Hvordan taklet deres menn å bli donorpappa?

[Anonym bruker]

På Mandag får vi vite om det finnes levedyktige sædceller eller ikke. Mannen min skal ta prøver for azoospermi. Han sliter med hvordan han kommer til å takle å eventuelt bli pappa til et donorbarn. Noen med erfaringer? Setter pris på svar. 

 

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

vær så snill å ikke se forbi denne, trenger erfaringer! 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

Jeg har ingen personlig erfaring.

 

Kjenner et par hvor det endte i skillsmisse fordi han hverken taklet tanken på donorbarn eller adoptivbarn.

Han hadde visstnok absolutt ingen mulighet til å bli pappa hverken på den ene eller andre måten med egen sæd.

 

Ironisk nok ble han pappa til eget barn flere år senere med ny dame. Kvaliteten på sæden hans hadde kommet seg.

 

Hun fikk også et eget barn med en annen.

 

Et annet par jeg kjenner som stod i lignende situasjon, der gikk mannen i seg selv og fant til slutt ut at så lenge han kunne følge hele graviditeten sammen med kona og være med på fødselen så trodde han at han skulle takle det bra å bli pappa med donorsæd. Pussig nok ble de også foreldre med egne barn, da riktignok med prøverør. Men også der endret hans sædkvalitet seg - til legenes stoooore overraskelse.

 

Håper dere får det til på ene eller andre måten!

 

Og fortell mannen at selv om de fleste kan bli far, så skal det en tilstedeværende mann til for å kunne kalle seg pappa og være pappa. Han kan bli verdens beste pappa til sitt barn hvis han vil - helt uavhengig om han biologisk har levert sæd eller ei...

Anonymous poster hash: f61a7...57c

[Anonym bruker]

Takk for svar! :-)

Det vi er bekymret for er ikke nødvendigvis forholdet vårt, det er klart det er tøffe perioder i en slik prosess, og usikkerhet og krangler oppstår. Men vi føler også vi har kommet mye nærmere hverandre også. Mannen min er redd for at han ikke kommer til å elske dette barnet like mye som om det skulle vært hans biologiske. Han er faktisk kjempe bekymret for dette, og jeg liker jo såklart ikke tanken på en annen manns barn jeg heller. Men jeg prøver å tenke på det som at noen gir oss livets mirakel i gave. Vet ikke om det er noen andre her inne som er sammen og som har opplevd dette? vil gjerne høre erfaringer fra menn.

 

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

 

Takk for svar! :-)

Det vi er bekymret for er ikke nødvendigvis forholdet vårt, det er klart det er tøffe perioder i en slik prosess, og usikkerhet og krangler oppstår. Men vi føler også vi har kommet mye nærmere hverandre også. Mannen min er redd for at han ikke kommer til å elske dette barnet like mye som om det skulle vært hans biologiske. Han er faktisk kjempe bekymret for dette, og jeg liker jo såklart ikke tanken på en annen manns barn jeg heller. Men jeg prøver å tenke på det som at noen gir oss livets mirakel i gave. Vet ikke om det er noen andre her inne som er sammen og som har opplevd dette? vil gjerne høre erfaringer fra menn.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

 

 

Hvordan stiller mannen seg evt til adopsjon? Vil det være greit for ham? I så fall kan det være at han ubevisst er redd for at du og han har ulik tilknytning til barnet?

 

Nå har jeg som sagt ikke erfaring med dette selv, men jeg tenker at hvis dere virkelig står sammen i hele prosessen, så tror jeg at dere lager dette til et like stort felles "prosjekt" som om dere skulle få et barn som dere begge er biologiske foreldre til. Hvis mannen føler han blir stående litt på utsiden ift deg som vil ha biologisk tilknytning til barnet så må han jobbe med den biten. Han er ikke mer utenforståer enn det han evt gjør seg selv til.

Selv om han kanskje ikke blir biologisk far så er han likevel den eneste pappaen du velger til barnet deres! Han er den du vil ha barn med - uansett hvordan det barnet kommer til dere. På alle måter vil han være registrert far og ha like rettigheter, vil jeg tro.

 

Håper dere finner ut av det. Og kanskje vil dere til og med slippe å ta et slikt valg. Lykke til uansett

 

Anonymous poster hash: f61a7...57c

[Anonym bruker]

Når det kommer til adopsjon så synes vi dette er en kjempe fin ting, men jeg har et sterkt ønske om å bære frem et barn, og det forstår mannen min veldig godt. Han sier at hvis vi må ha donorsæd, så er vertfall barnet 100% mitt, og det er betryggende for han. Adopsjon er enda litt fjernt, det er nok siste alternativ vi prøver hvis ivf med eller uten donor ikke fungerer.

 

Tror virkelig jeg skal si akkurat det du skrev til han, det virket så koseligt å kalle det for vårt "prosjekt", og det med at jeg velger han som far til vårt barn, uansett hvordan barnet kommer til oss :-) Han vil uansett ha alle juridiske rettigheter for barnet, bortsett fra hvis vi bruker donor i Norge så er det ikke anonym donasjon, dvs at barnet kan finne ut hvem den biologiske faren er. Mange ting å sette seg inn i, tror jeg må lage en liste med spørsmål til legen på mandag ! 

 

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

Min har azoospermia også og vil ikke bruke donorsæd. Han tror ikke han kommer til å føle samme kjærlighet for det barnet som han gjør med sitt biologiske. Han er redd for at han vil (u)bevisst forskjellsbehandle dem og da syns han det er bedre å bare ha ett barn (vi har ett biologisk barn sammen).

 

Han har time til urolog om et par uker og skal prøve å finne den underliggende årsaken til dette.

Ivf klinikken vi går til sier også at det er mulig å hente sæd ut av selve testikkelen, selv om det selv sagt ikke er like optimalt som ved ejakulasjon.

 

Anonymous poster hash: fb595...f50

[Anonym bruker]

Takk for lykkeønskning forresten ;-)

 

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

Det er en slik operasjon mannen min skal ha på mandag. En nål i bitestikkelen tror jeg. Pesa/tesa/tese, husker ikke helt. Også bruke eventuelle funn til icsi.

 

Ja, kanskje han er redd for at vi skal få ulik tilknytning til barnet med donor? Jeg bærer jo tross alt barnet inni meg, og blir "mor" allerede når to streker dukker opp, mens en far vil kanskje ha vanskelig for å bli glad i barnet i magen når det ikke er hans? Tror dere dette vil endre seg når barnet er født da?

 

Jeg forstår at mannen din ikke vil ha donorsæd da han har et biologisk barn fra før med deg. Uff, det må være så tøft å gå igjennom for deg, men alikvel forstå jeg han på en måte.. Men har hans sædkvalitet plutselig blitt dårligere da?

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

Adopsjon tar mange år, er flere som vil adoptere enn det er barn i kø.

Jeg vet at min mann ikke hadde taklet et barn som var blitt til med donorsæd.

 

Forskjellige er vi for vi har to barn etter eggdonasjons metoden, klart de er like mye mine.

Har også en fra før som kom "gratis"

Anonymous poster hash: cdd01...a9d

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste menn føler et "svik" når får beskjed om at sæden ikke fungerer som den skal. At de føler de ikke duger til det eneste de skal duge til på en måte.. Og kanskje det er derfor det er så vanskelig for menn å akseptere hjelp i form av donor. Mens vi kvinner har nok en bredere omsorg og aksepterer hjelp så lenge vi får mulighet til å få barn.. 

 

Men må vi ha donor, så tror jeg faktisk at all hans tvil forsvinner når han holder barnet i armene sine for første gang. Det lille nurket skal han få lov til å være pappa for, ingen andre. Kun han. Det håper jeg, og jeg må si jeg er veldig nervøs for hva han faktisk bestemmer seg for hvis det viser seg at vi må ha donor. Jeg vil ha donor, men han klarer som sagt ikke å gjøre seg opp en klar mening.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

[Anonym bruker]

Ja, det er tesa eller noe sånt jeg tenker på. Krysser fingrene for at dere (han) har noen levedyktige gjemt bort der.

 

For noen år siden gikk mannen min til legen fordi han alltid var sliten og hadde ikke ork til noe. Etter noen tester fant de ut er han hadde lavt testosteron og legen satte han på testosteroninjeksjoner. Det legen ikke fortalte oss var at dette hadde innvirkning på sædkvaliteten, dessverre gikk den jo helt ned i null hos mannen min.

Vi skal undersøke om det er en grunn til at han har(hadde) lave testosteronverdier og hva vi kan gjøre med det. Så baby er jo satt litt på vent. Mest sannsynlig går vi for tesa og icsi/ivf og lar mannen fortsette på sprøytene.

 

Jeg forstår han godt, han får jo ikke samme tilknyrning før donorbarnet er født som jeg vil få siden jeg vil gå gravid i 9mnd. Han tror ikke at det vil endre seg merkbart etter fødsel fordi det er jo ikke hans barn, hans gener.

Det er veldig vanskelig for meg å egentlig godta dette men jeg jobber med saken. Holder enda på håpet at urologen har en løsning. ivf klinikken sier at alt de trenger er 10 gode sædceller!

 

 

 

Anonymous poster hash: fb595...f50

[Anonym bruker]

Har noen i familien som måtte bruke donor.

De brukte vel et års betenkningstid før de var klare. 

Han var også i tvil som din mann. Hun ble raskt gravid og fikk en herlig jente.

Og han har vært Pappa med stor P fra dag en, og hun er en skikkelig pappajente. 

Han har sagt han var veldig i tvil, men at det umulig kunne vært noe sterkere farsfølelse om det var hans sperm.

Han forguder denne søte jenta og fårstadig får høre at hun er så lik pappaen sin:)

 

Og herligfred for en stolt pappa som viste frem jenta si på sykehuset, kunne tydelig se at det var like mye "hans" barn:)

Anonymous poster hash: afe62...616

[Anonym bruker]

 

På Mandag får vi vite om det finnes levedyktige sædceller eller ikke. Mannen min skal ta prøver for azoospermi. Han sliter med hvordan han kommer til å takle å eventuelt bli pappa til et donorbarn. Noen med erfaringer? Setter pris på svar. 

 

 

Vi har vært i deres situasjon og desverre fant de ingen levende sædceller hos mannen. Da vi fikk vite at det ikke var noen sjanse for han å bli biologisk far ble han veldig raskt vant med tanken om å bruke donor selv om han var usikker tidligere. Det klaffet på første forsøk og nå gleder vi oss veldig begge to til det lille vidunderet kommer Mannen min sier selv at han kunne ikke gledet seg mer om vi hadde fått det til på vanlig måte. Han stryker og koser med magen

 

Anonymous poster hash: f6efd...15d

 

 

 

Anonymous poster hash: a8119...af8

[Anonym bruker]

Svarer på denne, men med andrehåndserfaring. Venner av oss har to barn med donor. Det var vanskelig for både ham og henne da de fikk beskjed om at han ikke kunne få barn. Det ble en prosess de måtte gjennom. Deretter ble hun gravid. Han har vært en superpappa for disse barna fra første sekund og han sier i hvert fall selv at han ikke kunne hatt sterkere farsfølelse for dem om de var hans biologiske barn. Han er den ordentlige pappaen deres.

 

Lykke til!!

 

(Finnes forresten noen blogger om dette temaet).

 

Anonymous poster hash: c4e52...f5c

[Anonym bruker]

Vi har brukt donor, og det var MINST like mye kjærlighet og stolthet fra første dag!! Syns virkelig ikke biologi skal ha så mye å si. Det er de som er der fra første dag som er barnets FORELDRE. Ikke en dråpe med genmateriale. 

Anonymous poster hash: efe3d...c23

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere :-) tror han fikk roet nervene litt etter å ha lest innleggene deres her inne. Han hadde saumfart internettet i håp om å finne noe om hvordan menn takler en slik prosess, men det står jo (ironisk nok) bare om hvordan damer har erfart dette   Takk igjen, og helg !

 

HI

Anonymous poster hash: f6efd...15d