blir mer og mer deprimert pga barnløshet og SA for noen måneder siden.

[Anonym bruker]

Vi er ufrivillig barneløse. Ble spontant gravid, men mistet i uke 12. Jeg har blitt litt deprimert av det, å av tanken på om vi aldri kommer til å lykkes. Vi er forespeilet prøverør grunnet nedsatt kvalitet hos mannen, men har altså klart å bli gravid på egenhånd også. Dette plager meg, mer og mer. Sorgen over tapet og lysten på barn spiser meg opp. Jeg er mye lei meg, forstår ikke hva jeg skal gjøre om vi ikke kan få barn da dette er mitt høyeste ønske. Jeg har innsett selv at jeg har fått en mild depresjon pga dette. Er inne i en ond sirkel med tanker, som jeg ikke kommer meg vekk fra

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Noen råd, trøstende ord? Noen som har opplevd lignende?

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

[Gjest Trulte med to små]

Jeg føler med deg!

Jeg har vært der du er selv og vi holdt på å prøve på egenhånd i over 7 år. Hadde en SA mellom uke 9-11 og ble ikke gravid før vi begynte med ivf.

Jeg har hatt to SA og lykkes endelig med ivf i fjor og fikk ei nydelig datter i juli i år.

Det var nest før jeg ga opp pga alderen min, er 38, og trodde toget var gått for lengst.

Takk og lov for at vi prøvde litt til!

Det klaffet på 4 forsøk.

 

Vi reagerer alle forskjellig på ulike opplevelser, men det som hjalp meg var å fokusere på andre ting i livet mitt også, som utdanning og slike ting, og ellers snakke mye om situasjonen vi var i.

Kanskje det ville bli slik at vi ikke ville oppleve å bli foreldre og hva ville det gjøre med forholdet vårt og livet generelt?

Vi valgte hverandre, med eller uten barn.

 

Jeg kan bare ønske deg masse lykke til og muligheten er jo stor for dere å bli gravide siden dere har klart det før!

Akupunktur hjalp forøvrig meg, om det er av interesse!

[Opp]

Jeg kjenner på de samme følelsene, og har noen bra dager og noen dårlige dager. Men jeg har hele tiden en følelse av å ha et lodd rundt halsen, eller noe tungt inne jeg bærer på og som tynger meg ned i større eller mindre grad. Det er der hele tiden. Har også vært gravid og mistet i uke 12, så vet hvor fært det er. Det var på et ivf forsøk. Jeg har begynt å forsøke å fokusere fremover, på mulighetene og ikke bakover på alt det triste og det at vi ikke får det til på egenhånd. Det hører fortiden til og ikke noe å gjøre med, så det er ikke noe å fokusere på. Legene sier vi har gode sjanser så nå jobber jeg med å ha blikket opp og frem, ser mot neste forsøk. De aller fleste får det til, til slutt. Dessuten kan man få fosterbarn eller adoptere, så helt barnløs trenger man uansett ikke bli, men det er altfor tidlig å tenke på nå og jeg tenker at jeg nok er gravid iløpet av et års tid. Det kan også hjelpe å se på frykten man har inni seg som et lite barn som er veldig redd, og som man må trøste og roe ned, si positive ting til. Høres rart ut, men det hjelper. Også selvfølgelig å trene, gjøre yoga/mindfullness/meditasjon. Det funker kjempebra på psyken.

[Februarmamma 2011 og 14?]

Har ikke selv vært gravid før med IVF. Og heller ikke mistet så sent. Men for mange (meg inkludert) hjelper det at noen andre får overta ansvaret for å lage barn en stund. Likevel er du trygg på at det blir gjort som gjøres kan for at dere skal få barn.

Det kan også hjelpe å være åpne om prosessen med nærmeste familie, slik at forventningspresset slipper og det blir enklere å fortelle om eventuelle spontanaborter (noe vendig mange opplever).

 

Håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg!

Jeg har vært der du er selv og vi holdt på å prøve på egenhånd i over 7 år. Hadde en SA mellom uke 9-11 og ble ikke gravid før vi begynte med ivf.

Jeg har hatt to SA og lykkes endelig med ivf i fjor og fikk ei nydelig datter i juli i år.

Det var nest før jeg ga opp pga alderen min, er 38, og trodde toget var gått for lengst.

Takk og lov for at vi prøvde litt til!

Det klaffet på 4 forsøk.

 

Vi reagerer alle forskjellig på ulike opplevelser, men det som hjalp meg var å fokusere på andre ting i livet mitt også, som utdanning og slike ting, og ellers snakke mye om situasjonen vi var i.

Kanskje det ville bli slik at vi ikke ville oppleve å bli foreldre og hva ville det gjøre med forholdet vårt og livet generelt?

Vi valgte hverandre, med eller uten barn.

 

Jeg kan bare ønske deg masse lykke til og muligheten er jo stor for dere å bli gravide siden dere har klart det før!

Akupunktur hjalp forøvrig meg, om det er av interesse!

Tusen takk for at du svarte meg godt å vite at vi er flere som kjenner eller har kjent på denne følelsen. Vi kan vist klare det uten prøverør også, men vi må kanskje forberede oss på det meste legen. Vi jobber nå med å bedre mannens resultater. Håper det fungerer. Jeg tror også jeg må prøve å tenke på noe annet, så jeg slipper å få for mye tenker tid. Har meldt meg opp til en eksamen nå, innenfor det jeg jobber med, håper det tar tankene vekk litt.

 

Godt å lese at du lykkes, å at du fikk jenta de vil slutt:)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

[Anonym bruker]

Jeg kjenner på de samme følelsene, og har noen bra dager og noen dårlige dager. Men jeg har hele tiden en følelse av å ha et lodd rundt halsen, eller noe tungt inne jeg bærer på og som tynger meg ned i større eller mindre grad. Det er der hele tiden. Har også vært gravid og mistet i uke 12, så vet hvor fært det er. Det var på et ivf forsøk. Jeg har begynt å forsøke å fokusere fremover, på mulighetene og ikke bakover på alt det triste og det at vi ikke får det til på egenhånd. Det hører fortiden til og ikke noe å gjøre med, så det er ikke noe å fokusere på. Legene sier vi har gode sjanser så nå jobber jeg med å ha blikket opp og frem, ser mot neste forsøk. De aller fleste får det til, til slutt. Dessuten kan man få fosterbarn eller adoptere, så helt barnløs trenger man uansett ikke bli, men det er altfor tidlig å tenke på nå og jeg tenker at jeg nok er gravid iløpet av et års tid. Det kan også hjelpe å se på frykten man har inni seg som et lite barn som er veldig redd, og som man må trøste og roe ned, si positive ting til. Høres rart ut, men det hjelper. Også selvfølgelig å trene, gjøre yoga/mindfullness/meditasjon. Det funker kjempebra på psyken.

Kan jeg spørre om hvor lenge siden du mistet? Har på følelsen at det blir bedre med tiden. Håper det stemmer, selv syntes jeg alt går blitt verre. Men håper det snart går rett vei.

 

Jeg har det også som deg, gode og dårlige dager. I dag er en ok dag, til tross for at mensen kom igjen. Jeg hadde forberedt meg litt på det. Prøver å slutte å ha forhåpninger på det punktet, om å lykkes. Jeg føler også det loddet rundt halsen, det Gjør så utrolig vondt. Jeg har dager hvor jeg bare gråter, spesielt de dagene jeg har fri. Tårene triller konstant. Syntes livet er vanskelig på alle punkter, selv om det egentlig stort sett bare er på det punktet. Vondt å ha det slik.må nok ta meg selv i nakken, tenke positivt. Se fremover, selv om jeg egentlig ikke klarer det. Når jeg ser fremover ser jeg meg selv som barneløs, hehe, optimistisk sa du?

 

Tid har vi, egentlig. Men jeg stresser. Skal prøve å ta til meg det du sier, trene. Tenkt på det lenge, men kommer ikke i gang

 

Klem til deg, Hi

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

[Anonym bruker]

Har ikke selv vært gravid før med IVF. Og heller ikke mistet så sent. Men for mange (meg inkludert) hjelper det at noen andre får overta ansvaret for å lage barn en stund. Likevel er du trygg på at det blir gjort som gjøres kan for at dere skal få barn.

Det kan også hjelpe å være åpne om prosessen med nærmeste familie, slik at forventningspresset slipper og det blir enklere å fortelle om eventuelle spontanaborter (noe vendig mange opplever).

 

Håper det ordner seg!

Vi har Vært åpne om dette. Det har hjulpet oss veldig. Så glad for at vi gjorde det slik, etter å ha holdt det hemmelig en stund. Vi prøver hvertfall frem til sommeren naturlig, så får vi evt satse på prøverør. Ble gravid når vi hadde prøvd ett år, med den vi mistet. Så håper jo vi kan lykkes igjen. Hvis ikke setter vi oss opp på prøverør. Tungt. Jeg liker ikke å skulle gi andre den kontrollen, men jeg har litt tid på meg før jeg må gi slipp å overlate barneprosjektet til legene.

 

Tusen takk for gode ord:)

 

 

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

[Opp]

 

Jeg kjenner på de samme følelsene, og har noen bra dager og noen dårlige dager. Men jeg har hele tiden en følelse av å ha et lodd rundt halsen, eller noe tungt inne jeg bærer på og som tynger meg ned i større eller mindre grad. Det er der hele tiden. Har også vært gravid og mistet i uke 12, så vet hvor fært det er. Det var på et ivf forsøk. Jeg har begynt å forsøke å fokusere fremover, på mulighetene og ikke bakover på alt det triste og det at vi ikke får det til på egenhånd. Det hører fortiden til og ikke noe å gjøre med, så det er ikke noe å fokusere på. Legene sier vi har gode sjanser så nå jobber jeg med å ha blikket opp og frem, ser mot neste forsøk. De aller fleste får det til, til slutt. Dessuten kan man få fosterbarn eller adoptere, så helt barnløs trenger man uansett ikke bli, men det er altfor tidlig å tenke på nå og jeg tenker at jeg nok er gravid iløpet av et års tid. Det kan også hjelpe å se på frykten man har inni seg som et lite barn som er veldig redd, og som man må trøste og roe ned, si positive ting til. Høres rart ut, men det hjelper. Også selvfølgelig å trene, gjøre yoga/mindfullness/meditasjon. Det funker kjempebra på psyken.

Kan jeg spørre om hvor lenge siden du mistet? Har på følelsen at det blir bedre med tiden. Håper det stemmer, selv syntes jeg alt går blitt verre. Men håper det snart går rett vei.

 

Jeg har det også som deg, gode og dårlige dager. I dag er en ok dag, til tross for at mensen kom igjen. Jeg hadde forberedt meg litt på det. Prøver å slutte å ha forhåpninger på det punktet, om å lykkes. Jeg føler også det loddet rundt halsen, det Gjør så utrolig vondt. Jeg har dager hvor jeg bare gråter, spesielt de dagene jeg har fri. Tårene triller konstant. Syntes livet er vanskelig på alle punkter, selv om det egentlig stort sett bare er på det punktet. Vondt å ha det slik.må nok ta meg selv i nakken, tenke positivt. Se fremover, selv om jeg egentlig ikke klarer det. Når jeg ser fremover ser jeg meg selv som barneløs, hehe, optimistisk sa du?

 

Tid har vi, egentlig. Men jeg stresser. Skal prøve å ta til meg det du sier, trene. Tenkt på det lenge, men kommer ikke i gang

 

Klem til deg, Hi

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

Hei du, det skjedde i april iår at jeg mistet. Fosteret hadde dødd i uke 9 og ble oppdaget på ultralyd i uke 12, helt grusomt. Men det blir helt klart bedre m tiden, og etter et par måneder kunne jeg se frem mot neste forsøk. Det endte dessverre negativt. Nå ser jeg fremover til neste forsøk.Det kan ta tid, men det vil gå til slutt! Har skjønt på legene det er veldig positivt å ha greidd å bli gravid på egenhånd, så jeg tror absolutt du kommer til å få barn iløpet av et par år. Egenlagd eller kanskje m ivf .Det finnes masse muligheter så det er ingen grunn til å tenke noe annet. og ja, begynn m litt trening, det er så bra! Jeg hadde ikke greidd meg hvis jeg ikke hadde trent tror jeg, får ny positivitet og energi ut av det . Forsøk å tenk "dagen idag" bare og ha det hyggelig. De fleste bekymringer skjer ikke. Klem fra meg

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner på de samme følelsene, og har noen bra dager og noen dårlige dager. Men jeg har hele tiden en følelse av å ha et lodd rundt halsen, eller noe tungt inne jeg bærer på og som tynger meg ned i større eller mindre grad. Det er der hele tiden. Har også vært gravid og mistet i uke 12, så vet hvor fært det er. Det var på et ivf forsøk. Jeg har begynt å forsøke å fokusere fremover, på mulighetene og ikke bakover på alt det triste og det at vi ikke får det til på egenhånd. Det hører fortiden til og ikke noe å gjøre med, så det er ikke noe å fokusere på. Legene sier vi har gode sjanser så nå jobber jeg med å ha blikket opp og frem, ser mot neste forsøk. De aller fleste får det til, til slutt. Dessuten kan man få fosterbarn eller adoptere, så helt barnløs trenger man uansett ikke bli, men det er altfor tidlig å tenke på nå og jeg tenker at jeg nok er gravid iløpet av et års tid. Det kan også hjelpe å se på frykten man har inni seg som et lite barn som er veldig redd, og som man må trøste og roe ned, si positive ting til. Høres rart ut, men det hjelper. Også selvfølgelig å trene, gjøre yoga/mindfullness/meditasjon. Det funker kjempebra på psyken.

Kan jeg spørre om hvor lenge siden du mistet? Har på følelsen at det blir bedre med tiden. Håper det stemmer, selv syntes jeg alt går blitt verre. Men håper det snart går rett vei.

 

Jeg har det også som deg, gode og dårlige dager. I dag er en ok dag, til tross for at mensen kom igjen. Jeg hadde forberedt meg litt på det. Prøver å slutte å ha forhåpninger på det

Klem til deg, Hi

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

Hei du, det skjedde i april iår at jeg mistet. Fosteret hadde dødd i uke 9 og ble oppdaget på ultralyd i uke 12, helt grusomt. Men det blir helt klart bedre m tiden, og etter et par måneder kunne jeg se frem mot neste forsøk. Det endte dessverre negativt. Nå ser jeg fremover til neste forsøk.Det kan ta tid, men det vil gå til slutt! Har skjønt på legene det er veldig positivt å ha greidd å bli gravid på egenhånd, så jeg tror absolutt du kommer til å få barn iløpet av et par år. Egenlagd eller kanskje m ivf .Det finnes masse muligheter så det er ingen grunn til å tenke noe annet. og ja, begynn m litt trening, det er så bra! Jeg hadde ikke greidd meg hvis jeg ikke hadde trent tror jeg, får ny positivitet og energi ut av det . Forsøk å tenk "dagen idag" bare og ha det hyggelig. De fleste bekymringer skjer ikke. Klem fra meg

Tusen takk for svar. Er du sliter du også? Antar det ettersom du er på denne siden. Kan jeg spørre hvorfor du er sliter evt? Her er det som nevnt mannen. Jeg Bør egentlig være litt mer positiv, som du sier, jeg har jo klart det før. Noen år til jeg fyller 30år også, så har fortsatt tid egentlig. Men er så redd for å ikke lykkes, tenk om vi ikke lykkes med prøverør heller? Skremmende tanke.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: fc8b0...2b8

[Opp]

Det må du ikke tenke, det mest sannsynlige er at det vil funke, og da kan du ikke fokusere på worst case scenario. Tenk om man skulle gjort det på alle arenaer i livet? Da hadde man ikke greidd å leve, så ikke gå rett inn på det minst sannsynlige worst case. Det er bare selvplaging . Vet det er vanskelig, men man må bare prøve og kjempe mot de tankene der. Det ordner seg! Du har til og med greidd det på egenhånd. Ja, vi har forsøkt å få barn i 3 år nå. Vært gjennom 2 ivf og skal igang m 3 forsøk nå. De vet ikke hva som er galt m oss.