Har det så vondt pga mannen.. veldig langt.

[Anonym bruker]

Jeg har det fryktelig vondt om dagen og ønsker å gå fra mannen min. Flere ganger om dagen klarer jeg ikke å holde maska og feller noen tårer for meg selv, men henter meg raskt inn slik at barnet mitt ikke skal se det. 
Jeg synes dette er fryktelig vanskelig og jeg har lyst til å fortelle noen hvor vondt jeg egentlig har det, og hva som egentlig foregår hjemme hos oss, men det er bare for vanskelig, jeg skammer meg så veldig. 
Jeg vet at jeg må klare å bryte ut av dette snart, babyen vår blir større og vil snart legge merke til mer og mer. 
Problemet er at mannen vil stå helt på bar bakke uten noe sted å gå eller noen penger hvis det skulle bli slutt mellom oss, og jeg får så dårlig samvittighet for dette. Hvor i huleste skal han gjøre av seg? 

Det skjedde noe for noen uker tilbake som jeg ikke har klart å fortelle til noen, men hvor ille er dette egentlig? Etter dette skjedde gruer jeg meg til å kommer hjem og vantrives veldig hjemme. 

Det er helg og jeg har stått opp med babyen, men mot lunsjtider går jeg inn til mannen med babyen på armen og ber ham stå opp, da han har en avtale med babyens farmor. Han grynter og vil ikke stå opp.
Etter litt frem og tilbake blir jeg irritert og sier at han får værsågod og stå opp da det er hans mor og at jeg er lei av å alltid måtte stille opp slik at farmor skal få sett barnet hans, jeg synes det hovedsaklig er hans ansvar. Men mannen gidder ikke lenger å bry seg om hva jeg sier, han snur seg rundt og sier at han ikke vil.
Jeg blir oppriktig irritert og river av han dyna og sier at han er uansvarlig og får søren meg ta litt ansvar her. Han blir rasende og sier at jeg ikke skal røre ham, dersom jeg gjør det kommer han til å slå meg.
Et slikt utsagn er så utrolig provoserende og nedverdigende, jeg klarer ikke å la det gå uprovosert hen, så da må jeg bare dytte litt borti ham med foten, vet det er barnslig, men han er så provoserende at det er helt utålelig.
Han farer opp og er rasende. Jeg tenker vel, vel, mission accomplished, nå får han ta seg av avtalen med farmor.
Men vel ute i stuen kommanderer han meg til å legge babyen ned (på gulvet). Jeg holder på babyen og nekter. Han roper enda mer intenst, og til sist adlyder jeg og setter babyen på gulvet.
Mannen tar så tak rundt meg og holder meg i "check". Jeg stritter selvfølgelig i mot og blir sint. Han drar meg med inn på rommet vi nettopp var, og kaster meg ned på sengen mens han legger seg oppå og holder meg fast. Samtidig som han sier at jeg er gæren, en bitch osv osv. Masse skjeldsord. Han tar også et lett kvelertak på meg her, men ikke hardt nok til at det er vondt.
Jeg blir illsint og stritter i mot, prøver å vri meg unna, krafser og kjemper alt jeg har. Da forteller mannen meg at jeg er så gæren at han må holde meg fast på den måten han gjør, slik at jeg ikke skal bli helt vill, og at jeg rett og slett er gal. Jeg freser og kommer meg løs og tar et godt grep om ballene hans. Alt jeg tenker på er babyen i det andre rommet som nå er alene på gulvet. Til sist roper jeg at han må slippe meg ut, jeg MÅ sjekke på babyen NÅ!!! Han forstår dette og går til side sånn at jeg kommer ut, og like utenfor døren sitter babyen og er på vei opp i husdyrets matfat. Jeg løfter opp babyen og tar den vekk fra situasjonen.
Mannen slamrer igjen døren og legger seg til å sove. Jeg klistrer på meg smilet og opprettholder avtalen med farmor. I fire-tiden på ettermiddagen står mannen opp og later som om nesten ingenting har skjedd.

Hvis noen synes jeg er veldig uansvarlig og en dårlig mamma får de bare synes det. Men det er jeg ikke. Jeg er egentlig veldig sterk og oppegående. Men jeg har en mann som sakte men sikkert har brutt ned psyken min. Jeg må komme meg ut av dette. 

Hvem skal jeg fortelle om dette til?

Han er forøvrig snill til vanlig, men for meg er situasjonen uholdbar. Og i det lange løp vil dette aldri være godt for barnet vårt, selv om noe slikt aldri skulle skje igjen.

Anonymous poster hash: 514e8...5aa

[Anonym bruker]

Nei du, om han blir stående på bar bakke, uten penger, uten tak over hodet, så skal ikke du ha dårlig samvittighet for det. Dette er en situasjon som HAN selv er skyld i. Dette er en situasjon som du ikke har noe ansvar for at han er kommet i.

Anonymous poster hash: 063b8...e34

[Anonym bruker]

Nei, nei ,nei...

Kom deg vekk , det er ikke ditt ansvar hvordan han skal klare seg.

 

Ditt ansvar er deg selv og babyen.

 

Anonymous poster hash: ede92...b7f

[Anonym bruker]

DU har dårlig samvittighet??? Det er det vel heller mannen som burde ha! Hans oppførsel var totalt uakseptabel og du gjør helt rett i å komme deg unna! Han har seg selv å takke. Det angrepet du beskriver synes jeg var grovt.

 

Anonymous poster hash: 14182...5e6

[n74]

Han får flytte hjem til sin mor...

Du skal ta vare på deg selv, da er du en god mamma!

[Anonym bruker]

Hvorfor provosere ved å sparke han?
Herrefred...

Anonymous poster hash: b2aed...e1c

[valkyrien]

 

Jeg har det fryktelig vondt om dagen og ønsker å gå fra mannen min. Flere ganger om dagen klarer jeg ikke å holde maska og feller noen tårer for meg selv, men henter meg raskt inn slik at barnet mitt ikke skal se det. 

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig og jeg har lyst til å fortelle noen hvor vondt jeg egentlig har det, og hva som egentlig foregår hjemme hos oss, men det er bare for vanskelig, jeg skammer meg så veldig. 

Jeg vet at jeg må klare å bryte ut av dette snart, babyen vår blir større og vil snart legge merke til mer og mer. 

Problemet er at mannen vil stå helt på bar bakke uten noe sted å gå eller noen penger hvis det skulle bli slutt mellom oss, og jeg får så dårlig samvittighet for dette. Hvor i huleste skal han gjøre av seg? 

 

Det skjedde noe for noen uker tilbake som jeg ikke har klart å fortelle til noen, men hvor ille er dette egentlig? Etter dette skjedde gruer jeg meg til å kommer hjem og vantrives veldig hjemme. 

 

Det er helg og jeg har stått opp med babyen, men mot lunsjtider går jeg inn til mannen med babyen på armen og ber ham stå opp, da han har en avtale med babyens farmor. Han grynter og vil ikke stå opp.

Etter litt frem og tilbake blir jeg irritert og sier at han får værsågod og stå opp da det er hans mor og at jeg er lei av å alltid måtte stille opp slik at farmor skal få sett barnet hans, jeg synes det hovedsaklig er hans ansvar. Men mannen gidder ikke lenger å bry seg om hva jeg sier, han snur seg rundt og sier at han ikke vil.

Jeg blir oppriktig irritert og river av han dyna og sier at han er uansvarlig og får søren meg ta litt ansvar her. Han blir rasende og sier at jeg ikke skal røre ham, dersom jeg gjør det kommer han til å slå meg.

Et slikt utsagn er så utrolig provoserende og nedverdigende, jeg klarer ikke å la det gå uprovosert hen, så da må jeg bare dytte litt borti ham med foten, vet det er barnslig, men han er så provoserende at det er helt utålelig.

Han farer opp og er rasende. Jeg tenker vel, vel, mission accomplished, nå får han ta seg av avtalen med farmor.

Men vel ute i stuen kommanderer han meg til å legge babyen ned (på gulvet). Jeg holder på babyen og nekter. Han roper enda mer intenst, og til sist adlyder jeg og setter babyen på gulvet.

Mannen tar så tak rundt meg og holder meg i "check". Jeg stritter selvfølgelig i mot og blir sint. Han drar meg med inn på rommet vi nettopp var, og kaster meg ned på sengen mens han legger seg oppå og holder meg fast. Samtidig som han sier at jeg er gæren, en bitch osv osv. Masse skjeldsord. Han tar også et lett kvelertak på meg her, men ikke hardt nok til at det er vondt.

Jeg blir illsint og stritter i mot, prøver å vri meg unna, krafser og kjemper alt jeg har. Da forteller mannen meg at jeg er så gæren at han må holde meg fast på den måten han gjør, slik at jeg ikke skal bli helt vill, og at jeg rett og slett er gal. Jeg freser og kommer meg løs og tar et godt grep om ballene hans. Alt jeg tenker på er babyen i det andre rommet som nå er alene på gulvet. Til sist roper jeg at han må slippe meg ut, jeg MÅ sjekke på babyen NÅ!!! Han forstår dette og går til side sånn at jeg kommer ut, og like utenfor døren sitter babyen og er på vei opp i husdyrets matfat. Jeg løfter opp babyen og tar den vekk fra situasjonen.

Mannen slamrer igjen døren og legger seg til å sove. Jeg klistrer på meg smilet og opprettholder avtalen med farmor. I fire-tiden på ettermiddagen står mannen opp og later som om nesten ingenting har skjedd.

 

Hvis noen synes jeg er veldig uansvarlig og en dårlig mamma får de bare synes det. Men det er jeg ikke. Jeg er egentlig veldig sterk og oppegående. Men jeg har en mann som sakte men sikkert har brutt ned psyken min. Jeg må komme meg ut av dette. 

 

Hvem skal jeg fortelle om dette til?

 

Han er forøvrig snill til vanlig, men for meg er situasjonen uholdbar. Og i det lange løp vil dette aldri være godt for barnet vårt, selv om noe slikt aldri skulle skje igjen.

 

Anonymous poster hash: 514e8...5aa

 

Dere høres ut til å være håpløse begge to...

[Sniksanne]

han får flytte ut. At han ikke har ordnet seg med noe som helst, får være hans problem. 

[Anonym bruker]

Dette er vel ikke første gang han ligger og drar seg mens du klistrer på smilet og er sosial med hans familie?

 

Håper det går bra med deg og at du kommer deg bort før det blir verre,...

 

Anonymous poster hash: b063f...495

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du mener med at du egentlig er sterk, men at han har brutt deg ned. Har vært igjennom det samme, men det var heldigvis ikke barn med i bildet. Dra fra han med en gang, anmeld han og søk hjelp der du kan få det. Ring et krisesenter, din mor, en venninne eller andre som kan hjelpe deg. Jeg vet at det er ydmykende å innrømme et slikt nederlag (det er ikke et nederlag, men det føles slik), men kom deg bort.

 

Anonymous poster hash: c54be...173

[Påfuglen]

Virker som han satte et eksempel slik at du forstår at han gjør som han vil og du har bare å godta det ellers er det verst for deg. Han har satt frykten i deg antagelig. Velg barnet ditt fremfor mannen din. Virker ikke som om du klarer helt å ha det bra nå og kanskje aldri igjen etter dette med mannen din. Og tro meg det merker og påvirker barn. Vokste selv opp i et hus med underliggende frykt. Hadde ikke en god barndom...

[Anonym bruker]

Noe ganske lignende har skjedd med meg og. Han trodde jeg hadde vært utro, og hadde veldig god grunn til å tro det også, var derfor ha var så sint. Det er to år siden nå, og det har aldri skjedd igjen. Jeg ville gå fra ha da, men jeg er faktisk glad jeg ikke gjorde det, for vi har det veldig bra sammen i dag. Vært sammen ti år..

 

Anonymous poster hash: cb4c1...9bf

[Anonym bruker]

Kjære deg - kom deg vekk fra denne mannen. Oppførselen hans er totalt uakseptabel og du har virkelig ikke gjort noe for å fortjene den oppførselen. Ingen unnskyldninger er gode bok fra hans side - dette er jo både psykisk og fysisk misbruk! Ring krisetelefon eller noen du stoler på og kom deg unna. Ikke tenk på at han ikke sitter igjen med noe - det er ikke ditt problem. Viktigst at du tar vare på deg selv og babyen din! Klem til deg!!

 

Anonymous poster hash: 97e82...869

[Anonym bruker]

 

Jeg har det fryktelig vondt om dagen og ønsker å gå fra mannen min. Flere ganger om dagen klarer jeg ikke å holde maska og feller noen tårer for meg selv, men henter meg raskt inn slik at barnet mitt ikke skal se det. 

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig og jeg har lyst til å fortelle noen hvor vondt jeg egentlig har det, og hva som egentlig foregår hjemme hos oss, men det er bare for vanskelig, jeg skammer meg så veldig. 

Jeg vet at jeg må klare å bryte ut av dette snart, babyen vår blir større og vil snart legge merke til mer og mer. 

Problemet er at mannen vil stå helt på bar bakke uten noe sted å gå eller noen penger hvis det skulle bli slutt mellom oss, og jeg får så dårlig samvittighet for dette. Hvor i huleste skal han gjøre av seg? 

 

Det skjedde noe for noen uker tilbake som jeg ikke har klart å fortelle til noen, men hvor ille er dette egentlig? Etter dette skjedde gruer jeg meg til å kommer hjem og vantrives veldig hjemme. 

 

Det er helg og jeg har stått opp med babyen, men mot lunsjtider går jeg inn til mannen med babyen på armen og ber ham stå opp, da han har en avtale med babyens farmor. Han grynter og vil ikke stå opp.

Etter litt frem og tilbake blir jeg irritert og sier at han får værsågod og stå opp da det er hans mor og at jeg er lei av å alltid måtte stille opp slik at farmor skal få sett barnet hans, jeg synes det hovedsaklig er hans ansvar. Men mannen gidder ikke lenger å bry seg om hva jeg sier, han snur seg rundt og sier at han ikke vil.

Jeg blir oppriktig irritert og river av han dyna og sier at han er uansvarlig og får søren meg ta litt ansvar her. Han blir rasende og sier at jeg ikke skal røre ham, dersom jeg gjør det kommer han til å slå meg.

Et slikt utsagn er så utrolig provoserende og nedverdigende, jeg klarer ikke å la det gå uprovosert hen, så da må jeg bare dytte litt borti ham med foten, vet det er barnslig, men han er så provoserende at det er helt utålelig.

Han farer opp og er rasende. Jeg tenker vel, vel, mission accomplished, nå får han ta seg av avtalen med farmor.

Men vel ute i stuen kommanderer han meg til å legge babyen ned (på gulvet). Jeg holder på babyen og nekter. Han roper enda mer intenst, og til sist adlyder jeg og setter babyen på gulvet.

Mannen tar så tak rundt meg og holder meg i "check". Jeg stritter selvfølgelig i mot og blir sint. Han drar meg med inn på rommet vi nettopp var, og kaster meg ned på sengen mens han legger seg oppå og holder meg fast. Samtidig som han sier at jeg er gæren, en bitch osv osv. Masse skjeldsord. Han tar også et lett kvelertak på meg her, men ikke hardt nok til at det er vondt.

Jeg blir illsint og stritter i mot, prøver å vri meg unna, krafser og kjemper alt jeg har. Da forteller mannen meg at jeg er så gæren at han må holde meg fast på den måten han gjør, slik at jeg ikke skal bli helt vill, og at jeg rett og slett er gal. Jeg freser og kommer meg løs og tar et godt grep om ballene hans. Alt jeg tenker på er babyen i det andre rommet som nå er alene på gulvet. Til sist roper jeg at han må slippe meg ut, jeg MÅ sjekke på babyen NÅ!!! Han forstår dette og går til side sånn at jeg kommer ut, og like utenfor døren sitter babyen og er på vei opp i husdyrets matfat. Jeg løfter opp babyen og tar den vekk fra situasjonen.

Mannen slamrer igjen døren og legger seg til å sove. Jeg klistrer på meg smilet og opprettholder avtalen med farmor. I fire-tiden på ettermiddagen står mannen opp og later som om nesten ingenting har skjedd.

 

Hvis noen synes jeg er veldig uansvarlig og en dårlig mamma får de bare synes det. Men det er jeg ikke. Jeg er egentlig veldig sterk og oppegående. Men jeg har en mann som sakte men sikkert har brutt ned psyken min. Jeg må komme meg ut av dette. 

 

Hvem skal jeg fortelle om dette til?

 

Han er forøvrig snill til vanlig, men for meg er situasjonen uholdbar. Og i det lange løp vil dette aldri være godt for barnet vårt, selv om noe slikt aldri skulle skje igjen.

Først vil jeg gi deg en god klem. Håper det går bedre med deg. Dette unner jeg ingen.

Jeg tenker, har han gjort det en gang, vil han gjøre det igjen.

Jeg hadde snakket med foreldrene mine, og hans, venninner, og kanskje helsestasjonen.

Tror ikke jeg hadde holdt det hemmelig. Tror du vil føle deg mye bedre når du for snakket med noen om det her. Og ikke minst, få støtte. Det trenger du oppe i det her!

Du er ikke en dårlig mor. Du er en god mor mot barnet ditt!

 

Jeg synes mannen din er en idiot, han er umoden og falsk. Sånn jeg ser det.

Om han ikke har noen plass å bo, så er ikke det ditt problem. Selv om jeg skjønner at du tenker på det.

Han kan vel bo hos moren sin en stund?

Fatter ikke at han kunne late som ingenting hadde skjedd. 

 

Til slutt vil jeg ønske deg masse masse lykke til! Håper fremtiden for deg og barnet ditt, blir fantastisk bra!

 

God natt fra meg til deg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb6a...bfe

[Isola&Lille+julegave]

Herregud for en psycho fyr! Hadde aldri turt å bli i et forhold med en slik mann! Og drit i han! Hans liv er ikke ditt ansvar!

Men barnets derimot, det er barnet du må ha fokus på. Og for barnets skyld, må dere fortsette dere videre uten han!

Men snakk med noen, fortell, så du har noen å støtte deg på, for det høres ut som tankane bli ganske vill når han skjønner at du vil ha han ut.

Lykke til!