hva er dine vondeste barndomsminner?

[Anonym bruker]

Jeg ble slått som barn. Min mor var psykisk ustabil å kunne ofte få verbale utbrudd når hun ble sint på meg, hvor hun hylte og skrek så alle kunne høre det i gata. Husker ofte hvor pinlig jeg syntes dette var. Hun kunne også slå meg med moppeskaftet eller utekosten. Husker også hvordan jeg aldri kunne ha med venner hjem på besøk uten at mamma viste det. Var det ikke planlagt på forhånd fikk hun raserianfall

 

Andre med vonde barndomsminner?

 

Anonymous poster hash: b1ad6...1d6

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har hatt en fin barndom med flotte foreldre, men mitt vondeste minne er da jeg fant min mor bevisstløs på sofaen med hjerneblødning da jeg var 11 år. Hun lå også i koma i over en uke, og vi fikk beskjed om at hun kom til å dø eller bli grønnsak, men overlevde heldigvis. 

 

Det var heller ikke så veldig greit når hun fikk hjerteinfarkt uka etter konfirmasjonen min..

[Anonym bruker]

Åh, jeg har nesten bare.

Min barndom var preget av frykt og redsel for å ha gjort noe galt. Moren vår var alltid sint og ikke tilstedeværende. Hun var enslig og jeg tviler ikke på at det var mye for henne, men hun var også ekstremt lat. Storesøsteren min måtte være mor for meg, og jeg er evig takknemlig for det, men stakkars henne...

 

Jeg har en haug enkeltepispder jeg kan fortelle om som alle har preget meg i oppveksten. Det ble ikke folk av meg før jeg var rundt 25 år, før det var jeg veldig utagerende og i opprør.

 

Moren vår tegner en rosenrød historie når hun forteller om det nå, jeg klikker.. Orker nesten ikke ha kontakt, og hun lurer på hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 7e8b5...40f

[Bustetroll]

Konstant krangling mellom foreldre, voldelig far (mot mor, ikke barn) når han drakk for mye, som var hver helg/ferier. Jeg HATET helgene.. Det gikk til å ligge våken hele natta, med u-isolert leilighet, med soveromsdøra rett ut i stua, og høre på hva som skjedde der ute..

 

[Anonym bruker]

Den dagen jeg ble hentet av politiet og barnevernet da pappa lå ihjeldrukket på sofaen etter å ha inntatt masse piller og alkohol!

Ringte til mamma og sa at pappa hadde drukket saft og var veldig rar, og at jeg hadde låst meg inn i kjellerboden i mørket så han ikke skulle finne meg. Sa også at jeg bare skulle sitte der til neste morgen og at alt ellers var greit. Da var jeg 9 år.

Tok ikke lange tiden før barnevernet og politiet kom. Mamma kunne ikke komme siden hun bodde i en annen del av landet, og jeg kun var på ferie hos pappa. Hun skjønte at pappa hadde drukket, så hun tok kontakt med politiet.

Di måtte bryte seg inn siden dørene var låst, og fant meg fort. Politiet bar meg ut og sa at jeg bare skulle holde øynene lukket, men jeg måtte selvfølgelig gløtte. Da så jeg masse tabletter utover gulvet og ei flaske brennevin. Skjønte ikke stort, men begynte straks å hyle å bryte meg løs. Sprang til pappa å prøvde å få kontakt med han, men jeg fikk ingen respons. Trodde først bare at han hadde sovnet og ikke klarte å våkne, og levde i trua om det - selv om jeg kjente en rar lukt av han (alkohol).

Etter en stund gikk jeg ut og begynte å springe avgårde. Tok ikke lang tid før de nådde meg igjen, og kjørte meg til en fremmed familie som jeg skulle være hos. Gikk ingen fly så sent på kvelden, så måtte overnatte i et beredskapshjem til dagen etter. Satt først oppe i ett par timer og pratet med politi og barnevernet, så dro de og overlot meg til denne familien med beskjed om at de skulle komme tilbake morgenen etter så jeg skulle få reise hjem til mamma.

Var et eldre ektepar som tok imot meg. De redde opp seng og viste meg rommet. Så fikk jeg pusset tennene så ble jeg lagt alene på et mørkt rom, og fikk ikke ha døren åpen. Dette i et helt fremmed hus.

Jeg gråt hele natten, og hadde ingen telefon så jeg kunne ringe mamma. Den glemte jeg i kjelleren hos pappa. Aldri vært så redd, ingen som forklarte meg hva som hadde skjedd og ingen som ga meg en god klem eller spurte om jeg ville snakke med mamma.

Somsagt gråt jeg hele natten, og skjønte ikke hvorfor de bare hadde tatt meg ifra pappa siden han sov.

 

Natten gikk sakte men sikkert, og dagen etter kom de inn til meg kl. 11.00. Jeg turte ikke stå opp, selv om jeg hørte at de var våken flere timer tidligere. Jeg fikk frokost, også kjørte de meg ned til barnevernet. Der møtte jeg endelig mamma, som hadde kommet med et fly på morgenen for å hente meg.

Måtte først prate med politiet og barnevernet på nytt, og da fortalte de meg at pappa hadde drukket, tatt for mye medisin og at han var død!

 

Har aldri pratet noe om dette, og holdt ting skjult. Var faktisk godt å skrive, men håper ikke dette ble for voldsomt i forhold til det du egentlig tenkte på?

 

Utenom det har jeg hatt en veldig fin barndom med ei mamma og en stefar som har stilt opp og vært der for meg hele tiden. Fått masse kjærlighet, omsorg og vokst opp i trygge og gode omgivelser

 

Anonymous poster hash: b8a2c...34f

[Anonym bruker]

Du nederste som svarte, absolutt ikke for mye. Ville ha ditt vondeste minne, og forstår godt at dette har vært en vond opplevelse for deg. Innimellom er det kanskje godt å få skrevet det ned, få ord på følelser man husker, men så gjerne prøver å fortrenge ved å ikke snakke om det

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: b1ad6...1d6

[Anonym bruker]

Da jeg drev med selvskading fordi jeg hatet meg selv så intenst og moren min (som hadde alkoholproblemer) hev tapetkniver mot meg og ba meg ta livet av meg.

Har ikke snakket med henne om dette i dag, for det gjør så vondt

Anonymous poster hash: a60ea...0db

[Anonym bruker]

Overgrep

 

Anonymous poster hash: 765c8...6e2

[Anonym bruker]

Å bli voldtatt av pappa 

Anonymous poster hash: e8071...9f2

[Anonym bruker]

Seksuelle overgrep over 6 år, av 'onkel'.

Mor som drakk kontinuerlig og var voldelig etter søsteren min sitt selvmord. Snille pappa som døde fra alt da jeg var tenåring :-(

 

Anonymous poster hash: 6602c...2e3

[Anonym bruker]

Tror noe av det verste var en periode på ungdomsskolen da jeg stadig vekk fant lapper i pennalet og i jakka med beskjeder som "jævla hore" og "feita" o.l Jeg visste ikke hvem som gjorde det, og ble faktisk ekstremt paranoid. Eller på barneskolen når jeg måtte bytte skolevei hver dag for at ikke guttene som alltid gav meg juling skulle finne meg. Noen ganger fant de meg, og da ble jeg kastet i elva eller dyttet foran bussen. Er faktisk glad for å være i live med tanke på hvor nært det var at jeg faktisk kunne omkommet. Eller da jeg plutselig kom på skolen en dag i andre klasse og fant ut at bestevenninna mi hadde bestemt at ingen fikk være venn med meg og jeg ble totalt oversett de neste seks årene. Og når medelever protesterte høylydt for å havne på samme gruppe som meg når vi skulle samarbeide. Gud, så nedverdigende det var når læreren tvang dem.

 

Nei, hele barndommen min er en svart periode i livet mitt. Jeg har ingen gode minner. Med foreldre som hadde store psykiske problemer og en søster som hjalp mobberne så godt hun kunne ved å gi dem dagboka mi, var det ikke bare å gå hjem heller. Skulle ønske at foreldrene mine støttet meg en eneste gang, men det gjorde de ikke. I stedet ble de sinte fordi jeg ikke hadde noen venner, kranglet fordi jeg alltid var hjemme på fredagskvelden og sa de ble flaue fordi jeg ikke var så sosial som dem.

Anonymous poster hash: 0164b...2e1

[mamma_bergen]

Mange enkeltepisoder..Jeg har vokst opp under stor omsorgssvikt fra foreldre som drakk mye og ofte. Dette er noe som har preget meg mye og jeg føler nok at mye er "ødelagt". Barn skal ikke oppleve slike ting jeg har opplevd.. 

[Anonym bruker]

 

Å bli voldtatt av pappa 

 

Anonymous poster hash: e8071...9f2

 

nei, faen ta.

den gikk rett i hjertet mitt.herregud,stakkars deg.

 

Anonymous poster hash: 10959...e94

[mamma_bergen]

 

Tror noe av det verste var en periode på ungdomsskolen da jeg stadig vekk fant lapper i pennalet og i jakka med beskjeder som "jævla hore" og "feita" o.l Jeg visste ikke hvem som gjorde det, og ble faktisk ekstremt paranoid. Eller på barneskolen når jeg måtte bytte skolevei hver dag for at ikke guttene som alltid gav meg juling skulle finne meg. Noen ganger fant de meg, og da ble jeg kastet i elva eller dyttet foran bussen. Er faktisk glad for å være i live med tanke på hvor nært det var at jeg faktisk kunne omkommet. Eller da jeg plutselig kom på skolen en dag i andre klasse og fant ut at bestevenninna mi hadde bestemt at ingen fikk være venn med meg og jeg ble totalt oversett de neste seks årene. Og når medelever protesterte høylydt for å havne på samme gruppe som meg når vi skulle samarbeide. Gud, så nedverdigende det var når læreren tvang dem.

 

Nei, hele barndommen min er en svart periode i livet mitt. Jeg har ingen gode minner. Med foreldre som hadde store psykiske problemer og en søster som hjalp mobberne så godt hun kunne ved å gi dem dagboka mi, var det ikke bare å gå hjem heller. Skulle ønske at foreldrene mine støttet meg en eneste gang, men det gjorde de ikke. I stedet ble de sinte fordi jeg ikke hadde noen venner, kranglet fordi jeg alltid var hjemme på fredagskvelden og sa de ble flaue fordi jeg ikke var så sosial som dem.

 

Anonymous poster hash: 0164b...2e1

 

Uff! Jeg fikk vondt av deg! Stor klem til deg!  

[Sommerfeeling]

Den dagen jeg ble hentet av politiet og barnevernet da pappa lå ihjeldrukket på sofaen etter å ha inntatt masse piller og alkohol!

Ringte til mamma og sa at pappa hadde drukket saft og var veldig rar, og at jeg hadde låst meg inn i kjellerboden i mørket så han ikke skulle finne meg. Sa også at jeg bare skulle sitte der til neste morgen og at alt ellers var greit. Da var jeg 9 år.

Tok ikke lange tiden før barnevernet og politiet kom. Mamma kunne ikke komme siden hun bodde i en annen del av landet, og jeg kun var på ferie hos pappa. Hun skjønte at pappa hadde drukket, så hun tok kontakt med politiet.

Di måtte bryte seg inn siden dørene var låst, og fant meg fort. Politiet bar meg ut og sa at jeg bare skulle holde øynene lukket, men jeg måtte selvfølgelig gløtte. Da så jeg masse tabletter utover gulvet og ei flaske brennevin. Skjønte ikke stort, men begynte straks å hyle å bryte meg løs. Sprang til pappa å prøvde å få kontakt med han, men jeg fikk ingen respons. Trodde først bare at han hadde sovnet og ikke klarte å våkne, og levde i trua om det - selv om jeg kjente en rar lukt av han (alkohol).

Etter en stund gikk jeg ut og begynte å springe avgårde. Tok ikke lang tid før de nådde meg igjen, og kjørte meg til en fremmed familie som jeg skulle være hos. Gikk ingen fly så sent på kvelden, så måtte overnatte i et beredskapshjem til dagen etter. Satt først oppe i ett par timer og pratet med politi og barnevernet, så dro de og overlot meg til denne familien med beskjed om at de skulle komme tilbake morgenen etter så jeg skulle få reise hjem til mamma.

Var et eldre ektepar som tok imot meg. De redde opp seng og viste meg rommet. Så fikk jeg pusset tennene så ble jeg lagt alene på et mørkt rom, og fikk ikke ha døren åpen. Dette i et helt fremmed hus.

Jeg gråt hele natten, og hadde ingen telefon så jeg kunne ringe mamma. Den glemte jeg i kjelleren hos pappa. Aldri vært så redd, ingen som forklarte meg hva som hadde skjedd og ingen som ga meg en god klem eller spurte om jeg ville snakke med mamma.

Somsagt gråt jeg hele natten, og skjønte ikke hvorfor de bare hadde tatt meg ifra pappa siden han sov.

 

Natten gikk sakte men sikkert, og dagen etter kom de inn til meg kl. 11.00. Jeg turte ikke stå opp, selv om jeg hørte at de var våken flere timer tidligere. Jeg fikk frokost, også kjørte de meg ned til barnevernet. Der møtte jeg endelig mamma, som hadde kommet med et fly på morgenen for å hente meg.

Måtte først prate med politiet og barnevernet på nytt, og da fortalte de meg at pappa hadde drukket, tatt for mye medisin og at han var død!

 

Har aldri pratet noe om dette, og holdt ting skjult. Var faktisk godt å skrive, men håper ikke dette ble for voldsomt i forhold til det du egentlig tenkte på?

 

Utenom det har jeg hatt en veldig fin barndom med ei mamma og en stefar som har stilt opp og vært der for meg hele tiden. Fått masse kjærlighet, omsorg og vokst opp i trygge og gode omgivelser

 

Anonymous poster hash: b8a2c...34f

Å nå fikk jeg lyst til å gi deg en klem. Stakkars deg som har bært på dette. 

Dette må være dagens beste tråd, som får folk til å lette på tanker og følelser som de går og bærer på.

[Anonym bruker]

Fy f..mye tragisk her.

Mobbing blir det for meg. Var ille nok. Har fått psykiske lidelser pga det.

Anonymous poster hash: 51e21...b02

[Anonym bruker]

Få rundjuling av en dritas pappa som avsluttet hele greia med å kaste meg ned trappa. Da var jeg iallfall rolig ifølge han. Hadde en unnvikende mamma som ikke grep inn og bagatellisere i ettertid.

Har utallige liknende eksempler fra min oppvekst.

Det værste det har gjort med meg er imidlertid å kjenne på et hat så stort at jeg kunne drept han.

Løp etter han med kniv engang og hadde ikke min bror klart å stoppe meg fysisk hadde jeg drept han der og da.

I dag er han død og jeg lever et godt liv. Arr på sjelen men har funnet min indre ro.

 

Anonymous poster hash: c2fc4...e27

[Anonym bruker]

Mamma var periodedranker. Hun var FANTASTISK når hun var edru. I fylla ble jeg sendt på skolen på planleggingsdager, uten mat, altfor tidlig på morgenen osv. Hun lå bevisstløs på sofaen, eller hos naboen. Jeg har vær med på fester og på puben siden jeg var lita. Kuttet seg på håndleddene gjorde hun også en gang. Så sinnsykt mye blod! Over alt..,

 

Biofar skilte seg fra mamma da jeg var to. Han drakk også og var i tillegg pillemissbruker. De to kunne fint ta seg en fest sammen i ny og ne... Han tok overdose på rommet til sønnen min to mnd etter at mamma døde...

 

Straffen min var kjempesnill, men i fylla BANKET han mamma!! jeg ringte selv politiet flere ganger...

 

Og farfaren min misbrukte meg Sexuelt...

 

Så mitt værste minne?? Det vet jeg helt talt ikke...

 

 

Anonymous poster hash: 40bbe...c7c

[Anonym bruker]

Har minner om seksuelle overgrep, daglig mobbing i 10 år i strekk og neglisjering av både mamma og pappa. Den verste hendelesen jeg husker var da stemor satt oppå meg med kvelertak på meg og dunket meg i gulvet samtidig som hun hylte jævla fitteunge. Dette var selvfølgelig i fylla sammen med venner av familien..

 

Ekstremt ydmykende..

 

Anonymous poster hash: 91b60...3a9

[stearin]

Det må være redselen jeg ofte hadde på grunn av foreldres krangling.

 

Og de gangene mamma kastet en stor blomsterpotte på pappas rygg, ofte etterfulgt av en rykende varm tekopp med innhold. Blomsterpotten ble merkelig nok aldri knust, men tekoppene knuste.

Eller den gangen jeg så pappa ta kvelertak på mamma og da han sa at han ville drepe henne.

Den gangen da mamma og pappa løp etter hverandre i huset med saks og sånn tannlege-pirkegreie var også traumatisk for meg. Var redd for at de kom til å skade hverandre med det.

Også de nettene jeg hørte at mamma var våken og gikk til kjøkkenet for å se hva som skjedde, og fant mamma gråtende ved kjøkkenbordet fordi hun trodde pappa kom til å henge seg i natt var traumatiske. Hun ringte politiet, venner og mine besteforeldre slik at de kunne dra å lete etter han før han drepte seg selv.

 

Det er mine aller verste minnerr fra barndommen.

[Anonym bruker]

Huff, for en bagasje så mange av dere bærer med dere får vondt i hjertet for hver og en av dere.

 

Mitt verste minne er da min søster ble alvorlig skadet i en bilulykke og vi ikke visste om hun kom til å overleve. Jeg var 12 år og livredd og foreldrene mine var helt apatiske av redsel så de glemte å 'se' meg på mange dager. Jeg bare drev rundt i korridorene på sykehuset og ventet på at søster skulle dø.

 

Men hun overlevde og fungerer helt fint nå, så dette er jo ingenting i forhold til hva mange andre har opplevd.

 

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

[Anonym bruker]

Da min bror døde. Ellers har jeg hatt en super oppvekst!

 

Anonymous poster hash: 015d2...6d9

[Anonym bruker]

En mor med sosial angst og redsel for alt som i illegg slet med sinnet sitt.. Jeg måtte handle og gå til og fra butikken alene fra jeg var 6år, og dette var langt.. Kanskje 2,5km.. Husker jeg måtte gå på butikken i snøstorm med lite klær (for hun hadde ikke råd til ordentlige vinterklær) og endte opp med lungebetennelse i 2uker. Husker ikke så mye av det, men vet at vi ikke hadde så mye mat siden jeg var for sy k til å handle, så da kom tanten min, og de kranglet veldig.

 

Hadde og familiemedlemmer som kom på besøk og bodde hos oss i perioder, og da var det bare fest og fyll siden hun ikke turde å si ifra..

 

Jeg skjønner jo at jeg har hatt det lett når jeg leser andre sine historier, aldri opplevd misbruk heldigvis.

Anonymous poster hash: 15646...ae0

[Anonym bruker]

Oppvekst med narkoman far, fraværende mor og mye mobbing på barneskolen. Måtte stort sett klare meg selv, og opplevde mye krangler og vold. Ble utagerende på ungdomsskolen. Spiseforstyrrelser, hang med eldre gutter og rusa meg endel (alt fra hasj til amfetamin som 15 åring), mest for at noen skulle SE meg og bry seg. Mange så, men ingen gjorde noe.

 

Vondeste minnet?

 

Den kvelden jeg kom hjem fra sykehuset etter overdose, og jeg var på vei til en fest 10 min etter at jeg kom hjem. Ingen som stoppet meg, eller spurte hvordan jeg hadde det.

 

Da jeg forsto at det faktisk ikke var noen som brydde seg, så det var ikke vits i å prøve å få noen til å se.

Anonymous poster hash: df96c...e70

[Anonym bruker]

Voldtekt som 14 åring etterfulgt av mange år med selvmordstanker og utsvevende liv, fordi jeg ikke var verdt noe.

 

Anonymous poster hash: 48cb0...a8a