Det å ha et bra frohold med eksen..

[Anonym bruker]

Åh, må bare få fortelle litt om hvor bra det faktisk går an å ha det med en eks! Vi var sammen i syv år, og fikk et barn sammen. Det skjedde mye tull fra hans side for noen år siden (økonomisk utroskap) og igjen tidlig dette året. Vi prøvde parterapi, men bestemte oss for å gå hvert til vårt. Nå har vi begge møtt noen, og vi snakker åpent og ærlig om ting, og sier begge to at vi er glade på hverandres vegne. Det er null sjalusi, null tull rett og slett...Og vi har vel innrømmet begge to at ting mellom oss ikke hadde vært bra på flere år, og at det muligens er derfor vi ikke kjenner noe til sjalusien osv. Jeg kjenner hun han har møtt veldig godt, og vi snakker sammen flere ganger i uka, om alt og ingenting. Fantastisk dame altså!

 

Håper det fortsetter slik fremover, tenk så bra det er for barnet vårt hvis vi klarer å opprettholde dette forholdet!? Når vi ikke klarte å gi han en hel familie, så kan vi i allefall gi ham to foreldre som er trygge på hverandre og komuniserer så bra

 

Måtte bare få det ut, desverre er det så mange av vennene våre som ikke tror noe på oss og mener at smellet vil komme, irriterende egentlig. Noen andre som har samme erfaring? Hvor det har fortsatt å være bra?

Anonymous poster hash: 0c0f0...105

[Anonym bruker]

Jeg har (heldigvis!) samme erfaring. 

Meg og eksen ble sammen på ungdomsskolen, og var sammen i seks år. Fikk et barn etter to år som kjærester, og alt var egentlig helt fint. Det skjedde ikke noe spesielt som gjorde at det ble slutt, men man utvikler seg jo litt fra man er 15 til man er 21, så vi ble enige om at forhold var ikke noe for oss imellom. 

I dag er vi veldig gode venner, og vi kan godt spise middag hos hverandre, eller se en film sammen en kveld. Vi hjelper hverandre utover vårt felles barn også. Noen mener at tiden vi to bruker sammen vil påvirke barnet negativt (dem sier h*n blir forvirret etc.), men hvordan kan det ikke være positivt at to foreldre som ikke lenger er kjærester fortsatt tilbringer tid sammen? 

Folk tror heller ikke på oss. At vi aldri har kranglet - hverken når vi var sammen eller nå i ettertid. Jeg ser ikke helt hvor den smellen skal komme hos oss heller. Kanskje når en av oss får ny kjæreste, sier noen, men jeg vet hvert fall at jeg ønsker han alt godt, og kunne godt sett at han snart fikk seg en kjæreste!

Anonymous poster hash: b622a...9b6

[Anonym bruker]

Vi har også et ok forhold. Var sammen i åtte år og det er drøye tre år siden jeg flyttet. Han slet veldig til å begynne med, mest fordi han følte nederlag tror jeg, han 'fikk det ikke til', men for min del var jeg helt ferdig så det har ikke vært noe bråk og krangling.

 

Han spiser også middag hos oss innimellom hvis han kommer forbi, og ungene syns det er topp. Jeg snakker med dem om familiesituasjonen vår hvis de lurer på noe, og de aksepterer at vi har gått fra hverandre, selv om de sikkert innerst inne skulle ønske at vi var sammen, slik de fleste barn gjør. Men det kommer aldri til å skje.

 

Jeg har ny kjæreste (og venter barn med han), og nå har faren også fått seg dame. Det første seriøse forholdet hans etter meg, og han har introdusert henne for ungene. De liker henne og datteren hennes, og det syns jeg er bra! Jeg spør litt og viser at jeg syns det er hyggelig, både for pappa og dem, at de har fått nye venner.

 

Anonymous poster hash: d937e...165

[Anonym bruker]

Så godt å høre at flere har samme erfaring! Utrolig hva andre skal legge seg borti altså, det blir jo aldri bra- er man uvenner er det dumt, er man venner er det dumt!?

Anonymous poster hash: 0c0f0...105

[Mandala]

Samme erfaring her heldigvis. Vi samarbeider veldig, veldig godt. Men det må vi, men den samværsordningen vi har. Det er nemlig vi voksne som flytter ut og inn av leiligheten der vi tidligere bodde sammen. Og sånn blir det i opptil to år til. Jeg har ny kjæreste som også har barn og alt går bare bra på absolutt alle kanter med alle relasjonene. Det kunne ikke vært bedre når ting ble som det ble. Verken for voksne eller barn.