Ikke planlagt

[Anonym bruker]

Hei    jeg  er 3 uker påvei  som   tittelen avslører  dette  var ikke planlagt . og nå sliter jeg med og velge.

for  selvom det ikke var planlagt  er barne veldig velkomment  , men det stopper ved meg. barnefar  vil  ha abort . han  sier iikke  stort  han sier du vet  hva  jeg mener  og så grunner til ikke og beholde det. og det er noen gode grunne blandt annet har vi akkurat  blitt sammen  så vi har ikke  prøvd og bo sammen enda   han vil ikke ha flere barn  og det viste  jeg om  , så jeghadde akkurat slått m,eg til ro med at  jeg ikke skulle få flere  barn  da jeg fikk  posetiv test nå.  også kommer han med at jeg har jo  vært  på 3 fester idet siste og at fostre kan jo være skadet og det der...
 

jeg prøver og få han  til og snakke litt frem og tilbake men når jeg snakker om og beholde  barnet    vil han ikke engang se  på  meg  sier ingenting bare stirrer tomt  ned i gulvet  eller hvor han ser som ikke er på meg .

er jeg  slem  vis jeg beholder det ?  føler at jeg er alene om dette uannsett  hva jeg gjør og synes det er ett veldig vansklig valg etter som jeg   vill ha ett barn til og han ikke vil .

jeghar gått på  p-piller  og han skal ha dårlig sædkvalitet  så jeg synes egentlig det  egentlig  er litt av ett mirakle at vi har klart og bli det... når  jeg prøvde med mitt første barn tok det ett år og med han og eksen   brukte dem to år  og nå når vi ikke  vil så blir vi det ...

 men  jeg vipper mot  og beholde det   synes det er feil at  jeg  skal leke  gud om hvem   som skal  få leve  og ikke  værtfall nå som jeg har ett fra før av  jeg er kanskje rar ?

man vet jo at det alltid er en  risko  for og bli gravid når man har sex ...  selv om man bruker beskyttelse... å da mener jeg at man må stå for sine handlinger.

 

Anonymous poster hash: 04af9...71d

[Tilith]

Hei!

 

Lignende skjedde meg. Her er min historie: (godt å få den ut, så blir nok et langt innlegg)

 

Jeg og bf hadde vært sammen i ca 8 mnd da jeg fant ut jeg var blitt gravid. Jeg har gått på minipiller. Vi hadde aldri snakket om dette med barn, for forholdet var så nytt og det har aldri kommet opp. Både han og jeg var i fast jobb og jeg er 28 og han 32, så sånn sett er vi i den "rette" alderen.

 

Det gikk et par dager fra jeg fant det ut til jeg sa det til han. Det gikk liksom ikke opp for meg og jeg var så sjokkert. Han reagerte ganske likegyldig og sa ikke så mye annet enn at "det var litt tidlig for oss, det ordner seg nok..." Jeg var veldig i tvil om hva jeg dkulle gjøre, det var en veldig sterk opplevelse og jeg fikk morsfølelser med en gang for "det" i magen. Mannen så jeg lite den uken, og fikk liksom ikke noe fornuftig ut av han. Han latet liksom som om ingenting hadde skjedd, så Jeg bestilte time hos lege for å snakke med noen om alternativene og få utløp for hva jeg følte. Det viste seg at jeg var ca 8 uker på vei. Jeg forsto etter timen hos legen at jeg ikke kom til å kunne gjennnomføre en abort.

 

Jeg fortalte dette til mannen, og pipa lød pluselig annerledes! "Det kan du ikke gjør mot meg, jeg er ikke klar, jeg vil ikke, det er bare og ta abort, hvis ikke du bestiller time gjør jeg det, det er bare å ta to tabletter så er det over, så kan vi heller få barn om noen år når vi er klare for det, jeg skal støtte deg og hjelpe deg gjennom det etter aborten, det går så fint, det ordner seg" jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt, men han skjønte ikke hvorfor. "Påsto at jeg måtte ha sluttet på pillen for å lure han til å bli far, det var så fjortiss av meg, og egoistisk og skulle beholde, da ville jeg bli alenemor, og hva skulle jeg si til barnet som vokste opp uten en far" osv osv.

 

Dagen etter ringte han meg, og latet som alt var fint, hva drev jeg med osv? Prøvde og ta opp igjen og si nok en gang at desverre, men jeg kommer ikke til å ta abort. Så fikk jeg hele den samme regla på tlf..han la på. Så gikk det vel 10 min: så ringte han og spurte om jeg ville flytte inn med han hvis han fant en fin leilighet?.. Wtf? Jeg sa at det kan ikke svare på nå, vi er ikke ferdig med den andre diskusjonen. Ble enig om å treffes når helgen kom og snakke om det da.

 

Helgen kom og han dro på byen fredagen, i stedet for å snakke om det. Lørdagen kom, han dro på fylla... Kom ravende til meg kl. 04.30. Prøvde å sende han hjem, han forsto ikke hvorfor, jeg forklarte hvorfor han ble sint, knuste en fruktbolle i veggen og kjeftet på meg "jeg var ikke glad i han, og ødela livet hans" han påsto at han trodde jeg hadde tullet med han, at alt var en spøk for han hadde bursdag om 3 uker, og mente dette var noe jeg og kompisene hadde smørt sammen! Han mente at det bar unnskyldning nok for oppførselen hans osv. Jeg fikk tilslutt kastet han ut og lagt meg!

 

Søndag etter,iddag ringte han og var helt normal, latet som ingenting og lurte på hva jeg drev megog hva jeg skulle.. Jeg fortalte hva han hadde gjort og da lo han det liksom bare bort med at han hadde vært så full og husket ingenting! Jeg fikk meg ikke til å svare på det og sa bare at vi snakkes senere.

 

Reiste på jobbtur i 2 dager, og etter det knakk jeg fullstendig sammen...jeg var utslitt, mentalt og fysisk pga graviditeten. Jeg gråt og gråt og gråt og måtte sykemelde meg fra jobb 1,5 uke. Valgte og dra hjem mamma i de dagene. Mannen ringte dagen heg ble sykemeldt og lurte på om vi skulle finne på noe, som om alt var fint ig flott. Sa kort å greit av " jeg er blitt sykemeldt, og drar hjem til mamma og blir der til hvertfall til neste helg" . "Åja, det var jo synd da" var alt jeg fikk, ikke noe spm om hvorfor, hva som foregikk eller hvordan det gikk med meg. Vi avsluttet med hadet, og jeg har ikke hørt et ord siden.

 

Dette er nå 6 mnd siden. Han har ikke tatt kontakt. Jeg sendte han melding om ultralyd, som jeg ikke fikk noe respons på. Jeg har ikke prøvd mer enn det, da jeg mener han burde ta kontakt. Det er ingen av kompisene hans som vet noe, da tipper jeg at familien hans heller ikke vet noe(jeg fikk aldri møte de). I følge en "felles venn" (som ikke vet jeg er gravid for har ikke møtt noen av vennene hans etter at det ble synlig) så har han sagt til de at det ble slutt mellom oss fordi jeg prøvde å lure han til å bli far, og dermed kunne han ikke stole på meg mer og valgte å trekke seg.

 

Jeg er nå 34 uker på vei, og har bestemt meg for å sende han en melding når det nærmer seg termin. Jeg trenger jo også adressen hans, og en del info om han i skjemaer som skal fylles ut, og jeg vil jo gjerne at han skal signere farskapspapirene så snart som mulig. Jeg er veldig spent på hva jeg vil få av svar fra han, om hani det hele tatt svarer.........

 

Det var min historie, delig å få det ut!!

 

Jeg angrer ikke på at jeg valgte å beholde selv om situasjonen er som den er. Det var ikke et lett valg, hele livet blir tross alt snudd på hodetfor oss kvinner også, ikke bare for mennene. Har inntrykk av at ikke alle menn skjønner det, men tror vi bare velger og vraker etter dagshumøret! Hvis du er i tvil må du ikke ta abort.... Det er ingen lett prosess og kan knekke deg fullstendig. Det hadde det gjort med meg... Det virker som om du heller den veien og da tror jeg du kommer til å angre hvis du gjør noe du innertst inne ikke ønsker.

 

Alle vet at det beste for barnet er å bo med mor og far, men jeg vet at jeg og mini kommer til å klare oss supert alene. Menn kommer og går, og jeg er sikker på at en dag finner jeg en som er god nok for mini og meg selv:)

 

Er helt enig med deg ang risiko ved å ha sex. Sex er jo i utgangspunktet "oppfunnet" for at mennesker skal få barn. Vi som kvinner har et ansvar i form avprevensjon, men jeg mener også at mannen har del av ansvaret. Hvis de absolutt ikke er forberedt på å bli far, bør de gi klar beskjed om dette og ikke gå utfra at en kvinne går på prevensjon, og i tillegg bruke kondom. Ingen p-piller/minipiller er 100%.

 

Spent på å høre hvordan det går med deg

Endret 20. oktober 2013 av Tilith

[Anonym bruker]

Hei!

 

Lignende skjedde meg. Her er min historie: (godt å få den ut, så blir nok et langt innlegg)

 

Jeg og bf hadde vært sammen i ca 8 mnd da jeg fant ut jeg var blitt gravid. Jeg har gått på minipiller. Vi hadde aldri snakket om dette med barn, for forholdet var så nytt og det har aldri kommet opp. Både han og jeg var i fast jobb og jeg er 28 og han 32, så sånn sett er vi i den "rette" alderen.

 

Det gikk et par dager fra jeg fant det ut til jeg sa det til han. Det gikk liksom ikke opp for meg og jeg var så sjokkert. Han reagerte ganske likegyldig og sa ikke så mye annet enn at "det var litt tidlig for oss, det ordner seg nok..." Jeg var veldig i tvil om hva jeg dkulle gjøre, det var en veldig sterk opplevelse og jeg fikk morsfølelser med en gang for "det" i magen. Mannen så jeg lite den uken, og fikk liksom ikke noe fornuftig ut av han. Han latet liksom som om ingenting hadde skjedd, så Jeg bestilte time hos lege for å snakke med noen om alternativene og få utløp for hva jeg følte. Det viste seg at jeg var ca 8 uker på vei. Jeg forsto etter timen hos legen at jeg ikke kom til å kunne gjennnomføre en abort.

 

Jeg fortalte dette til mannen, og pipa lød pluselig annerledes! "Det kan du ikke gjør mot meg, jeg er ikke klar, jeg vil ikke, det er bare og ta abort, hvis ikke du bestiller time gjør jeg det, det er bare å ta to tabletter så er det over, så kan vi heller få barn om noen år når vi er klare for det, jeg skal støtte deg og hjelpe deg gjennom det etter aborten, det går så fint, det ordner seg" jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt, men han skjønte ikke hvorfor. "Påsto at jeg måtte ha sluttet på pillen for å lure han til å bli far, det var så fjortiss av meg, og egoistisk og skulle beholde, da ville jeg bli alenemor, og hva skulle jeg si til barnet som vokste opp uten en far" osv osv.

 

Dagen etter ringte han meg, og latet som alt var fint, hva drev jeg med osv? Prøvde og ta opp igjen og si nok en gang at desverre, men jeg kommer ikke til å ta abort. Så fikk jeg hele den samme regla på tlf..han la på. Så gikk det vel 10 min: så ringte han og spurte om jeg ville flytte inn med han hvis han fant en fin leilighet?.. Wtf? Jeg sa at det kan ikke svare på nå, vi er ikke ferdig med den andre diskusjonen. Ble enig om å treffes når helgen kom og snakke om det da.

 

Helgen kom og han dro på byen fredagen, i stedet for å snakke om det. Lørdagen kom, han dro på fylla... Kom ravende til meg kl. 04.30. Prøvde å sende han hjem, han forsto ikke hvorfor, jeg forklarte hvorfor han ble sint, knuste en fruktbolle i veggen og kjeftet på meg "jeg var ikke glad i han, og ødela livet hans" han påsto at han trodde jeg hadde tullet med han, at alt var en spøk for han hadde bursdag om 3 uker, og mente dette var noe jeg og kompisene hadde smørt sammen! Han mente at det bar unnskyldning nok for oppførselen hans osv. Jeg fikk tilslutt kastet han ut og lagt meg!

 

Søndag etter,iddag ringte han og var helt normal, latet som ingenting og lurte på hva jeg drev megog hva jeg skulle.. Jeg fortalte hva han hadde gjort og da lo han det liksom bare bort med at han hadde vært så full og husket ingenting! Jeg fikk meg ikke til å svare på det og sa bare at vi snakkes senere.

 

Reiste på jobbtur i 2 dager, og etter det knakk jeg fullstendig sammen...jeg var utslitt, mentalt og fysisk pga graviditeten. Jeg gråt og gråt og gråt og måtte sykemelde meg fra jobb 1,5 uke. Valgte og dra hjem mamma i de dagene. Mannen ringte dagen heg ble sykemeldt og lurte på om vi skulle finne på noe, som om alt var fint ig flott. Sa kort å greit av " jeg er blitt sykemeldt, og drar hjem til mamma og blir der til hvertfall til neste helg" . "Åja, det var jo synd da" var alt jeg fikk, ikke noe spm om hvorfor, hva som foregikk eller hvordan det gikk med meg. Vi avsluttet med hadet, og jeg har ikke hørt et ord siden.

 

Dette er nå 6 mnd siden. Han har ikke tatt kontakt. Jeg sendte han melding om ultralyd, som jeg ikke fikk noe respons på. Jeg har ikke prøvd mer enn det, da jeg mener han burde ta kontakt. Det er ingen av kompisene hans som vet noe, da tipper jeg at familien hans heller ikke vet noe(jeg fikk aldri møte de). I følge en "felles venn" (som ikke vet jeg er gravid for har ikke møtt noen av vennene hans etter at det ble synlig) så har han sagt til de at det ble slutt mellom oss fordi jeg prøvde å lure han til å bli far, og dermed kunne han ikke stole på meg mer og valgte å trekke seg.

 

Jeg er nå 34 uker på vei, og har bestemt meg for å sende han en melding når det nærmer seg termin. Jeg trenger jo også adressen hans, og en del info om han i skjemaer som skal fylles ut, og jeg vil jo gjerne at han skal signere farskapspapirene så snart som mulig. Jeg er veldig spent på hva jeg vil få av svar fra han, om hani det hele tatt svarer.........

 

Det var min historie, delig å få det ut!!

 

Jeg angrer ikke på at jeg valgte å beholde selv om situasjonen er som den er. Det var ikke et lett valg, hele livet blir tross alt snudd på hodetfor oss kvinner også, ikke bare for mennene. Har inntrykk av at ikke alle menn skjønner det, men tror vi bare velger og vraker etter dagshumøret! Hvis du er i tvil må du ikke ta abort.... Det er ingen lett prosess og kan knekke deg fullstendig. Det hadde det gjort med meg... Det virker som om du heller den veien og da tror jeg du kommer til å angre hvis du gjør noe du innertst inne ikke ønsker.

 

Alle vet at det beste for barnet er å bo med mor og far, men jeg vet at jeg og mini kommer til å klare oss supert alene. Menn kommer og går, og jeg er sikker på at en dag finner jeg en som er god nok for mini og meg selv:)

 

Er helt enig med deg ang risiko ved å ha sex. Sex er jo i utgangspunktet "oppfunnet" for at mennesker skal få barn. Vi som kvinner har et ansvar i form avprevensjon, men jeg mener også at mannen har del av ansvaret. Hvis de absolutt ikke er forberedt på å bli far, bør de gi klar beskjed om dette og ikke gå utfra at en kvinne går på prevensjon, og i tillegg bruke kondom. Ingen p-piller/minipiller er 100%.

 

Spent på å høre hvordan det går med deg

Takk   jeg håper han velger  og still opp for deg og barnet.

jeg sleit veldig  med valge mitt, jeg tok abort nå onsdag  kirugisk ,etter som jeg var 9  uker + noen dager på vei - jeg valgte og ta det bort pga  dattere min  på 2  har det litt tøfft med bhg og  reise  til pappa annen hver helg og trenger mye påfyll av mamma etter disse dagene  + at jeg ikke har jobb  og for at barnefar  ville prøve og ta fra meg omsorgsretten  om jeg ikke  ville flytte inn  til han ( jeg trives ikke veldig godt der han bor ) 

 

 det hadde nok ordna seg  på en eller annen  måte uansett , omjeghadde beholdt det  men jeg ville ikke at  babyn  skulle  komme  onn i  en krigsone om hvem  som skulle ha  h*n . og jeg vet jeg kommer til og angre for jeg angrer på aborten jeg tok når jeg var 15 og  å ta denne  aborten  når jeg vet jeg kunne  ha tatt  meg av  babyen  er veldig tungt . akkurat nå  føler jeg  ikke noe  føles tomt , typen forteller at jeg har gråti i søvne de siste dagene  tror det bare er spørsmål om tid før det går opp for meg . jeg savner  babyen jeg ikke har møtt og aldri kommer til og bli kjent med .

 

men jeg tror jeg tok ett lurt valg selv om det ikke føles på noe som helst måte riktig nå :/

 

Anonymous poster hash: 04af9...71d

[Tilith]

Takk   jeg håper han velger  og still opp for deg og barnet.jeg sleit veldig  med valge mitt, jeg tok abort nå onsdag  kirugisk ,etter som jeg var 9  uker + noen dager på vei - jeg valgte og ta det bort pga  dattere min  på 2  har det litt tøfft med bhg og  reise  til pappa annen hver helg og trenger mye påfyll av mamma etter disse dagene  + at jeg ikke har jobb  og for at barnefar  ville prøve og ta fra meg omsorgsretten  om jeg ikke  ville flytte inn  til han ( jeg trives ikke veldig godt der han bor )  det hadde nok ordna seg  på en eller annen  måte uansett , omjeghadde beholdt det  men jeg ville ikke at  babyn  skulle  komme  onn i  en krigsone om hvem  som skulle ha  h*n . og jeg vet jeg kommer til og angre for jeg angrer på aborten jeg tok når jeg var 15 og  å ta denne  aborten  når jeg vet jeg kunne  ha tatt  meg av  babyen  er veldig tungt . akkurat nå  føler jeg  ikke noe  føles tomt , typen forteller at jeg har gråti i søvne de siste dagene  tror det bare er spørsmål om tid før det går opp for meg . jeg savner  babyen jeg ikke har møtt og aldri kommer til og bli kjent med .men jeg tror jeg tok ett lurt valg selv om det ikke føles på noe som helst måte riktig nå :/ Anonymous poster hash: 04af9...71d

 

Føler med deg, kan ikke tenke meg hvor vondt du må ha det, men siden du falt på det valget høres det ut som om det var det rette valget for deg, selv om du har det fryktelig tungt nå. Det vil nok ta tid, og jeg håper det går bra med deg

 

Her er det inget nytt. Er nå 39 uker og ingen ex som har tatt kontakt. Har prøvd å nå han 2 ganger på mail og telefon men han svarer ikke. Han har nå fått beskjed om at NAV tar kontakt mår mini er født for å fastsette farskap. .ingen respons på det heller.. Han skal jobbe hardt for å komme inn i varmen igjen desverre, og han har lite å stille opp med pga måten ham har oppført seg på og vist at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre

 

Ønsker deg masse god bedring, det kommer til å gå bra med deg