hva er dine vondeste barndomsminner?

[Anonym bruker]

 

En mor med sosial angst og redsel for alt som i illegg slet med sinnet sitt.. Jeg måtte handle og gå til og fra butikken alene fra jeg var 6år, og dette var langt.. Kanskje 2,5km.. Husker jeg måtte gå på butikken i snøstorm med lite klær (for hun hadde ikke råd til ordentlige vinterklær) og endte opp med lungebetennelse i 2uker. Husker ikke så mye av det, men vet at vi ikke hadde så mye mat siden jeg var for sy k til å handle, så da kom tanten min, og de kranglet veldig.

 

Hadde og familiemedlemmer som kom på besøk og bodde hos oss i perioder, og da var det bare fest og fyll siden hun ikke turde å si ifra..

 

Jeg skjønner jo at jeg har hatt det lett når jeg leser andre sine historier, aldri opplevd misbruk heldigvis.

 

Anonymous poster hash: 15646...ae0

 

Nei, du har IKKE hatt det lett!! JEG har hatt det lett derimot, med en helt velfungerende familie,aldri sett noen fulle,aldri blitt  slått osv.det verste for meg var en humørsyk far,men det levde jeg godt med,ble bare vant til å lese han.

 

Så du har ikke hatt det lett! 6 åringer skal ikke dra på butikken for å kjøpe egen mat, ikke slik du måtte!

 

Anonymous poster hash: 10959...e94

[Anonym bruker]

Det verste var egentlig ikke når jeg ble slått,selv om det var fryktelig vondt.

Det verste var egentlig å se at faren våres slo lillesøsteren min.

Da kjente jeg hvor sterkt og intenst jeg hatet han.

Husker også at jeg en dag kom hjem fra skolen med en prøve som jeg hadde gjort det dårlig på,å faren truet med å banke meg opp så hardt at jeg ikke kunne stå på beina visst jeg kom hjem med en sånn prøve igjen.

Husker jeg var konstant livredd etter det.

Jeg hadde store lærevansker men det var det ingen som fanget opp.

Anonymous poster hash: 3352f...1d9

[Anonym bruker]

Herregud, det er nesten så man lurer på om det dere forteller er sant, folkens! I så fall er det helt forferdelig! Jeg ante ikke at det sto sånn til her i landet Håper dere har fått/ får hjelp til å takle disse forferdelige opplevelsene. Selv husker jeg da mamma og pappa fortalte at de skulle skilles, og mamma klikka og begynte å hyle og skrike, og pappa holdt henne fast. Jeg var 12 år, og ble veldig redd og lei meg. Men, needless to say, det er vel ikke kjempesuksess på meg av den grunn. Og jeg hadde det fint ellers, aldri fyll, vold eller krangling, bare en tilværelse med to foreldre som levde separate liv, pappa i kjelleren og mamma oppe.

 

Anonymous poster hash: 7eb82...dee

[Anonym bruker]

Kjempesynd på, skulle det stå, ikke kjempesuksess:)

 

Anonymous poster hash: 7eb82...dee

[Anonym bruker]

Bror til faren min pleide sove på sofaen i stuen innimellom. Det hendte at han ble hentet med ambulanse fordi han tok en overdose sovetabletter. Han gjorde det for å havne på sykehuset, han hadde det ikke bra. Men en natt så kastet han opp i søvne. I mens han sov på rygg. Ambulansen hadde ikke sirenene på når den kjørte. Han døde. Da var jeg 6 eller 7. Jeg husker han nesten ikke. Stakkars menneske.

Anonymous poster hash: bd285...a03

[Anonym bruker]

Psykisk syk mor som brukte meg som bestevenninne fra jeg var 5 år. Hun lå mye i senga og far jobbet på Nordsjøen. Jeg hadde mye ansvar for de etter hvert 3 yngre søskenene mine.

Hun prøvde på selvmord flere ganger fra jeg var 14.

Jeg ble voldtatt da jeg var 16 år.

Voldtatt smalt da jeg var 17. Forsøkt kidnappet da jeg var 18 år.

Havnet i et forhold med psykisk misbruk fra jeg var 19-22 år. Fikk en datter og ble voldtatt av min samboer den dagen jeg kom hjem fra føden. Tvunget til å sove på gulvet med barnet og truet på livet hver dag. En dag kastet han oss heldigvis ut. Heldigvis!!

 

Som alenemor stod det en gang en eldre mann med kniv i stua mi en morgen jeg våknet og jeg og jenta mi stod opp. Da trodde jeg vår siste time var kommet.

 

I dag gift, har 3 barn og er lærer.

Holdt på å miste vårt siste barn da han var 3 uker gammel. Pga infeksjon.

 

Vet ikke hva som har vært værst egentlig.

Vil si at når du tror du har nådd bunnen, står det alltid noen klare til å tråkke på deg. Ig du kan ikke stole på noen andre enn deg selv.

 

Anonymous poster hash: dcdac...3d4

[Anonym bruker]

Psykisk syk mor som brukte meg som bestevenninne fra jeg var 5 år. Hun lå mye i senga og far jobbet på Nordsjøen. Jeg hadde mye ansvar for de etter hvert 3 yngre søskenene mine.

Hun prøvde på selvmord flere ganger fra jeg var 14.

Jeg ble voldtatt da jeg var 16 år.

Voldtatt smalt da jeg var 17. Forsøkt kidnappet da jeg var 18 år.

Havnet i et forhold med psykisk misbruk fra jeg var 19-22 år. Fikk en datter og ble voldtatt av min samboer den dagen jeg kom hjem fra føden. Tvunget til å sove på gulvet med barnet og truet på livet hver dag. En dag kastet han oss heldigvis ut. Heldigvis!!

 

Som alenemor stod det en gang en eldre mann med kniv i stua mi en morgen jeg våknet og jeg og jenta mi stod opp. Da trodde jeg vår siste time var kommet.

 

I dag gift, har 3 barn og er lærer.

Holdt på å miste vårt siste barn da han var 3 uker gammel. Pga infeksjon.

 

Vet ikke hva som har vært værst egentlig.

Vil si at når du tror du har nådd bunnen, står det alltid noen klare til å tråkke på deg. Ig du kan ikke stole på noen andre enn deg selv.

 

Anonymous poster hash: dcdac...3d4

Ikke smalt, men analt

 

Anonymous poster hash: dcdac...3d4

[Anonym bruker]

Herregud så mye drit folk har opplevd.

Mine opplevelser gjør også at jeg ikke stoler på noen andre enn meg selv. Selv om jeg sikkert kunne lært meg å gjøre det, har jeg ikke lyst.

 

Anonymous poster hash: 7e8b5...40f

[Anonym bruker]

Da jeg fikk juling av nabomannen fordi jeg tok et eple fra hagen som egentlig var borettslagets. Han løp etter meg i trusa og barbent. Jeg var som 6 år gammel. Håper han brenner i helvete.

 

Anonymous poster hash: 44eef...9b1

[Anonym bruker]

Herregud så mye drit folk har opplevd.

Mine opplevelser gjør også at jeg ikke stoler på noen andre enn meg selv. Selv om jeg sikkert kunne lært meg å gjøre det, har jeg ikke lyst.Anonymous poster hash: 7e8b5...40f

Prøv å lær deg å stole på andre likevel. Det er ikke alle som vil en ille, de fleste mennesker er faktisk snille.

Ved å stenge ute andre mennesker kan du bli kald og det er det bare du selv som taper på.

Det kan være en lang og vanskelig vei å gå men eneste som hjelper når en faller, er å reise seg igjen og fortsette ferden. Ikke la dine gamle opplevelser styre fremtiden din, men skap den selv bit for bit.

Du kan dette. Du er et løvetannbarn og de kan klare alt :-)

Og du er uendelig verdifull ♥

 

Anonymous poster hash: c2fc4...e27

[Anonym bruker]

Nå føler jeg syter fælt...

 

Mine foreldre var ekstremt rotete økonomisk. Masse gjeld, brukte penger på lønningsdagen og så måtte vi leve på brød med sukker på fordi vi var blakke resten av måneden.

 

Husker godt den vinteren jeg hadde hull i skoen. Alltid kalde, våte bein, men kunne jo ikke gå barbeint. Lang vinter det! Dårlig med klær, vi arvet mye og jeg husker det var ganske flaut å bruke klærne som så tydelig var brukte. I hvert fall som tenåring.

 

Foreldrene mine drakk ikke, men pappa røykte mye og kjørte stor bil som brukte store summer i bensin. Rart, det fantes alltid penger for røyk og en hundrelapp for bensin slik at han slapp å ta bussen.

 

Vi fikk ikke være med på idrettslag, ikke så mye pga kontigent men rett og slett utstyr.

 

Selv er jeg utdannet økonom og sammen med min mann har vi god økonomi. Foreldrene mine er pensjonister, eier ikke nåla i veggen og jeg gir dem penger hver måned. Føles helt feil egentlig, men jeg klarer ikke å la mamma gå i utslitte sko. Foreldrene mine har forresten lært litt, de er mye flinkere med penger nå, men de er minstepensjonister, har altså lite å rutte med, må betale leie og livet koster.

Anonymous poster hash: 5512c...6ec

[Anonym bruker]

..en klem til alle dere med forferdelige barndomsminner..

 

Selv vokste jeg opp med en far som etter alle solemerker var sosiopat. Banket opp kona han var gift med før min mor. Banket opp min mor. Notorisk utro. Spillegal og har også en dom for seksuelle overgrep. Ikke den beste faren i verden, med andre ord..

 

Ble seksuelt misbrukt av min bestefar i 4 år. Frykten for 'neste gang' var vond. Hva ville han gjøre neste gang? Jeg fikk til slutt, i en alder av 14, satt en stopper for overgrepene. Fortalte det til foreldrene mine.. I stedet for å anmelde ham for overgrep, så arrangerte familien et 'oppvaskmøte'. Fullt oppmøte av tanter, onkler, inngiftede og ikke.. Jeg var med på møtet, bestefaren min møtte ikke. Så da måtte jeg som 14-åring forklare meg for hele slekta om hva som hadde skjedd mellom meg og bestefaren min.. Det er i slike øyeblikk man tror man vet hva nedverdigelse er.. Men det virkelige slaget i fjeset kom senere.. Da det viste seg at dette møtet førte til at slekta delte seg i to grupperinger; de som trodde på meg og de som IKKE trodde på meg. At bestefaren min -som ikke engang hadde møtt opp på møtet- heller ble trodd. At jeg fikk merkelappen 'rar'.

 

'Hun har jo alltid vært litt rar, da.. Hun har jo bare satt seg på et rom og lest blader når det har vært familiebesøk.'

 

..tanken om hva som kom først, høna eller egget, slo dem faktisk ikke.. Kanskje ble jeg 'rar' nettopp fordi jeg ikke ville være i samme rom som bestefaren min..?

 

Så alt i alt var det følelsen av å ikke bli trodd da jeg endelig fortalte om overgrepene som står som det verste minnet. Det gjorde noe med meg. Jeg har alltid klart å plassere skylden for overgrepene på min bestefar. Jeg vet at jeg var et barn og ikke gjorde noe galt, så den biten har egentlig gått bra.. Tror jeg.. Jeg er jo tross alt 'rar'..

Anonymous poster hash: 31367...f14

[Anonym bruker]

En mor som aldri var tilstede selv da hun var hjemme. Stefedre som kom og gikk, hvorav en av de var voldelige mor både meg og mamma, og jeg ble voldtatt nesten hver dag i et år. En alkoholisert far som ikke brydde seg, en "ond stemor", fikk ikke ha tannbørsten min hos de en gang, og sov på en madrass alene i kjelleren, denne måtte res opp av meg hver dag og bæres på loftet. Fikk ikke spise middag med de osv...måtte sitte i kjelleren hele tiden. Heldigvis hadde jeg en fantastisk stesøster som tok vare på meg, hun hadde det ikke så godt hun heller. Begynte med selvskading da jeg var 12..klarte å slutte helt selv da jeg var 17, og er ganske stolt av meg selv!

 

Nå høres det veldig ut som jeg syns synd på meg selv her, men det går faktisk veldig bra med meg i dag, og jeg og min søster har et sterkt og godt forhold.

 

Anonymous poster hash: f6585...f3e

[Anonym bruker]

Jeg fikk helt sjokk av å lese denne tråden! Jeg var innstilt på helt andre og mye mer uskyldig svar. Mine verste minner er type kjæledyr som døde og foreldres (ryddige) skilsmisse. Jeg får helt vondt inni meg av å høre om oppveksten til flere av dere. Vet jo at noen ikke har hatt/har det bra, men å se at det gjelder så mange her inne var en oppvekker. Klem til dere alle!

Anonymous poster hash: c851d...ad2