"Du er den eneste årsaken til konfliktene vi har "

[Galskapens overhode]

...og ja, jeg er den eneste i forholdet som er misfornøyd og ønsker forandring.

 

2006- vi blir sammen. Han er nyutdannet og er ansatt som telefonintervjuer. Han er en belest mann, han hjelper til i hjemmet og er super med dattera mi på 2,5 år. Han bruker mye tid på å lese, men er også aktiv med oss.

 

2007 - vi flytter sammen da vi blir uventet gravide med tvillinger tross p-pillen. Han får jobb som it-tekniker. Vi mister i uke 12 og jeg har store komplikasjoner. Mister en eggleder. Han er min støtte og klippe de neste ukene. Tar seg av jenta mi når jeg er innlagt... Så endrer han seg plutselig, blir litt mer egoistisk, litt mer irritabel, kranglete... Jeg tror han også er trist pga vi mistet.

 

Spoler fram til i dag.

 

Vi er gift, har til sammen 3 barn. Han har ikke jobbet på 5 år. Fått div diagnoser. Bøker er byttet ut med data. Han sover 3-5 timer på dagtid, 4-12 timer på natta. Gjør lite eller ikke noe hjemme. Tar ikke vare på personlig hygiene. Spiller på data i nesten all våkentid. Husker ikke egne avtaler, setter ikke grenser for ungene. Tar seg datafri under middagstider og når han legger nest eldste.

 

Vi har ikke sex pga han ikke dusjer eller pusser tenner. Sover ikke på samme rom pga lukt i rommet.

Vi kommuniserer ikke pga jeg jobber 100%, har ansvar for hus innvendig og utvendig, bil, fritidsaktiviteter til barna, henting og levering, møter, husholdning, økonomi mm. Jeg er konstant irritert sint og skuffet. Men det hjelper ikke å ta det opp. Har prøvd uendelig mange ganger.

Hinte, lage huskelister, få han til å lage lister, spørre, kommandere, kjefte, be pent, takke for all innsats han bidrar med sporadisk. Ikke noe fungerer. Han sitter å spiller data og sover seg gjennom hverdagen med AAP fra NAV. Jobb vil han nok aldri få annet enn i skjermet bedrift...

 

Vi har blitt to fremmede som bor sammen. Han skjønner ikke hvorfor jeg har trekt meg unna ham og forholdet. Jeg burde akseptere ham som han er og være takknemlig for at han ikke slår oss, ikke er utro, ikke gambler, ikke driver med narkotika... Osv.

Jeg burde være takknemlig for det jeg har, vi har det godt, mener han.

 

Så ja, jeg er roten til alle konflikter fordi jeg er konstant misfornøyd. Har for høye krav.

 

Jeg ønsker innsats i hjemmet, at han tar med barna ut på ting, at han tar lappen, at han spiller data kun etter leggetid, at han dusjer 3-4 ganger pr uke, ikke 1.Og pusser tenner hver dag, ikke hver 2. Uke.

 

Kravstor?

Burde jeg være takknemlig?

Er forhold kun å ikke bli slått og mishandlet? Hva lærer vi barna våre med dette rollemønsteret?

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke kravstor. Det du beskriver en uholdbar situasjon for dere alle.

Ut fra det du beskriver så ser jeg en mann som er langt nede i en depresjon som han ikke kommer seg ut av- stemmer det at det er hoveddiagnosen hans?

Anonymous poster hash: 2bd8b...091

[Anonym bruker]

Oi dette er ille, jeg som synes min EX var lat, men dette er jo veeeeeeeeeeeldig ille.Her hadde jeg gått fra mannen. Rett og slett.

Anonymous poster hash: 8add7...922

[Iiiiik]

Han er jo ikke frisk, spørs om det hjelper å mase og lage lister hvis han ikke er i stand til å komme seg ut av apatien. Din oppgave blir jo å ta stilling til hvor mye du kan tåle. Når man er gift, så er det jo dette med gode og onde dager selvfølgelig, men hvis det blir kun onde dager, da mener jeg at man har rett til å vurdere skilsmisse. Du har også barna å ta hensyn til, om de tåler å leve med ham. Svært mange psykiske lidelser fører til manglende overskudd til å at andres perspektiv. Han er helt klart egosentrisk når han mener at dette er godt nok. Jeg tror jeg ville forlangt at han kommer i gang med behandling og at du må se at ting bedres noe innen f.eks nyttår. Klarer han ikke det, ville jeg gått. Både for egen del og for barnas del.

[Anonym bruker]

Høres ut som han har null selvinnsikt. Han forventer for mye av deg, og du kommer til å slite deg ut. Du har 4 barn inkludert han.

 

Anonymous poster hash: 478e3...2b3

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg hadde skilt meg. Jeg hadde aldri akseptert en sånn oppførsel av en voksen mann.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke holdt ut å ha det sånn for alltid. En periode mens han er under behandling for en diagnose kunne jeg klart, men hvis det ikke hadde vært noe håp om forbedring, så hadde jeg flyttet. Det er klart man ikke skal gi opp lett når man har tre barn sammen og er gift, men man skal likevel ikke godta alt.

 

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd så lenge jeg ikke vet hva diagnosen(e) er, men jeg hadde satt et krav om behandling, hvis ikke hadde jeg flyttet sammen med barna. Det høres ut som det uansett er du som står for det aller meste både økonomisk og praktisk, så du burde ha mulighet for å få til ting alene også.

Anonymous poster hash: 7a94f...ef1

[Anonym bruker]

Er man gift så er man gift. Jeg tenker at det skal være noe alvorlig før man skiller seg. Diagnoser burde ikke gjøre at folk skiller seg. Du har valgt mannen din i gode og dårlige dager. Jeg forstår din situasjon. Dere burde snakke med noen. Det finnes også private som hjelper folk med forholdet. En coatch for eksempel. Jeg tror mannen din trenger et spark bak av noen andre. At han holder på slik er uakseptabelt. Hvis du etter det ser at det ikke er håp, så støtter jeg deg i å skilles.

 

Anonymous poster hash: 87d1f...447

[Anonym bruker]

Hvis du faktisk ønsker at forholdet skal fortsette, ville jeg sagt at MINIMAL kommunikasjon er nøkkelen her. TO beskjeder: 1. Bidra, 2. Psykolog.

Om så ikke skjer, eller om du egentlig ikke ønsker å fortsette, så avslutt.

Han tar FEIL, dere har det ikke godt nok! Det gjør ikke deg utakknemlig eller stornøyd, det er ikke holdbart at én drar hele lasset!

 

Anonymous poster hash: 54d10...422

[Anonym bruker]

Han er jo ikke frisk, spørs om det hjelper å mase og lage lister hvis han ikke er i stand til å komme seg ut av apatien. Din oppgave blir jo å ta stilling til hvor mye du kan tåle. Når man er gift, så er det jo dette med gode og onde dager selvfølgelig, men hvis det blir kun onde dager, da mener jeg at man har rett til å vurdere skilsmisse. Du har også barna å ta hensyn til, om de tåler å leve med ham. Svært mange psykiske lidelser fører til manglende overskudd til å at andres perspektiv. Han er helt klart egosentrisk når han mener at dette er godt nok. Jeg tror jeg ville forlangt at han kommer i gang med behandling og at du må se at ting bedres noe innen f.eks nyttår. Klarer han ikke det, ville jeg gått. Både for egen del og for barnas del.

Veldig enig. Behandling ernok veien å gå. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 40650...7f3

[LillaGorilla♥♥]

Du er selvsagt ikke kravstor. Og slik dere har det nå kan dere ikke ha det.

 

Men mannen din høres ikke frisk ut. Og da snakker jeg om det mentale. Han må jo ha en depresjon av noe slag, eller slite med et eller annet. Den apatien og mangelen på deltakelse og hygiene osv som du beskriver, er jo typisk for depresjon, for eksempel- uten at jeg er kvalifisert til å stille noen diagnose.

Han må få hjelp til å komme seg utav denne smørja, men da må han jo ville det selv. 

 

Din oppgave som hans kone er å støtte ham, men det finnes jo grenser, du skal ikke utslette deg selv eller de andre familiemedlemmene på veien. Hvis han ikke er interessert i å prøve å gjøre noe for å endre på situasjonen kan du ikke annet gjøre enn å ta vare på deg selv og ungene.

[Anonym bruker]

Hehe, stakkars kar, høres ut som en skikkelige seriøs depresjon. Jeg ler ikke fordi det er morsomt, men fordi du holder det ut på den måten du gjør. Han trenger behandling. Finn en ordning hvor dere separerer dere så han får en pause til behandling. Kanskje blir han frisk, kanskje ikke, men du hjelper han ikke i det hele tatt ved å fortsette å prøve å leve et normalt hverdagsliv rundt han, hvor du, som normalt ellers er, setter krav. Så deprimerte folk kan man ikke stille slike krav til, de vil da bare trekke seg lenger inn i seg selv. Han trenger behandling, og kanskje er det nettopp fraværet av deg og barna som skal til for at han kan klare det. Hvem vet? Du må i alle fall sluttet å sette krav og ultimatum, og sluttet å slite deg ut for han, for han blir ikke friskere at du kjører deg aldeles ut. Dere ender heller opp syke begge to...

 

Eller, så er han ikke syk, han bare viser sitt sanne, slitne, møkkete, ufyselige, egoistiske seg. Uansett, da vil han jo aldri møte kravene dine i det hele tatt. En slik kar hadde jeg ikke orket mange dagene sammen med...

Anonymous poster hash: c57e3...ce4

[Galskapens overhode]

 

Nei, du er ikke kravstor. Det du beskriver en uholdbar situasjon for dere alle.

Ut fra det du beskriver så ser jeg en mann som er langt nede i en depresjon som han ikke kommer seg ut av- stemmer det at det er hoveddiagnosen hans?

 

Anonymous poster hash: 2bd8b...091

Ja, depresjon er en av dem. Tilbakevendende depresjon.

[Galskapens overhode]

 

Jeg hadde ikke holdt ut å ha det sånn for alltid. En periode mens han er under behandling for en diagnose kunne jeg klart, men hvis det ikke hadde vært noe håp om forbedring, så hadde jeg flyttet. Det er klart man ikke skal gi opp lett når man har tre barn sammen og er gift, men man skal likevel ikke godta alt.

 

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd så lenge jeg ikke vet hva diagnosen(e) er, men jeg hadde satt et krav om behandling, hvis ikke hadde jeg flyttet sammen med barna. Det høres ut som det uansett er du som står for det aller meste både økonomisk og praktisk, så du burde ha mulighet for å få til ting alene også.

 

Anonymous poster hash: 7a94f...ef1

Vi har prøvd parterapi med familierådgiver, parterapi med psykolog, egen psykolog til ham og familieteamet ved helsestasjonen.

Sistnevnte er bekymret for situasjonen og prøver å sette inn div tiltak. Et er å gi ham en 'støttekontakt' for å strukturere hans hverdag. Settes i gang snart.

Dette er prøvd over en periode på 2,5 år.

Jeg er sliten og lei av å være den sinte sure storforlangende kjerringa. Og man går jo oppi det hele og prøver så lenge at man til slutt kaller det hverdag og lurer på om det faktisk er en selv det er noe feil med siden man har et vagt minne om at et velfungerende forhold og en lykkelig familie var noe annet og noe mer.

[Isola&Lille+julegave]

Han der hadde vært ute av huset mitt for lengst. Det høres ut som du virkelig har prøvd alt. Han VIL ikke ha hjelp, tydeligvis. Du må bare komme deg videre. Det der blir aldri bra....

[Anonym bruker]

Jeg leste dessverre ikke hele innlegget ditt, men blir han medisinert av legen? Eller har han begynt å medisinere seg selv? Kanskje det er problemet. har vært i den situasjonen. sambo innså HELDIGVIS til slutt at medisinene og de ellers alle andre rusmidlene han brukte ikke hjalp han og han klarte å kutte det ut. Idag er han tilbake til sin gode gamle, den jeg i utgangspunktet forelsket meg i<3

Anonymous poster hash: e3a45...997

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde ikke holdt ut å ha det sånn for alltid. En periode mens han er under behandling for en diagnose kunne jeg klart, men hvis det ikke hadde vært noe håp om forbedring, så hadde jeg flyttet. Det er klart man ikke skal gi opp lett når man har tre barn sammen og er gift, men man skal likevel ikke godta alt.

 

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd så lenge jeg ikke vet hva diagnosen(e) er, men jeg hadde satt et krav om behandling, hvis ikke hadde jeg flyttet sammen med barna. Det høres ut som det uansett er du som står for det aller meste både økonomisk og praktisk, så du burde ha mulighet for å få til ting alene også.

 

Anonymous poster hash: 7a94f...ef1

Vi har prøvd parterapi med familierådgiver, parterapi med psykolog, egen psykolog til ham og familieteamet ved helsestasjonen.

Sistnevnte er bekymret for situasjonen og prøver å sette inn div tiltak. Et er å gi ham en 'støttekontakt' for å strukturere hans hverdag. Settes i gang snart.

Dette er prøvd over en periode på 2,5 år.

Jeg er sliten og lei av å være den sinte sure storforlangende kjerringa. Og man går jo oppi det hele og prøver så lenge at man til slutt kaller det hverdag og lurer på om det faktisk er en selv det er noe feil med siden man har et vagt minne om at et velfungerende forhold og en lykkelig familie var noe annet og noe mer.

 

 

Sånn jeg forstår deg, så skal det settes igang et nytt tiltak nå, så hadde jeg gitt det et forsøk og hvis ikke det går bra, så hadde jeg gitt opp. Flyttet ut og hatt et mindre "barn" å ta meg av.

 

Anonymous poster hash: 7a94f...ef1

[Anonym bruker]

På et vis tenker jeg at en slik mann hadde jeg kastet ut for lengst. På den andre siden så tenker jeg stakkars mann som er så langt nede at det har blitt slik. Men det høres ut som det meste er prøvd, så spørsmålet da er hvor lenge du orker prøve mer nå før du gir opp? Det er jo ingen tvil om at dette er en situasjon som de færreste hadde holdt ut i.

 

Anonymous poster hash: 12121...dca

[Anonym bruker]

Er man gift så er man gift. Jeg tenker at det skal være noe alvorlig før man skiller seg. Diagnoser burde ikke gjøre at folk skiller seg. Du har valgt mannen din i gode og dårlige dager. Jeg forstår din situasjon. Dere burde snakke med noen. Det finnes også private som hjelper folk med forholdet. En coatch for eksempel. Jeg tror mannen din trenger et spark bak av noen andre. At han holder på slik er uakseptabelt. Hvis du etter det ser at det ikke er håp, så støtter jeg deg i å skilles.

 

Anonymous poster hash: 87d1f...447

[Anonym bruker]

Denne mannen er ikke bare depressiv, men jeg tror han er manisk depressiv..

Får han medisinering mot depresjonene sine?

Har han sjekket lager av jern, kalium, kalsium og vitaminer?

Kan innleggelse være aktuelt, så han får bearbeidet tapet av ungene med god hjelp rundt seg?

 

Forstår dette er slitsomt, og du er ikke kravstor, men dette er en mann som er helt ute å kjører psykisk, her må han få seg noe hjelp, om det er medisinering eller innleggelse, men han bør også sjekke lager av vitaminer og mineraler i kroppen, for mangle på en del av de forsterker depresjonene.

Anonymous poster hash: 170d1...17a

[*Yuna*]

Du er på ingen måte kravstor. Håper han kan få den hjelpen han trenger, så ting kan bli bedre. Klem

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok stilt et ultimatum i denne situasjonen. Enten skaffer han seg hjelp eller så er forholdet over.

 

Anonymous poster hash: dfda7...0af

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok stilt et ultimatum i denne situasjonen. Enten skaffer han seg hjelp eller så er forholdet over.

 

Anonymous poster hash: dfda7...0af

Som HI sier, så har de prøvd en god del, så det er jo ikke slik at han/de ikke har prøvd, spm er heller om de har prøvd rett metode.

 

Anonymous poster hash: 170d1...17a

[LillaGorilla♥♥]

Jeg tenker uansett at det viktigste her faktisk er hvordan dette påvirker barna. 

De må skjermes fra dette, og hvis det går for mye utover dem uten at han vil ha hjelp, så må noe gjøres.

[Anonym bruker]

Han høres ut som en jævla drittsekk, hadde faktisk kastet ham ut.

 

Hvis det ikke er et alternativ, hva sier foreldrene hans? Kan de ta en alvorsprat med ham og få ham til å innse hva han kan miste? Hele livet går jo fra ham.. 

 

Faktisk hadde jeg fjernet hele pcen, kastet alle spillene og fjernet ALT som kan gjøre ham passiv i huset. Rett og slett fordi jeg hadde blitt forbanna. 

Tror faktisk jeg hadde tatt steikepanna og dengt pcen til den ikke var mer. Men, jeg tolererer ikke voksne folk som ikke tar ansvar, og som tror de kan oppføre seg som barn.

Anonymous poster hash: 8bbd8...7e4