Asperger syndromet....

[Anonym bruker]

Hei!

Gutten min er fem år og skal nå utredes for asperger syndromet. Når jeg leser om asperger syndromet kjenner jeg igjen gutten min med det meste... Bortsett fra det sosiale. Om jeg har forstått det riktig, så er det vel det sosiale barn/voksne med asperger har vanskeligheter med.

Stort sett har vi dager hvor gutten vår har raserianfall eller er veldig frustrert. Men vi har innimellom dager hvor man skulle tro..."hvorfor skal han utredes?"

Er det noen på dette forumet som har barn med asperger syndromet som også har "problemfrie" dager og som fungerer sosialt?

Gutten min fungerer veldig godt i barnehagen, og der har de aldri tenkt at gutten min strever med noe.

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

Jeg har to søskenbarn med Asperger - ei nå voksen dame som fungerer utmerket etter mange år med sosial trening, mens lillebror fungerer forholdsvis dårlig. 

Asperger-barn er som andre - ikke like, men har noen fellestrekk... 

Anonymous poster hash: 43688...b8a

[Anonym bruker]

Er det ikke sånn at de strever med nonverbal kommunikasjon? Det vil nok bli verre når han blir større og de sosiale kodene blir mer komplekse, f.eks ironi o.l. Så det er bra han utredes så han får hjelp og trening dersom han skulle trenge det. 

Anonymous poster hash: 32264...ea4

[Anonym bruker]

 

Er det ikke sånn at de strever med nonverbal kommunikasjon? Det vil nok bli verre når han blir større og de sosiale kodene blir mer komplekse, f.eks ironi o.l. Så det er bra han utredes så han får hjelp og trening dersom han skulle trenge det. 

 

Anonymous poster hash: 32264...ea4

 

 

Jeg har diagnosen selv, og kan skrive under på dette. Jeg hadde ikke merkbare problemer med det sosiale før rundt 10-årsalderen, og det ble verre og verre etter hvert som mengden uskrevne regler og koder ble større.

Men dette er selvfølgelig individuelt.

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

[Anonym bruker]

Broren min har aspergers. Som liten var han som de fleste andre, bortsett fra at han slet litt med motorikken og hadde litt sære interesser. I tenårene begynte vi å merke godt at han slet med andre ting også. Han deltok mindre og mindre sosialt med venner, han slet med empatien - ikke at han var slem altså, men feks. når noen fortalte at en nær person var død så kunne min bror begynne å snakke om noe annet, han kunne begynne å le eller bare gå. han viste ikke hvordan han skulle responedere på noe slikt og slet med det emosjonelle. han har trent seg opp til å responere slik det forventes av samfunnet. han skjønner det ikke, men han gjør det likevel.

 

Han tolker mye bokstavelig talt. "Sulten som en hest" og "å slå på tråden", og lignende, er ting han ikke alltid skjønner fordi han tar det bokstavelig. Han har mange egne regler som han følger og han sliter når vi andre ikke skjønner reglene og ikke følger dem.

 

Han har veldig smale interesser og de kan han snakke om 24 timer i døgnet. Han har trent seg opp til å spørre andre om ting, men han gjør det ikke så ofte for han klarer ikke helt å henge med i samtaler som ikke dreier seg om hans egne interessefelt.

 

Broren min har fast jobb, bor for seg selv og er som alle andre. Han er en kjekk ung mann, men en aldri så liten "Sheldon Cooper" vil han alltid være.

Anonymous poster hash: d4e41...731

[Love my kidz]

Jeg kjenner absolutt igjen følelsen av usikkerhet rundt det om har han et syndrom eller ikke. For de fleste dagene er faktisk uten problemer, så lenge alt er forutsigbart og kjent og trygt. Mye handler om det.

 

Når han blir rasende som du nevner, prøv å tenke etter hvorfor han reagerte. Hadde dere f.eks forberedt ham godt nok. Før vi skal bryte opp av en aktivitet og på en ny, f.eks slå av tv fordi vi skal gjøre andre ting, så MÅ jeg si fra fem minutter før. "Om fem minutter skal vi slå av tv og sette oss med lekser". Klart og tydelig, uten dikkedarer. Dette er naturlig for de fleste, men en som trenger det forutsigbare pga diagnose MÅ ha slike varsler.

 

I de tre fire første årene i vår sønns liv så visste vi jo ikke hva som trengtes så da slet vi veldig med uvilje og raseri. Da han ble utredet ble alt mye lettere fordi vi nå vet hva vi må gjøre. For ungen mestrer mer når ting blir tilrettelagt. Derfor må dere for all del ikke tvile på om utredning er det riktige eller ikke, for kunnskap er alfa omega! At det funker greit i bhg er en ting, men overgangen til skole blir tøft, mest sannsynlig trenger barnet ditt en assistent for bemanningen i skolen er mindre, og dersom barnet låser srg med raseri en morgen så sliter de..

 

Her sliter vi med dette av og til. Gutten synes det er ukonfortabelt på skolen og nekter å dra. Å kle på en tretti kilos sint gutt er nærmest umulig, og jeg har måttet dra ham/bære ham inn til skolen. Da er jeg avhengig av at noen tar imot ham .....

 

Ønsk utredning og hjelp velkommen, se på det som en bonus at det blr tilbudt hjelp. Lykke til

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar

Etter at jeg har lest svarene blir jeg mer sikker på at utredning er det beste selv om det 

noen ganger kan kjennes rart og spesielt ut siden problemene ikke er der hver dag. 

 

Men han blir jo veldig frustrert over de minste tingene... Som f eks når vi spiser middag kan han få et raserianfall fordi laksen "detter fra hverandre" når han skal spise den. 

Det er mye små ting i hverdagen som gjør at han blir veldig sint, men etter raserianfallet er han i godt humør igjen. Raserianfallene varer aldri lenge, og han har god selvregulering. Derfor blir jeg ofte i tvil.... 

Overgangene går bra når han er forberedt og vi har alltid måtte forberede han når noe nytt skal skje. Vi må også si ifra på forkant når tv skal slås av, og det er veldig mye mer som er litt "annerledes". 

 

Ja, jeg får ønske utredningen velkommen selv om følelsene er veldig blandet....

Mvh HI 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

 

Hei og takk for svar

Etter at jeg har lest svarene blir jeg mer sikker på at utredning er det beste selv om det 

noen ganger kan kjennes rart og spesielt ut siden problemene ikke er der hver dag. 

 

Men han blir jo veldig frustrert over de minste tingene... Som f eks når vi spiser middag kan han få et raserianfall fordi laksen "detter fra hverandre" når han skal spise den. 

Det er mye små ting i hverdagen som gjør at han blir veldig sint, men etter raserianfallet er han i godt humør igjen. Raserianfallene varer aldri lenge, og han har god selvregulering. Derfor blir jeg ofte i tvil.... 

Overgangene går bra når han er forberedt og vi har alltid måtte forberede han når noe nytt skal skje. Vi må også si ifra på forkant når tv skal slås av, og det er veldig mye mer som er litt "annerledes". 

 

Ja, jeg får ønske utredningen velkommen selv om følelsene er veldig blandet....

Mvh HI 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

 

 

Noen barn er slik at de er mer avhengige av rutiner og trenger mer forberedelser, klare beskjeder og at ting " går på skinner". Det trenger ikke være noe unormalt ved akkurat det.

Om han skulle ha aspergers så er det også en diagnose man kan leve godt med

 

Hilsen hun med broren

 

Anonymous poster hash: d4e41...731

[Anonym bruker]

Jeg kjenner absolutt igjen følelsen av usikkerhet rundt det om har han et syndrom eller ikke. For de fleste dagene er faktisk uten problemer, så lenge alt er forutsigbart og kjent og trygt. Mye handler om det.

 

Når han blir rasende som du nevner, prøv å tenke etter hvorfor han reagerte. Hadde dere f.eks forberedt ham godt nok. Før vi skal bryte opp av en aktivitet og på en ny, f.eks slå av tv fordi vi skal gjøre andre ting, så MÅ jeg si fra fem minutter før. "Om fem minutter skal vi slå av tv og sette oss med lekser". Klart og tydelig, uten dikkedarer. Dette er naturlig for de fleste, men en som trenger det forutsigbare pga diagnose MÅ ha slike varsler.

 

I de tre fire første årene i vår sønns liv så visste vi jo ikke hva som trengtes så da slet vi veldig med uvilje og raseri. Da han ble utredet ble alt mye lettere fordi vi nå vet hva vi må gjøre. For ungen mestrer mer når ting blir tilrettelagt. Derfor må dere for all del ikke tvile på om utredning er det riktige eller ikke, for kunnskap er alfa omega! At det funker greit i bhg er en ting, men overgangen til skole blir tøft, mest sannsynlig trenger barnet ditt en assistent for bemanningen i skolen er mindre, og dersom barnet låser srg med raseri en morgen så sliter de..

 

Her sliter vi med dette av og til. Gutten synes det er ukonfortabelt på skolen og nekter å dra. Å kle på en tretti kilos sint gutt er nærmest umulig, og jeg har måttet dra ham/bære ham inn til skolen. Da er jeg avhengig av at noen tar imot ham .....

 

Ønsk utredning og hjelp velkommen, se på det som en bonus at det blr tilbudt hjelp. Lykke til

Takk for svar

Hvor lang tid tok utredningen? 

Følte du/og føler du fortsatt at du noen ganger har et barn som ikke har diagnosen? Eller er det veldig tydelig? 

Om gutten min får diagnosen så er jeg ganske forberedt, men samtidig blir jeg også overrasket. Veldig mye følelser nå som vi er i gang med utredningen. 

Mvh HI

 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Hei og takk for svar

Etter at jeg har lest svarene blir jeg mer sikker på at utredning er det beste selv om det 

noen ganger kan kjennes rart og spesielt ut siden problemene ikke er der hver dag. 

 

Men han blir jo veldig frustrert over de minste tingene... Som f eks når vi spiser middag kan han få et raserianfall fordi laksen "detter fra hverandre" når han skal spise den. 

Det er mye små ting i hverdagen som gjør at han blir veldig sint, men etter raserianfallet er han i godt humør igjen. Raserianfallene varer aldri lenge, og han har god selvregulering. Derfor blir jeg ofte i tvil.... 

Overgangene går bra når han er forberedt og vi har alltid måtte forberede han når noe nytt skal skje. Vi må også si ifra på forkant når tv skal slås av, og det er veldig mye mer som er litt "annerledes". 

 

Ja, jeg får ønske utredningen velkommen selv om følelsene er veldig blandet....

Mvh HI 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

 

 

Noen barn er slik at de er mer avhengige av rutiner og trenger mer forberedelser, klare beskjeder og at ting " går på skinner". Det trenger ikke være noe unormalt ved akkurat det.

Om han skulle ha aspergers så er det også en diagnose man kan leve godt med

 

Hilsen hun med broren

 

Anonymous poster hash: d4e41...731

 

Takk for svar

Har lest at de fleste lever et godt liv med diagnosen når de blir voksen, men at det er en del utfordringer i skole alderen. Det er en av grunnen til at han blir utredet nå. Om han har diagnosen, kan han få hjelp fra 1.klasse.

Nei, ikke noe unormalt med at barn vil ha forutsigbarhet og faste rammer. Det er vel en av grunnene til at jeg blir i tvil om han har diagnosen eller ikke, og om utredning er nødvendig nå, eller om vi skulle gitt det tid og heller ha utredet han om noen år om han fortsatt strever da. 

 

Det er jo så mye med diagnosen som jeg synes er helt normalt for mange barn, og jeg tror at alle foreldre kan lese om asperger diagnosen og kjenne igjen en del punkter som passer til sitt barn selv om man ikke har diagnosen. 

Mvh HI

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

Vi er i den situasjonen HI beskriver, og forrige uke snakket jeg med ped.leder i barnehagen. Vi har det siste året vurdert frem og tilbake om de eller vi skal ta kontakt med PPT fordi han sliter, men så har han gode perioder. Det som kom frem forrige uke var at barnehagen tenker at han kan ha en diagnose, og at det evt er fint å få det bekreftet, slik at han kan møtes med mer forståelse. Det vi sliter med er raserianfall, mange vanskelige situasjoner og det at han henger seg fullstendig opp i ting. Altså vil han bare ha en liten figur å leke med i noen uker, og det er krise om den blir borte osv. Han kan våkne opp midt på natten fordi han ikke finner den lille figuren. Han fungerer helt greit hjemme og i barnehagen, men andre sosiale settinger er vanskelige. Han vil helst bare reise hjem om vi er borte i selskap osv. Han kan i slike vanskelige situasjoner klare å sovne, akkurat som om han vil komme seg unna.

Anonymous poster hash: 46841...b4e

[Anonym bruker]

Med mye trening fungerer de normalt.

Har en sønn på 18 med diagnosen.

Ja han trenger faste rutiner men vi har hatt rollespill m.m for å trene han i de sosiale kodene.

Vi har og trent han opp i å bryte rutinene uten å få panikk.

 

Anonymous poster hash: d78c2...a5d

[Anonym bruker]

Min eks har asperger - fikk diagnosen i voksen alder. Han fungerer greit - men som "hun med broren" beskriver; han sliter med uskrevne regler i sosiale sammenhenger. Han "kupper" samtaler (kan komme inn i en etablert samtale, og så helt uten forvarsel skifte tema totalt), forstår ikke konseptet "sånn sier/gjør man bare ikke". Han ringte for eksempel en gang husverten vår (som vi overhode ikke hadde sosial kontakt med ut over det som kreves mellom leieboer og huseier) og spurte om han kunne hente lommeboka hans i gangen hjemme hos oss og så kjøre ned til bussholderplassen 3 km unna med den. Og når jeg sier at slikt gjør man ikke, ser han bare dumt på meg og spør hvorfor... Eller når vi engang traff på fruen til husverten når vi var ute og trillet, hun stakk hodet ned i barnevogna og dikkedikket med babyen før hun fortalte at hun også var gravid med tredjemann. "Var det planlagt?" (DA hadde jeg lyst til å grave meg ned!). Ellers er han ikke så veldig "tvangsprega" i adferd - men han blir lett stressa om planer må gjøres om på kort varsel. Han har adhd i tillegg - det er ofte sånn at flere "autismespekterdiagnoser" følger hverandre.

Kjenner også veldig igjen dette med å prate 24/7 om svært snevre interesser - og han "forsvinner" i TV'n hvis den står på (da er han totalt utilsnakkelig).

 

Han fungerer som sagt greit, men han hadde nok profittert stort på å få hjelp fra barndommen av. Slik det er nå er han ufør og fungerer greit med hjelp fra kommunen og familie, og det å forsøke å forklare ham i pene ordelag at han blir sett på som en raring (pga det sosiale) er fullstendig bortkasta. Han forstår overhode ikke at han gjør noe galt, og er derfor heller ikke interessert i å lære å tilpasse seg sosiale spilleregler.

Anonymous poster hash: a77e6...d3c

[Anonym bruker]

 

Vi er i den situasjonen HI beskriver, og forrige uke snakket jeg med ped.leder i barnehagen. Vi har det siste året vurdert frem og tilbake om de eller vi skal ta kontakt med PPT fordi han sliter, men så har han gode perioder. Det som kom frem forrige uke var at barnehagen tenker at han kan ha en diagnose, og at det evt er fint å få det bekreftet, slik at han kan møtes med mer forståelse. Det vi sliter med er raserianfall, mange vanskelige situasjoner og det at han henger seg fullstendig opp i ting. Altså vil han bare ha en liten figur å leke med i noen uker, og det er krise om den blir borte osv. Han kan våkne opp midt på natten fordi han ikke finner den lille figuren. Han fungerer helt greit hjemme og i barnehagen, men andre sosiale settinger er vanskelige. Han vil helst bare reise hjem om vi er borte i selskap osv. Han kan i slike vanskelige situasjoner klare å sovne, akkurat som om han vil komme seg unna.

 

Anonymous poster hash: 46841...b4e

 

Det er vanskelig å være i en slik situasjon fordi man blir så usikker. Det er ihvertfall slik jeg og mannen min føler det nå.

Gutten min har ikke hengt seg opp i leker, men henger seg opp i ting vi sier og hverdagslige hendelser. Som f eks at genseren er 2cm for lang (han vil ikke brette genseren), han reagerer veldig på mat og er "kresen" selv om jeg velger å ikke kalle det kresen. Jeg ser han virkelig sliter med maten. Han må ha veldig rutiner i hverdagen osv.... Han vil ha full kontroll, trenger veldig mye bekreftelse og virker som han har dårlig selv tilgitt. Han har venner i barnehagen, men kan i sosiale sammenhenger blir redd/engstelig for å bli forlatt. Om noen av vennene hans går 2 meter unna gutten min for å hente en leke tror gutten min at vennen ikke vil leke med han mer. Da kan han spørre mange ganger "Er du fortsatt vennen min? Vil du leke med meg?" - Han blir ganske intens. Men bortsett fra det liker han veldig godt å være med venner.

 

Har barnet ditt noen år igjen i barnehagen? Kanskje noen fra PPT kunne komme for å observere? Vi kontaktet bup selv gjennom fastlegen, men fastlegen fikk et skriv av både barnehagen og helsestasjon som hun videresendte til bup. 

Håper dere finner ut av situasjonen dere står i nå. Lykke til!

Mvh HI 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene dine HI. Hvis han har asperger, så er han heldig som blir utredet så tidlig og kan få hjelp, så ta imot med åpne armer. Jeg fikk ingen hjelp fordi det ikke ble oppdaget, og jeg tror mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått det...

 

Hilsen hun med diagnosen.

Anonymous poster hash: 70120...c27

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene dine HI. Hvis han har asperger, så er han heldig som blir utredet så tidlig og kan få hjelp, så ta imot med åpne armer. Jeg fikk ingen hjelp fordi det ikke ble oppdaget, og jeg tror mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått det...

 

Hilsen hun med diagnosen.

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

 

Takk for svar

Ja, vi skal virkelig ta i mot hjelpen vi kan få. Synes vi har tilrettelagt hverdagen godt for han, men merker nå at vi trenger hjelp uavhengig av diagnosen. Han strever og vi greier ikke å hjelpe han med disse "små" tingene som er store og betydelige ting for gutten vår. 

 

Når fikk du diagnosen?

Jeg har hørt at mange får diagnosen litt for sent ja... Først når de er ungdommer. 

Helt siden han har vært baby har han vært et annerledes barn, men jeg har aldri tenkt at det skulle være en diagnose før i påsken som var. Da var vi i Danmark, og den ferien ble ikke bra. Hver dag strevde han veldig, både med mat og omgivelsene. Det skulle i utgangspunktet være en hyggelig tur for gutten vår og vi gjorde aktiviteter som skal være gøy for en 5åring, men det ble ikke gøy for gutten vår. Det var veldig deilig å komme hjem fra ferien og ha en vanlig hverdag igjen. Han blomstret opp med en gang vi kom hjem og det var en veldig rolig periode hjemme etter ferien.

 

Nå går dagene opp og ned. Vi har perioder hvor jeg er bekymret og lei meg for at jeg ikke kan hjelpe han godt nok. Vi har perioder at han takler situasjoner som er uforutsigbare bra (hvor han oftest egentlig blir stresset eller sint). 

 

Det er godt at vi blir tatt på alvor. Hvor lang tid tok utredningen før du fikk diagnosen?

Mvh HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene dine HI. Hvis han har asperger, så er han heldig som blir utredet så tidlig og kan få hjelp, så ta imot med åpne armer. Jeg fikk ingen hjelp fordi det ikke ble oppdaget, og jeg tror mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått det...

 

Hilsen hun med diagnosen.

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

 

Takk for svar

Ja, vi skal virkelig ta i mot hjelpen vi kan få. Synes vi har tilrettelagt hverdagen godt for han, men merker nå at vi trenger hjelp uavhengig av diagnosen. Han strever og vi greier ikke å hjelpe han med disse "små" tingene som er store og betydelige ting for gutten vår. 

 

Når fikk du diagnosen?

Jeg har hørt at mange får diagnosen litt for sent ja... Først når de er ungdommer. 

Helt siden han har vært baby har han vært et annerledes barn, men jeg har aldri tenkt at det skulle være en diagnose før i påsken som var. Da var vi i Danmark, og den ferien ble ikke bra. Hver dag strevde han veldig, både med mat og omgivelsene. Det skulle i utgangspunktet være en hyggelig tur for gutten vår og vi gjorde aktiviteter som skal være gøy for en 5åring, men det ble ikke gøy for gutten vår. Det var veldig deilig å komme hjem fra ferien og ha en vanlig hverdag igjen. Han blomstret opp med en gang vi kom hjem og det var en veldig rolig periode hjemme etter ferien.

 

Nå går dagene opp og ned. Vi har perioder hvor jeg er bekymret og lei meg for at jeg ikke kan hjelpe han godt nok. Vi har perioder at han takler situasjoner som er uforutsigbare bra (hvor han oftest egentlig blir stresset eller sint). 

 

Det er godt at vi blir tatt på alvor. Hvor lang tid tok utredningen før du fikk diagnosen?

Mvh HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

 

 

Jeg var 27 da jeg fikk diagnosen. Det tok vel kanskje et halvt år eller deromkring, men jeg regner med det gjøres litt annerledes med barn enn med voksne. Det var ingen som tenkte på at det kunne være en diagnose da jeg var liten heller. De rundt oss mente jeg bare var bortskjemt og manglet grenser.

 

Kjenner meg igjen i det med at ting som skal være noe ekstra i positiv forstand heller blir motsatt. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet opp gjennom oppveksten fordi jeg har "ødelagt alt" når vi skulle gjøre noe hyggelig sammen. Men den dårlige samvittigheten kom ikke før det var for sent, og jeg klarte ikke å styre det mens jeg var midt oppi det. Frustrasjonen over at ting ikke ble som jeg hadde tenkt, at jeg ikke hadde kontroll osv overskygget alt annet.

 

Jeg kunne skjelle ut både foreldre og søsken for bagateller. Om noen hadde gjort en bitteliten feil, og jeg ikke kunne forstå hvorfor de hadde gjort det, så ble jeg så frustrert, det gjorde bare så vondt å ikke forstå, ikke ha kontroll på en måte...

 

Jeg tenkte mange ganger at jeg var så slem, jeg fortjente ikke å ha så snille foreldre, nå skulle jeg forandre meg og bli snill osv. Men jeg klarte det ikke, og ble bare enda mer fortvilet og plaget av dårlig samvittighet.

 

Håper gutten deres får god hjelp slik at han slipper å slite like mye som meg. Og at dere kan akseptere ham som han er og ikke minst hjelpe ham til å gjøre det samme, vise at dere forstår og at han er god nok.

 

Huff, blir helt på gråten her, klarer ikke skrive mer, men lykke til i allefall!

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene dine HI. Hvis han har asperger, så er han heldig som blir utredet så tidlig og kan få hjelp, så ta imot med åpne armer. Jeg fikk ingen hjelp fordi det ikke ble oppdaget, og jeg tror mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått det...

 

Hilsen hun med diagnosen.

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

 

Takk for svar

Ja, vi skal virkelig ta i mot hjelpen vi kan få. Synes vi har tilrettelagt hverdagen godt for han, men merker nå at vi trenger hjelp uavhengig av diagnosen. Han strever og vi greier ikke å hjelpe han med disse "små" tingene som er store og betydelige ting for gutten vår. 

 

Når fikk du diagnosen?

Jeg har hørt at mange får diagnosen litt for sent ja... Først når de er ungdommer. 

Helt siden han har vært baby har han vært et annerledes barn, men jeg har aldri tenkt at det skulle være en diagnose før i påsken som var. Da var vi i Danmark, og den ferien ble ikke bra. Hver dag strevde han veldig, både med mat og omgivelsene. Det skulle i utgangspunktet være en hyggelig tur for gutten vår og vi gjorde aktiviteter som skal være gøy for en 5åring, men det ble ikke gøy for gutten vår. Det var veldig deilig å komme hjem fra ferien og ha en vanlig hverdag igjen. Han blomstret opp med en gang vi kom hjem og det var en veldig rolig periode hjemme etter ferien.

 

Nå går dagene opp og ned. Vi har perioder hvor jeg er bekymret og lei meg for at jeg ikke kan hjelpe han godt nok. Vi har perioder at han takler situasjoner som er uforutsigbare bra (hvor han oftest egentlig blir stresset eller sint). 

 

Det er godt at vi blir tatt på alvor. Hvor lang tid tok utredningen før du fikk diagnosen?

Mvh HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

 

 

Jeg var 27 da jeg fikk diagnosen. Det tok vel kanskje et halvt år eller deromkring, men jeg regner med det gjøres litt annerledes med barn enn med voksne. Det var ingen som tenkte på at det kunne være en diagnose da jeg var liten heller. De rundt oss mente jeg bare var bortskjemt og manglet grenser.

 

Kjenner meg igjen i det med at ting som skal være noe ekstra i positiv forstand heller blir motsatt. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet opp gjennom oppveksten fordi jeg har "ødelagt alt" når vi skulle gjøre noe hyggelig sammen. Men den dårlige samvittigheten kom ikke før det var for sent, og jeg klarte ikke å styre det mens jeg var midt oppi det. Frustrasjonen over at ting ikke ble som jeg hadde tenkt, at jeg ikke hadde kontroll osv overskygget alt annet.

 

Jeg kunne skjelle ut både foreldre og søsken for bagateller. Om noen hadde gjort en bitteliten feil, og jeg ikke kunne forstå hvorfor de hadde gjort det, så ble jeg så frustrert, det gjorde bare så vondt å ikke forstå, ikke ha kontroll på en måte...

 

Jeg tenkte mange ganger at jeg var så slem, jeg fortjente ikke å ha så snille foreldre, nå skulle jeg forandre meg og bli snill osv. Men jeg klarte det ikke, og ble bare enda mer fortvilet og plaget av dårlig samvittighet.

 

Håper gutten deres får god hjelp slik at han slipper å slite like mye som meg. Og at dere kan akseptere ham som han er og ikke minst hjelpe ham til å gjøre det samme, vise at dere forstår og at han er god nok.

 

Huff, blir helt på gråten her, klarer ikke skrive mer, men lykke til i allefall!

 

Anonymous poster hash: 70120...c27

 

 

Tusen takk for svar igjen!

Tårene rant når jeg leste det du hadde skrevet.

 

Det må ha vært utrolig frustrerende, vondt og utmattende å føle at man ikke strekker til. At man som barn følte seg slem og tenke at man ikke fortjente snille foreldre er en følelse du aldri burde ha båret på. Så vondt å lese at du ikke ble forstått. For deg var disse bitte små feilene store, og du kunne ikke forstå hvorfor de hadde gjort det... Det må ha vært veldig frustrerende.

 

Jeg kjenner igjen gutten min i dette. Vi har mye tålmodighet med gutten vår. Vi har også tilrettelagt hverdagen hans godt. Vi har f eks små "kalendere" her og der i huset. F eks på kjøkkenet kan han se hva han skal få kose seg med når han kommer hjem fra barnehagen. Da ser han på tirsdag at det er frukt og boklesing når han kommer hjem fra barnehagen. Dette liker han veldig godt. 

På soverommet hans har han en annen oversikt. 

Vi har vært flinke til å gjøre dagen hans forutsigbar, og opplever ikke så mye frustrasjon i det siste. 

Men nå trenger jeg og min mann hjelp til hvordan vi skal kunne være i forkant for at han ikke skal bli så rasende på de "små tingene" som er store og betydelig for han. Det er strevsomt.

 

Jeg kjenner igjen det du skrev om at de rundt dere opplevde deg som bortskjemt og manglet grenser. 

Vi har fått høre at gutten vår har en bortskjemt oppførsel og har et stort ego. 

 

Jeg kan love deg at vi har respekt for gutten vår og at vi er super stolte foreldre. Vi ser at han strever og det er derfor vi vil hjelpe han slik at han får en bedre hverdag. 

Nå er vi i gang med utredningen og det skal bli godt å få hjelp uansett hva utfallet blir. 

 

Mvh HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5

[Anonym bruker]

En viktig ting å huske er at man ikke går til helsevesenet og får en sykdom - man går dit med et problem, og får hjelp til å forstå og takle det.

 

Gutten blir ikke sykere av at det han sliter med får et navn, men det blir lettere å forstå og det blir lettere å få aksept for at han trenger litt ekstra hjelp Lykke til, uansett utfall!

Anonymous poster hash: a77e6...d3c

[Anonym bruker]

En viktig ting å huske er at man ikke går til helsevesenet og får en sykdom - man går dit med et problem, og får hjelp til å forstå og takle det. Gutten blir ikke sykere av at det han sliter med får et navn, men det blir lettere å forstå og det blir lettere å få aksept for at han trenger litt ekstra hjelp Lykke til, uansett utfall! Anonymous poster hash: a77e6...d3c

 

Takk:) Ja, det er jeg klar over. Det er ikke en sykdom, og om gutten min har asperger så vil ikke det endre han. Gutten min er fin og god som han er, og vi foreldre trenger hjelp for å gi han en enda bedre hverdag.

 

Anonymous poster hash: 2b811...fb5