Dere som er alene med barn

[Anonym bruker]

Hvordan har dere det? Etter brudd med barnefar og sorgen for barna osv.

 

Er det et tungt savn hver gang ungene drar til far, eller går det seg til?

 

Jeg har lest og hørt mange si at det å skille/separere seg fra et trist/dårlig forhold og ha barna samtidig med det å ha barnefri er utrolig deilig! Da har man det beste fra to verdener

 

Anonymous poster hash: ce2eb...d47

[Anonym bruker]

Jeg får helt mageknip av tanken på å ikke skulle se barna mine på en helg eller en uke. Så jeg håper jeg ALDRI blir skilt!!!

Anonymous poster hash: 71bca...172

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra en egosentrisk mann. Da han startet å være stygg med barna gikk jeg fra ham, og etter en runde i retten har han ingen samvær.

 

Jeg har fri ca. en helg i mnd. siden jeg har barna til et vennepar en helg i mnd.

 

Nå bare koser vi oss, og jeg har truffet en ny mann som er snill med oss

Anonymous poster hash: 39346...700

[Anonym bruker]

Nå var vi aldri sammen etter jeg ble gravid da,men drister meg til å svare likevel

 

Sønnen min på 2 år tar det veldig tungt når faren drar igjen å skriker veldig når han går.

Han snakker mye om pappa i hverdagen å spør ofte etter han når jeg henter i barnehagen,ettersom faren er med å henter han hver 14 dag.

Å når han først er med faren så hylskriker han bare faren går på do for da tror han at faren skal gå fra han igjen

Så når mandagen kommer så blir han skuffet når jeg kommer henter han alene uten pappa.

Å når han først er med faren så hylskriker han bare faren går på do for da tror han at faren skal gå fra han igjen

Jeg ser også at han reagerer veldig å bli flyttet så mye frem og tilbake i forbindelse med samvær.

Han er mye urolig om natten hos faren å skriker en god del der om natten,mens hjemme skriker han hjemme kun etter samvær hos faren.

Han viser tydlig at det ikke er noe god løsning.

Her har faren han bare annenhver helg.

Anonymous poster hash: c78c7...263

[Anonym bruker]

Jeg er alene med barn. Etter bruddet flyttet far til utlandet (han er norsk, men fant seg ny dame fra Østerrike) så jeg er helt alene med barna.

Barna sliter noe voldsomt. Fra å bo sammen med mor og far, til å bo bare med mor og det å aldri se far. Og det er jeg som får "dritten", utbruddene, sinnet, gråten, sorgen, savnet og frustrasjonen. Det er grusomt!

 

Kan ikke si at bruddet var bra for noen andre enn far og fars nye dame (han ble sammen med henne mens vi fortsatt var "lykkelig" gift).....

Anonymous poster hash: 35ae1...6a9

[Anonym bruker]

Jeg var alene med to små helt fra før minsten var født.

Etter hvert som de ble større fikk barnefar mer alenetid med barna i mitt hjem. Jeg dro på besøk eller dro for å handle.

Han hadde de også tidvis i sin leilighet på dagtid. Etter det så var det kun én natt om gangen hos far.

Og så økte vi gradvis over tid til den mengden samvær han skulle ha.

 

Hvordan jeg taklet det;

Til å begynne med satt jeg hjemme hele tiden, sirkulerte rundt telefonen og var hele tiden beredt i tilfelle far ringte. Jeg sov dårlig, klarte ikke å finne roen.

Etter hvert klarte jeg å ta meg en tur ut, gå tur, gå på besøk etc.

Og etter et par år (!!!) hadde jeg endelig klart å roe meg såpass at jeg passet på å lade batteriene mine når barna var hos far slik at jeg hele tiden kunne være best mulig mamma når de var hjemme.

 

Hvordan barna taklet det;

-Størstemann taklet det ganske greit. Ble pålagt litt for mye "størstemann-ansvar" av far og tok på seg en minirolle som "forelder" ovenfor minsten. Men utenom det, har det gått greit.

-Minsten trivdes veldig godt hos både far og mor, men taklet dårlig det å bytte frem og tilbake. Var veldig urolig det første døgnet/halvannet etter å ha vært hos far.
 

 

 

Anonymous poster hash: c3347...927

[Anonym bruker]

Først og fremst tenker jeg på barna, hvilken ekstra belastning det er for barna å ha to hjem og hele tiden savne pappa eller mamma. Klart en skal bryte ut av usunne forhold der f.eks ene parten er stygg, slem o.l., men å se på det som "beste av to verdener" blir skurrer i mitt hode.

Anonymous poster hash: c024e...e7d

[Anonym bruker]

 

som "beste av to verdener"

 

Anonymous poster hash: c024e...e7d

 

________________________________________________

 

HI mener refererer sikkert til foreldrene og at foreldrene får det "beste av to verdener".

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 35ae1...6a9

[Anonym bruker]

Jeg stoler på barnas pappa og vet at de har det minst like bra med han som med meg. Derfor klarer jeg fint å være borte fra dem en helg mens de er der, uten at jeg føler et sterkt savn eller at de burde vært med meg. Om jeg ser på livet mitt nå helt egoistisk, bare utfra et snevert syn som omhandler meg, så har jeg det veldig, veldig bra nå. Ja, det beste fra to verdener. Med både skole og jobb, så blir jeg fryktelig sliten iblant og jeg må være ærlig å si at det da er deilig at barna er litt med pappaen sin.

 

For barna så var det bedre da vi bodde sammen. Eldste takler det helt bra. Han er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet, og det klarer vi å gi han. Yngste er et følelsesmenneske og sliter litt mer. Dvs, hun savner den forelderen som ikke er der med henne.

 

Men jeg mener at vi er to reflekterte foreldre som begge gjør det vi kan for at situasjonen skal være så bra og positiv som mulig. Når ting ble som det ble, syns jeg tross alt at vi har løst ting på en god måte der vi tar aller mest hensyn til barna, men også oss selv og ikke minst hverandre.

 

Anonymous poster hash: 1e99f...fa9

[Anonym bruker]

Jeg er alene med et barn på 1 år. Far ser barnet 1 gang i uken og annen hber helg. Barnet har det fint i hverdagen men når han kommer hjem fra far er han urolig i noen dager. På besøksdagene far har hos meg gråter barnet når far kommer og vil kose, men hvis far tar barner ut vil det tilbake til meg. Å ha annen hver helg fri er både herlig og trist. Savner barnet utrolig mye men samtidig er det godt å bare være meg og ukke mamma. Vi har det bedre uten far i hverdagen, men savner å være to om ansvaret. Personlig syns jeg ikke det å bli alenemor var så fælt som andre har sagt og jeg selv trodde. Det perfekte hadde vært om far hadde hatt en overnatting i uken så barnet ikke var borte så lenge om gangen (for meg, barnet koser seg hos far)

 

 

Anonymous poster hash: b3879...a36

[Anonym bruker]

Jeg er alene med et halvannet år gammel barn, som ble til etter et kortvarig forhold som jeg brøt ut av. Far ønsker samvær alene, men jeg er ikke overbevist om tilstrekkelige omsorgsevner fra hans side. Det er uaktuelt å sende barnet til en far og farsfamilie som jeg ikke kjenner. Men jeg er glad for at de ønsker kontakt og sender gaver og jeg sørger for at barnet får se far/farsfamilie jevnlig.

Jeg føler ingen form for sorg i forhold til barnefar, og jeg er vant å være selvstendig.

Jeg har heller ikke noe behov for "barnefri". Jeg synes livet er herlig med barnet

 

Anonymous poster hash: e27f9...ac7

[Anonym bruker]

Far har kun samvær hver 4. uke pga. avstand. Barnet har alltid vært urolig, litt sint og kjent mye på savn like etter pappahelg. Det tar alltid noen dager før alt er ok igjen.

Anonymous poster hash: e6d7f...9a3