Hvordan taklet deres menn å bli donorpappa?

[Anonym bruker]

På Mandag får vi vite om det finnes levedyktige sædceller eller ikke. Mannen min skal ta prøver for azoospermi. Han sliter med hvordan han kommer til å takle å eventuelt bli pappa til et donorbarn. Noen med erfaringer? Setter pris på svar. 

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

vær så snill å ikke se forbi denne dere som kan svare.. Trenger sårt at noen deler erfaringer!

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Januar-spirer <3]

Mannen min har azoospermi, ingen produksjon av sædceller. Kan ikke svare på hvordan han takler selve papparollen for et donorbarn da barna ikke er født ennå. Er straks 30 uker og venter tvillinger etter donor-inseminasjon på Rikshospitalet. Var en tøff prosess både for han og meg for å godta at han ikke kunne gi meg barn. Viktig å være åpne mot hverandre og si hva man føler. Min mann fryktet at jeg ville gå fra han pga det.

Helt siden jeg ble gravid har mannen sett på barna som sine egne. Han får jo vært med på alt som skjer i forhold til svangerskapet. Pga min sprøyte skrekk var det faktisk han som satte sprøyter på meg i forkant av inseminasjonen. Så han har jo på en måte vært med på å lage barna ;-) Hele denne prosessen har heldigvis bare styrket vårt forhold.

 

Håper dere får positivt svar mandag, men hvis ikke så må dere huske å ta vare på hverandre i sorgprossessen som dere da må igjennom.

[lioness*]

Jeg vet ikke om dette er relevant for deg, siden det i vårt tilfelle er jeg som måtte ha donor. Men jeg kan love deg at dette er en lang vei å gå rent mentalt, først å akseptere at en ikke kan få det biologiske barnet en så for seg, deretter å bli helt, helt sikker på at en er klar for donorforsøk.

 

For min del har jeg kommet dit, og jeg er 100 % sikker på at barnet jeg nettopp har blitt gravid med er like viktig for meg som det egenfødte, biologiske barnet jeg allerede har. 

 

Det kan hende det er annerledes for menn, men vi er alle mennesker og jeg tror det for de fleste er en mental prosess og en slags aksept i forkant, før en når barnet først er på vei/er født opplever det som sitt eget på alle mulige måter. 

 

Min venninne har også to donorbarn pga. sterilitet hos mannen. Han er definitivt hundreogfemti prosent pappa, selv om det tok litt tid for ham også å bli klar. Festlig nok likner det ene barnet mye mer på ham enn på moren

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg er sær, men jeg synes det er litt romantisk da. At han elsker henne så mye så at han elsker barnet like meget uansett, selv om det "bare" er en del av henne.

Anonymous poster hash: 42757...cdd

[Snømusa2013]

Vi har ei donor jente på litt over 2 år. Vi prøvde å få barn i 5 år før vi fikk vite at han ikke hadde noen sædceller i det hele tatt. Vi hadde egentlig i en stund før vi fikk tatt prøvene tenkt at det kunne være sånn, men hadde jo ikke forventet at det var absolutt INGEN der. Men vi hadde også snakket endel om donor, og han var helt enig i at så lenge jeg kunne få barn, så ville vi forsøke med donor. Og det gikk veldig bra, ble gravid på første inseminasjon og han har vært fantastisk fra dag 1. Det er ingen tvil om at vår jente kun har en pappa og hun har en pappa som elsker henne mer enn noe annet <3 Vår datter er en like stor del av oss begge, selv om det genetiske ikke er 50 % han. Vi har valgt åpen donor og har også vært veldig åpne om hele prosessen til de rundt oss. Vår jente skal få muligheten til å vite mer om til biologiske opphav om hun ønsker det når hun blir 18, men det vil aldri finnes en annen pappa en den herlige pappaen hun har <3  Det er klart at i prøveperioden vår og når vi fikk resultatene av prøven, så var det endel tårer, mine tårer... Var veldig vondt at jeg og min kjære ikke kunne lage barn sammen, men etter en stund så innså jeg at barn kommer på mange måter og for meg har ikke biologien noe så si, vi har fått en nydelig, morsom, snill og bestemt lita snuppa, vi kunne rett og slett ikke fått noe bedre! :-) Det viktigste er at deres snakker mye sammen, også om de vonde følelsene, bare få det ut og legg de vekk. Dagen dere holder barnet deres i armene, da er det verdt det <3 Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har gått igjennom hele prosessen sammen. Valgt donor sammen og vært på alle avtaler sammen, så dett var et like mye ønsket barn fra hans side.

Vi har snakket mye om det og han sier at han ikke kunne elsket barnet noe mere om det hadde vært hans biologiske. Han som er guttens pappa og sånn kommer det alltid til å være. Vi hverken tenker eller føler på dette i hverdagen. Vi er som alle andre familier selvom pappa ikke kunne lage barn og måtte ha hjelp fra en donor.

Det som er morsomt er at gutten vår har helt sine fars farger og ikke mine i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: c581c...42b

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere :-) tror han fikk roet nervene litt etter å ha lest innleggene deres her inne. Han hadde saumfart internettet i håp om å finne noe om hvordan menn takler en slik prosess, men det står jo (ironisk nok) bare om hvordan damer har erfart dette Takk igjen, og helg !

 

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[PrinsesseHengepupp]

Vi har fortsatt ingen felles barn å vise til, men har hatt to forsøk med inseminering, sist nå på fredag.

 

Her er det ikke mannen men meg og mine antistoffer som gjør at vi må ha donor (lang historie). Men han kan altså reprodusere seg (det kan jeg og), og vi har blitt gravide på egenhånd 5 ganger, men mister pga antistoffer jeg har, det er altså slik at vi ikke kan bære frem et barn sammen. 

 

Han har en gutt fra før, og han igjen har en litt eldre søster som min mann har vært pappa for i 14 år (hun var nyfødt når han kom inn i bildet). Det har nok gjort prosessen med å "godta" å bruke donor enklere, for han vet jo at han er like glad og knyttet til jenta som til gutten, selv om det kun er gutten som er hans biologiske (ironisk nok ligner jenta mer på han enn gutten). Selvsagt har vi gått noen runder, men vi har kommet frem til, basert på mange faktorer, at en baby vil for oss ikke være et biologisk produkt som vil være "min" eller "hans", men et barn som trenger oss begge, og som vi sammen har skapt. For uten hverandre hadde vi aldri klart å skape nettopp det livet som vi er i ferd med å produsere. Så selv om det ikke er hans celler som er med å produsere barnet, er dette noe vi gjør sammen. 

 

Men la det synke litt inn, menn trenger ofte litt ekstra tid på å tenke gjennom slike ting, er min erfaring.