Søsteren min tar barnet mitt!!!!

[Anonym bruker]

Var nylig på besøk hos søsteren min og hadde med sønnen min. Hun har selv to barn på 1 år og 3 år. Sønnen min er 5mnd. Han begynte å gråte og virket sulten, så jeg forsøkte å amme. Mens jeg prøvde å legge han til brystet kommer søsteren min bort og tar tak i han, løfter han opp og legger han over på magen over armen sin og sier: "Ååh, han har vondt i magen stakkar" og begynner å gå rundt mens hun "rister" han opp og ned..... Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere! Så der satt jeg med puppen fremme og haka ned på knærne med tårene trillende. Det er vel ikke slik man oppfører seg?????????????? Jeg følte at han ikke var mitt barn lenger, hele situasjonen var så uvirkelig! Da hun så at jeg gråt sa hun:" Synes du det var fælt? Det syntes jeg også da andre klarte å roe ned barna mine, men det er noe med at barn har lettere for å roe seg ned hos andre enn mammaen." Han hadde ikke gråtet lenge engang! Og ikke fikk jeg sjansen til å roe han ned selv heller! Hun har gjort noe lignende før, men ikke på langt nær så ille som dette... Hun har bare truffet han totalt 3 ganger, inkludert denne. 

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Rivjernet]

Jeg tror kanskje du overreagerer litt?

[Himmel og hav]

Dette synes jeg var litt underlig oppførsel både av søsteren din og deg. Hun burde vel ha spurt før hun løftet han, men var det virkelig noe å stortute for? Hun er da søsteren din. Kunne du ikke bare sagt at "Nei, han er sulten, så nå er det mat." og tatt han tilbake?

[Anonym bruker]

Hadde bedt kjerringa passe seg og sitt og tatt tilbake ungen før hun rakk å ta to skritt.

Noen ganger må man da bare stå opp for seg og sitt?!!

 

Anonymous poster hash: 699f5...6bc

[Anonym bruker]

Det høres ut som dere er ganske forskjellige?

 

Hun ganske frempå og rett frem, du kanskje stillere, mer hårsår og usikker?

 

Jeg personlig synes du er veldig hårsår, men nå er jeg og min søster veldig like. Vi er ganske rett frem begge to, hadde min søster gjort noe sånt hadde jeg begynt å le og spurt hvorfor i alle dager hun vil nekte ungen min puppesuppen sin...

 

Du er tydeligvis ikke typen som tåler å bli "herjet" med av søsteren sin, og det synes jeg det er veldig rart søsteren din ikke tar hensyn til. Hun må da kjenne deg og vite at du ikke tåler sånn behandling?

Anonymous poster hash: 25c20...3f3

[Anonym bruker]

Dere har nok veldig rett i at jeg er hårsår og kanskje reagerte litt for kraftig her, men jeg var helt utslitt før jeg kom dit og hadde det ikke helt bra. Hun bor veldig langt unna meg så vi sees ikke så ofte. Og i tillegg har hun forandret seg veldig etter at hun fikk barn, så jeg føler ikke at vi kjenner hverandre så veldig godt akkurat. Hun er veldig frampå og nesten overnervøs, hun reagerer med overdrevne dramatiske bevegelser så fort barna hennes lager et knyst, mens jeg er heller mer rolig og fattet og beroliger barnet mitt uten for mye dramatikk. Totalt forskjellige måter å være på ovenfor barna våre med andre ord. Jeg tror hun ble nervøs når hun så at jeg ikke begynte å puste tungt og raskt over at barnet mitt gråt, og at jeg ikke prøvde alle kunster i boken på under 5 min på å få han rolig.... Jeg følte meg i alle fall trampa på, men jeg klarte ikke si fra, noe som mest sannsynlig skyldes dårlig selvtillit og i tillegg var jeg også ganske redd for at jeg hadde gjort noe forferdelig feil siden hun hadde så stort behov for å overta.

HI

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

Ufint av søsteren din. Spesielt når hun har så små barn selv og burde husket hvor sårt det er. Synes ikke du virker urimelig eller unormalt hårsår. Det er helt naturlig å ta lett til tårene som nybakt mamma. Men, du burde bare si ifra når slik skjer.

 

Her er det svigermor som prøver å dra småen ut av armene mine når han gråter. De første gangene hun forsøkte snudde jeg meg bare forvirret vekk slik at hun ikke fikk tatt han. Tilslutt sa jeg bare at" han har det best hos mammaen sin når han gråter". Det satt en stopper for hennes innblanding, som jeg mistenker var et misforstått ønske om å hjelpe til:)

 

Og så er vi alle best til å trøste egne barn, jeg tror noen av og til glemmer at det ikke gjør oss til de beste til å trøste andres barn:)

 

Anonymous poster hash: 32367...079

[Anonym bruker]

Ja, tror nok hun følte sterkt behov for å hjelpe til.... Etter noen minutter kikket hun ut av vinduet og sa at hun måtte gå og se til barnet sitt (som lekte i hagen) og spurte meg om det gikk greit for meg å holde barnet mitt så lenge. Jeg smålo litt da og sa at det var det selvfølgelig!!! Da setter hun blikket i meg, skakker litt på hodet og spør " er du helt sikker på at det går greit for deg å ta han? jeg blir bare borte noen få minutter."

HI

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

Det høres jo ut som at hun mener det godt i alle fall. Kanskje du kan prøve å si takk, men nei takk neste gang hun føler for å "hjelpe til"? Kanskje hun selv slet i starten med sine?

 

Anonymous poster hash: 32367...079

[Anonym bruker]

Høres ut som hun føler du ikke har peiling.. Så kanskje best å fortelle henne med en gang hvordan du vil gjøre ting, så slipper dere å misforstå hverandre.

Anonymous poster hash: 10fa8...e75

[Anonym bruker]

hmmm, slik har jeg ikke tenkt på det. Jeg vet jo at hun har sliti med sine, siden barnefar ikke har vært der for henne eller barna.

HI

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok blitt irritert jeg og... Barn har lettere å roe seg hos andre enn mammaen?? Har aldri hørt sen før... Jeg hadde nok sagt at jeg skulle amme han og tatt han tilbake... Likter best å trøste sønnen min selv!

 

Anonymous poster hash: 5a197...b00

[Anonym bruker]

 

Høres ut som hun føler du ikke har peiling.. Så kanskje best å fortelle henne med en gang hvordan du vil gjøre ting, så slipper dere å misforstå hverandre.

 

Anonymous poster hash: 10fa8...e75

 

Føler også at hun mener jeg ikke har peiling... Men behøver ikke treffe henne så ofte, jeg blir bare stresset av å være sammen med henne, og det virker som hun blir stresset av å ha meg der....

 

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[rytme]

Søsteren din høres ut som en drittkjerring, synes jeg, faktisk

 

Helt unødvendig av deg å grine, men greit nok det

 

Det er din søster som er idioten. Ta babyen fra mammaen som sitter med puppen ute for å amme liksom :S Det er jo bare på tryne....

[☆☆☆]

Eg trur du nok har ei klønete søster med gode hensikter. Prøv å tolke hendinga så positivt som mogleg, og øv deg på å gi tydelige beskjedar slik at du ikkje blir overkjørt neste gong. Seier ikkje at situasjonen var din feil, altså. Men din reaksjon er den einaste du kan endre direkte.

Endret 16. oktober 2013 av ★

[Cruella De Vil]

Hun har to små barn, så bare ut fra å ha lest historien din vil jeg tro at hun bare vil hjelpe, og kanskje også vise deg litt hvordan ting skal gjøres siden hun er mer erfaren enn deg. Om det er riktig måte å gjøre det på er et helt annet spørsmål.

 

Men hun er nok på et helt annet sted enn deg i forhold til det å ha barn. Jeg bruker meg selv som eksempel: Med første barn synes jeg det var dumt at folk absolutt skulle holde babyen mye, jeg hadde mest lyst til å gjøre det selv, litt fordi jeg var litt usikker som mamma og ville vise at jeg kunne klare det selv, og jeg syntes det ble veldig stressende når andre skulle overta og han begynte å gråte. F.eks. svigerforeldrene mine syntes det ble slitsomt i forhold til når de absolutt skulle rape babyen osv.

 

Med nummer to var det en helt annen sak, jeg hadde allerede et annet barn å ta meg av og syntes det var deilig med litt avlastning når vi hadde/var på besøk. Da lånte jeg gjerne babyen bort og syntes det bare var hyggelig at de ville hjelpe og viste interesse. Svigerforeldrene kom litt i et annet lys med nummer to.

 

Så kanskje søsteren din er litt på samme sted som jeg var med nummer to, at hun gjerne vil hjelpe til og avlaste litt? Og kanskje vise frem triksene hun har lært også? Du høres jo også ut som om du kanskje er litt hormonell fortsatt (siden du begynte å gråte)? Ting endrer seg fort når førstemann blir litt større, er i hvert fall min erfaring.

[Anonym bruker]

Hun blir veldig rastløs når jeg er der. reagerer på hver minste lyd han lager.

Hun ble helt forskrekket over at jeg ikke ville bruke rumpetermometeret til barna hennes for sønnen min kjentes litt varm ut, hvordan kunne jeg ellers vite om han hadde feber?

Hun gikk rundt og rundt med han i armene og gynget og gynget og gynget for å prøve å få han til å sovne, og etter 5 min kommer hun helt utslitt til meg og spurte om han pleier å bruke så lang tid på å sovne (han var 3mnd da)

Jeg satt med han på fanget i sofaen og prøvde å få han til å sovne, da kom hun med en av barnevognene sine og ville få meg til å legge han i den for det var best for han å sovne i vogn enn på fanget (3mnd gammel)

Bare for å nevne noe....

HI

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

For min del synes jeg det høres ut som hun tiltrekkes av rollen som den erfarne, den som kan demonstrere hvor mye hun kan og hvilket naturtalent hun har med små barn. Det handler om henne selv og et bilde hun liker å se seg selv i, og ikke om deg egentlig.

Anonymous poster hash: 22b90...39b

[Anonym bruker]

Hun høres lettere hysterisk ut. Har hun blitt kjeftet mye på selv for å gjøre "feil" ? Kanskje hun tror det du gjør er helt krise, eller så skjønner hun ikke at det finnes flere veier til Rom.

 

Den usikre her er ikke deg, men søsteren din.

Anonymous poster hash: 10fa8...e75

[Anonym bruker]

Takk for alle innspill! Jeg ser at jeg må gjøre noe med hvordan jeg reagerer på hennes "engasjement", og heller gi henne konrete tilbakemeldinger på hvordan jeg vil gjøre det med min egen sønn og at det ikke er greit å bare ta han ut av armene mine uten å spørre om det er greit først.

Jeg tror hun innerst inne mener det vel, men at hun er usikker på hvordan hun kan hjelpe... Tror også hun er veldig redd for å gjøre feil, og prøver å unngå å gjøre feil ved å gjøre alt hun leser seg frem til. Barnefaren til barna hennes er også en som psyker henne helt ut, så han har nok stor skyld i at hun er slik, synes det er veldig synd egentlig, for hun og jeg hadde det veldig bra sammen før han kom inn i bildet og de fikk barn sammen. :s

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

Hadde jeg hatt en slik søster hadde jeg klikket!

Jeg er helt andre veien, og tar ikke opp nevøen min før de sier at det er greit, eller gir han til meg. Han er 5 mnd nå, og jeg vil vise at jeg respekterer foreldrene. Det er mye viktigere for meg enn å "ha rett".

Anonymous poster hash: 11b93...002

[☆☆☆]

 

Takk for alle innspill! Jeg ser at jeg må gjøre noe med hvordan jeg reagerer på hennes "engasjement", og heller gi henne konrete tilbakemeldinger på hvordan jeg vil gjøre det med min egen sønn og at det ikke er greit å bare ta han ut av armene mine uten å spørre om det er greit først.

Jeg tror hun innerst inne mener det vel, men at hun er usikker på hvordan hun kan hjelpe... Tror også hun er veldig redd for å gjøre feil, og prøver å unngå å gjøre feil ved å gjøre alt hun leser seg frem til. Barnefaren til barna hennes er også en som psyker henne helt ut, så han har nok stor skyld i at hun er slik, synes det er veldig synd egentlig, for hun og jeg hadde det veldig bra sammen før han kom inn i bildet og de fikk barn sammen. :s

 

Anonymous poster hash: 20db8...04d

Trur du er på rett veg her i forhold til å få eit godt forhold til søstra di. Du ser bak handlingane i staden for å gnage på (høgst forståelig) foruretting handlinga skaper.

 

Lukke til

[Anonym bruker]

 

Hadde jeg hatt en slik søster hadde jeg klikket!

Jeg er helt andre veien, og tar ikke opp nevøen min før de sier at det er greit, eller gir han til meg. Han er 5 mnd nå, og jeg vil vise at jeg respekterer foreldrene. Det er mye viktigere for meg enn å "ha rett".

 

Anonymous poster hash: 11b93...002

 

Liker din fremgangsmåte bedre

 

Anonymous poster hash: 20db8...04d

[Anonym bruker]

 

Takk for alle innspill! Jeg ser at jeg må gjøre noe med hvordan jeg reagerer på hennes "engasjement", og heller gi henne konrete tilbakemeldinger på hvordan jeg vil gjøre det med min egen sønn og at det ikke er greit å bare ta han ut av armene mine uten å spørre om det er greit først.

Jeg tror hun innerst inne mener det vel, men at hun er usikker på hvordan hun kan hjelpe... Tror også hun er veldig redd for å gjøre feil, og prøver å unngå å gjøre feil ved å gjøre alt hun leser seg frem til. Barnefaren til barna hennes er også en som psyker henne helt ut, så han har nok stor skyld i at hun er slik, synes det er veldig synd egentlig, for hun og jeg hadde det veldig bra sammen før han kom inn i bildet og de fikk barn sammen. :s

 

Anonymous poster hash: 20db8...04d

Trur du er på rett veg her i forhold til å få eit godt forhold til søstra di. Du ser bak handlingane i staden for å gnage på (høgst forståelig) foruretting handlinga skaper.

 

Lukke til

 

Tusen takk!

HI

 

Anonymous poster hash: 20db8...04d