Pårørende og taushetsplikt.

[Anonym bruker]

Min gamle far er dement og jeg og mine søsken mistenker at vår mor overdriver symptomene for å få han inn på sykehjemmet.

 

De har aldri hatt noe veldig kjærlig forhold og nå føler vi at hun er lei av å "drasse" på en syk mann og at hun ikke er ærlig med oss om hva helsepersonellet sier vedr hans tilstand.

 

Hun er ikke interessert i å ha oss med når hun snakker med legen eller sykepleierene som har han når han er på avlastning.

 

Så da er mitt spørsmål om helsepersonellet har taushetsplikt ovenfor oss som hans barn, eller kan vi få opplysninger på lik linje med konen hans?

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[Anonym bruker]

Dere kan ikke få opplysninger så lenge dere ikke er vergen hans. Så lenge de er gift, er det opptil moren din hva slags info dere skal få.

 

Anonymous poster hash: 7758e...0a8

[Anonym bruker]

Det går an å spørre helsepersonellet om dere kan få innsikt ved at de spør deres far om han samtykker i at dere får personlig informasjon. Så lenge han ikke er umyndiggjort kan dere ved å få hans tillatelse få innsikt i journal o.l

Anonymous poster hash: 247f3...d87

[Anonym bruker]

Spør din far om du kan stå oppført som pårørende og at du ønsker opplysninger om hans helsetilstand dersom det er greit for han. Da vil du kunne få opplysninger på lik linje som din mor. Din far må bare først godkjenne det. Din mor trenger ikke å vite det engang.

Anonymous poster hash: 9bb28...909

[Anonym bruker]

Unnskyld, jeg leste litt kjapt. Ser nå at din far er dement. Da kommer det an på om han er umyndiggjort eller ikke. Hør med helsepersonellet på sykehjemmet hvordan reglene for dette er. Mulig de kun trenger din fars godkjennelse. 

Anonymous poster hash: 9bb28...909

[Anonym bruker]

 

Spør din far om du kan stå oppført som pårørende og at du ønsker opplysninger om hans helsetilstand dersom det er greit for han. Da vil du kunne få opplysninger på lik linje som din mor. Din far må bare først godkjenne det. Din mor trenger ikke å vite det engang.

 

Anonymous poster hash: 9bb28...909

 

Så lenge hennes far er dement kan han ikke lengre gi slikt samtykke selv. Da må helsepersonellet forholde seg til vergen hans, på samme måte som når det gjelder barn.

 

Anonymous poster hash: 1ff7b...8a9

[☆☆☆]

I utg.pkt er det kun pasienten som har krav på informasjon. Helsepersonell kan også informere andre om pasienten ønskar dette. Gjeld det pasientar utan samtykkekompetanse når det gjeld eiga helse er det næraste pårørande som blir informert.

 

Om mor di er næraste pårørande (ektefellen er vanlegvis det) og far din er vurdert til å ikkje ha samtykkekompetanse er vil du vanlegvis ikkje få informasjon. Men det er ikkje automatikk i at han ikkje er samtykkekompetent sjølv om han har ei demensdiagnose. Om han er i stand til å vurdere sjølv kven som skal informerast kan du spørre han om det er greit at legen hans gir deg informasjon. Det er nemleg i utgangspunktet opp til han og ikkje opp til ektefellen. Det er legen som vurderar korvidt ein pasient innnehar samtykkekompetanse.

[Anonym bruker]

 

Spør din far om du kan stå oppført som pårørende og at du ønsker opplysninger om hans helsetilstand dersom det er greit for han. Da vil du kunne få opplysninger på lik linje som din mor. Din far må bare først godkjenne det. Din mor trenger ikke å vite det engang.

 

Anonymous poster hash: 9bb28...909

 

Så lenge hennes far er dement kan han ikke lengre gi slikt samtykke selv. Da må helsepersonellet forholde seg til vergen hans, på samme måte som når det gjelder barn.

 

Anonymous poster hash: 1ff7b...8a9

 

Ja jeg så ikke at han var dement. Men selv om han er dement så betyr vel ikke det automatisk at han har en verge? Det finnes jo mange grader av denne diagnosen. Det kan jo hende at hennes far er i et såpass tidlig stadie at han er i stand til å vurdere hvem som skal ha informasjon og ikke. Han er såvidt jeg har forstått ikke umyndiggjort? Jeg ville nok ikke tatt for god fisk at ektefellen hadde full råderett over denne mannen og hans avgjørelser. 

 

Anonymous poster hash: 9bb28...909

[Von Hertelhofen]

 

Spør din far om du kan stå oppført som pårørende og at du ønsker opplysninger om hans helsetilstand dersom det er greit for han. Da vil du kunne få opplysninger på lik linje som din mor. Din far må bare først godkjenne det. Din mor trenger ikke å vite det engang.

 

Anonymous poster hash: 9bb28...909

 

Så lenge hennes far er dement kan han ikke lengre gi slikt samtykke selv. Da må helsepersonellet forholde seg til vergen hans, på samme måte som når det gjelder barn.

 

Anonymous poster hash: 1ff7b...8a9

 

 

En mister vel ikke automatisk samtykkekompetansen sin selv om en er dement? Det er vel noe som må vurderes hos hver enkelt?

[HvittHus]

Jeg kan ikke nok om taushetsplikt til å vurdere spørsmålet ditt, men hvis moren din er sliten og lei av situasjonen og ønsker faren deres inn på sykehjem, må dere respektere hennes avgjørelse, evnt ta på dere ansvaret for den syke selv.

[Anonym bruker]

Det skal litt til for at en dement skal miste samtykkekompetansen sin. Jeg ville enkelt og greit fått underskriften hans på at helsepersonell har lov til å gi ut opplysninger til familiemedlemmer. Vi har på jobben et eget skjema til dette. Der kan man skrive på de personene som kan få opplysninger. 

 

En annen ting er at om han er på opphold, så vil også personellet der se behov for sykehjemsplass. I vår kommune (Bergen) er det ikke lett å få plass, og de som får plass er prioritert til det.

Anonymous poster hash: 6a590...28a

[*Smiley*]

Det kan være krevende å være nærmeste pårørende, kan dere evt ta vare på han hvis dere ikke vil at han skal på sykehjem.? Det er moren deres som må ta vare på han natt og dag.Så hvis ikke dere vil det så må dere kanskje bidra mer i hverdagen.?

Vet ikke ang taushetsplikt men dere kan prøve å snakke med helsepersonellet.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

 

Han er ikke umyndiggjort og jeg tror heller ikke min mor er hans verge. Hun må ha hans underskrift på offisielle papirer og han har stemmerett osv.

 

Det er klart at vi skjønner at det er slitsomt å ha ansvar for en som glemmer og surrer, men hun tar veldig fort på seg matyrminen og snakker mye om hvor fantastisk alle som jobber med han syns hun er som har han hjemme enda.

 

Jeg kan ikke skjønne at han kvalifiserer til fulltidsplass på institusjon enda da han har full kontroll på hvem vi rundt han er, han går turer og finner alltid veien hjem, han har kontroll på urin og avføring og man kan føre en noenlunde fornuftig samtale med han. Han glemmer mye og roter endel, men hun kan gå fra han hjemme i flere timer om gangen og han er på dagsenter alle hverdager.

 

Vi har rett og slett følelsen av at hun er lei og har tilbudt oss å bo hos han så hun får ta seg turer med venninner osv, men det vil hun heller ikke. Og det mistenker jeg er fordi vi da vil se at det ikke er så ille som hun påstår (hun sier han ikke kan kle seg, ikke vet hva som skal være på brødskiven osv).

 

Når vi er sammen så ser vi jo at han strever, men ingen av oss har observert at han gjør disse 'vanvittige' tingene som hun forteller om.

 

Det er ikke lett når foreldrene blir gamle altså. Vi vil jo ta vare på dem begge på best mulig måte.

 

Men som noen sier så vil de jo se behovet hans når han er på dagsenter og avlastning.

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

 

Han er ikke umyndiggjort og jeg tror heller ikke min mor er hans verge. Hun må ha hans underskrift på offisielle papirer og han har stemmerett osv.

 

Det er klart at vi skjønner at det er slitsomt å ha ansvar for en som glemmer og surrer, men hun tar veldig fort på seg matyrminen og snakker mye om hvor fantastisk alle som jobber med han syns hun er som har han hjemme enda.

 

Jeg kan ikke skjønne at han kvalifiserer til fulltidsplass på institusjon enda da han har full kontroll på hvem vi rundt han er, han går turer og finner alltid veien hjem, han har kontroll på urin og avføring og man kan føre en noenlunde fornuftig samtale med han. Han glemmer mye og roter endel, men hun kan gå fra han hjemme i flere timer om gangen og han er på dagsenter alle hverdager.

 

Vi har rett og slett følelsen av at hun er lei og har tilbudt oss å bo hos han så hun får ta seg turer med venninner osv, men det vil hun heller ikke. Og det mistenker jeg er fordi vi da vil se at det ikke er så ille som hun påstår (hun sier han ikke kan kle seg, ikke vet hva som skal være på brødskiven osv).

 

Når vi er sammen så ser vi jo at han strever, men ingen av oss har observert at han gjør disse 'vanvittige' tingene som hun forteller om.

 

Det er ikke lett når foreldrene blir gamle altså. Vi vil jo ta vare på dem begge på best mulig måte.

 

Men som noen sier så vil de jo se behovet hans når han er på dagsenter og avlastning.

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

Utifra slik du forklarer han, så tviler jeg på at han er kandidat for fastplass.

 

Jeg kan forstå at konen blir sliten, men er han så oppegående som beskrevet, så kan jeg ikke skjønne at hun skal være _så_ sliten. Vi har pasienter som er mye verre enn han som bor hjemme, og endel av dem bor alene. De har da selvsagt hjelp fra hjemmesykepleien. 

 

Din mor kan søke om avlastning fra hjemmesykepleien, men om han kan finne seg mat selv, gå på toalettet selv osv, ser jeg ikke behovet for det heller.

 

Mulig dere barn kan ha han på besøk i helger o.l.?

 

Anonymous poster hash: 6a590...28a

[locapoca]

Vil bare pirke litt på begrepsbruket her, han er ikke dement, men han har en demenssykdom. Så lenge han godkjenner at dere barn kan få sensetiv info fra helsepersonell, så får de lov til å gi dere det !! Det er han som bestemmer ! Hva med omsorgsbolig? Hva med hjemmesykepleie ?

[Anonym bruker]

Hjemmesykepleie ser vi ikke nødvendigheten av enda da han dusjer selv med assistanse av kona og ellers har hun kontroll på de få medisinene han bruker.

 

Omsorgsbolig (for dem begge) er ikke aktuelt da mor er svært frisk og oppegående. Vi tror også at det kan bli veldig tett for dem å bo i en liten leilighet når de er vant med en stor enebolig hvor de kan få litt pusterom fra hverandre.

 

Å ha han på besøk hos oss vil fungere dårlig da vi har små barn og han blir sliten av bråk og forlanger å få ha på tv på den kanalen han vil og så høyt han vil vi har som sagt tilbudt oss å bo i deres hus i kortere perioder, men det er heller ikke ønskelig iflg mor.

 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor hun skal være så sliten av å ha han rundt seg. Jeg tror irritasjonsmomentet er det som sliter mest på og vi er bekymret for at hun ikke er så snill som hun burde mot han. Vi slår hardt ned på det når hun er ufin og håner han for å glemme og huske feil, men hun har en litt stygg natur som gjør at vi er bekymret.

 

Av den grunn hadde det kanskje ikke vært så ille om han kom på et hjem, men vi har jo sett hvor fort mange blir dårligere når de blir fjernet fra sitt vante liv og plassert på et rom uten noe å gjøre på.

 

Igjen takk for svar, jeg skal sjekke opp fullmakt fra far til at vi kan få innsyn i papirene hans.

 

Han har vært verdens snilleste pappa og fortjener den beste alderdom han kan få.

 

hi

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[locapoca]

Tror dere burde tenke over hvordan moren deres faktisk har det, hvordan hun opplever det er å være gift med en person med demenssykdom. Kan hennes sinne være en sorgreaksjon på å se at hennes mann sakte men sikkert forsvinner ? Hvorfor er det så rart at hun er sliten ? Det er ikke bare faren deres dere må ta vare på, men moren deres også.. Hun gar det neppe lett.

[Anonym bruker]

Tror dere burde tenke over hvordan moren deres faktisk har det, hvordan hun opplever det er å være gift med en person med demenssykdom. Kan hennes sinne være en sorgreaksjon på å se at hennes mann sakte men sikkert forsvinner ? Hvorfor er det så rart at hun er sliten ? Det er ikke bare faren deres dere må ta vare på, men moren deres også.. Hun gar det neppe lett.

Vi er absolutt opptatt av å ta vare på mor oppi det hele, men hun er en person som alltid har tatt mest hensyn til seg selv og sørget for at alle vet hva hun gjør for andre.

 

Nå virker det som vi ikke liker mor og favoriserer far, men vi prøver å ta vare på begge to.

 

Et resultat av å være gift er, om man kan si det sånn, at man skal ta vare på hverandre i tykt og tynt. Mor er nok litt bortskjemt og vant med at far ordner opp og tar hensyn til henne og hennes 'vondter', derfor er det en stor endring for henne å være den som må yte omsorg og sette seg selv til side.

 

Vi prøver å finne en løsning som ikke innebærer å få far på hjem før det er absolutt nødvendig, men føler oss nok litt motarbeidet av henne. Hun bruker mye tårer og drama når hun føler at vi ikke tror helt på alt hun forteller.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[LillaGorilla♥♥]

Men hvis dere opplever henne som litt ufin mot ham, at hun håner det at han glemmer osv- hvordan vet dere at det ikke er bedre for ham å komme på hjem istedetfor å bo med henne? Kanskje han hadde fått det bedre?

 

Og hvis hun er så irritert på ham, så "bitter" osv, hvordan kan dere være sikre på at hun faktisk gir ham så god pleie som han burde ha og fortjener?

 

Til sist, det at hun har spilt martyr og overdrevet før betyr ikke nødvendigvis det at hennes bekymringer og "plager" ikke er reelle nå. Selv om hun har ropt ulv noen ganger før kan det jo godt hende at hun opplever dette som veldig belastende?

 

Ikke meningen å være ufin på noen måte altså, det er bare noen tanker jeg gjør meg ift dette..

Uansett, håper dere finner en løsning som er bra for dere alle.

[Anonym bruker]

Men hvis dere opplever henne som litt ufin mot ham, at hun håner det at han glemmer osv- hvordan vet dere at det ikke er bedre for ham å komme på hjem istedetfor å bo med henne? Kanskje han hadde fått det bedre?

 

Og hvis hun er så irritert på ham, så "bitter" osv, hvordan kan dere være sikre på at hun faktisk gir ham så god pleie som han burde ha og fortjener?

 

Til sist, det at hun har spilt martyr og overdrevet før betyr ikke nødvendigvis det at hennes bekymringer og "plager" ikke er reelle nå. Selv om hun har ropt ulv noen ganger før kan det jo godt hende at hun opplever dette som veldig belastende?

 

Ikke meningen å være ufin på noen måte altså, det er bare noen tanker jeg gjør meg ift dette..

Uansett, håper dere finner en løsning som er bra for dere alle.

Jeg oppfatter deg ikke som ufin i det hele, det er helt legitime spørsmål du stiller. De fleste har vi tenkt på og vurdert.

 

Jeg skrev lenger oppe at vi har vurdert om det beste tross alt er at han få komme et sted hvor vi er trygge på at han får det stellet og respekten han fortjener, men det er fakta at når mennesker med demens blir fjernet fra det vante, der de er kjent, så eskalerer sykdommen veldig fort og de blir fort veldig mye verre.

 

Mor er nok ikke direkte slem mot han, og hun setter sin ære i at han skal være ordentlig i klærne, ren og fin på håret. Det går heller på at hun er spydig og ironisk, og da er han som et barn som ikke skjønner hva hun mener. Det er jo ikke som han lyver og roter for å være vanskelig, det han tror er jo hans sannhet. Dette har hun vanskelig for å skjønne fullt ut, hun har faktisk sagt at det ikke er så farlig for han glemmer det jo så fort likevel (at hun har vært sint eller spydig).

 

Det er klart at dette er en vanskelig situasjon for henne og jeg tror ikke hun lyver om at det sliter på, men jeg er nok litt farget av at jeg faktisk tenker at nå er det hennes tur å vise omsorg.

 

Igjen, det er ingen enkel situasjon. De er begge gamle og vi vil jo det beste for dem begge.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[mamma_bergen]

 

Men hvis dere opplever henne som litt ufin mot ham, at hun håner det at han glemmer osv- hvordan vet dere at det ikke er bedre for ham å komme på hjem istedetfor å bo med henne? Kanskje han hadde fått det bedre?

 

Og hvis hun er så irritert på ham, så "bitter" osv, hvordan kan dere være sikre på at hun faktisk gir ham så god pleie som han burde ha og fortjener?

 

Til sist, det at hun har spilt martyr og overdrevet før betyr ikke nødvendigvis det at hennes bekymringer og "plager" ikke er reelle nå. Selv om hun har ropt ulv noen ganger før kan det jo godt hende at hun opplever dette som veldig belastende?

 

Ikke meningen å være ufin på noen måte altså, det er bare noen tanker jeg gjør meg ift dette..

Uansett, håper dere finner en løsning som er bra for dere alle.

Jeg oppfatter deg ikke som ufin i det hele, det er helt legitime spørsmål du stiller. De fleste har vi tenkt på og vurdert.

 

Jeg skrev lenger oppe at vi har vurdert om det beste tross alt er at han få komme et sted hvor vi er trygge på at han får det stellet og respekten han fortjener, men det er fakta at når mennesker med demens blir fjernet fra det vante, der de er kjent, så eskalerer sykdommen veldig fort og de blir fort veldig mye verre.

 

Mor er nok ikke direkte slem mot han, og hun setter sin ære i at han skal være ordentlig i klærne, ren og fin på håret. Det går heller på at hun er spydig og ironisk, og da er han som et barn som ikke skjønner hva hun mener. Det er jo ikke som han lyver og roter for å være vanskelig, det han tror er jo hans sannhet. Dette har hun vanskelig for å skjønne fullt ut, hun har faktisk sagt at det ikke er så farlig for han glemmer det jo så fort likevel (at hun har vært sint eller spydig).

 

Det er klart at dette er en vanskelig situasjon for henne og jeg tror ikke hun lyver om at det sliter på, men jeg er nok litt farget av at jeg faktisk tenker at nå er det hennes tur å vise omsorg.

 

Igjen, det er ingen enkel situasjon. De er begge gamle og vi vil jo det beste for dem begge.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

 

Kanskje din rett og slett bare trenger litt mer kunnskap? Feks i en støttegruppe eller pårørendegruppe?

[☆☆☆]

Eit lite innspel; det kan vere verre å kome på instituasjon for seint enn for tidlig. Dei som fallerar fortast i tilstand er dei som ikkje lenger har ressursar til å tilpasse seg ein ny situasjon.

 

Om kommunen dykkar har eit geriatrisk team kan det vere greit å kontakte dei, gjerne via fastlege. Dei kan vurdere kor langt han er komen og kva tilbod som ville vere det beste faglig sett. Så har de eit bedre grunnlag å ta avgjerdsler ut frå.

[Anonym bruker]

 

Kanskje din rett og slett bare trenger litt mer kunnskap? Feks i en støttegruppe eller pårørendegruppe?

 

 

Hun er med i en pårørendegruppe. Der vil hun heller ikke ha oss med Men det har jeg nå sagt at jeg vil, og det blir annonsert i lokalavisen, så det klarer hun ikke å hindre oss i.

 

Hun har lett for å gjøre seg opp en mening og ikke noe får henne til å endre på den, derfor er det nok litt vanskelig å få henne til å ta inn ny informasjon. Hun er jo også gammel og har sine særegenheter

 

Nå får jeg dårlig samvittighet over å rakke sånn ned på henne, hun er ellers et elskelig menneske, men det med omsorg for en mann som kanskje ikke er hennes livs kjærlighet er hennes akilleshæl, tror jeg. Jeg er veldig glad i begge foreldrene mine altså <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[Anonym bruker]

Eit lite innspel; det kan vere verre å kome på instituasjon for seint enn for tidlig. Dei som fallerar fortast i tilstand er dei som ikkje lenger har ressursar til å tilpasse seg ein ny situasjon.

 

Om kommunen dykkar har eit geriatrisk team kan det vere greit å kontakte dei, gjerne via fastlege. Dei kan vurdere kor langt han er komen og kva tilbod som ville vere det beste faglig sett. Så har de eit bedre grunnlag å ta avgjerdsler ut frå.

Takk for et veldig godt innspill med en problemstilling jeg ikke har tenkt over! I mitt hode har det vært best å være hjemme så lenge som mulig.

 

Jeg skal ta kontakt med kommunen og høre hvilke tilbud de har.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 8f918...37c

[Anonym bruker]

Farmor er dement, ganske så dement, og hun er verken umyndiggjort eller har verge. Hun har samtykket (legen vurderte at hun på gode dager kan samtykke) til at jeg er nærmeste pårørende og at jeg også skal motta kopi av kontoutskriften hennes (vi mistenker at menigheten lurer ut av henne endel penger fordi hun er dement og har mye penger på bok).

 

Farmor bor i omsorgsbolig og det fungerer veldig bra. Vi var spent på om hun fikk bo i omsorgsbolig siden hun er dement, men hun fikk plass og slapp sykehjem, enda.

Hun har venner som bor der, de har mange ulike aktiviteter, hun blir godt ivaretatt og har egen leilighet. Opplever at farmor blomstret litt opp etter at hun kom dit.

 

Før hun flyttet på hjem bodde jeg med henne i 1 år mens vi ventet på plass. Jeg elsker min farmor, men det er en sann prøvelse å bo sammen med noen som er dement.

Anonymous poster hash: 8d0b0...392