

TS her igjen.. Jeg gav beskjed om at jeg ikke vil ha kontakt med henne (ihvertfall ikke nå), men hun svarer bare "hva er det nå du fabler om, du vet at jeg har alltid har rett" og overkjører meg totalt. Hun kommer aldri, aldri til å innse noe som helst. 

Hun fortsetter å sende meg gjentatte sms hver eneste dag, hvor hun bare later som ingenting. Jeg blir sprø! jeg svarer ikke, men det spiller jo ingen rolle for henne. 

I dag fikk jeg en rekke sms med tips om hva jeg kan kjøpe til barna mine til jul, hvordan jeg bør gjøre det med julekalender.. har jeg spurt henne om tips?? Så avslutter hun med å skrive at hun kommer på besøk en dag. Virkelig, tenker jeg bare.. hvordan kan hun bare blokkere ut alt jeg sier og mener så til de grader? Du er ikke velkommen hit skriver jeg til henne. Ingen svar, hun bare fortsetter å skrive om noe helt annet som om jeg aldri har skrevet den meldingen. 

 

Jeg opplever at hun gjør meg stemmeløs! Det jeg sier betyr ingenting, hun hører ikke engang etter. Kan hun ikke bare få seg et eget liv og slutte å prøve å leve gjennom meg? Det er ikke normalt å ville bestemme over voksne barn.

 

Hvordan skal jeg få henne til å slutte og tro hun kan kontrollere meg?

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

 

Si til henne at nå kommer du til å bytte nummer, det kommer til å være skjult og hun kommer ikke til å få det. Så går du og får deg nytt, skjult nummer som ingen kan lete opp i telefonkatalogen. Så sier du til henne at du ikke ønsker kontakt før hun kan oppføre seg greit og eventuelt skaffe seg hjelp.

 

Du kan ikke la henne holde på på det viset, det er jo helt hårreisende.. Jeg er også ganske rolig av natur, men jeg kjenner sinnet koker når jeg leser hvordan hun holder på! Jeg hadde klikket og sikkert gått til angrep på henne, ser det bare for meg :S

 

Anonymous poster hash: 69461...d9b

[Anonym bruker]

 

 

TS her igjen.. Jeg gav beskjed om at jeg ikke vil ha kontakt med henne (ihvertfall ikke nå), men hun svarer bare "hva er det nå du fabler om, du vet at jeg har alltid har rett" og overkjører meg totalt. Hun kommer aldri, aldri til å innse noe som helst. 

Hun fortsetter å sende meg gjentatte sms hver eneste dag, hvor hun bare later som ingenting. Jeg blir sprø! jeg svarer ikke, men det spiller jo ingen rolle for henne. 

I dag fikk jeg en rekke sms med tips om hva jeg kan kjøpe til barna mine til jul, hvordan jeg bør gjøre det med julekalender.. har jeg spurt henne om tips?? Så avslutter hun med å skrive at hun kommer på besøk en dag. Virkelig, tenker jeg bare.. hvordan kan hun bare blokkere ut alt jeg sier og mener så til de grader? Du er ikke velkommen hit skriver jeg til henne. Ingen svar, hun bare fortsetter å skrive om noe helt annet som om jeg aldri har skrevet den meldingen. 

 

Jeg opplever at hun gjør meg stemmeløs! Det jeg sier betyr ingenting, hun hører ikke engang etter. Kan hun ikke bare få seg et eget liv og slutte å prøve å leve gjennom meg? Det er ikke normalt å ville bestemme over voksne barn.

 

Hvordan skal jeg få henne til å slutte og tro hun kan kontrollere meg?

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

 

Si til henne at nå kommer du til å bytte nummer, det kommer til å være skjult og hun kommer ikke til å få det. Så går du og får deg nytt, skjult nummer som ingen kan lete opp i telefonkatalogen. Så sier du til henne at du ikke ønsker kontakt før hun kan oppføre seg greit og eventuelt skaffe seg hjelp.

 

Du kan ikke la henne holde på på det viset, det er jo helt hårreisende.. Jeg er også ganske rolig av natur, men jeg kjenner sinnet koker når jeg leser hvordan hun holder på! Jeg hadde klikket og sikkert gått til angrep på henne, ser det bare for meg :S

 

Anonymous poster hash: 69461...d9b

 

Har tenkt på å bytte nummer en stund, ser ut som det snart blir nødvendig. Jeg forstår virkelig ikke hva hun tenker med, hun er så ute og kjøre at det er skremmende. Samtidig er det en del av meg som tenker jammen hun er jo moren din og tydeligvis ikke frisk.. jeg er veldig samvittighetsfull av natur og dette tar livet av meg.

 

Jeg er ganske sikker på at hun aldri kommer til å skaffe seg hjelp, tro meg hele familien har prøvd. Hun har ødelagt mye for mine besteforeldre og andre hun kjenner, ikke bare meg. 

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, HI.

Og jeg har satt pris på de svarene Iiiiik har skrevet til deg også.

 

Min mor er også veldig ustabil. Hun har visstnok flere psykiske diagnoser, men jeg vet ikke hvilke.

Jeg måtte for noen år siden true med å sperre mobilen for alle anrop og sms fra henne, at jeg kom til å returnere post uåpnet osv. hvis hun ikke sluttet å trakassere meg - for det er det en slik adferd etter hvert blir.

Da lå hun veldig lavt lenge, det var tydelig at trusselen om at hun ikke ville kunne nå meg skremte henne. Hun prøvde å krangle på det, men da sa jeg at ETT ord til fra henne og jeg kom til å gjennomføre det jeg hadde sagt.

 

Nå er vi der at hun stadig sender meg positive meldinger. Alt mulig, bare for å få kontakt. Hvis jeg svarer på dem så blir det bare flere og flere og flere meldinger, det tar liksom aldri slutt!

Nå unngår jeg stort sett ubehagelige konfrontasjoner med henne, fordi jeg nesten aldri svarer på meldinger fra henne (hun sender også stadig brev, kort osv). Men en gang eller to i året så "klikker" hun, og det er tøft.

 

Jeg føler meg tidvis veldig stygg, for utenfra så virker det jo som om hun bare er hyggelig, hun er påpasselig med at ingen andre enn jeg får se den andre siden hennes. Ikke en gang de hun har vært sammen med har sett den - og som Iiiik sier så har hun alltid sørget for at det blir slutt på de forholdene.

 

Jeg synes det er forferdelig at forholdet er slik det er. Det er utrolig sårt. Vi har egentlig ikke så mange andre, hverken min mor eller meg. Vi er glade i hverandre. Men hun ødelegger livet mitt, og jeg kan ikke la henne få gjøre det. Hun har ødelagt mer enn nok som hun har.

Fagfolk rådet meg for flere år siden å holde god avstand fra henne, og det har jeg forsøkt. Jeg kan f.eks. ikke flytte tilbake til hjemstedet pga henne. Så jeg lever i et "selvvalgt eksil" og er sjeldent "hjemme". 

 

Ikke annet enn ekstrem tydelig tale og det å være konsekvent fungerer på min mor.

Siden hun nå over tid tilsynelatende bare har vært hyggelig, så har jeg akseptert de meldingene og brevene som kommer. Men, jeg ser jo at hennes frustrasjon nå bare øker. Det er som om hun etter hvert blir hissig fordi hun "får litt", men aldri nok. Jeg har svart henne noen få ganger, også bare hyggelig, hvis jeg har følt for det. Men jeg må for min egen del begrense det veldig, fordi hyppigheten på hennes meldinger øker ekstremt hvis hun bare får litt kontakt. Ergo svarer jeg ikke på de aller fleste. Og etter en stund så "klikker" hun, og da er det jo bare jeg som er syndebukk.

 

Normal logikk og argumentasjon er umulig. En normal diskusjon eller argumentasjon ift uenigheter er så godt som umulig med henne.

 

Utad er hun den kjærlige moren som bare vil meg vel - og jeg er den vanskelige datteren som ikke en gang vil prøve å få et godt forhold....

 

Så HI, jeg tror du må gjøre det veldig, veldig klart for din mor. Gjenta for henne at du ikke vil ha besøk av henne, og at du ikke vil ha kontakt med henne på f.eks. en måned. Si at du i denne måneden ikke vil ha meldinger, telefoner, besøk fra henne, og også at du ikke kommer til å svare på meldinger, telefoner eller åpne døren om hun kommer på uønsket besøk.

Det er vanskelig og det er vondt, men av og til dessverre nødvendig for å bli hørt.

 

Klem

Anonymous poster hash: 4709e...cc4

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, HI.

Og jeg har satt pris på de svarene Iiiiik har skrevet til deg også.

 

Min mor er også veldig ustabil. Hun har visstnok flere psykiske diagnoser, men jeg vet ikke hvilke.

Jeg måtte for noen år siden true med å sperre mobilen for alle anrop og sms fra henne, at jeg kom til å returnere post uåpnet osv. hvis hun ikke sluttet å trakassere meg - for det er det en slik adferd etter hvert blir.

Da lå hun veldig lavt lenge, det var tydelig at trusselen om at hun ikke ville kunne nå meg skremte henne. Hun prøvde å krangle på det, men da sa jeg at ETT ord til fra henne og jeg kom til å gjennomføre det jeg hadde sagt.

 

Nå er vi der at hun stadig sender meg positive meldinger. Alt mulig, bare for å få kontakt. Hvis jeg svarer på dem så blir det bare flere og flere og flere meldinger, det tar liksom aldri slutt!

Nå unngår jeg stort sett ubehagelige konfrontasjoner med henne, fordi jeg nesten aldri svarer på meldinger fra henne (hun sender også stadig brev, kort osv). Men en gang eller to i året så "klikker" hun, og det er tøft.

 

Jeg føler meg tidvis veldig stygg, for utenfra så virker det jo som om hun bare er hyggelig, hun er påpasselig med at ingen andre enn jeg får se den andre siden hennes. Ikke en gang de hun har vært sammen med har sett den - og som Iiiik sier så har hun alltid sørget for at det blir slutt på de forholdene.

 

Jeg synes det er forferdelig at forholdet er slik det er. Det er utrolig sårt. Vi har egentlig ikke så mange andre, hverken min mor eller meg. Vi er glade i hverandre. Men hun ødelegger livet mitt, og jeg kan ikke la henne få gjøre det. Hun har ødelagt mer enn nok som hun har.

Fagfolk rådet meg for flere år siden å holde god avstand fra henne, og det har jeg forsøkt. Jeg kan f.eks. ikke flytte tilbake til hjemstedet pga henne. Så jeg lever i et "selvvalgt eksil" og er sjeldent "hjemme". 

 

Ikke annet enn ekstrem tydelig tale og det å være konsekvent fungerer på min mor.

Siden hun nå over tid tilsynelatende bare har vært hyggelig, så har jeg akseptert de meldingene og brevene som kommer. Men, jeg ser jo at hennes frustrasjon nå bare øker. Det er som om hun etter hvert blir hissig fordi hun "får litt", men aldri nok. Jeg har svart henne noen få ganger, også bare hyggelig, hvis jeg har følt for det. Men jeg må for min egen del begrense det veldig, fordi hyppigheten på hennes meldinger øker ekstremt hvis hun bare får litt kontakt. Ergo svarer jeg ikke på de aller fleste. Og etter en stund så "klikker" hun, og da er det jo bare jeg som er syndebukk.

 

Normal logikk og argumentasjon er umulig. En normal diskusjon eller argumentasjon ift uenigheter er så godt som umulig med henne.

 

Utad er hun den kjærlige moren som bare vil meg vel - og jeg er den vanskelige datteren som ikke en gang vil prøve å få et godt forhold....

 

Så HI, jeg tror du må gjøre det veldig, veldig klart for din mor. Gjenta for henne at du ikke vil ha besøk av henne, og at du ikke vil ha kontakt med henne på f.eks. en måned. Si at du i denne måneden ikke vil ha meldinger, telefoner, besøk fra henne, og også at du ikke kommer til å svare på meldinger, telefoner eller åpne døren om hun kommer på uønsket besøk.

Det er vanskelig og det er vondt, men av og til dessverre nødvendig for å bli hørt.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 4709e...cc4

 

Det er alltid godt å se at en ikke er alene om ting, selv om jeg selvsagt ikke unner noen å være i en sånn situasjon. Takk for det lange innlegget du skrev:) Du har nok helt rett i at det eneste som kan hjelpe er veldig kort og klar tale. 

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det at utad gjør hun alt bare for å være "hyggelig", for å liksom hjelpe.. heldigvis har mange andre enn meg sette henne klikke så de vet at det ikke er jeg som overdriver. Hadde vært enda verre hvis hun kun viste dette for meg bak lukkede dører. Hun har hatt raserianfall foran lærere, helsepersonell, familie og venner opp gjennom årene og det viser jo bare hvor lite selvkontroll hun egentlig har. Jeg er også fra en liten familie, og moren min skaper veldig mye splid i familien. 

 

Hun er også veldig opphengt i barnebarna, men å en usunn måte. Kritiserer alt jeg gjør, sier alt mulig er galt med barna mine selv om det ikke er tilfelle. Så er det selvsagt jeg som blir den store stygge ulven siden jeg ødelegger kontakten mellom henne og barnebarna. Snakk om å vri på alt!

 

Det skal ikke være lett nei. Men det gjør godt å skrive det ned.

 

Anonymous poster hash: 8dc9f...e40