Håper dette bare er en "fase"....

[Anonym bruker]

Er 38 uker på vei, vet ikke hva som har skjedd, men gruer meg litt til å bli mamma. Alt ansvar.. Aldri tenkt sånn før, flere som følte det slik? Gikk det over?

 

Vært prøver i 2 år

 

Anonymous poster hash: cf0cb...771

[Anonym bruker]

Er 38 uker på vei, vet ikke hva som har skjedd, men gruer meg litt til å bli mamma. Alt ansvar.. Aldri tenkt sånn før, flere som følte det slik? Gikk det over?

 

Vært prøver i 2 år

 

Anonymous poster hash: cf0cb...771

38 uker selv og skal bli tobarnsmamma.. Akkurat nå tenker jeg at jeg kommer til å bli en forferdelig tobarnsmamma og at jeg må gi opp barna etter noen mnd.. Men regner med det går seg til. Er heldigvis bare rare tanker.. Akkurat som at man bekymrer seg for at barnet skal dø hele tiden.. Er vel normalt..

 

Anonymous poster hash: 927b9...d18

[Anonym bruker]

Dette får du ikke tid til å tenke på når barnet kommer   Nei, livet blir aldri det samme igjen, men det blir bedre og mer meningsfylt på veldig mange måter! Ja, selvfølgelig er det slitsom i blant, men gledene veier opp millionvis av ganger!! Morsrollen kommer av seg selv, man bare gjør det man må...Det faller seg bare helt naturlig, og uten at man tenker over det. Du kommer helt frivillig til å sette deg selv i andre rekke i årevis fremover, for det eneste som blir viktig for deg er at den lille har det bra. Alle tingene gjør man med glede, fordi har barnet det bra, har vi mammaer det bra

Begynn å glede deg, og være mamma er fantastisk! Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 0a03b...b0b

[Anonym bruker]

Helt normalt å få litt panikk mot slutten. Nå er det jo ingen vei tilbake, og du/dere vil få ansvar for noens liv! Det er så mange bekymringer, ting som kan gå galt, ansvaret føles så stort og verden lite gjestmild av og til, og vi bor verdens beste land!

Som sagt, helt normalt, men alt ordner seg når det faktisk kommer ut en baby og det eneste man kan gjøre er å ta én dag av gangen.

Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 63dde...1da

[☆☆☆]

Rundar veke 38 no eg også, og må innrømme at panikken kjem innimellom. Dette er nr 2..

[gale damen]

Helt normalt, tror jeg.. Jeg snudde meg mot gubben 13 dager på overtid og meddelte at jeg hadde ombestemt meg. Jeg ville ikke ha noe barn, og hva hadde han tenkt å gjøre med det??!%&/%#&/"$%(.

 

Min mor bestemte seg for at hun ikke gadd å få barn under fødsel, og pakket sammen for å dra hjem, flere barn skulle hun ikke ha, ellers mange takk :-)

[hønemor0408]

hehe!!  tror det er helt normalt å føle litt panikk innimellom.

uke 11...DA kom panikken for fullt ....En uke igjen nå så er det ingen vei tilbake tenkte jeg.....

 

Nå er jeg 35 uker i dag og panikken har begynt å komme litt innimellom og tenker at dette kommer jeg aldri til å klare og ønsker å ha det ugjort så jeg kan fortsette med mitt vante liv.

Men tror du ikke panikken kommer for fullt når jeg ikke kjenner liv på en stund? og joda....livredd er jeg da!

jeg tror disse følelsene er en slags forsvarsmekanisme som gjør oss litt bedre rustet til å få den lille i hverdagen.

for det er ingen dans på roser med et barn og det vil være slitsomt til tider og dette tror jeg instinktene våres forteller oss når panikken kommer snikende.

 

hehe! tenker jordmødrene ble lange i maska når moren din kom inn å ikke gadd å føde alikevel og pakket for å reise hjem, gale damen!